Det er fort gjort å dømme

Det er rart med det. Når man bor på et slikt sted jeg bor – der de fleste menneskene er ganske like, har temmelig like typer jobber, A4-familie med to-tre barn, hus og liten hage, så tror man til slutt at slik er livet og slik er alle folk.

Så hender det man tråkker ut av dette lille samfunnet av ensartethet, og oppdager at det finnes andre der ute. Folk som er helt forskjellig fra en selv. Folk som man nesten ikke trodde fantes, faktisk.

På lørdag stappet vi familien i bilen og kjørte til Sverige på harryshopping. Det er en fin anledning til å se seg om. En fin anledning til å kjenne på den litt skamfulle følelsen av å være nordmann som står i polkø (!) utenfor polet i Strømstad for å slippes inn i puljer. Og en fin anledning til å gremme seg over kjøttprisene og grafse til seg 60 pakker bacon bare fordi det er så billig.

Hun kom inn på caféen der vi spiste lunsj. Ikke noe oppsiktsvekkende over damen i det hele tatt. Hun hadde langt, lyst hår med pannelugg, en lekker litt rufsete skinnvest, hjerteformet sort lakkveske, høyhælte brune støvletter og pinetrane tights. Alder var ca 50, men hun var sminket såpass hardt at hun nok trodde hun så yngre ut. Det var først da hun åpnet munnen og snakket med skjærende høy og “dum blondine”-stemme at jeg reagerte. Selvsagt var hun norsk.

Et øyekast over til ektemannen min viser at han også har oppfattet fenomenet. Han bare løfter øyebrynet til meg og smiler. Og blondinen setter seg ned og begynner å snakke med venninnen sin. Venninnen var også blondine, men stemmen og klesdrakten gjorde at hun likevel fremsto som langt mer intelligent.

Det er lett å dømme. Kanskje hun var smart for alt jeg vet. Det var bare at hele fremtoningen lignet en parodi på en skikkelig dum blondine. Så jeg tenker med meg selv at dersom man kler seg og snakker med dum fjollestemme, så kanskje man nettopp ønsker å fremstå som dum? Eller er man ganske enkelt dum? Eller var tildelingen av stemmen en grusom tilfeldighet hun ikke kunne noe for? Kanskje ingen noensinne har fortalt henne at hun har en fjollete stemme?

Jeg er blond. Jeg er norsk. Jeg reiser på harrytur til Sverige et par ganger i året. Stemmen min er lys. Men jeg håper for Guds skyld at noen forteller meg det om jeg fremstår som den ultimate hjernedøde blondine.

Uventet besøk på hytta + et drap jeg helst skulle vært foruten

Da vi kom på hytta fredag kveld ble jeg overrasket over at døren ikke var låst. Stålbommen foran døra var låst, men døren bak var åpen. Jeg tenkte mamma og pappa var blitt litt glemsk.

Inne var det pent og ryddig som vanlig. Dvs. snart så jeg et par ting som var merkelig. At vaskebaljen lå på gulvet var uvant. Og at gardinene ikke var trukket skikkelig for var rart. Og ikke minst at stolene sto snudd. Foreldrene er ganske nøye på hvordan det skal se ut når man forlater hytta.

Rarest var at den splitter nye flatskjermen var borte. Og ikke bare den, men også Riks-TV boksen og den helt nye DVD-spilleren som ikke engang var tatt ut av emballasjen.

Intelligente lesere har nå skjønt at det hadde vært uinviterte gjester på besøk. Og da vi fant et åpent vindu som var brutt opp så skjønte tilogmed trege jeg hva som hadde skjedd.

Telefon til politiet i Larvik. Og stor var overraskelsen da jeg ringte inn anmeldelsen og de sendte en patrulje! Til oss! På vår hytte! Wow, jeg som trodde de bare kom når det var svære greier på gang. Den kvinnelige politidamen så ut som Annie Lennox. Men mer fantastisk var den enorme politimannen som var i følge med henne. Han hadde rastafarihår, var minst 2 meter høy og neger! Kjempekoselige folk som virket som de tok alvorlig det som hadde skjedd.

