De siste tre dagene har vi øvd på å kjøre buss. Dette er jo noe vi ALDRI gjør hjemme. Men her har vi hatt to dagers bussbillett til hoppepåoghoppeav-bussen, vi har vært med på busstur med turoperatør og ikke minst har vi lært oss hvilke rutebusser som går til og fra hotellet vårt til sentrum. Med andre ord har vi vært ganske så turist. Men hey, å være turist er jo gøy.
Når man går på sånn hoppepåbuss så får man utlevert øreplugger når man kjøper billett. Jeg har aldri opplevd at de fungerer særlig bra. Ei heller her. Ikke bare vikler de seg sammen i en knute på null komma svisj, men det er skvatt umulig å høre hva som blir sagt i dem. Men er det egentlig så nøye når man har egne øreplugger som man deler med sin mann – én til ham og én til henne. Og siden vi er på Madeira (som er portugisisk for de som ikke vet) så spilte vi Bossa Nova! Det kan anbefales! Alle som er på kjedelig busstur med dårlig lyd, bør gjøre det samme. Sola skinte, det var blomster og grønt overalt og vi satt og nynnet bossa på taket av en buss. Jeg vil gå så langt som å påstå at det var romantisk.
Bare blide folk!
Ellers er det faktisk ikke slik at det er sol hele tiden. Når man drar ut om morgenen så må man kle seg som en løk. Lag på lag som kan skrelles av eller kles på etter hvert. Om morgenen er det ofte sol og fint. Så sklir skyene inn på ettermiddagen og om kvelden regner det. Heldigvis har vi erfaring i den slags vær fra norske somre. Ja, for februar på Madeira minner veldig om norsk sommer. Vi har ennå ikke badet i bassenget eller lagt oss på solseng enda begge deler er veldig tilgjengelig. Men vi sitter gjerne på balkongen og ser på hauketreneren som jager duer. Dette er åpenbart en egen næring her nede. Vi har hatt to forskjellige her på hotellet, og nede i byen sto det jammen meg en kar med hauk på armen utenfor McDonalds også. Ellers har jeg selv tatt ansvar for å jage vekk duer som forstyrrer matroen ved flere anledninger. Senest i dag kom det en frekk due tuslende inn i matsalen mens vi satt og spiste. Jeg reiste meg og gikk rolig og bestemt mot ham. Han skjønte tegninga og gikk foran meg ut døra som jeg lukket igjen etter den.
Så var det maten her. Vi har stort sett spist kjempegod mat. Vi kommer til å trille som fotballer når vi kommer hjem. I går bestilte vi bord på en restaurant vi hadde fått varmt anbefalt av en venn. Det regnet sidelengs og vi løp fra bussen til restauranten som befant seg i en gammel borg. Men vi ble likevel kliss våte. Så der sto vi pjuskete og dryppet og viste til vår bestilling – og ble tilbudt et bord UTE! Det var altså overbygget tak, men i sidelengs regn og vind er det helt uhørt. Selv ikke i Norge en sur julidag setter vi oss ute og spiser i høljregn og vind. Vi takket naturlig nok nei og gikk med halen mellom beina. Vi som hadde gledet oss så veldig. Det var ikke vi som fant Restaurant Cidade Velha. De var en kelner som fant to pjuskete og nedslåtte turister som sto utenfor og diskuterte hva man nå skulle gjøre. De åpnet døren i regnet og tilbød oss å komme inn. Vi kom inn i et lunt og vennlig lokale, behagelig musikk, hvite duker og fine folk. Og maten var himmelsk. Vi smakte på Black Scabbard fish som vi har sett på menyene rundt omkring, men aldri helt skjønt hva var. Nå vet vi at det er en velsmakende fisk som ser skikkelig stygg ut. Vi smakte også Madeira for første gang begge to. Og ble vel egentlig ganske så begeistret. Særlig godt sammen med dessert vil vi påstå.
I dag var vi blant annet på prøvesmaking hos et lokalt vinhus. Det ble delt ut smaksprøver på den ene Madeiraen etter den andre. Det blir vanskelig å gå uten å ta med seg ei flaske. Håper Madeira er like godt hjemme som det er her nede. Slikt har man jo brent seg på før. Ouzo smaker for eksempel helt OK i Hellas, men trolig ikke noe særlig i Norge (har for å være ærlig aldri prøvd). Vi smakte også på noen lokale likører oppe i Nonnenes dal der vi var på busstur. Kastanjelikør var helt ufyselig, men kastanjekake derimot smakte kjempegodt. Den lokale Ponsjadrikken finner vi ikke ut av. Det sies at det er godt, men nå har vi forsøkt flere ganger og det smaker virkelig bare hjemmebrent fortsatt.
Nytt forsøk på ponsja oppe i fjellene. Like mislykket som sist. Madeirasmaking
Og før man mistenker at vi bare eter og drikker alkohol hele dagen så vil jeg til vårt forsvar påpeke at vi også klokker inn temmelig mange skritt hver dag. Og godt er det, for her på hotellet har de nemlig musserende vin på frokostbuffeen!
Det skal ikke være enkelt å følge opp en så vellykket dag som den første Gårsdagen var langt roligere. Men ting har da skjedd likevel.
Det startet med frokosten. En helt nydelig buffet med god mat som gjorde det vanskelig å begrense seg. Jeg kom meg tilbake til bordet og sendte mannen ut på tokt. Mens jeg sitter der og hygger meg kommer en due ruslende tett forbi stolen min. Vi satt inne, ja. Midt i restauranten. Min mann har et særdeles anstrengt forhold til duer. Da jeg informerte om duen sank derfor stemningen betraktelig. Jeg håpet at duen skulle holde seg unna mens vi spiste. Men jaggu kom den tilbake. Helt ufortrødent tuslet den inn under stolen til min mann som naturlig nok ikke lenger satt i den. Det ble en altfor rask frokost hvilket var synd for det var virkelig god mat. Vi konkluderte med at alternativet som var å sitte ute ved poolen heller ikke var aktuelt, for der var duene enda flere og noen svære måker plaget dessuten de som satt ute og spiste. Vi får se positivt på det. Slik bugnende frokost hver dag er sikkert ikke bra for blodårene eller noe.
