Jeg gleder meg så veldig

Det er sunt å glede seg. Folk som ikke gleder seg må ha det kjedelig. “Skal en tur jorda rundt, det er helt greit”. De viser ingen begeistring eller entusiasme over hva som skal skje. Kanskje folk tror jeg overdriver når jeg gleder meg. Men jeg virkelig gleder meg til ting.

Jeg er akkurat ferdig med et helt fantastisk prosjekt i livet mitt. Det kan jeg sikkert skrive om en annen gang. Men jeg var redd for at jeg etter revyen “Helt Hinsides” skulle oppleve tomhet. Kunne man glede seg til noe etter å ha vært med på et så morsomt prosjekt? Joda. Det ble påfyll i gledessekken. Vi har kjøpt ny bil!

Er ny bil så morsomt da? Åh, det er kjempegøy! Vi snakker helt flunkende ny bil. Med nybilduft og plettfritt karosseri. Også er det ikke en hvilken som helst bil. Det er en EL-bil! En flott Nissan Leaf i rødt skal vi ha.

Dæven som jeg gleder meg. Jeg trodde jeg skulle glede meg i 33 dager til. Men i går fikk vi melding om at bilen ikke var forsinket men tvert imot flyttet frem i tid. Vi får den om 5 dager! Jeg mister altså 28 dager med glede-seg-tid. Men det får jeg nok leve med. For det vil gi flere dager frem mot sommeren der vi kan suse forbi køen i kollektivfeltet.

Jeg tror INGEN som ikke selv føler den køen på kroppen HVER BIDIGE DAG, kan forstå hvor jævlig det er. Det er kjempefrustrerende. Man vet ALDRI når man kommer til å være på jobb. Mandag er ille, tirsdag er verst, onsdag ligner på mandag, torsdag kan være lik onsdag, men noen ganger er det bedre. Fredag er den beste dagen helt klart.

Det fine er at vi er to sammen. Mannen min jobber rett i nærheten av meg. Så vi samkjører. Sammen sitter vi altså der i køen og ser på EL-bilene som suser forbi oss. Og vi har sett på dem lenge. Å gjøre noe så drastisk som å kjøpe en EL-bil satt langt inne hos oss begge. Men selv nølere som oss klarte til slutt å ta beslutningen. Det ble EL. Og ikke en hvilken som helst EL-bil, men den grommeste av de alle – Nissan Leaf.

Nå jubler vi hver gang vi ser en Nissan Leaf på veien. De er fortsatt ikke så mange, men det blir stadig flere av dem. Og hver dag sitter vi nå og sier at “Snart! Snart er det vår tur til å kjøre forbi køen!”. At vi sannsynligvis kommer til å spare mellom 30-40000 kroner i bilutgifter (bompenger, diesel, årsavgift, parkering etc.) er bare en veldig fet bonus. Nå tenker jeg bare: hvorfor gjorde vi ikke dette før?

Diskusjonen rundt kollektivtrafikk gidder jeg ikke å ta her, men mine grunner for ikke å reise kollektivt fra hjemmet mitt til jobben min holder for meg – både tidsmessig og økonomisk.

Tribute to Scott

Livet og døden i det frydefulle akvarium – en føljetong for interesserte

I går døde en av stimfiskene våre – en neontetra. Så jentungen fisket den rutinemessig opp med hoven og selv om vi har blitt enige om at dobegravelser ikke er det beste bestemte hun seg for nettopp det. Dobegravelse. Så hun gikk ut på do og vendte hoven opp ned. Og ut glippet den døde neontetraen – og samtidig en ung halvvoksen guppy som er den eldste av våre egne selvoppdrettede småfisk. Jentungen ble selvsagt fortvilet. Og guppyen svømte rundt nede i do og likte seg vel dårlig den også. Spesielt siden guttungen nylig hadde vært på do og tisset – og glemt å trekke ned etter seg som vanlig.

