Morgenstund har gull i munn

Det er harde tider. I den frydefulle familie kan det ofte gå raskt i svingene. Den frydefulle familie som består av mor og far og søster og bror er ganske A4 egentlig. Man har hus og bil og katt og fulltarbeidende foreldre. Den frydefulle familie består dessuten kun av B-mennesker. Men å være et B-menneske er ingen unnskyldning for ikke å leve som et A-menneske. For det er det man må om man skal leve opp til forventningene fra samfunnet rundt oss.

Den frydefulle morgen starter kl. 06.20. Da ringer vekkerklokka aggressivt på ektefellens side. Vekkerklokka er også signalet til husets katt som gjerne vil hjelpe til med vekkingen. Så han bidrar med mjauing og tråkking på husets voksne. Trass i alt dette velter nok ikke husets frue ut av dynen før 06.40. Og får derved 20 minutter i ro og mak før resten av familien må vekkes. Da har far i huset allerede ligget og slått til vekkerklokken i 40 minutter så han står også opp. Verre er det med de to håpefulle som også trenger tid til å våkne. Og den masete katten har da stukket ut og bidrar på ingen måte i vekkeprosessen.

Vekkingen starter ofte mykt og kosete med kløing på ryggen og snill stemme. Men etter hvert som klokka går blir stemmen mindre og mindre snill. Husets far er først ut av badet, siden mor MÅ vaske håret hver morgen og dette deretter må tørkes. Husets far ikke har særlig mye hår tørke. Så han står nede på kjøkkenet og hoier oppover i etasjen og etterlyser bestilling på frokost og skolemat. Når husets mor er ferdig på badet så er det bare 15 minutter til avgang. Det pakkes sekker og gis beskjeder i full fart. Beskjeder som gis dagen før er allerede glemt, beskjeder er nemlig ferskvare i huset vårt, med to distré unger. En god morgen er en morgen hvor alle er på lag, holder tidsplanen sin og gjør sin del av oppgavene. En dårlig morgen er en morgen hvor en eller flere går i vranglås, tidsplanen sprekker på grunn av uforutsette hendelser, og ting ikke blir gjort.

Det aller verste som kan skje er at man på morgenen oppdager at skoleplanen inneholder melding om noe som skal tas med. Her snakker vi i verste fall skidag eller akedag med pølser, pølsepinne, sitteunderlag og vedkubbe. Alternativt ferdig blåste egg (ref bloggposten “Å suge et egg”), syltetøyglass, oppskjært frukt på fat eller annen moro. Det er definitivt en uforutsett hendelse, og kan velte hele morgenen.

For kl. 07.55 løper nemlig foreldrene ut av døra med de siste instruksene. Og barna puster lettet ut over at de har noen deilige minutter hjemme alene før de selv må av gårde. Da piler man til TV eller datamaskin for å snike seg til en ulovlig surfestund. Og der blir de sittende helt til far ringer fra bilen og sier at nå må dere se å komme dere av gårde. Da står far i kø på E18, mens mor forhåpentligvis sitter på toget på vei innover på de køfrie togskinnene.

Ikke rart vi elsker helger her i huset. Den eneste som har problem med å sove lenge er tidligere omtalte katt som fortsatt er innstilt på 06.20, og som i hvert fall vinterstid ikke er ute om natten. Helgene er nesten hellige. Da koser vi oss hemningsløst, sover til vi våkner helt av oss selv, tusler rundt i pysj, spiser langsom frokost og unngår alt som smaker av tidspress. Hadde vi ikke hatt det forbannede morgenjaget så ville vi sikkert ikke satt så stor pris på helgene.

En kalvesteik fra 1999, holdbarhetsdato og sansebrukbruk

 

Da jeg var liten jobbet faren min i et stort grossistfirma for dagligvarer. En dag i uka hadde denne bedriften ansattbutikk der man kunne kjøpe mat til rabattert pris. Og det beste av alt – man kunne kjøpe mat som var gått ut på dato og hermetikk som var bulket eller manglet etikett til ekstremt billig penge. Så pappa handlet bilen full hver uke, og fyllte opp kjøleskapet med bl.a. oster som hadde gått ut på dato, men som ennå ikke hadde nådd sin toppform når det gjaldt modenhet. Samt at vi hadde enorme mengder hermetikk som ingen andre ville kjøpe.

