Vinterferiens eksotiske reise gikk til Strømstad. For å “sprite opp” ferien med litt mer enn varer fra Systembolaget, bestilte vi en natt på ærverdige Laholmen Hotell. Ungene jublet da de skjønte vi skulle bo på hotell. De er ikke akkurat bortskjemt med denslags. Vi reiste fra strålende sol hjemme til øspøsregnvær i Strømstad. Men vi fikk låne paraplyer på hotellet og siden jentungen og jeg nylig har sett “Singin’ in the rain” på Oslo Nye, var det bare gøy å gå i regnet og synge mens vi lette etter en egnet pizzabule.

En tur på det lokale badeanstalt fikk vi også med oss. Og ungene fikk utforsket en hel nattklubb før den ble fylt opp, og vi spiste vanvittig nydelige kreps gratinert i hvitløk i hotellets restaurant. Da ungene var lagt altfor seint vurderte vi å køye selv også. Men så er det jo sånn at vi altfor ofte sitter hjemme og koser oss. Nå hadde vi sjansen til å sjekke livet. Så etter å ha sittet til ungene sovnet gikk vi opp i restauranten igjen der det “kjente” dansebandet “Casablanca” hadde rigget seg til.

TV-vante som vi er - altså som seere vel å merke - var det gøy å stille seg opp og observere livet. Ja, for egentlig var vi jo altfor unge til å være der såklart. Trodde vi selv i hvert fall. Her var det både åreknuter og ølvommer ute og gikk. Og vi sto og flirte og kommenterte verdensvant. Se på han der, lurer på hvem han skal sjekke, hun har i hvert fall fått litt for mye å drikke, de der har gått på samme swingkurs. Joda, jeg innrømmer det. Vi var litt hovmodige der vi sto.

Det er da den frydefulle mannen galant spør om vi ikke skal svinge oss en liten tur vi også. Jeg trodde selvsagt aldri han ville spørre. Og klumsete som bare to 40-åringer som hadde sin glansalder på 80-tallet kan være, svingte vi utpå sammen med alle de andre danseglade nordmennene på harrytur. Det var faktisk ganske gøy! To blondiner som svingte seg på gulvet viste seg å være mann og dame. En dame med veldig kort skjørt og særdeles høye støvletter deiset i gulvet rett foran oss. Og sjarmørsangeren var ute på dansegulvet og svingte seg mens han sang halvsurt i mikrofonen.

Jeg må innrømme at jeg følte meg litt ensom da min makker for kvelden gikk for å se til ungene. Men jeg klamret meg til ølen hans mens jeg tittet på de som danset. Og tenkte at jeg så ut som den slitne barnemora på tur jeg nå engang var. Men en sjarmør på noen-og-femti prøvde likevel intenst å få blikkontakt, og da han ikke helt lyktes klarte han å bøye seg for å knytte skolissen rett bak meg. Rumpe mot rumpe for å si det slik. Sjarmerende sjekketriks. Det var da min helt kom meg til unnsetning. En voksen kar med ølvom, snille øyne og lav stemme ba meg opp til dans. Og jeg slo til. Da den frydefulle mannen kom tilbake steppet jeg rundt på gulvet med min redningsmann og hadde det alldeles utmerket. Vel, så var ikke dansepartneren min drømmemannen, men jeg var bare glad over å bli bydd opp der og da.

Den frydefulle mannen moret seg også da han var ute og trakk “frisk luft”. To venninner hadde en diskusjon foran to potensielle friere. Den fulleste ville gå romantisk tur med de to mennene hun hadde funnet. Venninnen påpekte høflig at de tross alt hadde med seg guttene sine, og at hun dersom hun først skulle være utro så måtte det være noe bedre enn det der :peke på friere:. Jøje som vi lo.

Da festen virkelig begynte å utvikle seg kjente vi for å trekke oss tilbake. Like greit når man skal stå opp med barn neste morgen. Og harryshoppingen tok vi på veien hjem på lørdag. Et døgn i Sverige og vi hørte knapt nok svensk tale. Like greit å innlemme Strømstad i Norge mener nå jeg. Bortsett fra at det i så fall mister sitt “eksotiske” preg.

Man får vite mye unødvendig innimellom. Og særlig når man surfer. Et forsiktig gløtt inn på www.Nettavisen.no  kan lett føre til at man havner på Side 2. Og et lite nysgjerrig klikk kan fort føre til det neste. Og hun som slår seg på brystet og erklærer at hun ikke leser sladderblader blir fort litt hekta og klikker videre og videre innover i dypet av Paris Hiltons eskapader, Prinsesse Madeleines påståtte silikonpupper og Bobby Browns ekle fyllepromper. Helt ærlig så er overskriftene mye mer interessante enn innholdet i artiklene. Her koker vi suppe på en spiker. Jammen er jeg glad jeg slipper å vedlikeholde en karriere som kjendis ved å oppføre meg teit. Enda verre - få de teite tingene jeg gjør smurt utover hele internettet.