Uten noen plan for dagen dro vi på oss shorts og T-skjorte, stappet badetøy i sekken og gikk på ekspedisjon. I siste sekund tok jeg med min nye dunjakke som er så lett at den kan krølles sammen til en liten ball som får plass i en liten dameveske. Den påfølgende ekspedisjonen avdekket at det ikke finnes noen naturlig strand nedenfor dette hotellet. Nei, det er mest størknet lava. Vond å gå på, men flott å se på. De sier sjøen holder 19 grader og vi så folk som badet. Men det fristet ikke så veldig for å være ærlig.
Turen fortsatte på måfå og hvilken lykkelig skytshelgen som bragte oss inn på spisestedet «Brunch by Trap» aner jeg ikke. Men det var dagens lykketreff nr. 1. Vi skulle jo bare leske strupen. Spisekart ble avvist og vi bestilte øl. Men så måtte jeg titte litt på kartet likevel, og foreslo at vi skulle prøve nachos med guacamole. Åh, du hildrande du! Her har Peppes noe å lære! Hjemmelagde lune nachos stukket ned i et avocadoskall fylt med den beste guacamolen jeg noensinne hadde smakt. Ekstremt godt!
På nabobordet bestilte de husets ostekake. Det skulle vi i hvert fall ikke ha tenkte vi. Men da nabobordet fikk sine ostekaker så fikk pipa en annen lyd, ja. Mens de britiske naboene sukket henført av nytelse stanset vi kelneren og ba om ostekake. Det er bare en ting å si: beste ostekaka noensinne. Jeg tror nesten vi kunne sittet der hele dagen og bare kost oss. Men med en kraftanstrengelse kom vi oss videre på vår målløse vandring som kun hadde som formål å oppleve noe.
Nede ved havnen møtte vi Roberto. Han solgte hvalsafariturer. Det har vi jo snakket om at vi kanskje skulle prøve. Men var vi riktig kledd for anledningen? Jo, det hadde seg slik at båten som skulle seile var en luksus-katamaran med egen lun salong. Riktignok litt dyrere, men også mer komfortabel. Vi så på hverandre, nikket og slo til. Dagens lykketreff nr. 2!
Mannen kjøpte seg en hettegenser med Madeira på brystet, og jeg fisket frem dunjakken fra veska. Vi var klare for tur! Totalt var vi kanskje 12 stykker som seilte ut med katamaranen «Atlantic Pearl». Vi var ikke først ombord, men vi hadde flaks likevel. De andre ville sitte foran i bølgesprut og vind. Vi fikk beste og luneste plassen bak. Dagens lykketreff nr. 3! Samtidig som vi seilte ut seilte også en annen katamaran ut. Det var visst den rimeligere turen for der satt de som sild i tønne uten noe særlig ly i det hele tatt. -bevisstløse som vi er kunne vi fort ha havnet på den rimelige turen og det ville vært en helt annen opplevelse.
Jeg lurer på om de har et fast sted de alltid drar til. For alle båtene som la ut seilte mot samme sted. Og der stilte hvalene villig opp til show. Det var ikke slike svære blåhval akkurat, men til gjengjeld var det ganske mange av dem som vippet med ryggfinnen rundt båten. Stor stas! Servering var det også ombord. Vi fikk vin og øl og ikke minst noen kjempegode torskenuggets. Slike skal jeg jammen prøve å lage når jeg kommer hjem. Snaddersnacks!
Vi var ute på båttur i 3 timer. Det er faktisk ørlite grann for lenge. Særlig når det duskregner. På vei tilbake til havnen ble vi tatt igjen av en kajakk! Åpenbart ikke en hvem som helst padler, men en som kunne sine saker. Denne karen kastet seg inn bak katamaranen og la seg på hekkbølgen. Heter det hekkbølge på katamaraner? Jeg vet ikke. Kajakken var smekker og smal og åpenbart en konkurransebåt. Padleren var kjekk og muskuløs og han ble liggende og ri på bølgen vår helt inn til havn. Det kunne nesten ligne på padling i stryk. Han slapp oss inne i havnebassenget og padlet videre uten oss. Aldri har jeg sett noen padle så fort!
Dyktig ung padler. Ifølge skipperen som ropte til ham hadde han padlet helt fra nordsiden av øya!
Vi var veldig enige om at det hadde vært en kjempeopplevelse, og satte kursen via diverse omveier tilbake til hotellet. På veien vurderte vi restaurantene vi passerte og spurte oss selv om de var egnet for besøk av oss senere på kvelden. Og her gikk vi altså tom for lykketreff. For etter at vi hadde vært på hotellet og byttet tøy og gredd håret så gikk vi til FEIL restaurant. Paret vi møtte på vei ut anbefalte stedet varmt. Og vår konklusjon er nei, nei og atter nei. Trøtt betjening og fettuchine med sjømat som fikk oss til å lure på om vi ville få magetrøbbel i løpet av natta og altfor høy bråkemusikk. Sjølufta gjorde oss trøtte så altfor tidlig sluknet herr og fru på hotellrommet. Det siste vi sa til hverandre var «så fin dag»
Modellbilde av turistgenser fra Madeira
En oppfølger til frokostkatastrofen følger herved. I dag morges var vi tidlig oppe og hadde lagt strategi om tidlig lunsj før duene hadde våknet. Og mens vi satt og spiste dukket en falconier med en hauk opp ved bassenget. Noe så kult! Her måtte jeg jo bare ut og se. Jeg nærmet meg mannen forsiktig og spurte hva slags fugl. Jeg tror han svarte Harris Hawk. Og ikke bare fikk jeg ta bilde av den, men jeg fikk også ta på den. Hvilken opplevelse! Nydelig silkemyk var den. Også så vakker! Bassengområdet er nå duefritt, og kommer det noen frekkaser som slår seg ned så går hauken Lucky umiddelbart på vingene og gjør en strålende innsats. Han trenger ikke å gjøre mer enn å fly mot dem så forsvinner duene lynraskt. Intet blod blir spilt – kun steinbra underholdning som akkurat nå sees fra balkongen vår.
Noen ganger kjennes livet litt grått og fargeløst. Og noen ganger er heldigvis livet en fest. To grå og fargeløse pakket koffertene sine mandag kveld og satte kursen mot Gardermoen tirsdag. Så der sto vi litt småfrosne og litt tynnkledde i busskuret på parkeringen og ventet på bussen sammen med en gjeng like grå og fargeløse nordmenn.