Forsøk ble gjort på å hente opp den stakkars guppyen med hov, men uten suksess. Hvorpå tilslutt jentungen i ren desperasjon slang seg ned og stakk hånda ned og fisket opp den lille med bare hendene. Også løp hun til akvariet mens tissevannet rant mellom fingrene hennes. Guppyen ble nærmest kastet ned i akvariet, og der forsvant den raskt. Det første jentungen gjorde da hun våknet i dag morges var å stirre i akvariet for å se hvordan guppyen hadde det. Og der svømte den. Like glad og fornøyd som før. Den er virkelig en vakker liten guppy og jentungen var så glad at hun nesten gråt. Selv tenker jeg at det i det minste vitner om at hun bryr seg om fiskene sine. For det skal litt overvinnelse til fra en tolvåring før hun stikker hånda ned i brorens tissevann.

Steike fine gardina

Dette handler altså ikke bare om gardiner. Det handler om i går.

• Jeg skulle til naprapat kl. 15.30. Kl. 14.15 mens jeg satt i møte med kollega med busspeiling og sjef, sier kollega med busspeilling at jeg burde ta bussen som gikk om 15 minutter, ellers var det ikke sikkert jeg rakk timen min. Siden han har busspeiling så løp jeg ut av møtet, klappet sammen PC’en min som sto der og summet og stakk den i sekken for å ha med og løp.
• Jeg løp til bussen, og fikk sitte ved siden av ei stor tykk jente. Siden jeg ikke er noen sylfide selv satt vi ganske tett. Jeg var svett og det var varmt i bussen. Jenta var også varm.
• Siden jeg nå hadde veldig god tid gikk jeg av et par busstopp tidligere og gikk for om mulig kjøle meg ned. Men nei, jeg kokte da jeg endelig kom til kjøpesenteret der naprapaten holder til. Særig ryggen der jeg bar ryggsekken kokte.
• Jeg satt meg på en benk og dro opp PC’en som jeg selvsagt ikke hadde rukket å slå av før jeg løp. Den var glovarm! Ikke rart jeg var svett – jeg hadde gått med en varmeovn på ryggen.
• Siden jeg fortsatt hadde god tid fortsatte jeg å gå en runde med den kokvarme PC-sekken på rygg. Og inne på Princess fant jeg noen fine og sommerlige panelgardiner som jeg spontant kjøpte.
• Så gikk jeg til venteværelset til naparapaten der jeg rev av meg jakke og sekk og begynte å lufte ryggen for harde livet og tenkte at jeg håpet den ville bli tørr til det var min tur om 10 minutter.
• Naprapaten kom imidlertid umiddelbart og ba meg inn. Og jeg inn med jakke, sekk og gardiner på slep, bablende om svett rygg og nye gardiner.
• Snille naprapat tørket ryggen min før hun satte i gang med en skikkelig tøff økt.
• Da jeg kom hjem etter ny busstur og lang vandring opp bakken røk jeg rett i dusjen. Så skulle jeg henge opp gardiner.
• Frem med strykejern og brett. Her skulle det gjøres fort og gæli. Ingen barn hjemme og ingen som kunne forstyrre meg. Så jeg strøk den første lengden og klatret opp på stol for å dra ned gamle gardiner og henge opp ny.
• Her var det fullt av spindelvev og støv! Så jeg klatret raskt ned for å hente støvkost. Går jo ikke an å henge opp gardiner i slikt griseri!