Så man tusler videre innover på nettet. Leser litt blogg, handler et par småting på www.netthandelen.no. Nesten ikke dyrt i det hele tatt - husk bare at frakt og gebyr gjør det du handler forbannet dyrt likevel.

Det er aldri kjedelig å surfe. Jeg får sett siste episode av Borettslaget på NRK. Det er en skikkelig tidstyv dette nettet. Og tenk så mye unyttig man lærer her man sitter og klikker seg fra sted til sted. Innimellom kommer en liten e-post plingende inn i kassa. Det er som regel ikke til meg. For jeg kjenner ikke avsenderen - de vil bare ha meg til å øke størrelsen på penisen min. Og jeg innrømmer at jeg har skrekkelig liten penis. Så godt som usynlig faktisk. Og det lever jeg jaggu godt med. Alternativt vil de invitere meg på nettcasino. Hvilket bekrefter at de ikke kjenner meg.

Blogge litt, kanskje? Alltid koselig å blogge. Og jeg kan jo som regel innestå for hva som står her. Muligens litt spikerkoking i dag. Impulsene har jo ikke vært av de mest interessante - se over.

Forøvrig hører jeg på musikk på ørene. PC’en velger vilkårlige sanger. Etter å ha vært flink jente og lastet inn enda flere av de gamle CD’en nærmer jeg meg 10 000 sanger på PC’en. Og veldig mange av disse sangene har jeg knapt hørt før. Akkurat nå hører jeg på Westlife. Jeg har sannsynligvis aldri hørt sangen før. Det skjønner jeg forsåvidt godt. Den var litt kjedelig og forutsigbar.

Neste uke er det vinterferie. Vi skal jobbe, og ha fri siste del. Men å reise på tur i vinterferien gidder vi altså ikke. Mine tapre surfe-forsøk på å finne rimelig overnatting på nettet strandet på ordet rimelig. Vi brukte pengene på nytt stereoanlegg istedenfor. Men det kjøpte vi ikke på nett. Det gikk vi i en ordentlig butikk og kjøpte.  

Forsatt sterkt preget av gårsdagens festligheter er en utfordring fra  Mona på Bamboosa akkurat passe stor bloggeutfordring for meg i dag. Selv om jeg egentlig datt innom for å uttale meg om planene om et midlertidig transittmottak for asylsøkere i nærområdet mitt. Men det kan jeg jo heller blogge om en dag jeg er i litt bedre form.   

Ellers mener jeg at ordet kjerring som egentlig skulle være et positivt ord, dessverre har blitt et veldig negativt ladet ord. Og det beklager jeg. Jeg skulle gjerne være en kjerring, jeg. Men ikke når kjerring er synonymt med en spissneset hubro i ermforkle, krøllete brune nylonstrømper, tøfler og ikke minst hårruller under skautet.

Kjerring var opprinnelig ment som et kjælenavn på den kvinnen man hadde kjær - normalt kona. Og i de gode gamle dagene var jo kona den som holdt familien samlet, som tok de tunge og kjedelige oppgavene hjemme, som oppdro ungene, vasket og lagde mat. Jeg tror det er der myten om den sure kjerringa dukker opp. For hvem ville vel ikke blitt litt sur og gretten av å gå hjemme hver eneste dag, kun få minimalt med impulser og snakke med andre hjemmeværende koner om såpemerker, bleievask og matoppskrifter. Og når mannen kom hjem skulle man liksom ha et skinnende hus, og selv fremstå som fresh og delikat. Man skulle konversere med mannen og glede ham ved å tilby både tøfler, avis og pipe etter at han hadde spist den delikate maten man hadde forberedt ved bruk av minimalt med husholdningspenger. Det må ærlig talt ha vært fantastisk beundringsverdig å holde ut en slik tilværelse år etter år. Og tilogmed klare å se bra ut etter en lang dag vassende i ungemas, skittentøy og andre kjedelige vedlikeholdsoppgaver.

Da jeg var liten var mamma hjemmeværende husmor. Heldigvis gikk hun sjelden med krøllnåler i håret, og ermforkle. Heldigvis hadde hun ganske godt humør, og mange andre venninner som var hjemme. Jeg husker vi var masse unger som lekte, mens mammaene satt og sludret på terrassen med boller og kaffe. Eller de solte seg. Mamma var alltid knallbrun om sommeren. Vi reiste på stranda tidlig om morgenen og var der hele dagen. Mamma pakket stor boks med mat og utpå ettermiddagen kom pappa med bussen fra kontoret og spiste middag med oss. Middagen var da gjerne brødskiver med hardkokt egg og kaviar. Jøje, det var tider, det. Jeg kunne godt tenkt meg å være en husmor (=kjerring) noen år - slik mamma var. Kjerringlivet trengte jo ikke å være bare husvask og ungemas. Husvask har vi jo forresten i dag også. Det må bare komme imellom alle andre aktiviteter som jobb, skole, barnehage, fritidsaktiviteter og sosialt liv. Og midt i det hele skal man liksom opprettholde forelskelsen i samlivet, gi sine barn en lykkelig barndom og holde huset rent og pent. Jadda. Skal tro disse husmorkjerringene ler av oss der de sitter med krøllnålene i håret og kamferdrops i munnen. Dumme kvinner som tror de kan innta “mannens arena” samtidig som man beholder sine tradisjonelle kvinneoppgaver. Gamledagers kjerringer hadde i det minste tid til å gjøre jobben sin skikkelig. Og de slapp å gå rundt med dårlig samvittighet fordi de ikke strakk til. Nei, gamledagers kjerringer hadde sikkert full kontroll. Og kunne sette seg ned med kaffekoppen og kose seg med en avis innimellom slagene. Rene vinduer hadde de sikkert også. Hulk!

