Sommerlykke

Jeg har pådratt meg en aldri så liten ekteskapelig forelskelse. Det er lenge siden sist, kjenner jeg – så det var absolutt på tide. På lørdag satt vi ute i de nye solstolene vi hadde kjøpt. Min idé så klart – strandstoler! Gode strandstoler! Eneste problemet var at de med nød og neppe gikk inn i bilen og dermed gjorde at ungene måtte sitte med knærne oppunder haka fordi det eneste stedet det var plass var i baksetet. Ergo bortfalt strandstolplanen. Men på terrassen virket de praktfullt. Vi hadde en kartong hvitvin i kjøleskapet, sola som ikke skulle vært der ifølge værmeldingene strålte fra skyfri himmel, og ungene var ute og lekte med venner. Det var bare oss og det var stille og det var godt.

Egentlig burde man jo jobbet i den hurtigvoksende hagen, eller ryddet og vasket i huset. Men pytt – noen ganger er det bare godt å sitte der og kose seg med god drikke og godt selskap i sola. Hver vinter tenker jeg på hvordan jeg gleder meg til sommeren, og tenker på følelsen av å bli oppvarmet av sola slik at man er varm tvers igjennom, og kroppen er behagelig avslappet. Hurra for mer avslapping og mindre stress. Jeg skriver det her så jeg husker det. Det er fort gjort å glemme når stresset overtar hjernen og irritasjonen ulmer i kroppen.

Lykke!

For en morgen!!!

Dette handler om gårsdagens morgen.

Det startet så greit. Jeg kom opp på perrongen og ventet i 3-4 minutter. Tog kom og jeg fikk et sete helt for meg selv. Dro opp boka til Kristine “Song for Eirabu” og tenkte at dette blir bare fløyel.

Så kommer meldingen. Vi blir stående litt her på Sandvika Stasjon. Vi vet ikke hvor lenge.

Vente…..

Ny melding: Vi blir stående enda lengre. Alle tog må stanses pga. jordfeil på Sentralbanestasjonen.

Vente…..

Ny melding: Ja, dette kan muligens ta litt tid. Vi vet ingenting ennå, det kan ta minutter – eller i verste fall flere timer. Alternativ er buss her fra Sandvika. Bussholdeplass er der og der etc.

Så godt som alle reiser seg og går mot buss – inkludert meg….

Ute er det fullt kaos. Ingen busser som har tenkt seg til Oslo. Og taxiene blir revet unna som varmt hvetebrød. Jeg stiller meg i en vanvittig lang busskø og tenker at det skal bli litt av en utfordring om det virkelig kommer en buss, fordi her står det minst last for 4-5 busser i kø.

Vi står der og venter. Alle fingrer med mobiler og ringer og melder. Jeg melder også. Fordi jeg har møte kl. 9.

Plutselig høres ropet: Toget går!!!!

Som en fiskestim snur alle seg på likt – både busskøen og taxikøen, og vi begynner å løpe. Vi løper som gale – tyter inn døråpningen som krøtter. Forsøker å ikke tråkke på de svakeste som bukker under etc.

De fleste tar trappa. Jeg legger meg i hælene på noen langbeinte karer og løper tunnelen der det er bedre plass til å hurtigløp. Jeg angrer på mangelfull trening. Med blodsmak i munnen hiver jeg meg inn på toget og rett etterpå går det. Det stopper på Skøyen og alle blir kastet av. Lenger går ikke togene i dag. Ingen vet når jordfeilen blir utbedret. Man får håpe det ikke tar hele dagen. Jeg skal for svarte hjem igjen også. Men heldigvis jobber jeg jo på Skøyen så jeg slipper utfordringen med å finne ut hvordan jeg skal komme meg videre.