Det er mulig at jeg med denne bakgrunnen ikke er så veldig redd for mat som har gått ut på dato. Det er mulig det er derfor jeg stoler mer på luktesansen og smakssansen min, samt sunt vett ,framfor å leve slavisk etter en dato som noen andre har påført maten. Det er lov å tenke selv, tenker jeg. Noen matsorter tuller man selvsagt ikke med. Noen matsorter blir tilogmed dårlig før holdbarhetsdatoen går ut iblant. Selv er jeg ekstremt følsom på melk og lukter alltid på melka før jeg tar meg et glass. Jeg er også skikkelig pysete når det gjelder mat som har stått for lenge fremme i romtemperatur, eller mat som har stått på hytta og blitt fryst og tint flere ganger.

Men ærlig talt – om maten har gått ut på dato mens den har ligget i dypfryseren, eller om den har blitt oppbevart godt emballert i kjøleskapet litt på overtid, og den ser og lukter greit når man skal bruke det så tar jeg det helt med ro. En god biff skal vel helst ligge noen dager over holdbarhetsdatoen slik at den skal få bli ekstra mør uansett. Og mange oster når høydepunktet sitt lenge etter at datostemplingen har gått ut.

Vi er utstyrt med lukte- og smakssans fra naturens side blant annet for å sikre at vi ikke spiser dårlig mat. Jeg syns det er greit at vi ikke glemmer disse egenskapene. Fersk mat er som oftest best. En gul og vassen agurk hører ingensteder hjemme. I hvert fall ikke i grønnsaksdisken der jeg ofte ser dem ligge til salgs. Epler smaker best når de er glatte og fine i skallet. Selv liker jeg ikke brune bananer. Jøje meg så masse grønnsaker som kastes. Ganske enkelt fordi det smaker dårlig når det ikke lenger er ferskt. Meieriprodukter lukter surt når de går ut på dato, gammelt syltetøy og gammel ost får mugg. Vi er heldige som har råd til å la være å spise den maten som er dårlig. Vi er heldige som slipper å skjære av muggen og drikke melk med klumper.

Det er synd å skam å kaste mat. Det er vi opplært til av den generasjonen som opplevde krigen. Derfor pakker vi inn middagerestene og legger de i kjøleskapet. Og en uke etter plukker  vi dem ut igjen og kaster dem fordi de er uspiselige. Dessertgenerasjonen – det er oss. Vi som tar oss råd til å kaste mat, men som likevel har med oss barnelærdommen om at mat ikke skal kastes og at all mat på tallerkenen skal spises. Men går vi noen ganger for langt? Moren og faren min fnyser av oss “ungdommene” som er så pysete når det gjelder mat og holdbarhetsdato. De varmer opp eggerøren til frokost dagen etter. Og det går faktisk helt fint. Den smaker helt greit, selv om jeg aldri ville gjort det samme.

Egentlig – i hodet mitt er ikke kasting av mat et spørsmål om penger. Nei, det er mer skamfølelsen over at vi ikke tenker mer på de sultne barna i Afrika slik foreldrene oppfordret til i barndommen. Vi kaster god mat som ikke bare er spiselig, men faktisk velsmakende. I steinalderen brukte de hver minste bit av viltet de nedla. Vi i vår tid kaster “halve kua”.

Jeg lurer forresten fælt på dette med dårlig og skjemt mat. Får jeg mat som er “ul” så kjenner jeg det ganske så kjapt. Og mat som lukter vondt får sjelden lov til å passere inn i munnen min fordi nesen stopper hånden med gaffelen på vei opp. Det gjør at jeg muligens forkaster mat som mange andre anser for å være delikatesse. Jeg nevner her i fleng både rakfisk, lutefisk og saltsei som typiske matretter som lukter dårlig i min nese. Reagerer nesa fordi maten er skjemt, eller fordi prosessen maten har vært gjennom ligner ganske mye på den naturlige forråtningsprosessen?