Guttungen ble så skremt at han gjemte seg under dyna da disse svære menneskene kom inn fra mørket. Selvsagt var det lite å finne. Vi var heldige som hadde hatt slike renslige og ordentlige tyver på besøk. Det kunne fort vært verre. Underveis oppdaget vi forresten også at den kommoden var borte. Og der lå kortstokkene. Snakker om dårlig gjort, ikke TV og ikke kortspill. Vi måtte faktisk snakke sammen.

På vei ut gikk politidamen innom soverommet der guttungen lå skjult og tok en liten prat med ham. Jeg tror det var kjempelurt. Han var veldig alvorlig og preget, men de hadde en seriøs prat.

Katten Odin var selvsagt med oss på hyttetur. Han gikk fort amok i skogen. Allerede fredag kveld ble jentungen bitt av en mus hun forsøkte å redde fra Odin. Dagen etter var det en liten fugl som var offeret som måtte reddes. Og jentungen kom gråtende med fuglen i hendene – den blødde fra øyet og satt musestille i hånden uten å forsøke å fly. Jeg påpekte at den var dødsdømt og at hun like gjerne kunne gi den til katten. Men innen vi var blitt enige var katten gått lei og funnet andre ting å leke med. Forsøk på å la fuglen fly fra dotaket fungerte heller ikke. Den fløy riktignok men skjevt og trynet rett i en stein. Blind med andre ord. Det var bare en ting å gjøre, og en person som kunne gjøre det. Ungene ble sendt vekk med beskjed om at mamma skulle ordne opp. Så satt jeg der med den bittelille fuglen varm og myk i den ene hånda og en skarp stein i den andre. Svelg. Jeg satte den ned og sa farvel før jeg ga den et par kjappe og harde slag som gjorde det av med den. Så begravde jeg den og la steinen oppå som en liten gravstein.

Det er noe dritt å måtte være voksen og ta ansvar. Helst skulle jeg snudd meg og gått vekk fra den lille fuglen og latt den dø av seg selv. Forbannede samvittighet.

Jeg er så glad jeg ikke er mann

I hvert fall i morgen. Når klassen til jentungen skal på såkalt “pappatur”. På disse turene tar altså pappa’ene med seg barna og reiser på overnatting i telt. Helst på en øy ute i Oslofjorden.

Akkurat nå regner det vannrett. Det blåser og er ekstremt utrivelig der ute.

Selv skal jeg kose meg hjemme. Det vil si – en liten tur på kino med guttungen blir det nok. Sammen med en guttungekompis. Det kan jeg leve med. Og etterpå krølle seg sammen i en lun og varm stue, i en myk skinnsofa med TV’n på og godteri i skålen. Da skal jeg tenke på stakkar’ne som sitter ute på øya og forsøker å grille pølser på den fuktige engangsgrillen sin før de kryper ned i den fuktige soveposen for å sove. Alt mens de håper at teltet ikke blåser på sjøen i løpet av natta, og ikke minst at teltet er tett.

Høres jeg skadefro ut? Neida, langt ifra. Jeg er bare glad jeg ikke er pappa. For mamma’er drar ikke på telttur med ungene. Nei, mamma’er på vår skole har mammafester. Uten unger. Det er mye morsommere for mamma’er. Merkelig nok syns ungene at pappaturer er kulere enn mammafester, men jeg velger meg mammafest anytime framfor pappatur.

Ikke død eller enke likevel

Forrige uke lånte jeg bilen til mannen min en snartur fra hytta og inn til Sandefjord sammen med foreldrene mine. På vei tilbake stoppet vi ved en butikk. Jeg måtte ta en litt sær sving for å komme inn. Og da jeg kom ut la meg merke til noen bensindryppmerker som fulgte svingen min inn på parkeringsplassen. Det hadde regnet så det ble noen skikkelige roser. Da jeg rygget ut lå det igjen en dam.