Men over til kjerringtesten. Jeg tok den. Og jeg var ikke et øyeblikk redd for å fremstå som kjerringaktig. Likevel ble jeg ikke noen skikkelig kjerring. Det er fordi jeg føler at testen ikke var tidsriktig nok. Dessverre.

Dette er instruksjonen: Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langt fra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene
Nei, det tror jeg ikke. Det kan selvsagt hende enkeltstående uker. Denne helgen brukte jeg for eksempel veldig lite penger. Ergo brukte jeg mer penger i uka. Dette skyldes at jeg var på fest i går kveld og ble påspandert hele kvelden. Og gave hadde jeg kjøpt tidligere i uka så den gikk i så fall på hverdagsforbruket. Ellers er det småhandling i uka og storhandling i helgen. Ikke ser jeg på det som kjerringaktig egentlig. Jeg skulle ønske jeg hadde tid og mulighet til å handle masse på hverdager og slappe av i helgene, jeg. Svaret er et Tja.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en
Dette spørsmålet virker ganske utdatert i dagens flatskjermsamfunn. På vår TV balanserer intet slikt. Ikke at det gjorde det før heller forøvrig. Blomster på TV’n høres ganske forstyrrende ut. Svaret er NEI.

Du rydder jevnlig i dypfryseren
Jeg mener å huske at det ligger en kalvestek på bunnen av fryseren. Den havnet der i 1999. Men jeg har ikke sett den siden. Hvis man hevder at jevnlig er hvert 10nde år så kanskje. Nei, svaret er nei.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”
What? Jeg nekter tilogmed å vurdere det. Fysjom! Nei, nei og atter nei!

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag
Det er søndag i dag. Jeg bestemte middagen for en halvtime siden da jeg innså at vi ikke hadde noen middagsplan. Svaret er NEI.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær
Ja, men jeg bruker oftere tørrgjær enn fersk gjær. Det er fordi jeg er så dårlig til å planlegge matlagingen. Svaret er NEI.

Du synes middag kl 19.00 er sent
Litt sent er det jo, men det hender jo rett som det er at det ikke blir mat hos oss før den tid. Særlig i helgene. Svaret er NEI.

Du har fem kasser med julepynt
Jeg har tre. :stolt:. Svaret blir altså NEI.

Du kjøper julepynt på salg i januar
Nei, absolutt ikke. Når januar kommer er jeg veldig ferdig med jula. Derfor får jeg fullstendig avsmak ved tanken på å kjøpe julepynt i januar. Svaret er NEI.

Du snakker helst med kvinner på fest
En forutsetning er jo at begge kjønn er representert på festen. Jeg antar at spørsmålet ikke er formulert med tanke på jentefester. I går var jeg på fest. Jeg pratet masse. Og danset masse. Jeg antar resultatet var ca 50/50 prat med begge kjønn. Svaret er NEI.

Du blir lykkelig over en ny kjele
Hvis jeg hadde ønsket meg en kjele så kanskje. Men jeg har de kjelene jeg trenger. Svaret er NEI.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester
Er denne testen laget på 50-tallet? Svaret er NEI.  

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer
Æsj! Likte det ikke engang som barn. Da fikk jeg det av mormor. Hun var på min alder på 50-tallet. Svaret er NEI.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett
Rekecocktail er godt, det. Men det er veldig lenge siden jeg så rekecocktail på en meny på en restaurant. Så svaret er absolutt nei.

Du synes det er festlig med fiskekabaret
Jeg husker mamma lagde fiskekabaret da jeg var liten. Siden jeg ikke likte mange av ingrediensene (erter og asparges og slikt) så spiste jeg det aldri. Som voksen har jeg funnet ut at det ikke smaker så galt likevel. Men jeg ville aldri laget det selv. Svaret er NEI.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor
Min svigermor broderer ikke. Svaret er NEI.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie
Det har skjedd opptil flere ganger. Hjemmelaget lapskaus slik at man slipper å lage middag den kvelden  man kommer frem. Svaret er JA.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter
Jeg har til gode å se på hatter som artig. Et latterlig plagg uten funksjon! Svaret er NEI.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt
Ja, det kan jeg sikkert finne på. Det er uansett penere enn å vise de kritthvite leggene. Forøvrig bruker jeg sjelden skjørt. Svaret er JA.