I helgen tømte vi fryseren i anledning kulda. Der nede på bunnen fant vi en kalvestek. Like fin som den dagen den ble lempet i fryseren i 1999. Den ligger nå i kjøleskapet for å tine langsomt. Og i morgen skal jeg steke den. Jeg skal ha et par grandis i backup i tilfelle den smaker gamle skosåler, pyton eller bare skjemt. Men jeg kan risikere å få meg en højdare også. For jeg husker ikke sist jeg smakte kalvesteik. Og er kalvesteika fra 1999 like god som den ser ut og lukter nå (jeg har nettopp sjekket den), så har jeg en flott middag i vente i morgen.

Dødens akvarium

Jentungen fikk akvarium til fødselsdagen i november.

Instruksen var dyrebutikken var klar: vi skulle fylle akvariet med vann og kjemikalier som fulgte med, samt gjøre miljøet klart med grus og planter. Og etter 2 uker skulle fiskene flytte inn.

Da akvariet hadde stått der i en uke var jentungen nærmest desperat etter å få de første fisk. Så vi kjøpte noen “kamikaze”-fisk som kunne teste vannkvaliteten. Og fiskene klarte seg bra, de. To algespisere og et par sverddragere startet et nytt liv i vårt 63 liters akvarium. Navn fikk de etter alle kunstens regler.

Alt gikk bra en liten stund, så vi ble overmodige og utvidet befolkningen med noen guppier. De var alldeles nydelige og jentungen som hadde bursdagspenger i lomma gikk berserk i dyrebutikken og kjøpte seg guppier og en hel liten stim med småfisk. Det var da det begynte. Døden! Hver dag lå en ny fisk død på bunnen. De så ganske herjet ut også. Og jentungen gråt bittert for fiskene var gode venner og hadde fått ordentlige navn.

Til å begynne skjønte vi ikke hvorfor de døde, så vi kjøpte nye fisk for å erstatte de døde. Som også døde. Jeg tror vi har mistet minst 20 fisk i den store akvariedøden.

Lyspunktet var Sverddrageren Ninja som snart skulle føde. Jentungen løp hjem hver dag og sjekket hvordan Ninja hadde det. Og hun overtalte oss foreldre til å anskaffe “fødekar” for Ninja. En dag kort etter fikk Ninja 3 små yngel. Jentungen fisket yngelet opp i fødekaret. “Mamma’n må være sammen med ungene” sa mannen min. Og Ninja slapp til opp i fødekaret hun også. 30 minutter etter var Ninja alene i fødekaret. Det var bare ett sted yngelet kunne forsvunnet. Inn i magen til Ninja igjen. Glefs glefs.

Et par dager senere døde Ninja. Man kan jo stille seg spørsmålet om “overforing”. Men hun var ikke like elsket som de andre. Hva slags mor spiser sine egne barn, liksom? Som straff ble liket skylt ned i do!

Vi satte i gang en drastisk kur etter råd fra en akvariemann. Masse salt i vannet og skru opp varmen. Det førte til at den siste algespiseren døde. Men Mollyene overlevde. Nå var det bare 3 mollyer igjen. Og de levde og de levde. Så da skiftet vi ut litt vann og skrudde ned varmen igjen. Og så kjøpte vi flere Mollyer. Seilfinnemollyer het de. Den største og flotteste hannen var svart med litt hvitt. Barna døpte ham til Barack Obama. Den flotteste hunnen kalte de Michelle Obama naturlig nok. Jeg er glad barna mine følger med i nyhetene og vet navnet på den amerikanske presidenten. Nå frykter jeg bare at Barack Obama dør, og at jeg blir møtt i døra med følgende rop “Barack Obama er død!”

Og man blir jo litt hektet. I dag var jeg hos kiropraktoren. Utenfor var det en akvariebutikk. Med stabile forhold i akvariet igjen fikk mor et spontant innfall og spratt inn i butikken. De hadde noen nydelige mollyer der. Lyrhaler het de. Vips hadde mor kjøpt et par lyrhaler og slang med et par flotte, røde sverddragere også. Med dagens temperatur ble posen med fisk pakket omhyggelig i avispapir. Og jeg stappet dem i vesken og lovte å kjøre rett hjem.