Jeg nevnte dette for bileieren da vi kom tilbake, men han undersøkte og kunne ikke finne noen lekkasje. Så vi stablet bagasje, ungene og oss selv inn i bilen og kjørte hjem – ca 12 mil. Lørdag var vi i Asker med samme bil. Bilen sto og gikk på tomgang og jeg skulle gå inn i bilen. Det luktet bensin. Jeg tittet ned og så at bilen sto og formelig ”tisset” bensin på passasjersiden.

I dag forsøkte vi å komme i kontakt med verksted. Ingen av de i nærheten kunne hjelpe – de var stengt. Så vi endte med å kjøre bilen til til Audi i Bærum. Jeg fulgte etter med bilen min. Den laget en fin stripe på veien mens mannen kjørte. Jeg var så redd. Så innmari redd. Også tenkte jeg på at bilen kunne ta fyr med ham inni – og vips ville jeg være enkefrue.

Nå har verkstedet ringt. Den bilen var livsfarlig å kjøre. Bensindampen kunne blitt antent av varme eksosrør og hele bilen kunne eksplodert. Jeg mistenker at det snart blir ny bil på . Den har vært veldig dyr den siste tiden. Men akkurat nå er jeg bare glad for at jeg ikke er enke. Eller at noe skjedde med hele familien da vi kjørte hjem fra Sandefjord. De 5 000 kronene verkstedet skal ha for å fikse lekkasjen blir liksom småpenger i forhold.

Sommerlykke

Jeg har pådratt meg en aldri så liten ekteskapelig forelskelse. Det er lenge siden sist, kjenner jeg – så det var absolutt på tide. På lørdag satt vi ute i de nye solstolene vi hadde kjøpt. Min idé så klart – strandstoler! Gode strandstoler! Eneste problemet var at de med nød og neppe gikk inn i bilen og dermed gjorde at ungene måtte sitte med knærne oppunder haka fordi det eneste stedet det var plass var i baksetet. Ergo bortfalt strandstolplanen. Men på terrassen virket de praktfullt. Vi hadde en kartong hvitvin i kjøleskapet, sola som ikke skulle vært der ifølge værmeldingene strålte fra skyfri himmel, og ungene var ute og lekte med venner. Det var bare oss og det var stille og det var godt.

Egentlig burde man jo jobbet i den hurtigvoksende hagen, eller ryddet og vasket i huset. Men pytt – noen ganger er det bare godt å sitte der og kose seg med god drikke og godt selskap i sola. Hver vinter tenker jeg på hvordan jeg gleder meg til sommeren, og tenker på følelsen av å bli oppvarmet av sola slik at man er varm tvers igjennom, og kroppen er behagelig avslappet. Hurra for mer avslapping og mindre stress. Jeg skriver det her så jeg husker det. Det er fort gjort å glemme når stresset overtar hjernen og irritasjonen ulmer i kroppen.

Lykke!

For en morgen!!!

Dette handler om gårsdagens morgen.

Det startet så greit. Jeg kom opp på perrongen og ventet i 3-4 minutter. Tog kom og jeg fikk et sete helt for meg selv. Dro opp boka til Kristine “Song for Eirabu” og tenkte at dette blir bare fløyel.

Så kommer meldingen. Vi blir stående litt her på Sandvika Stasjon. Vi vet ikke hvor lenge.

Vente…..

Ny melding: Vi blir stående enda lengre. Alle tog må stanses pga. jordfeil på Sentralbanestasjonen.

Vente…..

Ny melding: Ja, dette kan muligens ta litt tid. Vi vet ingenting ennå, det kan ta minutter – eller i verste fall flere timer. Alternativ er buss her fra Sandvika. Bussholdeplass er der og der etc.

Så godt som alle reiser seg og går mot buss – inkludert meg….

Ute er det fullt kaos. Ingen busser som har tenkt seg til Oslo. Og taxiene blir revet unna som varmt hvetebrød. Jeg stiller meg i en vanvittig lang busskø og tenker at det skal bli litt av en utfordring om det virkelig kommer en buss, fordi her står det minst last for 4-5 busser i kø.

