Forsøk ble gjort på å hente opp den stakkars guppyen med hov, men uten suksess. Hvorpå tilslutt jentungen i ren desperasjon slang seg ned og stakk hånda ned og fisket opp den lille med bare hendene. Også løp hun til akvariet mens tissevannet rant mellom fingrene hennes. Guppyen ble nærmest kastet ned i akvariet, og der forsvant den raskt. Det første jentungen gjorde da hun våknet i dag morges var å stirre i akvariet for å se hvordan guppyen hadde det. Og der svømte den. Like glad og fornøyd som før. Den er virkelig en vakker liten guppy og jentungen var så glad at hun nesten gråt. Selv tenker jeg at det i det minste vitner om at hun bryr seg om fiskene sine. For det skal litt overvinnelse til fra en tolvåring før hun stikker hånda ned i brorens tissevann.

Til å begynne med la jeg ikke så mye merke til henne. Hun satt musestille med nakken bøyd og fiklet med noe oppe i veska si. Men så ringte hun i mobiltelefonen og hvisket raske beskjeder med musestemmen sin. Først da la jeg merke til henne. Fordi hun forsøkte å skjule stemmen sin under hånden. Etter telefonsamtalen dro hun opp lommespeilet. Også begynte hun “morgenvasken”. Det vil si at hun satt med speilet og brukte fingeren sin til å gnikke seg rundt i fjeset som en liten katt. Litt rundt øynene. Så litt rundt nesen. Så litt rundt munnen. Ørene fikk også en liten omgang. Og hodeplagget hennes – en slags buff i skinnende sort stoff ble fikset og dratt i slik at ingen hår stakk ut foran. Jeg tror ikke hodeplagget hadde noen religiøs betydning – antagelig skulle det være kult. For bak stakk håret ut i en hestehale. Og hun så veldig fransk ut.

Da hele “fjesvasken” var unnagjort var det på tide å finne frem kontaktlisenene! Hun hadde en diger sort veske i fanget og opp av denne dro hun stadig nye små plastposer inneholdende for eksempel linsevann. Selv sliter jeg litt med å få på linsene, og slik sett er det fint å se at andre også sliter. For denne her rørte rundt i kontaktlinseholderen med fingeren gang på gang og kunne tydeligvis ikke få fatt i linsen. Og så helte vi på litt mer linsevæske, ja. Mens toget ristet og humpet og folk sto tett i midtgangen og ikke hadde stort annet å se på enn denne merkverdige “Pillegurien” som i sin egen verden satt der og rotet og sølte med linsevann.

Endelig fikk hun tak i linsen, men der ble den lagt ned igjen. Og så rørte hun rundt igjen. For endelig å stappe inn linsen med masse grimaser i speilet. Og den kinesiske kvinnen som sto ved siden av oss i midtgangen himlet med øynene mens hun stirret fascinert på vår “Pilleguri”. Nå begynte vi å bli bekymret for om vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut forbi henne der hun satt fordypet i linserøringen sin. For innenfor henne sto det en 20 kilos bag som måtte røskes frem når vi skulle komme oss av. Det var kun få stasjoner igjen og linse 2 ble tatt ut og satt inn igjen flere ganger med tilhørende røring og søling. Men lykke – rett før hun skulle av var tydeligvis jobben gjort, og hun stappet alt stashet ned i den store vesken og seilte som en ekte pariserinne ut i den store byen.

Og tilbake satt to nordmenn og fniste lykkelig over at hun gikk av stasjonen før oss.

Den som skulle rokke ved roen i akvariet var en praktfull kampfisk med flott schwungende blå hale. Glemt var jentungens “Mollyrevolusjon” og tanken om at mollyer skulle være eneste fisketype. Den nye kjekke helten fikk navnet “Himmelblå” – et navn som kler ham aldeles utmerket. Men hvem skulle trodd at en så nydelig fisk kunne lage så mye bråk? Han virker grinete, faktisk. Hver morgen når vi slår på lyset i akvariet tar han vekkerunden. Ligger det en fisk på bunnen og slapper av er han der med en gang og napper og småbiter til stakkaren stikker av. De mest morgentrøtte – sverddragerne er de som får hardest medfart. Han er etter dem støtt. Snart oppdaget vi at den flotteste sverdragerhannen hadde et bitemerke på siden av hodet. Og kort tid etter lå han på bunnen. Den andre sverddragerhannen (en som faktisk var kjøpt som hun, men som må ha vært trans) døde også noen dager etter. Igjen er ei enslig sverddragerdame som er meget engstelig.