Gudskjelov at stakkarne overlevde turen hjem. For plutselig ringte mannen og ba meg dra innom verkstedet for å bytte lyspære. Og jeg gikk på bilsenteret og varmet mine fisk. Ut i bilen igjen og køen var massiv utenfor. Bilulykke med full uttrykning, og der satt jeg og bekymret meg for de stakkars fiskene mens jeg satt i kø.

Kanskje dødens akvarium skal blomstre opp. For nå har vi plutselig 3 “gravide” Mollyer. Og jentungen snakker lykkelig om den store “Mollyrevolusjonen”. Og jeg frykter at Barack Obama skal spise alt yngelet. Jadda. Det blir nok fint.

Det er fort gjort å dømme

Det er rart med det. Når man bor på et slikt sted jeg bor – der de fleste menneskene er ganske like, har temmelig like typer jobber, A4-familie med to-tre barn, hus og liten hage, så tror man til slutt at slik er livet og slik er alle folk.

Så hender det man tråkker ut av dette lille samfunnet av ensartethet, og oppdager at det finnes andre der ute. Folk som er helt forskjellig fra en selv. Folk som man nesten ikke trodde fantes, faktisk.

På lørdag stappet vi familien i bilen og kjørte til Sverige på harryshopping. Det er en fin anledning til å se seg om. En fin anledning til å kjenne på den litt skamfulle følelsen av å være nordmann som står i polkø (!) utenfor polet i Strømstad for å slippes inn i puljer. Og en fin anledning til å gremme seg over kjøttprisene og grafse til seg 60 pakker bacon bare fordi det er så billig.

Hun kom inn på caféen der vi spiste lunsj. Ikke noe oppsiktsvekkende over damen i det hele tatt. Hun hadde langt, lyst hår med pannelugg, en lekker litt rufsete skinnvest, hjerteformet sort lakkveske, høyhælte brune støvletter og pinetrane tights. Alder var ca 50, men hun var sminket såpass hardt at hun nok trodde hun så yngre ut. Det var først da hun åpnet munnen og snakket med skjærende høy og “dum blondine”-stemme at jeg reagerte. Selvsagt var hun norsk.

Et øyekast over til ektemannen min viser at han også har oppfattet fenomenet. Han bare løfter øyebrynet til meg og smiler. Og blondinen setter seg ned og begynner å snakke med venninnen sin. Venninnen var også blondine, men stemmen og klesdrakten gjorde at hun likevel fremsto som langt mer intelligent.

Det er lett å dømme. Kanskje hun var smart for alt jeg vet. Det var bare at hele fremtoningen lignet en parodi på en skikkelig dum blondine. Så jeg tenker med meg selv at dersom man kler seg og snakker med dum fjollestemme, så kanskje man nettopp ønsker å fremstå som dum? Eller er man ganske enkelt dum? Eller var tildelingen av stemmen en grusom tilfeldighet hun ikke kunne noe for? Kanskje ingen noensinne har fortalt henne at hun har en fjollete stemme?

Jeg er blond. Jeg er norsk. Jeg reiser på harrytur til Sverige et par ganger i året. Stemmen min er lys. Men jeg håper for Guds skyld at noen forteller meg det om jeg fremstår som den ultimate hjernedøde blondine.

Uventet besøk på hytta + et drap jeg helst skulle vært foruten

Da vi kom på hytta fredag kveld ble jeg overrasket over at døren ikke var låst. Stålbommen foran døra var låst, men døren bak var åpen. Jeg tenkte mamma og pappa var blitt litt glemsk.

Inne var det pent og ryddig som vanlig. Dvs. snart så jeg et par ting som var merkelig. At vaskebaljen lå på gulvet var uvant. Og at gardinene ikke var trukket skikkelig for var rart. Og ikke minst at stolene sto snudd. Foreldrene er ganske nøye på hvordan det skal se ut når man forlater hytta.

Rarest var at den splitter nye flatskjermen var borte. Og ikke bare den, men også Riks-TV boksen og den helt nye DVD-spilleren som ikke engang var tatt ut av emballasjen.

Intelligente lesere har nå skjønt at det hadde vært uinviterte gjester på besøk. Og da vi fant et åpent vindu som var brutt opp så skjønte tilogmed trege jeg hva som hadde skjedd.