Fast forward så landet Norwegian på Madeira klokken 15 lokal tid i går. Et fly som hovedsakelig inneholdt grå og fargeløse pensjonister. En og annen barnefamilie, et par spedbarn og ikke minst meg og min mann. Og derfra eksploderte det, faktisk! Roberto taxisjåfør var et fyrverkeri som guidet og pratet uavbrutt. Han informerte også om at det var karneval i byen! Hey, jeg har ikke vært på karneval siden karnevalet i Oslo i 1983 (årstallet husker jeg fordi jeg var russ). Gutta i resepsjonen på hotellet var like hyggelige som Roberto og sendte oss opp til rommet vårt som var akkurat slik jeg håpet det skulle være. Med balkong og utsikt over sjøen.
Vi har fulgt med på YR de siste ukene og sett at været skulle være sånn passelig norsk sommergrått. Men YR var jo helt på jordet for det var solfylt og varmt. Grått og fargeløst antrekk ble kastet av til fordel for kjole og sommersko og så ble en litt motstrebende ektemann slept avgårde nedover gata på jakt etter karnevalet som allerede hadde begynt. Han ville visstnok heller til poolbaren og drikke øl, stakkars.
Karnevalet var ikke vanskelig å finne heller. Det var å gå etter sambalyden. Men vi var nok litt seint ute fordi det var ikke mulig å få sett noe av paraden fordi det sto så mange foran oss. Dermed fikk mannen innvilget ønsket om øl på nærmeste bar med utsikt til folkemengden som så på paraden, og karnevalskledde mennesker som på en eller annen måte hadde havnet utenfor folkemengden. Stemningen var likevel magisk. Samba, palmer, sol, latter og glade mennesker.
Endelig øl til øltørst ektemann!
Men så var det jo slik at vi bare hadde spist noen knekkebrød til frokost og en sandwich på flyet. Øl og vin i sultne mager er kjempegøy, men ikke veldig lurt. Et lite glass vin innabords og jeg fniste og lo allerede av absolutt alt mannen sa. Så før paraden var kommet seg forbi stakk vi oppover i byen Funchal på jakt etter mat. Tripadvisor sjekker man selvsagt aldri før man har satt seg. Funchal Cafe hadde ikke noen høy score, men nordmenn hadde anmeldt stedet som «helt greit». Og er man sulten er helt greit akkurat det man trenger.
Her er vår anmeldelse: Plenty av god mat på tallerkenen, husets vin var kjempegod, hvitløksbrødet var det beste vi hadde smakt noensinne og det var topp utsikt til alle som kommer fra karnevalet. Det ruslet forbi fargesprakende og glitrende smågrupper hele tiden. Aperol Spritz var litt flau, men det gjorde ikke så mye for vi var temmelig sprudlende selv.
Byen var full av folk, det var et slags karnevalsmarked der de solgte drinker ut av små boder. Vi svinset rundt og nippet til Ponsje som smakte som himkok med fruktjuice mens vi trakk inn stemningen. Det var sambamusikk og folk som danset i gata. Ikke minst var det fortsatt temmelig fin temperatur selv om sola hadde gått ned. Og overalt møtte man folk i trange karnevalsdrakter med spretne rumper og svulmende barmer, glitter og fjær.
Vi satte kursen mot hotellet, men på veien måtte vi bare stoppe på et staselig flott hotell. Her måtte vi selvsagt inn. Min mann spankulerte inn med den største selvfølge blant smokingkledde hotellansatte og vi inntok balkongen der det var en helt magisk by-night utsikt. Selv om stedet var fjongt var det helt akseptable priser for noen som er vant til Norge. Så der satt vi da og nikoste oss enda mere og bare tok inn stemning, utsikt og opplevelse. Toalettet måtte selvsagt også få poeng. Mannen scoret herretoalettet til en blank 10 som er den aller høyeste poengsum vi har i familiens toalettrankingskala. Jeg trakk et poeng for et bittelitt løst toalettsete på damedoen så det ble kun 9. Ellers ingenting å utsette. Håndkremen som sto der luktet himmelsk!
Utsikt fra staselig og fjongt hotell som vi ikke bodde på
Man skulle tro vi allerede hadde fått maksimalt ut av den første ettermiddagen og kvelden. Men neida! På hotellet vårt var det live musikk og inn i baren måtte selvsagt vi. Brian fra Skottland både så og hørtes ut som et enmanns danseorkester fra Bulgaria. Han hadde dog fin stemme. Men dette var jo en kveld i sambaens tegn så plutselig marsjerte et tredvetalls karnevalsdansere inn. Kjempemorsomt for oss som allerede var i godt humør. Truppen besto av folk i alle aldre. Foran oss havnet en gjeng småjenter på 13-15 år. Men mine favoritter var de to middelaldrende damene med briller i åletrang hvit kondomdrakt med blå strass-besetning. De så ut som kontordamer og var ikke spesielt grasiøse heller. Siden småjentene sto i veien for utsikten til de to brilledamene så reiste jeg meg og stilte meg ved en søyle for å se bedre. Det måtte jo skje det som måtte skje. En av de to brilledamene engasjerte meg til dans! I dag rødmer jeg, men i går tok jeg utfordringen på strak arm og vrikket meg ut i en heftig sambaswing med damen. Jeg tror muligens at jeg førte litt og lærte henne litt norsk swing også. Mannen filmet hele opptrinnet og rødmen har nå lagt seg litt da det faktisk ikke ser så ille ut som jeg først trodde i dag morges.
De to nydelige brilledamene til høyre
Jeg tenkte ikke å skrive ferieblogg denne gangen, men gårsdagen var så gøy at jeg ikke kunne la være.
Akkurat nå – sirisser som summer frenetisk, klukkingen fra poolen, noen haner som galer i villen sky. Ellers stille og fredelig. Og slik er det hver eneste morgen når jeg våkner aller først, og jeg får en stille stund ute på terrassen. På søndag var det faktisk ikke bare hanegal, men også munkesang. Det ligger et kloster oppe på toppen av fjellet bak oss. De startet relativt tidlig å synge. Solosang, messing, lesing, flerstemt sang og vekselssang. Kun herrestemmer. Jeg vil faktisk kalle dem modne herrestemmer. De holdt på absolutt hele dagen. Vi var ute på tur og kom tilbake og sangen bare fortsatte og fortsatte. Mulig de sang fra soloppgang til solnedgang. Og mulig det var en helgendag i tillegg til at det var søndag.