Da favorittfisken “Glitter” – en av de mollyene vi hadde hatt aller lengst – lå død på bunnen var det nok! “Himmelblå” som drev og mishandlet liket må vekk! Det er han som er tyrannen. Helst burde han jo dø av seg selv, men han virker sprek og livlig så han kommer nok sikkert til å stresse flere fisk til døde før han stryker med. Og yngelkaret er opptatt med yngel. Et syltetøyglass? Nei, tror ikke det er noen god løsning.

Så vi tok en ny tur i dyrebutikken og kjøpte et nytt akvarium. 20 liter denne gangen. Nå skal “Himmeblå” få enebolig. Alt er klart for innflytting i dag. Han får med seg gammelt vann fra den gamle boligen, men ellers er den nye boligen innredet med et par smakfulle planter og en liten grå frosk. Bakgrunnen bør han heller ikke klage på. Det er et nydelig juralandskap med vandrende dinosaurer og en tyrannosaurus som stikker hodet inn fra siden for å si hallo. Et ypperlig palass for en tyrann med andre ord.         

• Jeg skal ha passordet hennes og kunne logge meg på om jeg ønsker det når som helst.
• Hun skal være venn med meg slik at jeg skal kunne se hva hun skriver og hva vennene hennes skriver til henne.
• Selv har jeg stilt inn slik at hun ikke skal kunne se mine oppdateringer. Jeg vil ikke at hun skal kunne se hva jeg skriver, eller hva mine venner skriver. Det er voksenprat, og selv om det ikke er støtende så kan det være vanskelig å forstå.
• Hun skal ha en lukket profil, som bare venner skal kunne se.
• Hun må spørre meg for hver applikasjon hun ønsker å bruke.

Jeg har kurset henne, og disse første ukene har vi klart oss kjempebra. Hun har spurt hver gang hun vil gjøre noe nytt, og godtatt mine svar. Én eneste gang har jeg bedt henne fjerne en statusoppdatering, og det var fordi hun skrev at hun syntes det var så deilig å være hjemme alene. Hun får ikke lov å skrive at hun er alene hjemme, og heller ikke skrive at hun skal reise bort.

Det er 13 års aldersgrense på Facebook. Men jeg tenker egentlig at det ikke gjør så mye at hun får en forsiktig start sammen med meg som puster nedover nakken hennes når det gjelder Facebook. Det blir litt skritt for skritt og hun vet at hun overvåkes. Om hun slapp til først som 13-åring så kanskje hun ville reagert på en annen måte og “boltret” seg i mulighetene som lå åpne, og ikke latt meg få lov til å veilede henne like mye.

Hovedønsket hennes var å ha mulighet til spill på Facebook. Og det er ”Restaurant City” som er kulest. Og guttungen på 8 sitter med store øyne og ser på alt det morsomme søsteren gjør der inne. Her om dagen kom han til meg med en tegning og sukket ”Når jeg blir 11 år og får Facebook, da skal jeg ha en restaurant som ser slik ut”. Og der hadde han tegnet på massevis av detaljer som hus, palmer, fugler og mennesker. Og midt i bildet lå restauranten som het ”Tyddes Pizzeria”. Den hadde hamburger-tak og pingvin som dørvokter. Vel, han får ikke Facebookprofil, ennå. Men gjett hvem som ble myk om hjertet og som har opprettet en restaurant som heter ”Tyddes Fastfood” på sin egen Facebookprofil? Og med en pingvin stående utenfor som dørvokter. (Pizzeria falt bort siden han ikke hadde pizza på menyen).

Den frydefulle morgen starter kl. 06.20. Da ringer vekkerklokka aggressivt på ektefellens side. Vekkerklokka er også signalet til husets katt som gjerne vil hjelpe til med vekkingen. Så han bidrar med mjauing og tråkking på husets voksne. Trass i alt dette velter nok ikke husets frue ut av dynen før 06.40. Og får derved 20 minutter i ro og mak før resten av familien må vekkes. Da har far i huset allerede ligget og slått til vekkerklokken i 40 minutter så han står også opp. Verre er det med de to håpefulle som også trenger tid til å våkne. Og den masete katten har da stukket ut og bidrar på ingen måte i vekkeprosessen.