Drømmen om Santorini

Da datteren min var 3-4 år satt jeg og leste om Santorini. Det handlet om det store vulkanutbruddet som skjedde ca år 1625  før Kristus. Øya ligger nær to forkastninger, og når disse beveger seg oppstår jordskjelv og vulkanutbrudd. Utbruddet i 1625 gjorde at øya lå ubebodd i minst 300 år. Flodbølgen (tsunamien) kan ha vært opptil 100-200 meter høy og ødela blant annet hele det minoiske palasset i Knossos da den traff nordkysten av Kreta. Vulkanutbruddet må ha blitt hørt helt opp til Norge og man har funnet aske fra dette utbruddet så langt vekk som i California, Grønland og Island.

Etter utbruddet sank vulkanen i havet og av den tidligere sirkelformede øya lå det bare en halvmåne som omkranser en stor bukt. I bukta ligger det nedsunkne krateret – det største vulkankrateret i verden. Ca 83 kvadratkilometer land forsvant.

Artikkelen jeg leste spekulerte i om det var dette utbruddet som forårsaket de 7 landeplager i Egypt og forsøkte å forklare fenomenene på en populærvitenskapelig måte. Det finnes visstnok en film om dette “Exodus Decoded”, og en nettside der man har gått tett inn på fenomenet. Jeg må innrømme at dette er spennende lesing selv også.

Uansett ble min lille datter veldig fascinert over denne historien, og siden snakket hun stadig om Santorini og om det store vulkanutbruddet. Hun satt i sanden og skapte sitt eget Santorini med byen ytterst på klippen, den store bukten og den halvmåneformede øya rundt. Vi regnet med at hun ville glemme Santorini, men hun gjorde aldri det. Santorini var den store drømmen.

I år tenkte vi at vi skulle oppsøke drømmen hennes. Hun er 10 år og syns fortsatt Santorini er fascinerende. Vi voksne var der en eneste dag på bryllupsreisen vår (cruise) og syntes det var et vakkert sted verdt å besøke igjen. Det er morsomt å glede en unge som blir så glad når man kunngjør den store nyheten. Jeg innrømmer at jeg gleder meg skikkelig selv.

I tillegg til å bade, spise deilig gresk mat og drikke god vin tenker jeg vi skal besøke byen Akrotiri . Såvidt jeg har skjønt er utgravingsstedet stengt, men museet i nærheten skal være fullt av fantastiske minoiske skatter. Akrotiri ble nemlig ødelagt av ovennevnte vulkanutbrudd, men men mye av veggmaleriene er bevart.

Man kan bare tenke seg hva som forsvant i havet den gangen. Det blir også spekulert i om delen av øya som forsvant i havet er det myteomspunne Atlantis.

Jaja. Dette er jo bare en ukes charterreise. Men jeg kjenner at jeg er glad for at datteren min har holdt fast i drømmene sine. For det gjør at jeg også får oppleve Santorini igjen. Hvis ikke hadde vi kanskje bare dratt på en helt vanlig tur til et helt vanlig sted. Nå får vi både badeferie og historisk sus. For ikke å snakke om vakker natur.

Det kunne ikke blitt finere om jeg hadde planlagt det i detalj

Det er helgen jeg snakker om. Helgen på hytta i Viksfjord. Jeg tror nesten den kommer til å stå for meg lenge i et slags gyllent og vakkert lys. Ja, en ting var at været var så fantastisk. Det var virkelig fantastisk vær – og selvsagt gjorde det veldig veldig mye. Jeg fikk nesten mine vakreste barndomsminner pusset opp og forgylt.

Mens jeg satt der i solstolen på stranda i perfekt solskinn og akkurat passe avkjølende drag i lufta tuslet ungene rundt fornøyde og fisket krabber. Jeg hadde en kjempefin bok med meg – skrevet av en bloggvenninne og nettbekjentskap gjennom mange år. Det er en slik fin bok! Jeg tok mobilbilde av den mens jeg satt der og koste meg i sola.