Du har tellekant på trusene
Jeg har tellekanter på det meste - unntatt trusene mine. Svaret er NEI.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe
NEI.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger
Dette bekrefter mine mistanker om gammel test. Det er ikke lenger kølapper på Vinmonopolet!

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben
Jeg har ikke balkongkasse. Ikke har jeg praktfulle bed heller. Så svaret er NEI.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino
NEI.

Du får såpe i julegave
Smarte mennesker kommuniserer juleønskene sine i god tid slik at de slipper å få såpe i julepresang. Svaret er NEI.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker
Nei, det skulle tatt seg ut. Et hederlig unntak kan være min ektemann dersom han skal bort i selskap. Men det er ingen baktanker forbundet med det. Svaret er NEI.

Du bruker samme tepose to ganger
Siden jeg drikker noe slikt som 1 kopp te i måneden, så sier det seg selv at man ikke kan spare på teposen fra måned til måned. Så gjerrig er ingen. Svaret er NEI.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil
Nei, men det var en god idé.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset
Jeg har gjort det en eneste gang. :skamrødme:. Men det var et middagsservise, og jeg bruker det fortsatt. Svaret blir derfor NEI.

Du har våtservietter i bilen
Ja, det har jeg. Og de har ofte kommet til nytte også. Heller våtservietter enn dritt på fingrene sier nå jeg. Svaret er JA.

Du soler deg i vanlig BH
Jeg soler meg enten med bare bryster, eller med topp / bikini. Svaret er NEI.

Du danser swing til all slags musikk
Jeg danser swing, men ikke til all slags musikk. Svaret er NEI.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret
Jeg er overrasket over at ordet badehette ikke dukker opp i denne 50-talls testen. Forøvrig svømmer jeg helt normalt. Svaret er NEI.

Du kjøper “gode” sko
Jeg er for gammel til å gidde å gå i vonde sko. Svaret er JA.

Du har paraply i håndvesken
Nei, ærlig talt!

Du tar selv initiativ til slektsstevne
Jeg burde sikkert gjort det. Men svaret er NEI.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass
Jeg tar vare på tomme pizzasausglass. De er akkurat passe store når jeg skal fryse ned mitt hjemmelagde syltetøy. Altså er svaret NEI.

Du bruker sukkerbit til kaffen
Jeg drikker ikke kaffe. Svaret er NEI.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap
Jeg inviterer så godt som aldri til kaffeselskap. Det er som regel middagsselskap med påfølgende kaffe. Og da snakker vi bursdager. Ergo er det sjokoladekake, muffins og gulrotkake som gjelder. Svaret er NEI.

 Det frydefulle resultat: 4 JA og 1 TJA. Jeg ble ingen kjerring. Men jeg skulle gjerne vært litt mer kjerring, egentlig.

 Jeg utfordrer Lin!

Noen ganger tenker jeg at man burde bodd et helt annet sted. Noen ganger skulle jeg gjerne flyttet familien min til et land med norsk sommer-godvær hele året. Det skulle vært lyst når man kom hjem fra jobb. Det skulle vært blomster og fuglekvitter og latter i lufta. Det ville være helt normalt å sette seg på terrassen og nyte et glass vin før man gikk i gang med middagen. Middagen som kanskje skulle være en salat, eller noe som kunne tilberedes ute på grillen. Hører jeg innpakkede laksefileter? Også kunne man sitte der ute på terrassen og f.eks. lese en god bok og nyte litt musikk på iPod’en. Dersom det ikke dukket opp et spontant besøk, da. Eller man gikk på spontant besøk selv.

Det er nemlig ifølge meg, de spontane besøkene som er de aller beste. De besøkene som ikke er planlagt og gjennomtenkt. Får man besøk selv så slår man ut med armene og sier “Velkommen! du får ta det som det er”. Ingen panisk vasking i forkant, ingen tilberedning av fancy mat, ingen glaning i klesskapet for å finne riktig antrekk. Neida, bare hygge og kos. Man deler den maten og drikken man måtte ha tilgjengelig og alt er uformelt og enkelt. I hvert fall om man har en gjest som også er uformell og tilpasser seg den uformelle stemningen.

Men om vinteren - da har vi en sosial peak i jula. Så kommer januar - og da er det stille. Vi er litt lei av hverandre, kanskje. Og det er mørkt når man står opp og mørkt når man legger seg. Ungene har vått tøy, bilen er kald og rutene frosne, å gå ut med søppel kan være en en risikosport når isen ligger blank helt fra trappa til søppelbøtta. Eller det blåser nordavind fra alle kanter. Huuuuu! Og jeg føler meg grå og deigete. Allerede klokken ni er jeg trøtt. Og når klokka ringer er jeg trøtt. Hvorfor er jeg ikke like trøtt om sommeren. D-vitaminer? Er det hele svaret?