Vi står der og venter. Alle fingrer med mobiler og ringer og melder. Jeg melder også. Fordi jeg har møte kl. 9.

Plutselig høres ropet: Toget går!!!!

Som en fiskestim snur alle seg på likt – både busskøen og taxikøen, og vi begynner å løpe. Vi løper som gale – tyter inn døråpningen som krøtter. Forsøker å ikke tråkke på de svakeste som bukker under etc.

De fleste tar trappa. Jeg legger meg i hælene på noen langbeinte karer og løper tunnelen der det er bedre plass til å hurtigløp. Jeg angrer på mangelfull trening. Med blodsmak i munnen hiver jeg meg inn på toget og rett etterpå går det. Det stopper på Skøyen og alle blir kastet av. Lenger går ikke togene i dag. Ingen vet når jordfeilen blir utbedret. Man får håpe det ikke tar hele dagen. Jeg skal for svarte hjem igjen også. Men heldigvis jobber jeg jo på Skøyen så jeg slipper utfordringen med å finne ut hvordan jeg skal komme meg videre.

Drømmen om Santorini

Da datteren min var 3-4 år satt jeg og leste om Santorini. Det handlet om det store vulkanutbruddet som skjedde ca år 1625  før Kristus. Øya ligger nær to forkastninger, og når disse beveger seg oppstår jordskjelv og vulkanutbrudd. Utbruddet i 1625 gjorde at øya lå ubebodd i minst 300 år. Flodbølgen (tsunamien) kan ha vært opptil 100-200 meter høy og ødela blant annet hele det minoiske palasset i Knossos da den traff nordkysten av Kreta. Vulkanutbruddet må ha blitt hørt helt opp til Norge og man har funnet aske fra dette utbruddet så langt vekk som i California, Grønland og Island.

Etter utbruddet sank vulkanen i havet og av den tidligere sirkelformede øya lå det bare en halvmåne som omkranser en stor bukt. I bukta ligger det nedsunkne krateret – det største vulkankrateret i verden. Ca 83 kvadratkilometer land forsvant.

Artikkelen jeg leste spekulerte i om det var dette utbruddet som forårsaket de 7 landeplager i Egypt og forsøkte å forklare fenomenene på en populærvitenskapelig måte. Det finnes visstnok en film om dette “Exodus Decoded”, og en nettside der man har gått tett inn på fenomenet. Jeg må innrømme at dette er spennende lesing selv også.

Uansett ble min lille datter veldig fascinert over denne historien, og siden snakket hun stadig om Santorini og om det store vulkanutbruddet. Hun satt i sanden og skapte sitt eget Santorini med byen ytterst på klippen, den store bukten og den halvmåneformede øya rundt. Vi regnet med at hun ville glemme Santorini, men hun gjorde aldri det. Santorini var den store drømmen.

I år tenkte vi at vi skulle oppsøke drømmen hennes. Hun er 10 år og syns fortsatt Santorini er fascinerende. Vi voksne var der en eneste dag på bryllupsreisen vår (cruise) og syntes det var et vakkert sted verdt å besøke igjen. Det er morsomt å glede en unge som blir så glad når man kunngjør den store nyheten. Jeg innrømmer at jeg gleder meg skikkelig selv.

I tillegg til å bade, spise deilig gresk mat og drikke god vin tenker jeg vi skal besøke byen Akrotiri . Såvidt jeg har skjønt er utgravingsstedet stengt, men museet i nærheten skal være fullt av fantastiske minoiske skatter. Akrotiri ble nemlig ødelagt av ovennevnte vulkanutbrudd, men men mye av veggmaleriene er bevart.

Man kan bare tenke seg hva som forsvant i havet den gangen. Det blir også spekulert i om delen av øya som forsvant i havet er det myteomspunne Atlantis.