Vekkingen starter ofte mykt og kosete med kløing på ryggen og snill stemme. Men etter hvert som klokka går blir stemmen mindre og mindre snill. Husets far er først ut av badet, siden mor MÅ vaske håret hver morgen og dette deretter må tørkes. Husets far ikke har særlig mye hår tørke. Så han står nede på kjøkkenet og hoier oppover i etasjen og etterlyser bestilling på frokost og skolemat. Når husets mor er ferdig på badet så er det bare 15 minutter til avgang. Det pakkes sekker og gis beskjeder i full fart. Beskjeder som gis dagen før er allerede glemt, beskjeder er nemlig ferskvare i huset vårt, med to distré unger. En god morgen er en morgen hvor alle er på lag, holder tidsplanen sin og gjør sin del av oppgavene. En dårlig morgen er en morgen hvor en eller flere går i vranglås, tidsplanen sprekker på grunn av uforutsette hendelser, og ting ikke blir gjort.

Det aller verste som kan skje er at man på morgenen oppdager at skoleplanen inneholder melding om noe som skal tas med. Her snakker vi i verste fall skidag eller akedag med pølser, pølsepinne, sitteunderlag og vedkubbe. Alternativt ferdig blåste egg (ref bloggposten “Å suge et egg”), syltetøyglass, oppskjært frukt på fat eller annen moro. Det er definitivt en uforutsett hendelse, og kan velte hele morgenen.

For kl. 07.55 løper nemlig foreldrene ut av døra med de siste instruksene. Og barna puster lettet ut over at de har noen deilige minutter hjemme alene før de selv må av gårde. Da piler man til TV eller datamaskin for å snike seg til en ulovlig surfestund. Og der blir de sittende helt til far ringer fra bilen og sier at nå må dere se å komme dere av gårde. Da står far i kø på E18, mens mor forhåpentligvis sitter på toget på vei innover på de køfrie togskinnene.

Ikke rart vi elsker helger her i huset. Den eneste som har problem med å sove lenge er tidligere omtalte katt som fortsatt er innstilt på 06.20, og som i hvert fall vinterstid ikke er ute om natten. Helgene er nesten hellige. Da koser vi oss hemningsløst, sover til vi våkner helt av oss selv, tusler rundt i pysj, spiser langsom frokost og unngår alt som smaker av tidspress. Hadde vi ikke hatt det forbannede morgenjaget så ville vi sikkert ikke satt så stor pris på helgene.

Da jeg var liten jobbet faren min i et stort grossistfirma for dagligvarer. En dag i uka hadde denne bedriften ansattbutikk der man kunne kjøpe mat til rabattert pris. Og det beste av alt – man kunne kjøpe mat som var gått ut på dato og hermetikk som var bulket eller manglet etikett til ekstremt billig penge. Så pappa handlet bilen full hver uke, og fyllte opp kjøleskapet med bl.a. oster som hadde gått ut på dato, men som ennå ikke hadde nådd sin toppform når det gjaldt modenhet. Samt at vi hadde enorme mengder hermetikk som ingen andre ville kjøpe.

Det er mulig at jeg med denne bakgrunnen ikke er så veldig redd for mat som har gått ut på dato. Det er mulig det er derfor jeg stoler mer på luktesansen og smakssansen min, samt sunt vett ,framfor å leve slavisk etter en dato som noen andre har påført maten. Det er lov å tenke selv, tenker jeg. Noen matsorter tuller man selvsagt ikke med. Noen matsorter blir tilogmed dårlig før holdbarhetsdatoen går ut iblant. Selv er jeg ekstremt følsom på melk og lukter alltid på melka før jeg tar meg et glass. Jeg er også skikkelig pysete når det gjelder mat som har stått for lenge fremme i romtemperatur, eller mat som har stått på hytta og blitt fryst og tint flere ganger.

Men ærlig talt – om maten har gått ut på dato mens den har ligget i dypfryseren, eller om den har blitt oppbevart godt emballert i kjøleskapet litt på overtid, og den ser og lukter greit når man skal bruke det så tar jeg det helt med ro. En god biff skal vel helst ligge noen dager over holdbarhetsdatoen slik at den skal få bli ekstra mør uansett. Og mange oster når høydepunktet sitt lenge etter at datostemplingen har gått ut.

Vi er utstyrt med lukte- og smakssans fra naturens side blant annet for å sikre at vi ikke spiser dårlig mat. Jeg syns det er greit at vi ikke glemmer disse egenskapene. Fersk mat er som oftest best. En gul og vassen agurk hører ingensteder hjemme. I hvert fall ikke i grønnsaksdisken der jeg ofte ser dem ligge til salgs. Epler smaker best når de er glatte og fine i skallet. Selv liker jeg ikke brune bananer. Jøje meg så masse grønnsaker som kastes. Ganske enkelt fordi det smaker dårlig når det ikke lenger er ferskt. Meieriprodukter lukter surt når de går ut på dato, gammelt syltetøy og gammel ost får mugg. Vi er heldige som har råd til å la være å spise den maten som er dårlig. Vi er heldige som slipper å skjære av muggen og drikke melk med klumper.