• Da jeg dro ned den gamle gardinen røk hele gardinstanga fra hverandre og delene føk rundt i stua. Jeg samlet det og satte sammen og hang opp første lengde. Den var altfor lang!
• Jeg trenger målebånd, eller linjal for å måle hvor mye den skal opp. Hvor er målebånd? Hvor er linjal? Ut med kurven med sysaker. Den sitter fast! Jeg nøkker til og kurven går til helvete så strikkepinner og nåler og garnnøster røyser ut. Men ikke noe målebånd.
• Jeg går opp på rommet til jentungen og snubler over fiskeutstyr og vannpumper på jakt etter linjal, men finner etter litt rydding og herjing en linjal!
• Gardinen er 15 cm for lang. Jeg bretter opp og tenker at en ekstra stor kant nederst bare er fint siden de skal være litt tunge. Men hvor er knappenålene. De er ikke i sykurven, og ikke i skuffen til symaskinen. Aaargh! Men jeg leter meg i det minste frem til 5 knappenåler som ligger løst. På dette tidspunktet er jeg sur.
• Symaskinen står i kjelleren. Jeg oppdager en stor hybelkanin bak den og er fristet til å hente støvsugeren, men bestemmer meg for å holde fokus.
• Symaskinen setter jeg på kjøkkenbordet. Dette er – oppdager jeg nå – grisete etter gårsdagens middag, så her må det vaskes og ryddes før det kan legges rene gardiner på.
• På kjøkkenbenken flyter det imidlertid så for å få fjernet noe av rotet åpner jeg oppvaskmaskinen. Den er full! Av rent. Jeg tømmer den og hiver inn alt det skitne. Og irriterer meg over dårlig lys.
• Det er da jeg husker at jeg har en ny spesiallyspære i veska som skal byttes. Så jeg bytter den effektivt.
• Endelig klar til å sy! Men jeg må finne egnet tråd, og spole opp undertråd. Hat! Jeg hater symaskinen og alle finurlighetene og tråd som skal hit og dit.
• Guttungen kommer inn og maser om mat.
• Jeg ber ham fikse en grandis selv, for jeg er en opptatt mamma som vil ha fokus!
• Det blir mye rot og kaos for guttungen er bare 8 år og har aldri fikset grandis selv før. Det ender med at jeg fikser grandis, mens jeg ser mot symaskinen og innkjørselen og parkerer drømmen om å overraske mannen med nye gardiner som allerede henger oppe når han kommer hjem.
• Endelig klar til å sy 2!
• Jeg trer tråd både over og under og setter i gang. Halvveis over gardinen ryker selvsagt tråden! Aaaargh! Jeg tar ikke smålige hensyn, trer tråd på nytt og fortsetter der det slapp. Ikke noen skjønnhetssøm dette.
• Mannen kommer hjem til kaos og en fresende kone. “Ingen ting fungerer i dette huset!!”. Han sniker seg litt forsiktig inn og ser symaskinen og skjønner raskt at her må han trå varsomt. Nye gardiner?
• Jeg henter ned gardinstangen som ryker fra hverandre i småbiter igjen. Forbanna Fryd henter superlim og limer sammen faenskapet, mens hun knurrer om alle tings iboende faenskap.
• Jeg henger opp 1 stk ferdig sydd lengde og beundrer verket. Vakkert. Så ser jeg på klokka og innser det det blir med en eneste lengde. For om en havtime skal jeg være på komitémøte og planlegge byfeste.