Jaja. Dette er jo bare en ukes charterreise. Men jeg kjenner at jeg er glad for at datteren min har holdt fast i drømmene sine. For det gjør at jeg også får oppleve Santorini igjen. Hvis ikke hadde vi kanskje bare dratt på en helt vanlig tur til et helt vanlig sted. Nå får vi både badeferie og historisk sus. For ikke å snakke om vakker natur.

Det kunne ikke blitt finere om jeg hadde planlagt det i detalj

Det er helgen jeg snakker om. Helgen på hytta i Viksfjord. Jeg tror nesten den kommer til å stå for meg lenge i et slags gyllent og vakkert lys. Ja, en ting var at været var så fantastisk. Det var virkelig fantastisk vær – og selvsagt gjorde det veldig veldig mye. Jeg fikk nesten mine vakreste barndomsminner pusset opp og forgylt.

Mens jeg satt der i solstolen på stranda i perfekt solskinn og akkurat passe avkjølende drag i lufta tuslet ungene rundt fornøyde og fisket krabber. Jeg hadde en kjempefin bok med meg – skrevet av en bloggvenninne og nettbekjentskap gjennom mange år. Det er en slik fin bok! Jeg tok mobilbilde av den mens jeg satt der og koste meg i sola.

Mannen min gikk etterhvert og hjalp ungene med krabbefangsten. Jeg satt der og leste og innimellom tittet jeg opp og så ungene mine og mannen min drive på sammen. Og jeg ble varm i hjertet mitt og tenkte at jeg hadde verdens fineste mann og verdens fineste unger. Og sånn var min barndom også – med mamma som leste på stranda og pappa og oss ungene som fanget krabber. Og det var nettopp her på denne fine stranda som heldigvis er såpass ukjent at det aldri blir trengsel her. De fanget en kjempekrabbe også. Den aller største krabben jeg har sett bli fanget med krabbesnøre og hov.

På kvelden hadde vi besøk og ble sittende ute på svaberget og se på sola som forsvant i havet. Vi drakk rødvin og hvitvin og lo masse. Slike enkle ting som gjør at man kjenner seg glad og lett i hele seg og at man lever.

På hytta har man utedo. Og har man først drukket hvitvin må man opp i tidlige morgentimer for å tisse. Og selv det er vakkert. Trøtt som et dyr tumler man ut halvnaken i det første morgenlyset og får med seg både soloppgang og fuglekvitter. Man tar det inn i halvørska og vet at det er fint samtidig som man er glad for at en varm og god seng venter inne og at det er helg og lov å sove leeenge.

Bading ble det først på søndagen da vi bare skulle gå ned på brygga nedenfor hytta og fiske enda mere krabber. Jeg tar med mannen min og viser ham yndlingsbadeplassen min fra jeg var ung. Ungene er store og klarer seg fint mens vi runder hjørnet og går på den “hemmelige badeplassen”. Der hopper vi uti i bare undertøy og tar en herlig svømmetur. Og vi sitter på svaberget etterpå og tørker i  ettermiddagssola. Og det blir selvsagt fanget enda mere krabber. Fine ungene mine. Selv tar jeg noen bilder før jeg setter meg på svaberget og leser mer i boka mi.

3 deilige netter i hytteseng gjør en til et nytt menneske. Det er noe rart med hytteseng. Jeg har en kjempegod seng hjemme. Men på hytta sover jeg ekstra godt. Selv oppvasken går greit når man står og hører på radio og pludrer med mannen som tørker.

Nei, bedre helg skal man lete lenge etter. Jeg tror nesten jeg er blitt til en pinse-venn etter dette.

Vårrengjøring

I dag har jeg ryddet på bloggen min og fått vekk døde linker. Det er kjempeenkelt. Finn linken – trykk på slett og vips er linken borte. Så vidunderlig lettvint.

I dag har jeg også ryddet vekk vintertøyet. Alt må sjekkes. Skittent går til vask, ødelagt går i søpla, for smått går i arveesken. Resten går i posen for tøy som skal hentes frem neste år. Også må man finne på et sted å gjøre av alt. Jeg kjenner jeg er så inderlig lei av tøyorganisering og ønsker at jeg hadde hatt en slik lettvint knapp som sier slett, rediger eller flytt til annen kategori.