Telefon til politiet i Larvik. Og stor var overraskelsen da jeg ringte inn anmeldelsen og de sendte en patrulje! Til oss! På vår hytte! Wow, jeg som trodde de bare kom når det var svære greier på gang. Den kvinnelige politidamen så ut som Annie Lennox. Men mer fantastisk var den enorme politimannen som var i følge med henne. Han hadde rastafarihår, var minst 2 meter høy og neger! Kjempekoselige folk som virket som de tok alvorlig det som hadde skjedd.

Guttungen ble så skremt at han gjemte seg under dyna da disse svære menneskene kom inn fra mørket. Selvsagt var det lite å finne. Vi var heldige som hadde hatt slike renslige og ordentlige tyver på besøk. Det kunne fort vært verre. Underveis oppdaget vi forresten også at den kommoden var borte. Og der lå kortstokkene. Snakker om dårlig gjort, ikke TV og ikke kortspill. Vi måtte faktisk snakke sammen.

På vei ut gikk politidamen innom soverommet der guttungen lå skjult og tok en liten prat med ham. Jeg tror det var kjempelurt. Han var veldig alvorlig og preget, men de hadde en seriøs prat.

Katten Odin var selvsagt med oss på hyttetur. Han gikk fort amok i skogen. Allerede fredag kveld ble jentungen bitt av en mus hun forsøkte å redde fra Odin. Dagen etter var det en liten fugl som var offeret som måtte reddes. Og jentungen kom gråtende med fuglen i hendene – den blødde fra øyet og satt musestille i hånden uten å forsøke å fly. Jeg påpekte at den var dødsdømt og at hun like gjerne kunne gi den til katten. Men innen vi var blitt enige var katten gått lei og funnet andre ting å leke med. Forsøk på å la fuglen fly fra dotaket fungerte heller ikke. Den fløy riktignok men skjevt og trynet rett i en stein. Blind med andre ord. Det var bare en ting å gjøre, og en person som kunne gjøre det. Ungene ble sendt vekk med beskjed om at mamma skulle ordne opp. Så satt jeg der med den bittelille fuglen varm og myk i den ene hånda og en skarp stein i den andre. Svelg. Jeg satte den ned og sa farvel før jeg ga den et par kjappe og harde slag som gjorde det av med den. Så begravde jeg den og la steinen oppå som en liten gravstein.

Det er noe dritt å måtte være voksen og ta ansvar. Helst skulle jeg snudd meg og gått vekk fra den lille fuglen og latt den dø av seg selv. Forbannede samvittighet.

Jeg er så glad jeg ikke er mann

I hvert fall i morgen. Når klassen til jentungen skal på såkalt “pappatur”. På disse turene tar altså pappa’ene med seg barna og reiser på overnatting i telt. Helst på en øy ute i Oslofjorden.

Akkurat nå regner det vannrett. Det blåser og er ekstremt utrivelig der ute.

Selv skal jeg kose meg hjemme. Det vil si – en liten tur på kino med guttungen blir det nok. Sammen med en guttungekompis. Det kan jeg leve med. Og etterpå krølle seg sammen i en lun og varm stue, i en myk skinnsofa med TV’n på og godteri i skålen. Da skal jeg tenke på stakkar’ne som sitter ute på øya og forsøker å grille pølser på den fuktige engangsgrillen sin før de kryper ned i den fuktige soveposen for å sove. Alt mens de håper at teltet ikke blåser på sjøen i løpet av natta, og ikke minst at teltet er tett.

Høres jeg skadefro ut? Neida, langt ifra. Jeg er bare glad jeg ikke er pappa. For mamma’er drar ikke på telttur med ungene. Nei, mamma’er på vår skole har mammafester. Uten unger. Det er mye morsommere for mamma’er. Merkelig nok syns ungene at pappaturer er kulere enn mammafester, men jeg velger meg mammafest anytime framfor pappatur.

Ikke død eller enke likevel

Forrige uke lånte jeg bilen til mannen min en snartur fra hytta og inn til Sandefjord sammen med foreldrene mine. På vei tilbake stoppet vi ved en butikk. Jeg måtte ta en litt sær sving for å komme inn. Og da jeg kom ut la meg merke til noen bensindryppmerker som fulgte svingen min inn på parkeringsplassen. Det hadde regnet så det ble noen skikkelige roser. Da jeg rygget ut lå det igjen en dam.