Lurer på hvor mange dager det kommer til å ta før jeg har 2 x 6 lengder oppe?

”Pilleguri” – en betraktning fra et Parisertog

I dag hadde jeg fornøyelsen av å kjøre tog gjennom Paris på vei fra forstaden der hotellet vårt lå – inn til Paris Sentrum og ut til flyplassen. Det var ingen i vogna da vi kom på så vi fikk gode plasser. All bagasjen lempet vi opp i setet foran oss. Dette var to og to seter stilt mot hverandre. Jeg og mannen min satt i kjøreretningen – bagasjen i den andre. Et par stasjoner etter vår begynte det å fylles opp og knappheten på sitteplass var så stor at en ung kvinne satte seg rett overfor oss – etter at hun hadde gått en runde i vognen og sjekket at det ikke fantes andre plasser.

Til å begynne med la jeg ikke så mye merke til henne. Hun satt musestille med nakken bøyd og fiklet med noe oppe i veska si. Men så ringte hun i mobiltelefonen og hvisket raske beskjeder med musestemmen sin. Først da la jeg merke til henne. Fordi hun forsøkte å skjule stemmen sin under hånden. Etter telefonsamtalen dro hun opp lommespeilet. Også begynte hun “morgenvasken”. Det vil si at hun satt med speilet og brukte fingeren sin til å gnikke seg rundt i fjeset som en liten katt. Litt rundt øynene. Så litt rundt nesen. Så litt rundt munnen. Ørene fikk også en liten omgang. Og hodeplagget hennes – en slags buff i skinnende sort stoff ble fikset og dratt i slik at ingen hår stakk ut foran. Jeg tror ikke hodeplagget hadde noen religiøs betydning – antagelig skulle det være kult. For bak stakk håret ut i en hestehale. Og hun så veldig fransk ut.

Da hele “fjesvasken” var unnagjort var det på tide å finne frem kontaktlisenene! Hun hadde en diger sort veske i fanget og opp av denne dro hun stadig nye små plastposer inneholdende for eksempel linsevann. Selv sliter jeg litt med å få på linsene, og slik sett er det fint å se at andre også sliter. For denne her rørte rundt i kontaktlinseholderen med fingeren gang på gang og kunne tydeligvis ikke få fatt i linsen. Og så helte vi på litt mer linsevæske, ja. Mens toget ristet og humpet og folk sto tett i midtgangen og ikke hadde stort annet å se på enn denne merkverdige “Pillegurien” som i sin egen verden satt der og rotet og sølte med linsevann.

Endelig fikk hun tak i linsen, men der ble den lagt ned igjen. Og så rørte hun rundt igjen. For endelig å stappe inn linsen med masse grimaser i speilet. Og den kinesiske kvinnen som sto ved siden av oss i midtgangen himlet med øynene mens hun stirret fascinert på vår “Pilleguri”. Nå begynte vi å bli bekymret for om vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut forbi henne der hun satt fordypet i linserøringen sin. For innenfor henne sto det en 20 kilos bag som måtte røskes frem når vi skulle komme oss av. Det var kun få stasjoner igjen og linse 2 ble tatt ut og satt inn igjen flere ganger med tilhørende røring og søling. Men lykke – rett før hun skulle av var tydeligvis jobben gjort, og hun stappet alt stashet ned i den store vesken og seilte som en ekte pariserinne ut i den store byen.

Og tilbake satt to nordmenn og fniste lykkelig over at hun gikk av stasjonen før oss.

Et palass verdig en tyrann

Historien om akvariet utvikler seg stadig. Siden sist jeg skrev har selvsagt Barack Obama dødd. Det samme har hans to fruer Michelle og Kleopatra. Nye beboere har flyttet inn i akvariet og ting hadde roet seg ned betraktelig. Det hadde i det hele tatt vært så fredelig og rolig i akvariet, at det selvsagt ikke kunne vare. Det var bare et spørsmål om tid.

Den som skulle rokke ved roen i akvariet var en praktfull kampfisk med flott schwungende blå hale. Glemt var jentungens “Mollyrevolusjon” og tanken om at mollyer skulle være eneste fisketype. Den nye kjekke helten fikk navnet “Himmelblå” – et navn som kler ham aldeles utmerket. Men hvem skulle trodd at en så nydelig fisk kunne lage så mye bråk? Han virker grinete, faktisk. Hver morgen når vi slår på lyset i akvariet tar han vekkerunden. Ligger det en fisk på bunnen og slapper av er han der med en gang og napper og småbiter til stakkaren stikker av. De mest morgentrøtte – sverddragerne er de som får hardest medfart. Han er etter dem støtt. Snart oppdaget vi at den flotteste sverdragerhannen hadde et bitemerke på siden av hodet. Og kort tid etter lå han på bunnen. Den andre sverddragerhannen (en som faktisk var kjøpt som hun, men som må ha vært trans) døde også noen dager etter. Igjen er ei enslig sverddragerdame som er meget engstelig.