Ren luksus med basseng og privat hage syns vi
Det var nærmest tilfeldig at jeg fikk mannen til å bestille time til fornying av passet sitt i januar i år. Det var da vi oppdaget at køen for å få pass var enorm, og at våre nærmeste politistasjoner allerede var «utsolgt for timer» før sommerferien. En tur til politiet i Sarpsborg/Grålum før påske ordnet heldigvis den saken. Det var også ganske tilfeldig at vi endte med å reise til Lefkada igjen. Og at på det tidspunktet kun var Norwegian som hadde direktefly til Preveza.
Er det i det hele tatt greit å legge ut om at man var blant de heldige som kom seg utenlands i sommer? Vi føler oss absolutt usedvanlig heldige og priviligierte som i det hele tatt kom oss ut på tur – og ikke bare at vi kom oss på ferie, men at vi faktisk fikk med oss begge de to unge voksne som vi kaller «barna», samt datterens kjæreste (også han er med i samlebetegnelsen «barna»).
Egentlig burde man bare holde seg unna de såkalte nyhetene i varierende nettaviser slik at man slipper å lese om utfordringer med bagasje på flyplassene, kaos, kanselleringer, streiker, skogbranner, hetebølger, fallende kronekurs, stigende Covid-smitte og alt annet som kan gjøre denne ferien til en «marerittsommer». Dårlig gjort at de holder på slik i forkant av hver eneste sommerferie mener jeg!
Huset vi hadde leid for i år var det samme som i 2017. I det minste trodde vi det helt til dagen før vi dro da eieren informerte oss om at vi skulle bo i et tilsvarende hus 50 meter unna. «Villa Fotinos» er speilvendt fra det forrige – noe som får meg til å forsøke å gå opp trappen til 2.etasje fra feil side de første dagene. Jeg savner det enorme oliventreet som sto utenfor det forrige huset. Men jeg kan se det fra her jeg sitter nå. Under det enorme treet tok jeg flere skyggefulle middagshviler. Årets villa har også et stort oliventre, men det er på baksiden av huset og ikke like innbydende å sove under. Svømmebassenget er utrolig deilig. Man rusler bare rett ut om morgenen og rett ut i bassenget. Siden jeg er først opp om morgenen er det jeg som har privilegiet å ha bassenget for meg selv mens familien sover. Kan faktisk anbefale svømming til munkesang. Alternativt kan man hive seg på sykkelen og to minutter etterpå er man på en nydelig strand med det mest turkise vann man bare kan tenke seg. Om morgenen er det blikk stille så det bare er å traske rett uti. Om ettermiddagen er bølgene ganske store og kan slå overende en voksen kvinne på ustøe føtter lett som en plett.
Oter-tendenser i bassenget. Kan gjerne plaske rundt i timesvis!
Det er ferie i slow motion. Vi sover lenge, vi tar en dupp og vi leser bøker. Om ettermiddagen sykler vi bort til de gamle vindmøllene, der vi nærmest har fast bord nærmest stranden. Det er naturligvis her det er mest vind – og det er her alle «kiterne» holder til. Vi har tellet opp mot 80 kiter på himmelen samtidig. Kiterne er alvorlige menn mellom 25 og 50 år. De kommer gående forbi oss med kiteutstyr under armen, de har kule solbriller, muskuløse armer og definerte magemuskler. Vi sitter der dekadente i skyggen under parasollen og drikker kalde drikker og ser på med fascinasjon. De hopper høyt, tverrvender i vannet og suser bortover vannflaten i veldig høyt tempo. Vi venter stadig på at noen skal vikle linene sine inn i hverandre. Men ifølge et familiemedlem som driver med kiting er det faktisk veldig sjelden slikt skjer, selv om det ser ut som de skal gjøre det hele tiden. Vi ringte ham selvsagt og spurte.
SoMe-vennlig bilde av Aperol med kiter i bakgrunnenSolnedganger i Hellas er like fine som norske solnedganger. Og noen ganger finere.Hellas, akkurat slik Hellas ser ut i fantasien når vi sitter hjemme om vinteren og fryser og lengter til sol og varme. Det var forøvrig veldig varmt denne dagen.
Skal vi handle eller ut og spise hiver vi oss på de leide syklene våre og suser avgårde. Tøffest er det når vi skal inn i byen. Veien vi sykler har ingen definert sykkelbane og det er trangt som fy. Derfor har guttungen bestemt at vi skal sykle på tyngste giret så fort vi klarer slik at vi nesten får like høy fart som bilene. Prolapsen og isjasen skriker i protest, men fort går det i hvert fall. Når vi sykler her i nærområdet er det roligere. Veien er stadig trang. Så trang at biler ikke kan passere hverandre uten at den ene finner en luke å klemme seg inn i. Det er skikkelig på landet – vi sykler forbi geiter, høner, kalkuner, bikkjer og katter. Hønene her lever et godt liv. Romslig med plass og masse mat. Her spiser altså hønene vannmeloner! Eggene vi kjøper hos den lokale kjøpmannen har dypgule plommer, og jeg tenker at de kommer fra de lykkelige hønene vi nettopp har syklet forbi. Hvor vi enn sykler blir vi fulgt av gresshoppenes intense «sang». Ellers er det mopeder som gjelder for folk flest her nede. Vi møter mopeder langs veiene hele tiden. Gjerne gamle gubber på steingamle mopeder.
Syklene har vi leid samme sted som for fem år siden. I år fikk vi rabatt som fast kunde! De leverer syklene her vi bor når vi ankommer og henter dem når vi drar. Er det problem så kommer de i løpet av null komma svisj og fikser eller bytter ut sykkelen. Fire av syklene har fungert utmerket, mens guttungen nå er på sin fjerde sykkel i løpet av en uke. Den siste sykkelen ser veldig bra ut og nå er han superfornøyd. Vi kommer oss jo ikke så skrekkelig langt med kun sykler, men det gjør faktisk ikke så mye. Jeg føler at man ser langt mer fra sykkel enn man ser fra en bil.
Jeg pleier å bestille sykkel med kurv. Da kan man både få med badebagen eller handleposen.