Jeg nevnte dette for bileieren da vi kom tilbake, men han undersøkte og kunne ikke finne noen lekkasje. Så vi stablet bagasje, ungene og oss selv inn i bilen og kjørte hjem – ca 12 mil. Lørdag var vi i Asker med samme bil. Bilen sto og gikk på tomgang og jeg skulle gå inn i bilen. Det luktet bensin. Jeg tittet ned og så at bilen sto og formelig ”tisset” bensin på passasjersiden.

I dag forsøkte vi å komme i kontakt med verksted. Ingen av de i nærheten kunne hjelpe – de var stengt. Så vi endte med å kjøre bilen til til Audi i Bærum. Jeg fulgte etter med bilen min. Den laget en fin stripe på veien mens mannen kjørte. Jeg var så redd. Så innmari redd. Også tenkte jeg på at bilen kunne ta fyr med ham inni – og vips ville jeg være enkefrue.

Nå har verkstedet ringt. Den bilen var livsfarlig å kjøre. Bensindampen kunne blitt antent av varme eksosrør og hele bilen kunne eksplodert. Jeg mistenker at det snart blir ny bil på . Den har vært veldig dyr den siste tiden. Men akkurat nå er jeg bare glad for at jeg ikke er enke. Eller at noe skjedde med hele familien da vi kjørte hjem fra Sandefjord. De 5 000 kronene verkstedet skal ha for å fikse lekkasjen blir liksom småpenger i forhold.

Sommerlykke

Jeg har pådratt meg en aldri så liten ekteskapelig forelskelse. Det er lenge siden sist, kjenner jeg – så det var absolutt på tide. På lørdag satt vi ute i de nye solstolene vi hadde kjøpt. Min idé så klart – strandstoler! Gode strandstoler! Eneste problemet var at de med nød og neppe gikk inn i bilen og dermed gjorde at ungene måtte sitte med knærne oppunder haka fordi det eneste stedet det var plass var i baksetet. Ergo bortfalt strandstolplanen. Men på terrassen virket de praktfullt. Vi hadde en kartong hvitvin i kjøleskapet, sola som ikke skulle vært der ifølge værmeldingene strålte fra skyfri himmel, og ungene var ute og lekte med venner. Det var bare oss og det var stille og det var godt.

Egentlig burde man jo jobbet i den hurtigvoksende hagen, eller ryddet og vasket i huset. Men pytt – noen ganger er det bare godt å sitte der og kose seg med god drikke og godt selskap i sola. Hver vinter tenker jeg på hvordan jeg gleder meg til sommeren, og tenker på følelsen av å bli oppvarmet av sola slik at man er varm tvers igjennom, og kroppen er behagelig avslappet. Hurra for mer avslapping og mindre stress. Jeg skriver det her så jeg husker det. Det er fort gjort å glemme når stresset overtar hjernen og irritasjonen ulmer i kroppen.

Lykke!

For en morgen!!!

Dette handler om gårsdagens morgen.

Det startet så greit. Jeg kom opp på perrongen og ventet i 3-4 minutter. Tog kom og jeg fikk et sete helt for meg selv. Dro opp boka til Kristine “Song for Eirabu” og tenkte at dette blir bare fløyel.

Så kommer meldingen. Vi blir stående litt her på Sandvika Stasjon. Vi vet ikke hvor lenge.

Vente…..

Ny melding: Vi blir stående enda lengre. Alle tog må stanses pga. jordfeil på Sentralbanestasjonen.

Vente…..

Ny melding: Ja, dette kan muligens ta litt tid. Vi vet ingenting ennå, det kan ta minutter – eller i verste fall flere timer. Alternativ er buss her fra Sandvika. Bussholdeplass er der og der etc.

Så godt som alle reiser seg og går mot buss – inkludert meg….

Ute er det fullt kaos. Ingen busser som har tenkt seg til Oslo. Og taxiene blir revet unna som varmt hvetebrød. Jeg stiller meg i en vanvittig lang busskø og tenker at det skal bli litt av en utfordring om det virkelig kommer en buss, fordi her står det minst last for 4-5 busser i kø.