Da favorittfisken “Glitter” – en av de mollyene vi hadde hatt aller lengst – lå død på bunnen var det nok! “Himmelblå” som drev og mishandlet liket må vekk! Det er han som er tyrannen. Helst burde han jo dø av seg selv, men han virker sprek og livlig så han kommer nok sikkert til å stresse flere fisk til døde før han stryker med. Og yngelkaret er opptatt med yngel. Et syltetøyglass? Nei, tror ikke det er noen god løsning.

Så vi tok en ny tur i dyrebutikken og kjøpte et nytt akvarium. 20 liter denne gangen. Nå skal “Himmeblå” få enebolig. Alt er klart for innflytting i dag. Han får med seg gammelt vann fra den gamle boligen, men ellers er den nye boligen innredet med et par smakfulle planter og en liten grå frosk. Bakgrunnen bør han heller ikke klage på. Det er et nydelig juralandskap med vandrende dinosaurer og en tyrannosaurus som stikker hodet inn fra siden for å si hallo. Et ypperlig palass for en tyrann med andre ord.         

                                                                                                                                                            

Nei, nei, nei! Du får ikke lov til å få Facebook!

Etter å ha stått fjellstøtt på temaet hjemme i aldri så lang tid og sagt nei til Facebook har jeg gitt etter og gitt jentungen egen Facebook profil. Hun er 11 år og de fleste i klassen hennes var allerede godt i gang med Facebook. Jeg har brukt mye tid på å forklare for henne HVORFOR hun ikke kunne få egen Facebookprofil, men ungen er virkelig god til å argumentere. Det skal hun ha. Vel, som sagt hun fikk lov til å registrere seg på Facebook. Og jeg satte en haug med klausuler.

• Jeg skal ha passordet hennes og kunne logge meg på om jeg ønsker det når som helst.
• Hun skal være venn med meg slik at jeg skal kunne se hva hun skriver og hva vennene hennes skriver til henne.
• Selv har jeg stilt inn slik at hun ikke skal kunne se mine oppdateringer. Jeg vil ikke at hun skal kunne se hva jeg skriver, eller hva mine venner skriver. Det er voksenprat, og selv om det ikke er støtende så kan det være vanskelig å forstå.
• Hun skal ha en lukket profil, som bare venner skal kunne se.
• Hun må spørre meg for hver applikasjon hun ønsker å bruke.

Jeg har kurset henne, og disse første ukene har vi klart oss kjempebra. Hun har spurt hver gang hun vil gjøre noe nytt, og godtatt mine svar. Én eneste gang har jeg bedt henne fjerne en statusoppdatering, og det var fordi hun skrev at hun syntes det var så deilig å være hjemme alene. Hun får ikke lov å skrive at hun er alene hjemme, og heller ikke skrive at hun skal reise bort.

Det er 13 års aldersgrense på Facebook. Men jeg tenker egentlig at det ikke gjør så mye at hun får en forsiktig start sammen med meg som puster nedover nakken hennes når det gjelder Facebook. Det blir litt skritt for skritt og hun vet at hun overvåkes. Om hun slapp til først som 13-åring så kanskje hun ville reagert på en annen måte og “boltret” seg i mulighetene som lå åpne, og ikke latt meg få lov til å veilede henne like mye.

Hovedønsket hennes var å ha mulighet til spill på Facebook. Og det er ”Restaurant City” som er kulest. Og guttungen på 8 sitter med store øyne og ser på alt det morsomme søsteren gjør der inne. Her om dagen kom han til meg med en tegning og sukket ”Når jeg blir 11 år og får Facebook, da skal jeg ha en restaurant som ser slik ut”. Og der hadde han tegnet på massevis av detaljer som hus, palmer, fugler og mennesker. Og midt i bildet lå restauranten som het ”Tyddes Pizzeria”. Den hadde hamburger-tak og pingvin som dørvokter. Vel, han får ikke Facebookprofil, ennå. Men gjett hvem som ble myk om hjertet og som har opprettet en restaurant som heter ”Tyddes Fastfood” på sin egen Facebookprofil? Og med en pingvin stående utenfor som dørvokter. (Pizzeria falt bort siden han ikke hadde pizza på menyen).