Et par turer med bil har det jo faktisk også blitt, siden en venninne av meg var her en liten uke med bil og tok oss med på biltur. Hun er opptatt av Tripadvisor. Jeg har selv brukt Tripadvisor, men egentlig kan vi vel innrømme at vi sjelden gidder. Her om dagen dro vi til nabobyen med venninnens bil. Vi skulle spise lunsj på et sted med bra rating på Tripadvisor. Det var stengt! Neivel, da tok vi restauranten som lå som nummer to på lista. Her var det «topp underholdning» i tillegg til god mat. Den lokale ferja lå nemlig og lastet inn rett utenfor restauranten. Det sto tett bilkø i begge retninger og sperret effektivt veien. Alle motorer gikk selvsagt på tomgang slik at sjåførene holdt seg kalde i hodet. Kjølige måtte de nemlig være, for ikke bare skulle de opp en bratt rampe og inn i en trang ferjeluke. De måtte snu midt i en trafikert vei og RYGGE opp og inn. Utålmodige ferjemenn husjet bilene inn og vinket dem på plass med millimeterpresisjon. Da vi trodde ferja var stapp full trykket de inn to små biler til. Det stinket eksos der vi satt, men maten var god om man liker mat blandet med eksos. Uten mere dikkedarer dro ferja av sted i full fart, mens ferjemennene fortsatt drev og stengte luka. Jeg gikk bort og så på rampa og ferjeleiet etterpå. Det var grunt, ja. Svære kampesteiner lå rett nedenfor brygga. Ikke skjønner jeg at det skulle være mulig for en ferje å legge til der. Jeg ville vært skeptisk til å legge til der med vår egen småbåt! Og ikke hadde jeg våget å rygge inn på en så bratt rampe med så stort publikum heller.
Tapre grekere som rygger inn på ferja i høyt tempoGresk feriestemning på Porto Katsiki litt syd på øya LefkadaSønn i stup
I dag har vi vært her en hel uke. Vi var redd «barna» skulle kjede seg og syns at det var en trøtt ferie. Men de ser ut til å kose seg med lediggang de også. De sitter gjerne inne med airconditionen på og ser på videosnutter og ler sammen. Forbruket av leskedrikker og snacks er skyhøyt. Men det er jo tross alt ferie.
Vi syklet rundt lagunen i dag. Det er en sykkeltur på under en time, men vi brukte fire timer med innlagt badepause, forfriskningspause, shoppingpause og lunsjpause. Motvind på hjemturen er forøvrig noe skikkelig dritt når det er kjempevarmt og svett og man har full mage. For meg har sykkel alltid vært transport. Jeg har ikke syklet siden vi var på øya Kos i 2019! Men har man lært å sykle så glemmer man det ikke. Rumpa har dog glemt sykkelseter, så hver gang man hiver seg på setet så verker rumpa.
Tilfeldig bilde som gir god stemning
Hjemme har vi katten Fenris – en kraftig plugg av en skogskatt med stor appetitt. Kattene her nede står ikke noe tilbake for ham når det gjelder appetitt. I 2017 hadde vi fire katter som kom til huset vårt hver dag for å få mat. En av dem kalte vi Iversen – han var helt snøhvit. Nå har vi intet mindre enn 3 helhvite katter som kommer. Vi har gitt dem navn. Iver (oppkalt etter gamle Iversen) er den ivrigste – ei ung kattejente som trolig er gravid. Hun er kjempekjælen, og det hun ønsker seg aller helst er å få komme inn i huset og være sammen med oss. Hun venter på oss utenfor om morgenen, og er vi på tur så kommer hun oss løpende i møte. Jeg har allerede googlet «hvordan ta med katter fra Hellas», enda jeg vet at det er så godt som umulig og helt urealistisk. De andre kaller vi Inna – hun er fødeklar hvert øyeblikk og tar man på magen hennes kan man kjenne kattungene romstere rundt. Så er det Ingar, Kristoffer og Peder som også er faste gjester ved matbordet. Jeg lurer på hva den lokale kjøpmannen tenker når vi kommer og handler kattemat nesten daglig. Jeg innbiller meg at de kattene vi har her nå er etterkommere av de kattene vi hadde i 2017. Uansett – tipper kattene også er glad vi kom oss til Hellas. 10 dager med masse mat er topp for sultne katter.
Iver – vår egen huspus her på Lefkada. kanskje etterkommer etter feriekatten 2017. Matstund på terrassen
Hytta vår ligger i gamle Tjølling kommune (fra gammelt av Tjodalyng). Etter kommunesammenslåingen ble Tjølling slått sammen med Larvik. Likevel sier vi ofte til folk som ikke er kjent at vi har hytte i Sandefjord. Det tror jeg skyldes at Sandefjord er byen vi som reiser til når vi skal på bytur. Det er faktisk nøyaktig like langt til både Larvik og Sandefjord fra hytta vår. Fra Klåstadkrysset er det 10 km til byen – uansett hvilken vei man velger.
I dette området er det bare å velge og vrake i historie for en historieinteressert som meg. Mamma er på besøk på hytta. Da jeg spurte hva hun ville gjøre i dag sa hun «ikke gravhauger og gamle steiner, takk – husk jeg var gift med faren din». Så noen må jeg vel ha det fra.
Når vi skal kjøre til byen så passerer vi altså Klåstadkrysset. Det ligger rett ved det store steinbruddet der man har hentet ut store mengder med larvikitt (Wikipedia: Larvikitt er en monzonittisk dyperuptiv bergart som er kjent for sitt vakre fargespill) siden 80-tallet. Da jeg første gang var her hadde landskapet en helt annen fasong enn det har i dag. Heldigvis har man prøvd å fylle inn noen av de store sårene som har oppstått slik at det ikke ser så galt ut der i dag – selv om to hele «fjell» har forsvunnet.
Personlig syns jeg Klåstad-larvikitten er utrolig fin. Faktisk er det slik her nede at asfalt og grus glitrer litt mer enn hjemme. Det skyldes trolig at de bruker grus fra steinbruddene til veier.
En annen og i mine øyne enda mer interessant sak på Klåstad er at man grov ut en knarr fra vikingtiden (skipet er tidfestet til ca 998) akkurat her på busstoppet i krysset der man svinger ut på Riksvei 313. Det var ikke en gravhaug, men heller et handelsskip som hadde havarert ute i fjorden og drevet inn i Klåstadkilen der det etterhvert sank ned i slammet. Siden trakk sjøen seg tilbake og skipet ble liggende der i nesten 1000 år inntil de grov det opp i 1970. Vi var i Tønsberg og så resten av skipet der. De har ikke forsøkt å restaurere det.
Klåstadskipet var lastet med brynestein fra Eidsborg i Telemark
Men man har nylig bygget et flunkende nytt Klåstadskip! Det ligger i Tønsberg. Det heter «Saga Farmann» og ble sjøsatt i 2018. Jeg digger at de bruker gamle verktøy og metoder og bygger disse skipene. Og i dag i Sandefjord så jeg at de var i gang med å bygge et nytt Gokstadskip! Gøy!