Mannen min gikk etterhvert og hjalp ungene med krabbefangsten. Jeg satt der og leste og innimellom tittet jeg opp og så ungene mine og mannen min drive på sammen. Og jeg ble varm i hjertet mitt og tenkte at jeg hadde verdens fineste mann og verdens fineste unger. Og sånn var min barndom også – med mamma som leste på stranda og pappa og oss ungene som fanget krabber. Og det var nettopp her på denne fine stranda som heldigvis er såpass ukjent at det aldri blir trengsel her. De fanget en kjempekrabbe også. Den aller største krabben jeg har sett bli fanget med krabbesnøre og hov.

På kvelden hadde vi besøk og ble sittende ute på svaberget og se på sola som forsvant i havet. Vi drakk rødvin og hvitvin og lo masse. Slike enkle ting som gjør at man kjenner seg glad og lett i hele seg og at man lever.

På hytta har man utedo. Og har man først drukket hvitvin må man opp i tidlige morgentimer for å tisse. Og selv det er vakkert. Trøtt som et dyr tumler man ut halvnaken i det første morgenlyset og får med seg både soloppgang og fuglekvitter. Man tar det inn i halvørska og vet at det er fint samtidig som man er glad for at en varm og god seng venter inne og at det er helg og lov å sove leeenge.

Bading ble det først på søndagen da vi bare skulle gå ned på brygga nedenfor hytta og fiske enda mere krabber. Jeg tar med mannen min og viser ham yndlingsbadeplassen min fra jeg var ung. Ungene er store og klarer seg fint mens vi runder hjørnet og går på den “hemmelige badeplassen”. Der hopper vi uti i bare undertøy og tar en herlig svømmetur. Og vi sitter på svaberget etterpå og tørker i  ettermiddagssola. Og det blir selvsagt fanget enda mere krabber. Fine ungene mine. Selv tar jeg noen bilder før jeg setter meg på svaberget og leser mer i boka mi.

3 deilige netter i hytteseng gjør en til et nytt menneske. Det er noe rart med hytteseng. Jeg har en kjempegod seng hjemme. Men på hytta sover jeg ekstra godt. Selv oppvasken går greit når man står og hører på radio og pludrer med mannen som tørker.

Nei, bedre helg skal man lete lenge etter. Jeg tror nesten jeg er blitt til en pinse-venn etter dette.

Vårrengjøring

I dag har jeg ryddet på bloggen min og fått vekk døde linker. Det er kjempeenkelt. Finn linken – trykk på slett og vips er linken borte. Så vidunderlig lettvint.

I dag har jeg også ryddet vekk vintertøyet. Alt må sjekkes. Skittent går til vask, ødelagt går i søpla, for smått går i arveesken. Resten går i posen for tøy som skal hentes frem neste år. Også må man finne på et sted å gjøre av alt. Jeg kjenner jeg er så inderlig lei av tøyorganisering og ønsker at jeg hadde hatt en slik lettvint knapp som sier slett, rediger eller flytt til annen kategori.

I forigårs ryddet vi i hagen. Det vokser eksplosivt når først snøen er borte. Vi har saget hekken til bunns i håp om at det muligens skal komme opp frisk hekk istedenfor den gamle halvråtne. Haugen med grener og og bar som ligger i et hjørne av hagen er diger som et St. Hansbål. En liten skvett bensin og en fyrstikk er muligens å betrakte som en lettvint slett-knapp, men jeg tror jeg avstår. Konsekvensene kan bli ubehagelige. Det blir i hvert fall en del administrasjon og organisering for å kvitte seg med alt – så lenge man ikke har tilhenger eller bil med tilhengerfeste.

Jeg tror jeg bare skal fortsette å rydde på bloggen. Det er så deilig å rydde uten å måtte rydde opp etter ryddinga. Jepp!