Det er synd å skam å kaste mat. Det er vi opplært til av den generasjonen som opplevde krigen. Derfor pakker vi inn middagerestene og legger de i kjøleskapet. Og en uke etter plukker  vi dem ut igjen og kaster dem fordi de er uspiselige. Dessertgenerasjonen – det er oss. Vi som tar oss råd til å kaste mat, men som likevel har med oss barnelærdommen om at mat ikke skal kastes og at all mat på tallerkenen skal spises. Men går vi noen ganger for langt? Moren og faren min fnyser av oss “ungdommene” som er så pysete når det gjelder mat og holdbarhetsdato. De varmer opp eggerøren til frokost dagen etter. Og det går faktisk helt fint. Den smaker helt greit, selv om jeg aldri ville gjort det samme.

Egentlig – i hodet mitt er ikke kasting av mat et spørsmål om penger. Nei, det er mer skamfølelsen over at vi ikke tenker mer på de sultne barna i Afrika slik foreldrene oppfordret til i barndommen. Vi kaster god mat som ikke bare er spiselig, men faktisk velsmakende. I steinalderen brukte de hver minste bit av viltet de nedla. Vi i vår tid kaster “halve kua”.

Jeg lurer forresten fælt på dette med dårlig og skjemt mat. Får jeg mat som er “ul” så kjenner jeg det ganske så kjapt. Og mat som lukter vondt får sjelden lov til å passere inn i munnen min fordi nesen stopper hånden med gaffelen på vei opp. Det gjør at jeg muligens forkaster mat som mange andre anser for å være delikatesse. Jeg nevner her i fleng både rakfisk, lutefisk og saltsei som typiske matretter som lukter dårlig i min nese. Reagerer nesa fordi maten er skjemt, eller fordi prosessen maten har vært gjennom ligner ganske mye på den naturlige forråtningsprosessen?

I helgen tømte vi fryseren i anledning kulda. Der nede på bunnen fant vi en kalvestek. Like fin som den dagen den ble lempet i fryseren i 1999. Den ligger nå i kjøleskapet for å tine langsomt. Og i morgen skal jeg steke den. Jeg skal ha et par grandis i backup i tilfelle den smaker gamle skosåler, pyton eller bare skjemt. Men jeg kan risikere å få meg en højdare også. For jeg husker ikke sist jeg smakte kalvesteik. Og er kalvesteika fra 1999 like god som den ser ut og lukter nå (jeg har nettopp sjekket den), så har jeg en flott middag i vente i morgen.

Instruksen var dyrebutikken var klar: vi skulle fylle akvariet med vann og kjemikalier som fulgte med, samt gjøre miljøet klart med grus og planter. Og etter 2 uker skulle fiskene flytte inn.

Da akvariet hadde stått der i en uke var jentungen nærmest desperat etter å få de første fisk. Så vi kjøpte noen “kamikaze”-fisk som kunne teste vannkvaliteten. Og fiskene klarte seg bra, de. To algespisere og et par sverddragere startet et nytt liv i vårt 63 liters akvarium. Navn fikk de etter alle kunstens regler.

Alt gikk bra en liten stund, så vi ble overmodige og utvidet befolkningen med noen guppier. De var alldeles nydelige og jentungen som hadde bursdagspenger i lomma gikk berserk i dyrebutikken og kjøpte seg guppier og en hel liten stim med småfisk. Det var da det begynte. Døden! Hver dag lå en ny fisk død på bunnen. De så ganske herjet ut også. Og jentungen gråt bittert for fiskene var gode venner og hadde fått ordentlige navn.

Til å begynne skjønte vi ikke hvorfor de døde, så vi kjøpte nye fisk for å erstatte de døde. Som også døde. Jeg tror vi har mistet minst 20 fisk i den store akvariedøden.

Lyspunktet var Sverddrageren Ninja som snart skulle føde. Jentungen løp hjem hver dag og sjekket hvordan Ninja hadde det. Og hun overtalte oss foreldre til å anskaffe “fødekar” for Ninja. En dag kort etter fikk Ninja 3 små yngel. Jentungen fisket yngelet opp i fødekaret. “Mamma’n må være sammen med ungene” sa mannen min. Og Ninja slapp til opp i fødekaret hun også. 30 minutter etter var Ninja alene i fødekaret. Det var bare ett sted yngelet kunne forsvunnet. Inn i magen til Ninja igjen. Glefs glefs.