Detaljbilde fra Saga Farmann – jeg tok dette bildet i 2019. Men da jeg var i Tønsberg forrige uke lå skipet der da også. Det så bare litt mer brukt ut.
Svinger man til venstre i Klåstadkrysset og kjører noen hundre meter får man se en stor bautastein som står ute på et jorde. Jeg har lurt fælt på den steinen. Har gjort litt halvhjertet googling når jeg har kjørt forbi fordi jeg gjerne ville ha litt mer info. Pappa sa en gang at det var til minne om en konge, men jeg har glemt hva mer han sa. Googlingen min førte ikke frem og jeg fant egentlig ikke noe når jeg søkte på «bauta + tjølling». Tenk at det faktisk var PokemonGo som skulle bidra til å gi meg navn på steinen. De hadde nemlig utplassert et Pokestop nettopp ved steinen. At jeg ikke har tenkt på sjekke PokemonGo før!
Haslebautaen der altså! Mulig gravsted for Halvdan Kvitbein
Men jeg kunne jo ikke gi meg med dette. Med et navn på steinen fikk jeg mer fart i googlingen min. Nyere forskning tyder på at Halvdan Kvitbein hviler et helt annet sted. Så hva var da steinens formål? En spennende teori åpenbarte seg. Kan den ha vært en slags «stake» – lik dem vi har i sjøen. Ville ikke det vært fantastisk kult? Sjøen gikk jo mye høyere før – opp mot 20 meter.
Bilder av Haslesteinen tatt av andre enn meg. Mitt eget bilde ble uskarpt og jeg hadde ikke lyst til å vasse inn på fremmed jorde i regnvær for å komme tett nok. Om noen blir støtt av «bildetyveri» så gi meg beskjed. (Det er jo tross alt ikke noen kommersiell blogg dette her). Bildet i midten er malt av Christian Zeutens i 1845. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO
Følgende tekst har jeg skamløst stjålet fra nettet:
En teori for Haslebautaen er at den har hatt en praktisk funksjon i forbindelse med båtleia. Den kan ha vært et feste for trekkanordningen når skip skulle dras over eidet, som eksisterte her en viss periode av landhevingen.
Her gikk snarveien eller båtleia mellom Sandefjordsfjorden og Viksfjord. Omtrent på midten ligger Haslebautaen. En kunne komme med båt fra nord, Hemskilen, seile båtene forbi her og sørover, over det punktet der Haslebautaen står og videre ut i Viksfjord lengre sør. Dette var en tryggere skipslei enn den som gikk utaskjærs og denne var mye kortere.
Og hva slags ærend kunne reisende ha i Viksfjord kan man jo spørre seg. Jo – der lå selveste Kaupangen – Skiringssal! Norges eldste by Jeg har vært der flere ganger. Det er ikke så mye å se i dag. Det er mest et jorde og noen graver. Da sjøen gikk langt høyere var det da naturlig å seile inn med skipene helt til de lange bryggene som lå der. Man trenger imidlertid godt med fantasi for å forestille seg et travelt handelssted fullt av kjøpmenn, håndverkere og sjøfolk. Heldigvis har jeg det – fantasi altså. Det er visstnok funnet rester etter en gedigen gildehall der borte også. Skulle ønske de forsøkte å bygge den opp igjen.
Gamle graver er det i hvert fall nok av på Skiringssal – så det må jo ha bodd endel folk der. Flere av disse gravene er mindre båtgraver – dvs at den døde ble hauget ned i en mindre båt. Båten var da gjerne bygget til gravformål.
Wikipedia: Utgravningene av Kaupangen i Skiringssal avdekker et bysamfunn som stammer helt tilbake fra 800-tallet. Kaupang var det generelle norrøne navnet for «kjøpstad», «by», «handelsplass», mens Skiringssal trolig var vikingtidens navn på stedet.
Det verste er at jeg har mye mer å skrive om. Det er så mye her at jeg valgte de aller nærmeste tingene. Dersom jeg en dag skriver mer om historiske perler i området så minn meg gjerne om Istrehågan, Tjølling Kirke, Hedrum Kirke og Valbysteinene, Bare for å nevne noen.
Jeg syns ikke noe særlig om folk som skryter av det perfekte livet sitt. Ingen mennesker er perfekte og ingen liv er heller perfekte. Og enda godt er det. Men enkelte dager kan være perfekte. Det er likevel ikke stort å si om denne dagen. Annet enn at den var maksimalt fin, avslappende og vakker.
Båten – perfekt beliggende ved et herlig svaberg. En temmelig elegant «parkering» om vi selv skal si det. To glade føtter vifter i begeistring over at vi har kapret oss vår egen holme ytterst i ViksfjordEn usedvanlig fornøyd bloggforfatter som tenker at dagen ganske enkelt er for fin til å skrives om
Når man står opp om morgenen og kjenner at kroppen er solmett og litt svidd, og man vet at det blir nok en varm og solrik dag – den følelsen man stort sett bare har i Syden – den kjenner jeg på nå. Ikke at jeg klager. Nei, nei, jeg elsker at det er fine sommerdager. Men jeg forventet ikke å få Sydenfølelsen her på berget.
Ungene reiste hjem på fredag, og vi er igjen alene på hytta. Det har vært noen herlige dager med de beste ungdommene samt at vi har hatt et par fine dager uten dem. Siden siste blogginnlegg har vi vært på en suksessfull båttur der alt klaffet, og vi fikk igjen følelsen av hvor herlig det kunne være på sjøen. Det er jo slik at når man faller av hesten så er det bare å hive seg på igjen.
Vi har badet i solnedganger og også hatt hyggelige besøk fra fine folk.
I dag, søndag våknet vi igjen til nydelig vær og planen var klar. Vi skulle på EKSPEDISJON! Det er rart med oss hyttefolk. Vi liker å henge rundt hyttene våre. Vi drar til de faste plassene vi kjenner fra før og syns det er helt magisk akkurat der. Men altså ikke i dag.
Da mamma og pappa var nyforlovet dro de på ferie sammen til Skjellvika. Jeg har sett bilder fra stedet mange ganger. Men har jeg vært der? Nei – ikke før i dag. Vi visste ikke helt hva vi dro til, men pakket badetøy og håndklær for sikkerhets skyld siden vi regnet med at det var bademuligheter. Skjellvika viste seg å være en aldeles nydelig strand på Østerøya utenfor Sandefjord. Vi rigget oss til på et svaberg litt unna barnefamiliene – ja, for slik at det blitt med oss nå som vi ikke lenger har med småbarn selv. Vi badet og koste oss der inntil det kom en stor sky foran sola.