Rart det ikke syns utenpå

Slike dager da man føler seg ganske så “diskøsting”. Snørra renner og man nyser og snøfter og kremter og svelger. Urk! Jeg hater virkelig slike dager. I dag er en slik dag. Jeg lurer på om jeg i godt voksen alder plutselig har tiltrukket meg en allergi mot et eller annet vårtegn. Kan det være bjerkepollen eller noe slikt? Ja, jeg aner ikke. Jeg bare forundres over at ikke folk skyr meg og rygger unna i avsky når jeg nyser og snørrer. Også går jeg forbi et speil. Og der titter jeg rolig tilbake på meg selv. Og jeg ser akkurat ut som vanlig. Ingen snørrstriper under nesa, ingen rødsprengte øyne og ingen tunge henger ut av munnen min. Jeg ser ut som en klippe der jeg står, rolig og fattet. Hadde noen tatt bilde av meg nå ville de sagt noe sånt som “hun ser trygg ut”.

Trygg og fattet. Det er meg det. Noen ganger er det kaos inne i hodet mitt. Noen ganger tenker jeg 4 tanker oppå hverandre og får panikk ved tanken på alt som må gjøres og ordnes og bestemmes. Også er speilet der. Og hun ser tilbake på meg. Den rolige og fattede meg. Jeg er glad jeg ser slik ut. Tenk om det var slik at alt vistes utenpå hele tiden. At alle tankene og følelsene og den fysiske formen vistes tydelig og klart for alle og enhver. Én ting er jo at mamma kan se at ting ikke er som det skal. Men at fremmede skal kunne si: “Du verden, i dag ser du forelsket ut!” eller “Jeg ser på ansiktet ditt at du har vondt i magen” eller “Oi, nå gruer du deg skikkelig”.

Det finnes forresten slike folk. Som kommenterer utseende til andre. Jeg kjente en dame som ofte kom bort til meg på jobb og tok meg i armen og sa “Så blek du er! Er du syk?”. Og brått følte man seg dårlig, enda formen egentlig var upåklagelig. Det viste seg at hun sa det til alle de andre kvinnelige kollegene også. Sannsynligvis var det hun som var syk og ville bli sett. En annen tidligere kollega pleide å kommentere når man kom på jobb – “Du stråler! Er du forelsket?”. At jeg hadde dumpet kjæresten kvelden før gadd jeg ikke å si noe om.

Nei, det er kjekt å velge hvor mye man vil vise og hvor mye man vil ha for seg selv – i det minste til en viss grad. Noe skinner vel igjennom uansett. Det er helt greit å stråle når man føler for å stråle. Og det er helt greit å se pjuskete ut. Men du verden så godt det er at ikke alle kan se at man er i råtten form og helst har lyst til krype under dyna og bli der. Nå skal jeg gjøre nettopp det. Bli der minst i åtte timer. Med nesa full av nesespray og nattbordet fullt av tørkerull. Og forhåpentligvis ser jeg helt rolig og trygg ut i morgen. Om noen gidder å se etter. Jeg skal i hvert fall ta en titt selv.

Bedre enn kinderegg!

Av frydefulle ting jeg liker kan nevnes:

• humor
• korsang
• musical
• menn

Ikke nødvendigvis i nevnte rekkefølge.

Og ved et rent tilfelle snublet jeg over et homo mannskor på jakt etter et musical-nummer her om dagen. Og begynte å utforske fenomenet homokor. Og ja, jeg er fascinert! Veldig fascinert. Aldri hadde jeg trodd at “It’s raining men” kunne synges BEDRE enn det “The Weather Girls” gjør. Men London Gay Men’s Chorus klarer det fint! Dessverre ikke noen YouTube å linke til, men tro meg – jeg har kjøpt sangen. Og jeg har spilt den sikkert 10 ganger i dag. Ungene digger den!

På YouTube fant jeg dessuten noen andre godbiter som jeg gjerne vil dele.