I forigårs ryddet vi i hagen. Det vokser eksplosivt når først snøen er borte. Vi har saget hekken til bunns i håp om at det muligens skal komme opp frisk hekk istedenfor den gamle halvråtne. Haugen med grener og og bar som ligger i et hjørne av hagen er diger som et St. Hansbål. En liten skvett bensin og en fyrstikk er muligens å betrakte som en lettvint slett-knapp, men jeg tror jeg avstår. Konsekvensene kan bli ubehagelige. Det blir i hvert fall en del administrasjon og organisering for å kvitte seg med alt – så lenge man ikke har tilhenger eller bil med tilhengerfeste.

Jeg tror jeg bare skal fortsette å rydde på bloggen. Det er så deilig å rydde uten å måtte rydde opp etter ryddinga. Jepp!

Rart det ikke syns utenpå

Slike dager da man føler seg ganske så “diskøsting”. Snørra renner og man nyser og snøfter og kremter og svelger. Urk! Jeg hater virkelig slike dager. I dag er en slik dag. Jeg lurer på om jeg i godt voksen alder plutselig har tiltrukket meg en allergi mot et eller annet vårtegn. Kan det være bjerkepollen eller noe slikt? Ja, jeg aner ikke. Jeg bare forundres over at ikke folk skyr meg og rygger unna i avsky når jeg nyser og snørrer. Også går jeg forbi et speil. Og der titter jeg rolig tilbake på meg selv. Og jeg ser akkurat ut som vanlig. Ingen snørrstriper under nesa, ingen rødsprengte øyne og ingen tunge henger ut av munnen min. Jeg ser ut som en klippe der jeg står, rolig og fattet. Hadde noen tatt bilde av meg nå ville de sagt noe sånt som “hun ser trygg ut”.

Trygg og fattet. Det er meg det. Noen ganger er det kaos inne i hodet mitt. Noen ganger tenker jeg 4 tanker oppå hverandre og får panikk ved tanken på alt som må gjøres og ordnes og bestemmes. Også er speilet der. Og hun ser tilbake på meg. Den rolige og fattede meg. Jeg er glad jeg ser slik ut. Tenk om det var slik at alt vistes utenpå hele tiden. At alle tankene og følelsene og den fysiske formen vistes tydelig og klart for alle og enhver. Én ting er jo at mamma kan se at ting ikke er som det skal. Men at fremmede skal kunne si: “Du verden, i dag ser du forelsket ut!” eller “Jeg ser på ansiktet ditt at du har vondt i magen” eller “Oi, nå gruer du deg skikkelig”.

Det finnes forresten slike folk. Som kommenterer utseende til andre. Jeg kjente en dame som ofte kom bort til meg på jobb og tok meg i armen og sa “Så blek du er! Er du syk?”. Og brått følte man seg dårlig, enda formen egentlig var upåklagelig. Det viste seg at hun sa det til alle de andre kvinnelige kollegene også. Sannsynligvis var det hun som var syk og ville bli sett. En annen tidligere kollega pleide å kommentere når man kom på jobb – “Du stråler! Er du forelsket?”. At jeg hadde dumpet kjæresten kvelden før gadd jeg ikke å si noe om.

Nei, det er kjekt å velge hvor mye man vil vise og hvor mye man vil ha for seg selv – i det minste til en viss grad. Noe skinner vel igjennom uansett. Det er helt greit å stråle når man føler for å stråle. Og det er helt greit å se pjuskete ut. Men du verden så godt det er at ikke alle kan se at man er i råtten form og helst har lyst til krype under dyna og bli der. Nå skal jeg gjøre nettopp det. Bli der minst i åtte timer. Med nesa full av nesespray og nattbordet fullt av tørkerull. Og forhåpentligvis ser jeg helt rolig og trygg ut i morgen. Om noen gidder å se etter. Jeg skal i hvert fall ta en titt selv.