Et par dager senere døde Ninja. Man kan jo stille seg spørsmålet om “overforing”. Men hun var ikke like elsket som de andre. Hva slags mor spiser sine egne barn, liksom? Som straff ble liket skylt ned i do!

Vi satte i gang en drastisk kur etter råd fra en akvariemann. Masse salt i vannet og skru opp varmen. Det førte til at den siste algespiseren døde. Men Mollyene overlevde. Nå var det bare 3 mollyer igjen. Og de levde og de levde. Så da skiftet vi ut litt vann og skrudde ned varmen igjen. Og så kjøpte vi flere Mollyer. Seilfinnemollyer het de. Den største og flotteste hannen var svart med litt hvitt. Barna døpte ham til Barack Obama. Den flotteste hunnen kalte de Michelle Obama naturlig nok. Jeg er glad barna mine følger med i nyhetene og vet navnet på den amerikanske presidenten. Nå frykter jeg bare at Barack Obama dør, og at jeg blir møtt i døra med følgende rop “Barack Obama er død!”

Og man blir jo litt hektet. I dag var jeg hos kiropraktoren. Utenfor var det en akvariebutikk. Med stabile forhold i akvariet igjen fikk mor et spontant innfall og spratt inn i butikken. De hadde noen nydelige mollyer der. Lyrhaler het de. Vips hadde mor kjøpt et par lyrhaler og slang med et par flotte, røde sverddragere også. Med dagens temperatur ble posen med fisk pakket omhyggelig i avispapir. Og jeg stappet dem i vesken og lovte å kjøre rett hjem.

Gudskjelov at stakkarne overlevde turen hjem. For plutselig ringte mannen og ba meg dra innom verkstedet for å bytte lyspære. Og jeg gikk på bilsenteret og varmet mine fisk. Ut i bilen igjen og køen var massiv utenfor. Bilulykke med full uttrykning, og der satt jeg og bekymret meg for de stakkars fiskene mens jeg satt i kø.

Kanskje dødens akvarium skal blomstre opp. For nå har vi plutselig 3 “gravide” Mollyer. Og jentungen snakker lykkelig om den store “Mollyrevolusjonen”. Og jeg frykter at Barack Obama skal spise alt yngelet. Jadda. Det blir nok fint.

Så hender det man tråkker ut av dette lille samfunnet av ensartethet, og oppdager at det finnes andre der ute. Folk som er helt forskjellig fra en selv. Folk som man nesten ikke trodde fantes, faktisk.

På lørdag stappet vi familien i bilen og kjørte til Sverige på harryshopping. Det er en fin anledning til å se seg om. En fin anledning til å kjenne på den litt skamfulle følelsen av å være nordmann som står i polkø (!) utenfor polet i Strømstad for å slippes inn i puljer. Og en fin anledning til å gremme seg over kjøttprisene og grafse til seg 60 pakker bacon bare fordi det er så billig.

Hun kom inn på caféen der vi spiste lunsj. Ikke noe oppsiktsvekkende over damen i det hele tatt. Hun hadde langt, lyst hår med pannelugg, en lekker litt rufsete skinnvest, hjerteformet sort lakkveske, høyhælte brune støvletter og pinetrane tights. Alder var ca 50, men hun var sminket såpass hardt at hun nok trodde hun så yngre ut. Det var først da hun åpnet munnen og snakket med skjærende høy og “dum blondine”-stemme at jeg reagerte. Selvsagt var hun norsk.

Et øyekast over til ektemannen min viser at han også har oppfattet fenomenet. Han bare løfter øyebrynet til meg og smiler. Og blondinen setter seg ned og begynner å snakke med venninnen sin. Venninnen var også blondine, men stemmen og klesdrakten gjorde at hun likevel fremsto som langt mer intelligent.

Det er lett å dømme. Kanskje hun var smart for alt jeg vet. Det var bare at hele fremtoningen lignet en parodi på en skikkelig dum blondine. Så jeg tenker med meg selv at dersom man kler seg og snakker med dum fjollestemme, så kanskje man nettopp ønsker å fremstå som dum? Eller er man ganske enkelt dum? Eller var tildelingen av stemmen en grusom tilfeldighet hun ikke kunne noe for? Kanskje ingen noensinne har fortalt henne at hun har en fjollete stemme?

Jeg er blond. Jeg er norsk. Jeg reiser på harrytur til Sverige et par ganger i året. Stemmen min er lys. Men jeg håper for Guds skyld at noen forteller meg det om jeg fremstår som den ultimate hjernedøde blondine.