Nei, hadde det ikke vært for dette behovet for trygghet som man er utstyrt med så skulle jeg pakket sammen hus og familie og emigrert for lengst. Jeg måtte selvsagt tatt med meg mamma og pappa, onkler og tanter, fettere og kusiner og ikke minst søsknene mine også. I tillegg til mann og barn. Så kunne vi funnet oss vår idylliske sydhavsøy, opprettet noen lukrative nettshopper som gikk av seg selv, bygget praktiske hus som krevde minimalt med stell, men med store solrike (og litt skyggefulle) terrasser i nærheten av hverandre. Tenk så fint. 

I helgen fikk jeg vite at ei jente som vokste opp i nabohuset hadde nådd Sydpolen på ski. Hun er noen år yngre enn meg, og jeg husker henne som ei rufsejente med mye tempo og energi. Foreldrene våre er fortsatt nære venner. Jeg må innrømme at jeg fikk temmelig stor respekt for henne. Ny fartsrekord hadde de visst også satt - to ensomme damer på ski over Sydpolen. Jeg sendte selvsagt gratulasjoner til henne på nett. Og stakkars Scott. Tenk for et nederlag for ham om han hadde fått vite at to spinkle damer hadde tatt den samme turen som ham på mye kortere tid og med langt bedre sluttresultat. Det er tøft å være blant de første. Ingen andres erfaringer å benytte seg av. Learning by doing.

Jaja, jeg må bare innse at jeg aldri kommer meg til Sydpolen. Men jeg går da tur. På søndag gikk jeg og herr Frydefullesen på bena våre rundt et vann. Det pleier å være en fin tur om sommeren - delvis grusvei, og delvis stier. Det blåste surt, men sola skinte og ut måtte man jo bare. Lure meg tok på meg fjellstøvlene jeg fikk til bursdagen for noen år siden. De ser like fine ut - nesten ikke brukt kan man nesten si. Det var på denne turen jeg lærte verdifull lærdom: Fjellstøvler suger big time på isete underlag. Fjellstøvler skal man bruke på steinete underlag. På glatt underlag derimot bør man bruke noe mykere fottøy som gjør at man merker underlaget bedre. Jeg praktiserte learning by doing kan man trygt si. Verst var stiene. Enkelte partier var fullstendig islagt, og frykten var at man kunne risikere å skli rett ut i vannet. Ja, det var jo is på vannet, så kanskje man slapp å bli våt hvis man deiset utpå. Jeg testet det ikke. En velbygd Fryd med tunge fjellstøvler og dunkåpe er kanskje ikke den rette til å teste isen innved land.

Men det er fryktelig så flink og sprek man føler seg når man etter endt tur - 2 timer senere - kommer inn i varmen igjen med røde kinn, småstøl i beina og påfyll av god samvittighet. Da kan man unne seg både kokesjokolade og vafler, mener nå jeg. Det er det med å gå til Sydpolen også. De kan unne seg maksimalt med sjokolade og digg på turen og likevel komme i mål slanke og veltrente som sylfider. Vedder for at de har røde kinn også.

En naturopplevelse var det uansett. Sydpolen eller Asker i sola - man kunne nesten tatt feil skal man dømme etter bildene mine. For fotoapparatet hadde jeg et godt grep om uansett hvor glatt det var.

Dagens Fryd: Ut på tur - aldri sur.

Jeg har en datter (og forøvrig også en sønn). Hun er ni år, vimsete og søt og med diagnosen oppmerksomhetssvikt. Og jeg syns hun på mange måter er ganske fantastisk.

I dag skulle vi på Taekwondoo for andre gang. Siden det begynner kl. 17.00, og jeg slutter kl. 16.00 på jobb så sier det seg selv at det er knapt med tid. Hun gikk tidlig fra SFO i dag og da jeg kom hjem hadde hun stekt fiskepudding og dekket bordet. Det var første gang hun laget middag alene. Det var også første gang hun gikk alene hjem. På vei inn fra bilen møtte jeg denne nydelige hilsenen.

Heldigvis hadde jeg kamera i veska. For noen timer senere var alt nedsnødd. Ved siden av skrev jeg et hjerte med navnet hennes inni. Da hun så det lyste hele ansiktet hennes.

Hun er morsom å prate med, datteren min og vi ler av de samme tingene. Allerede som liten unge overrasket hun oss med en herlig sans for humor og en smittende latter som kom helt fra tærne. En sånn latter man gjerne skulle hatt selv, men dessverre ikke har fått utdelt.

På søndag var vi i kirken i barnedåp. Det var min nevø som skulle døpes, og jeg var stolt fadder. OK, så løper vi ikke ned kirkedørene, men det er fint å være kirken når man først har kommet seg dit. Under dåpen ble det sunget en dåpssalme. Og der - midt i sangen - (jeg nyter nemlig å synge ut i kirken, det er så god akustikk der) kom det et par vers som slo meg fullstendig ut.