En av mine favorittmusicals. Jeg ler og ler. Her er en annen som fikk meg til å le:

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så begeistret for mannskor. Men mannskor er knallbra. Masse trøkk – heftig og begeistret. Og kjempekor med flotte menn som synger flott musikk med plenty av humor er virkelig helt optimalt. Selve idéen om homokor er egentlig genial. Disse gutta tør å gjøre det de trauste heteroguttene nøler med. Ikke er de bundet av familie og unger heller. De kan legge bredsiden til. Vedder for at de har det kjempegøy mens de holder på også.

Oppdagelsen av homokor var direkte frydefull, og jeg begriper ikke hvorfor jeg ikke har hørt om dette før. Nesten så man skulle ønske man var homo – og mann.

Smokkelyder og gamle mammagrep

Jeg har egentlig aldri vært veldig interessert i barn. Jeg kan ikke huske jeg trillet barn da jeg var yngre. De gangene jeg satt barnevakt var det fordi noen ba meg spesifikt om det, og fordi jeg trengte pengene. Markedsføringa var ikke imponerende, men det ble da noen kvelder jeg satt der. Jeg var aldri hun som kastet meg frem og dikket med fremmede unger heller. Nei, unger for meg var noe snørrete og grinete med masse kroppsvæsker flytende rundt i alle retninger. Da søsteren min var gravid kunne jeg ikke skjønne hvorfor hun maste om at hun ville ha ungen ut. Det måtte da være bedre å vente noen dager over 17. mai så slapp hun det peset.

Dette til tross – det var aldri en diskusjon om jeg selv skulle ha barn eller ikke. Selvsagt skulle jeg ha barn! Og heldigvis var det å få barn veldig enkelt for oss. To ganger erklærte vi at nå lager vi barn. Og to ganger ble jeg gravid med én gang, gikk problemfrie svangerskap og fødte perfekte unger. Skikkelig flaks vil de fleste si. Og jeg er helt enig. Jeg har tatt min porsjon av nattevåk og bleieskift og det var helt greit mens det sto på. Vi hadde så godt som aldri barnevakt, men holdt oss hjemme mens ungene var små. Jeg minnes morgener da man satt der trøtt som et dyr med en unge på fanget og så Teletubbiene tusle ut og inn av en dør om og om igjen. Eller gå opp en bakke og ned en bakke og “stor klem” i det uendelige. Fortsatt kan jeg hele Teletubby-rutinen selv om ungene nå er henholdsvis 7 og 10 år og det er lenge siden de så slike programmer.

Så ringte broren min og trengte barnevakt til sine to på 1 1/2 og 4 år denne helgen. Overnatting og full pakke. Nei, jeg hadde ikke lyst. Men klart jeg stilte. Dog må jeg innrømme at jeg ble temmelig provosert da han pushet meg ved å si noe slikt som “Det er på tide at dere får kjenne hvordan det er å være småbarnsforeldre”. Jaja, ungene hans er jo kjempesøte, de. Det er bare meg som er makelig og føler meg ferdig med “småtisser”. Og nå sitter jeg her med fire barn sovende oppe. Og tenker at dæven så flink jeg var. Alle de gamle grepene, alle de gamle refleksene – alt virket som det skulle. Det var bare å switche på alle mammakunnskapene.  Ved midnatt våknet minstemann og gråt. Og jeg kjente den gode følelsene av å stå i mørket med en liten pysjkledd småtting hengende over skulderen hikstende av gråt. Og hørte den klassiske smokklyden når smokken kom på plass. Ordene kom av seg selv “So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barn i alle land, ligger nå og sover, so og ro og tipp på tå, sov du lile pode. Mamma sover også snart med armen under hodet”. Ja, den er litt omdiktet, men den funket.

Hupps! Der hører jeg grynt fra soverommet igjen. Også jeg som følte meg ferdig med barnegråt for i natt. Dette skal bli en spennende natt. Og jeg bør vel hoppe i seng så jeg er opplagt til Teletubbiene i morgen.

Hemmelig blogg

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en hemmelig blogg. Altså en dagbok der jeg kunne blotte mine innerste tanker, skrive ufordelaktige ting om andre, være krass og slem og ta ut det jeg aldri tør å si eller skrive andre steder.