Vi står der og venter. Alle fingrer med mobiler og ringer og melder. Jeg melder også. Fordi jeg har møte kl. 9.

Plutselig høres ropet: Toget går!!!!

Som en fiskestim snur alle seg på likt – både busskøen og taxikøen, og vi begynner å løpe. Vi løper som gale – tyter inn døråpningen som krøtter. Forsøker å ikke tråkke på de svakeste som bukker under etc.

De fleste tar trappa. Jeg legger meg i hælene på noen langbeinte karer og løper tunnelen der det er bedre plass til å hurtigløp. Jeg angrer på mangelfull trening. Med blodsmak i munnen hiver jeg meg inn på toget og rett etterpå går det. Det stopper på Skøyen og alle blir kastet av. Lenger går ikke togene i dag. Ingen vet når jordfeilen blir utbedret. Man får håpe det ikke tar hele dagen. Jeg skal for svarte hjem igjen også. Men heldigvis jobber jeg jo på Skøyen så jeg slipper utfordringen med å finne ut hvordan jeg skal komme meg videre.

Drømmen om Santorini

Da datteren min var 3-4 år satt jeg og leste om Santorini. Det handlet om det store vulkanutbruddet som skjedde ca år 1625  før Kristus. Øya ligger nær to forkastninger, og når disse beveger seg oppstår jordskjelv og vulkanutbrudd. Utbruddet i 1625 gjorde at øya lå ubebodd i minst 300 år. Flodbølgen (tsunamien) kan ha vært opptil 100-200 meter høy og ødela blant annet hele det minoiske palasset i Knossos da den traff nordkysten av Kreta. Vulkanutbruddet må ha blitt hørt helt opp til Norge og man har funnet aske fra dette utbruddet så langt vekk som i California, Grønland og Island.

Etter utbruddet sank vulkanen i havet og av den tidligere sirkelformede øya lå det bare en halvmåne som omkranser en stor bukt. I bukta ligger det nedsunkne krateret – det største vulkankrateret i verden. Ca 83 kvadratkilometer land forsvant.

Artikkelen jeg leste spekulerte i om det var dette utbruddet som forårsaket de 7 landeplager i Egypt og forsøkte å forklare fenomenene på en populærvitenskapelig måte. Det finnes visstnok en film om dette “Exodus Decoded”, og en nettside der man har gått tett inn på fenomenet. Jeg må innrømme at dette er spennende lesing selv også.

Uansett ble min lille datter veldig fascinert over denne historien, og siden snakket hun stadig om Santorini og om det store vulkanutbruddet. Hun satt i sanden og skapte sitt eget Santorini med byen ytterst på klippen, den store bukten og den halvmåneformede øya rundt. Vi regnet med at hun ville glemme Santorini, men hun gjorde aldri det. Santorini var den store drømmen.

I år tenkte vi at vi skulle oppsøke drømmen hennes. Hun er 10 år og syns fortsatt Santorini er fascinerende. Vi voksne var der en eneste dag på bryllupsreisen vår (cruise) og syntes det var et vakkert sted verdt å besøke igjen. Det er morsomt å glede en unge som blir så glad når man kunngjør den store nyheten. Jeg innrømmer at jeg gleder meg skikkelig selv.

I tillegg til å bade, spise deilig gresk mat og drikke god vin tenker jeg vi skal besøke byen Akrotiri . Såvidt jeg har skjønt er utgravingsstedet stengt, men museet i nærheten skal være fullt av fantastiske minoiske skatter. Akrotiri ble nemlig ødelagt av ovennevnte vulkanutbrudd, men men mye av veggmaleriene er bevart.

Man kan bare tenke seg hva som forsvant i havet den gangen. Det blir også spekulert i om delen av øya som forsvant i havet er det myteomspunne Atlantis.

Jaja. Dette er jo bare en ukes charterreise. Men jeg kjenner at jeg er glad for at datteren min har holdt fast i drømmene sine. For det gjør at jeg også får oppleve Santorini igjen. Hvis ikke hadde vi kanskje bare dratt på en helt vanlig tur til et helt vanlig sted. Nå får vi både badeferie og historisk sus. For ikke å snakke om vakker natur.