Det skjer et under i verden
hver gang et barn blir til,
over det gryende livet
lyser Guds skapersmil

Refr:

Ingen på jorden er himlen så nær

som barnet han tar i sin favn,

som barnet han tar i sin favn

Det skjer et under når barnet
møter oss hud mot hud
øynene speiler Guds himmel,
gir oss et glimt av Gud.

Der og da kom tårene piplende, stemmen brast og jeg ble stående og tenke tilbake på det øyeblikket datteren min ble født. Hud mot hud, øynene speiler Guds himmel. Akkurat sånn var det. Hud mot hud, den vidunderlige følelsen av varm, myk unge under hendene mine, og et klokt og allvitende blikk som møtte mitt. Vi lå der hele dagen og stirret på hverandre. I hvert fall føltes det sånn.

Hun må ha merket at jeg gråt, for plutselig kom hånden hennes stikkende inn i min. Så der sto vi og holdt hverandre i hendene. Og jeg kjente at jeg var verdens heldigste mamma.

Dette jeg skriver nå skal jeg titte på når jeg er drittlei av unger, kjefting, masing og rydding. Det er det nemlig mer enn nok av i hverdagen vår. Likevel ville jeg ikke byttet med noen som helst. Disse hverdagsglimtene gir så enormt mye. Nå skal jeg legge meg. Men før jeg går skal jeg snike meg inn på barnerommene og kysse ungene mine, slik jeg gjør hver eneste kveld. Så hvisker jeg “Mamma, elsker deg!” Og alt jeg får tilbake er små grynt eller søvnsukk, men jeg innbiller meg likevel at det må trenge inn i ubevisstheten deres.

Jeg har ikke greie på kunst, altså. Ikke i det hele tatt. Men noen ganger ser jeg kunst som jeg liker, og ofte kunst som er sånn passe, og ikke minst ser jeg kunst som forarger og irriterer meg. Heldigvis er kunst en smakssak. Og noen liker tilogmed elg i solnedgang eller sigøynerpike med store tårevåte øyne.

Hjemme hos oss har vi ikke massevis av penger å kjøpe kunst for. Ikke engasjerer vi oss så mye for kunst heller. Men vi har da ting på veggene som vi liker sånn noenlunde. Bortsett fra den dyreste og fineste kunsten vi har da. Den liker jeg ikke så veldig godt. Det er en original akvarell av Kåre Tveter. Han er visst kjent. Men jeg syns bildet er dystert. Heldigvis er det ikke så prangende, og der det henger ser det helt OK ut.

I sommer malte vi stua. Da grep jeg sjansen til å fjerne en innrammet plakat av Gustav Klimt. Det forestiller to havfruer som ligger mot hverandre og er hverandres speil. Men jeg ser ikke motivet. Jeg ser en stygg bjørn eller løve eller noe. Det er få andre som ser det jeg ser. Men guttungen som den gang var 2 skjønte meg. Han så på bildet og sa “Whææææææ!” og viste med mimikk at det var et veldig skummelt dyr. Nok om det. Det er flyttet ned i kjellerstua der jeg aldri er.

Vi har også en annen plakat i stua - men den har jeg kjøpt selv og den liker jeg. Dyr var den også husker jeg. Jeg tror jeg gikk og tittet på den i flere uker før jeg slo til og kjøpte den. Og heldigvis er jeg ikke lei ennå. Det må jo tyde på at den gir meg noe, uten at jeg skal begi meg ut på noen analyse. Den har krafige rødtoner og forestiller egentlig bare masse kroppsdeler.

Over pianoet har vi to puppedamer. De har hengt der lenge. Spontankjøpt på kunstauksjon. Neida, ingen fancy kunstauksjon, men en slik auksjon der de selger “kjempebillige” tepper og litt kunst. Og det står en munnrapp superselger og forsøker å piske opp stemningen, mens 10-12 slitne husmødre og tilsvarende ektemenn står og forsøker å komme seg videre og forbi.

Puppedamene er fine nok, de. Men de var en dyr spontanhandel, selv om ikke har angret så mye på puppedamene i ettertid. De henger nå der. Signert av kunstner og er henholdsvis nr. 9 og nr. 175 av 195.

   

Over sofaen har vi også et numrert trykk av en kunstner ved navn Dag Hol. Jeg måtte klatre opp i sofaen og titte bak bildet, siden skriften var vond å tyde. Det er en håndkolorert låve! Fargene er fine. Jeg tror jeg liker det, selv om det ikke er et bilde jeg ville kjøpt selv. Det var en bryllupsgave.