Jeg forsøkte å finne stedene der mamma og pappa tok de «historiske» bildene sine. Og jeg tror jeg fant svaberget, bare at det var veldig opptatt av noen andre som satt der og så veldig kosete ut. Så forsøkene på å kopiere bildene falt fullstendig i fisk som man kan se under her.
1. Mamma og pappa nyforlovet, unge og vakre som tar bilde av seg med selvutløser.
2. Middelaldrende par som tar selfie på et svaberg i nærheten og får med rumpa til ei som går forbi på brygga.
3. Utsikt til svaberget der vi tror bilde 1 er tatt – tatt fra svaberget vi selv lå på.
4. Mamma og pappa på historisk bilde der de holder rundt noen trær i Skjellvika.
5. Vi kopierer historisk bilde med noen helt andre trær et litt annet sted, men gidder ikke å styre med selvutløser så vi tar to bilder og limer dem sammen.
Da sola forsvant bestemte vi oss for å fortsette ekspedisjonen og utforske mer av Østerøya. Der veien så godt som stoppet startet stien til Tønsberg Tønne. Der har vi ikke vært før – nytt ekspedisjonsmål! Så vi parkerte og la i vei med godt mot. Den første vi møtte var en eldre mann som spurte om vi visste om det var farbar sti for barnevogn helt til Tønsberg Tønne. Han hadde visst hatt hytte i Sandefjord i hele sitt liv og aldri vært på Tønsberg Tønne. Ja, det kunne vi jo relatere til.
Men snakker om urutinerte ekspedisjonsfarere. Her har man åpenbart glemt å lytte til erfarne fjellfolk. For det første – vi hadde ikke drukket noe siden frokost før vi dro til Skjellvika. For det andre – vi lot badetøyet ligge i bilen. For det tredje – vi hadde sko som egnet seg best på stranda. Dermed tok det ikke lang tid før vi kjente på tørsten og den gode hodepinen man får når man ikke har drukket på endel timer. Jaja. Ingen dør av tørst i løpet av en eneste dag så vi gikk videre. Såpass får man tåle.
Så dukket en ny og veldig vakker strand opp. Nei og nei så fint. Mest imponert ble vi imidlertid over en barnefamilie med temmelig små barn av den grinete sorten som campet på stranda. De hadde kommet dit med sykler! Da vil jeg hevde at man er litt selvplager, selv om solnedgangen etter at barna har sovnet sannsynligvis var spektakulær.
Det var på dette tidspunktet de urutinerte ekspedisjons-medlemmene ble i tvil. Var det muligens lurt å spare Tønsberg Tønne til en annen ekspedisjonsdag? Burde man grave seg ned i tide? Kan hende var det bedre å komme seg tilbake til sivilisasjonen der drikke kunne kjøpes? Så vi snudde med fjellvettreglene i bakhodet. Det er ingen skam å snu! Et annet klassisk ordtak er forøvrig «Uten mat og drikke duger helten ikke». Neste gang som sannsynligvis er veldig snart skal vi komme tilbake med vannflasker i sekken og gode sko på beina. Og DA skal det bli ekspedisjon som har vaska seg! Tror vi.
Spontane og tørste ekspedisjonsmedlemmer med feil fottøy
Ungene har kommet! Dette har vi gledet oss til. For endel år siden ville vi gladelig betalt for å ha noen feriedager uten ungene. Nå er de plutselig blitt voksne og vi vil gladelig betale for å ha dem her på hytta sammen med oss. Vi oppgraderer kjøleskapet. Hun liker fersken-iste av akkurat det eksakte merket. Han vil ha energidrikk med én spesiell type smak. Vi står nærmest på henda for å skaffe riktig drikke. Mannen virrer rundt seg selv i butikken for å skaffe NOK grillmat. At han på det tidspunktet hadde kjøpt nok grillmat for minst to middager for fem personer så ikke ut til å påvirke ham noe særlig. Ja, for i tillegg til våre to – kalt jentungen og guttungen er også kjæresten til jentungen med.
Jentungen og kjæresten ankommer med vår bil på lørdag. Været er sånn passe, men klarner opp utover kvelden. Guttungen har reist til Tønsberg på turnering og skal komme med toget. Det skjærer seg med tog og buss og plutselig sitter mor i solnedgang på vei til Tønsberg i bil. Men du verden – fin solnedgang. Vi er tilbake på hytta og guttungen ser etter bagen sin som jentungen skulle ha med i bilen nedover. Den er ikke å finne.
Ergo en litt kaotisk start, men vi får finne ut av det. Søndagen er en deilig dag. Vi henger rundt hytta. Jentungen og kjæresten er på ekspedisjon til Stavern. Far går og gleder seg til grilling. For ham er det ultimate måltid et grillmåltid. Og siden han har kjøpt hemningsløst mye kjøtt så er det velg og vrak. På kvelden er det fotballfinale. Jeg vokste selv opp med en far som var i overkant interessert i fotball. Det kan ha ført til at jeg fikk en slags nevrologisk skade – jeg avskyr lyden av fotballkamp (kommentatorer og hylende supportere). Det plager meg faktisk. Så jeg meldte meg frivillig til å dra hjem til Asker og hente bagen sammen med jentungen. På vei tilbake tenkte vi at vi kanskje er to av veldig få i Europa som ikke vet hvordan det går med finalen.
Mandag er det nydelig dag. Ungdommer som endelig har ferie er sløve om morgenen, men endelig får vi dem opp og pakket og klare til BÅTTUR! Vi har jo tross alt investert i båt for ungenes skyld – i hvert fall tror vi det. Ungene virker faktisk ikke så veldig interessert. Ikke vil de kjøre båten heller. Jentungen tåler ikke sol for tiden. Hun går på medisiner som gjør at hun får kraftig utslett om hun får sol på seg. Stakkars fine jenta smører med 50, kler på seg, caps, solbriller og full pakke. Gutta smører seg ikke. Vi er som flygere som har lært å fly, men ikke liker å lande. Og utpå fjorden er det fullt av andre båteiere som har tatt alle de fine plassene vi kan tenke oss å legge til ved. Men siden målet er tur og ikke landgang så kjører vi. Vi drar lenger enn vi noen gang har dratt – rundt Malmøya kjører vi. Båten hugger og vugger og rett frem der ute ligger Danmark. Vi kan se rett til Stavern og Larvik. Så fantastisk vakkert! Ungene ser ikke ut til å legge merke til skjønnheten. De sitter og SKRAVLER sitt eget språk som handler om alt vi ikke forstår. Jeg viser dem Volmerane – stedet der vi alltid dro med båten da jeg vokste opp. Selveste «skjæret» der vi pleide å ligge hele dagen, stedet der broren min lærte å svømme.