Den er jo ikke så veldig offentlig denne her heller. Ikke har den grusomt masse treff heller. Men tenk om feil person leste.

For noen måneder siden hadde jeg veldig lyst på en hemmelig blogg. Jeg hadde masse på hjertet som trengte seg på. Og hver gang jeg åpnet den åpne og ærlige bloggen med ansiktet mitt på så ble det tyst og stille. Ingenting trengte seg på i det hele tatt. Annet enn de tingene jeg ikke våget å si høyt.

Hvorfor skrive blogg? Personlig har jeg aldri hatt sansen for dagbok med håndskrift. Jeg har satt igang slike prosjekter mange ganger. Men 4-5 sider ut i boka så skrev jeg kanskje noe dumt – med kulepenn. Og pirkete som man er så går det ikke an å rive ut arket eller bruke blanco. Nei, da legger man boka til side før man til slutt kaster den. På nett – der ligger praktfulle dagbøker. Man kan skifte utseende på dem så ofte man vil. Man kan fjerne dumme setninger. Man kan rive ut sider med et tastetrykk. Genialt. Ulempen er altså at andre kan lese det man skriver.

Det sjokkerer meg alltid når noen sier de har lest ting jeg har skrevet på bloggen. Tåpelige meg innbiller meg at det jeg skriver er så uinteressant og kjedelig at ingen i hele verden egentlig har interesse av å lese det. Samtidig syns jeg det er kjempehyggelig når noen kommenterer i bloggen min.

Egentlig så innbiller jeg meg at min hemmelige blogg ville vært mer spennende enn denne åpne bloggen. Samtidig vil jeg ikke være den åpne bloggen foruten. Og her jeg nå sitter og skriver har jeg tatt beslutningen om at jeg nok ikke gidder å starte en hemmelig blogg. Det får da være grenser for skriving. Tross alt. Denne bloggen blir i det minste lest av min mor fra tid til annen. Men hvem gidder vel å lese en surmaget og krass anonymblogg? Ikke jeg i hvert fall.

Vi har alle våre gleder

Noen samler på gamle ting.

Noen syns det er kjempeviktig å ha friske avskårne blomster i hus hver uke

Noen er opptatt av å spise veldig sunnt og riktig.

Noen elsker interiør og pynt.

Noen elsker håndarbeid.

Noen kan ikke gå ut uten sminke.

Ingen av de ovennevnte passer spesielt bra på meg. Jeg gidder ikke å blåse av de som bryr seg om ovennevnte av den grunn. Tvert imot så beundrer jeg folk som orker å sminke seg hver dag, som pynter og diller i hjemmet sitt, som tar vare på gamle ting – om det så er egen kropp.

Derfor overrasker det meg desto mer når andre fnyser av mitt. Jeg elsker å organisere bildene mine. Det burde ikke være noen skam i det hele tatt. Bilder er gamle ting. Bilder er minner – som regel gode minner. Man får god følelse av gode minner og god følelse er vel den vi alle er ute etter.

Jeg koser meg når jeg organiserer bilder sirlig og ordentlig. De numreres og merkes med navn og noen ganger også anledning. Nå drømmer jeg om å kunne digitalisere hele barndommen og ungdomstiden min også. For digitalkamera fikk jeg jo først i 2002. Og hva med alle bildene jeg tok før den tid? De står jo der – i fotoalbum, men jeg vil ha dem digitalisert. Drømmen er en filmscanner som kan hjelpe meg å gjøre jobben. Jeg tror det kommer til å skje en vakker dag. Det passer bare ikke nå. Men jeg skal gjøre det. Det lover jeg.

I mellomtiden skal jeg fortsette å ta bilder og jeg skal fortsette å organisere mine egne bilder. For ikke å snakke om at jeg hjelper venner og familie å organisere deres også. Kanskje jeg bare er litt smågal som syns det er gøy å organisere bilder?