 

På én vegg har det imidlertid vært tomt lenge. Vi har tittet og sett og ventet på den rette kunsten - verdig denne lange veggen. Det skulle være en slags serie, tenkte vi. Litt mørke, men samtidig fargerike var planen. Men vi fant aldri den serien vi lette etter. Da var da jeg bestemte meg for å produsere kunsten selv. Det har vært en slags kunstnerisk prosess. Akkurat som en ordentlig kunstner. Jeg har valgt ut fotografier jeg selv har tatt og fiklet og fiklet med dem på PC’en. Etter et halvt år fant jeg endelig rette teknikk og seks bilder ble sendt til forstørring. Fire av dem igjen ble utvalgt til å bli rammet inn. I dag har jeg hentet “kunsten” min. Jeg syns den er jækli fin og gleder meg til å henge opp i morgen.

Her er et av de vakre bildene.

Og slik ser de ut slik som de ligger på PC’en.

   

Håper jeg ikke går lei av dem altfor fort. Slike kunstneriske prosesser kan være litt slitsomme.

Jeg liker ikke kokebøker. Det er så rotete å finne frem, det er en bok som må hentes ned fra hylla, som man må passe på for ikke få søl på. Dessuten bruker jeg som regel nettet uansett når jeg skal lage mat. Jeg søker på de ingrediensene jeg tilfeldigvis har i kjøleskapet, eller som jeg har planlagt å bruke. Vips tyter oppskriftene frem, og jeg kan velge og vrake. Den aktuelle oppskriften printes ut, og jeg lager mat mens oppskriften ligger og slenger på benken. Det jeg ikke er flink til er å arkivere utskriftene mine. Noen ganger finner jeg en oppskrift som virkelig slår an. Da gjelder det å lete tilbake til den opprinnelige oppskriften.

Nå har jeg laget en matblogg. Her har jeg tenkt å lagre linker og oppskrifter jeg har funnet og tilpasset til eget bruk. Og vil dere ikke tro det! Matfryd var ledig! Jøje meg! Så her er min nye blogg:

http://matfryd.wordpress.com

Så kan det hende jeg finner tilbake til godsakene med jevne mellomrom. Siden jeg ikke makter å putte utskriftene mine i en ringperm mener jeg.

Tittelen på posten fant jeg på da jeg sto på kjøkkenet og brettet tøy i dag. Jeg har nemlig oppdaget nett-TV og lykkelig sto jeg der og sorterte truser og kluter og T-skjorter mens jeg så Christine Koht utfolde seg på skjermen på besøk hos den norske familien. Morsomt egentlig, å se noen reise rundt og spørre og grave og finne ut hvordan folk har det. Det får meg til å føle meg velsignet normal når jeg ser at absolutt alle andre også har kaos og haugevis av logistikk som må løses hver eneste dag.

Jeg føler at jeg sliter og kaver og ordner dagstøtt egentlig - uten at det hjelper på hverken ryddighet eller kaosreduksjon. Også sier Koht det så bra. MAN ER ALDRI AJOUR! Nettopp! Man er aldri ajour hvis man har mann og hus og barn. Absolutt ikke. Det er alltid noe å finne på. Aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg tror ikke jeg noensinne kjeder meg hjemme. Jeg har bokhyller fulle av bøker jeg gjerne skulle ha lest. Jeg har harddisken full av musikk jeg ikke får hørt på. Jeg har håndarbeid rundt omkring i skap og skuffer som aldri noensinne kommer til å bli fullført. Jeg har en kjellerstue full av rot som burde vært  ryddet opp i. Men for pokker. Jeg har tellekanter i klesskapet mitt. Det er da noe for søtten!

Jeg har to yndige barn også. Og en mann som gjør det jeg ber ham om hvis jeg spør flere ganger. Sammen er vi en familie. Ungene liker å flytte på ting. De liker å bære ting rundt omkring. Minstemann er en samler som samler på alle mulige småting. I vinduskarmen ligger alle de fine gråsteinene han har funnet på skogturer. Trår man inn på rommet hans med bare føtter risikerer man å tråkke på en Pokemonfigur. Har produsentene av disse figurene noensinne tenkt på hvor inn i hampen smertefullt det er å tråkke på en av disse figurene med bare føtter. Ja, jeg bare spør. Jeg har en datter som samler på dragefigurer. Veggene hennes er fulle av drageplakater, og jeg tror hun har minst 10 forskjellige drager i alle størrelser som bor rundt omkring på bord og benker.

Mannen min samler heldigvis ikke på noe annet enn aviser. Men de har vi til gjengjeld nok av. Han vet jeg er rask til å kaste så han stuer dem unna for å hygge seg med dem når han får tid. Hahahaha! Det hadde holdt med en lørdagsavis sier nå jeg. Han gjemmer unna reklameaviser også. I tilfelle det er noe vi trenger på tilbud. Er det noe vi ikke trenger så er det mer ting! Til jul kjøpte jeg en WasserMax til ham. Det er et apparat som tilsetter kullsyre til vann. Den er kjekk som søren. Ungene har allerede fått en ny favorittdrink. Solbærsaft med bobler. Jeg fikk dessuten dobbelt vaffeljern - så nå kan jeg steke vafler dobbelt så fort. To stykker fikk jeg endog. Klart jeg kunne beholdt begge - så kunne vaffelstekingen gått fire ganger så fort. Men jeg var ute og byttet den i en blender slik at jeg kan lage Smoothies. Kjekk å ha. Må bare rydde plass på kjøkkenbenken. Jadda. I dag - tredje juledag har jeg fortsatt ikke pakket ut posene med alle julegavene vi fikk. Alt må jo få en plass. Og det var den plassen, da.

Men det er Fryd i familien jeg skal skrive om. Guttungen fikk Monster-Buzz til Playstation 2 til jul. Da kan man spille 4 personer samtidig. Vi spilte hele familien første juledag. Ungene på henholdsvis 6 og 9 er forbannet gode. Tidligere lot vi dem vinne. Nå klarer jeg ikke engang å slå 6-åringen selv om jeg prøver alt jeg kan. Vi hadde en morsom stund. Det er godt å være sammen med yndlingsmenneskene sine i ro og mak uten noen “må og bør” hengende over seg. Å spille spill med ungene er samhold og moro, det. I dag skulle vi ake sammen. Også regnet snøen bort. Sånn gikk det med den aketuren. Håper det blir flere sjanser i år.

Pludre pludre pludre pludre pludre. Jeg skal lese korrektur på dette en annen gang. Nå skal jeg inn i stua og sjekke hva mannen driver med. Tenk om det er noe moro jeg går glipp av.

I år feiret vi hjemme hos foreldrene mine. Vi var 14 personer totalt. Spesielt invitert var mammas tante på 94 fra Sverige, mammas kusine fra USA og hennes sønn (også amerikaner). For å gjøre det helt tydelig var altså den svenske gamle tanten mor til kusinen fra USA og bestemor til sønnen fra USA.

I vår familie feirer vi som regel veldig tradisjonell jul. Vi pynter huset, vi har juletre og vi spiser ribbe, medisterkaker og alt det gode tilbehøret som finnes. I tillegg hadde søsteren min med seg pinnekjøtt og hjemmelaget stappe. Alle stilte pyntet til trengsel med dresser og kjoler og høye hæler - som vi alltid gjør. Ungene hadde bunader, matrosdresser og eldstemann hadde tilogmed dress. Amerikanerne kommer fra den mer avslappede siden av familien og stilte i litt mer casual klesdrakt.

Og mamma skuffet ikke. Det luktet jul i hele huset, det var fyr på peisen og hjemmelaget dubonnet etter gammel oppskrift servert ved ankomst. Huset skinte og bordet var nydelig. For en jobb hun har hatt! Jeg er glad jeg slapp unna med å ta med en flaske akevitt fra 2005.  Vi er nemlig ikke særlig glade i akevitt mannen min og jeg. Det blir et par nubber til jul og ellers aldri. Tradisjon, tradisjon……

Etter middag gikk vi rundt juletreet. Det var nemlig bestilt julenisse til kl. 19.35 må vite. Amerikanerne ble flakkende i blikket da det ble snakk om juletregang. Dette var de ikke vant til. Mammas kusine deltok litt, men sto ellers sammen med sin sønn og iakttok. Og jeg skjønner godt vi må ha vært et fascinerende syn. Hele storfamilien Fryd i intens sang, søster ved pianoet og stor innlevelse fra alle. Vi avsluttet med “På låven sitter nissen” med full koreografi - skotting, truing med stor skje og ikke minst et synkronisert kjempehopp som gjorde at hele gulvet ristet. Og vil du tro det! Nissen kom!

Ungene jublet! Det har vært litt usikkert om nissen ville komme i år siden det har vært flere av barna som har erklært at nissen ikke finnes. Men på julaften var det helomvending og alle trodde på ham da han gikk. Koselig nisse var det også - han tok den vanlige nubben på styrten og takket pent for seg før han tuslet ut på lakksko. Han sa han skulle hjem, men det så ut som han gikk opp til naboen…

Pakkeutdelingen tok selvsagt tid, men det var vellykket og stor jubel. I det hele tatt en fin julaften. Men jeg kan ikke fri meg fra at vi var et interessant studieobjekt for noen som aldri har sett maken til merkelig julefeiring. Amerikanerne tok massevis av bilder og jeg tenker at de opplevde oss som kjempeeksotiske. Tilogmed skitne tallerkener og og oppvask tok de bilder av. Og gangen rundt juletreet ble filmet. Dette blir sikkert kjempemorsomt å vise frem vel hjemme i Junaiten.

Jeg er litt stolt over vår flotte julefeiring. Og at noen har så lyst til å oppleve norsk jul at de kommer helt fra California for å beundre våre tradisjoner. Og la det være klart at dette var veldig hyggelig mennesker som deltok aktivt og behandlet oss med respekt. Hvorfor føler jeg meg da som en interessant “innfødt”?  Men jeg tror i det minste min tremenning fra USA aldri kommer til å glemme den gangen han feiret jul i Norge.