Så kjører vi litt feil og feier over et skvalpeskjær. Det er skikkelig lavvann og skjæret lå dekket av vann. Ingen av oss så det. Det lyder en ekkel lyd under båten og motoren sier krønsj. Vi holdt lav fart og innen vi rakk å reagere så var vi over. Stemningen blir ganske laber bak i båten. Mor og far er sure på hverandre. Han er sur på henne som kjørte og hun er sur på han som sa vi skulle kjøre der og ikke der hun sa. Ungene tok det hele med ro og fortsatte å skravle etter en liten sjokkert pause. Men det ser ut som motoren og båten klarte seg bra. Det er visstnok to sorter sjøfolk – de som har gått på grunn og de som skal gå på grunn. Det var min første grunnstøting noensinne – barndommen inkludert. Jeg satser på at det blir min siste.
Vi satte kursen innover til trygg havn. Vi har fått teken på å legge til egen brygge selv om det ofte blåser litt på tvers akkurat der. Deretter kastet hele gjengen seg i vannet. Far sjekket motoren fra vannet og da han så at det hadde gått bra så oppførte han en egen hval-forestilling i vannet. Han glemte visst at dagens ungdom dokumenterer ALT.
Ungdommen drar til Hvaltorvet og shopper på ettermiddagen. Og på kvelden får far viljen igjen – GRILLING! Hvilken lykke. Han får stå der ved kulegrillen sin med skinnforklet sitt, capsen på hodet og flippe kjøtt og burgere med den ene hånden mens han holder ølen i den andre.
Det avholdes også konkurranse i å smake forskjell på Coladrikker. Pepsi, Pepsi Max, Coca Cola, Cola Light og Cola Zero ble servert i pappkopper med nummer. Kjæresten til jentungen fikk full potte. Jeg er mest fornøyd med at jeg kunne skille Pepsi Max fra Coca Cola (som er de to jeg kan best).
På kvelden spiller vi «Ryktet går». Spesielt kjæresten har gledet seg til dette, for det pleier å ta fullstendig av. Enkelte av oss kan nok legge på litt ekstra når man skal tolke tegninger. Spillet er et slags hviskeleken, bare at istedenfor å hviske så tegner man ord, tegningen tolkes i ord og neste man tegner tolkningen etc. Latteren sto i taket. Det faktum at man har kort tid når man tegner gjør jo også at enkelte tegninger blir temmelig crazy. Her er noen eksempler:
1. Hawaiiskjorte som ble til fiskevest 2. Katt som ble til gangsterrotte og 3. Hvalkokeri som ble til kokinga av hummer i solnedgang.
Jentungen skulle tegne Madcon og laget en fantastisk tegning av to strekmenn med litt skygge i fjeset som holdt mikrofoner, publikum og helt i hjørnet henne og meg som så på under MGP for noen år siden. Jeg tolket det til to solbrente gutter som spiste is med bølger i bakgrunnen. Ja, for de ble selvsagt skikkelig solbrente.
Da jeg var barn trodde jeg at odel betydde at eldstemann i flokken skulle arve familiens eiendom. Derfor trodde jeg at pappa som var eldst i sin søskenflokk skulle arve hytta etter farmor. Og så skulle jeg som var eldst i pappas flokk arve hytta etter ham. Det er mye å si om denne villfarelsen jeg var i, men resultatet ble faktisk slik jeg forestilte meg likevel. Selv om hverken pappa eller jeg tok hytta på odel så ble det slik at jeg nå står som juridisk eier av en hytte på festet tomt i Larvik kommune (tidligere Tjølling). Festet tomt er det bare noen måneder til, for om litt så eier mannen og jeg tomta også. Kommunen var her i forrige uke og målte opp 1,1 mål tomt med svaberg som skal bli vårt når vi har bladd opp pengene. Det er et fullstendig unyttig område for alle andre enn oss. Men her har vi vårt eget lille smultronställe på jord innerst i Viksfjord.
I forigårs var vi invitert bort til noen naboer hjemmefra. De har familiehytte ytterst på en øy i fjorden. Egentlig skulle vi vært der i forigårs – men siden vi er noen pingler til sjøs og vinden var frisk så dro vi ikke utpå. I går var det ingen unnskyldning – flau bris er ingen grunn til å holde seg hjemme. En lang rekke av mine forfedre fra Vestfold – farfar var maskinist på hvalkokeri, oldefar motormann på dampskip, tippoldefar tømmermann på seilskip osv. – de ville snudd seg i grava om vi hadde unnlatt å sette ut med 16-fotern. Mannen derimot kan bare si han er fra Hedmarken så vil alle nikke forståelsesfullt.
Da denne hytta ble bygd tidlig på 70-tallet ble materialene fraktet ut med liten båt. Nå finnes det rikinger som frakter materialer ut på øyene med helikopter. Men slik var det ikke med denne. Vertens svette sitter bokstavelig talt i veggene på denne hytta. Hytta har nærmest perfekt beliggenhet. Man har utsikt 180 grader til sjø og svaberg, holmer og skjær. Det er nesten magisk. En eiendomsmegler ville gnidd seg i hendene ved tanken på å selge denne juvelen av en eiendom.
Idyll, ja
Så da satt vi altså der. Badende i nydelig natur, skjønnhet og utsikt. Drikkende på god vin og øl mens sola stekte behagelig og fulle av godt humør og boblende latter. Kan man egentlig ha det bedre? Jeg har vanskelig for å forestille meg det, faktisk. Da det ble spørsmål om bading var det ingen som nølte da det ble oppfordret til nakenbading. Vi er ikke direkte unge lenger, men akkurat på dette området innbiller jeg meg vi er tøffere enn dagens 20-åringer.
Så gikk vi tur. Vi hoppet og spratt fra stein til stein utover øya. Mannen er nettopp blitt bra av en betennelse i beinet. Selv har jeg revet av noen leddbånd i ankelen. Men likevel så kjenner man at å sprette rundt på rullesteinstrand er like gøy som det alltid har vært.
Det sprettes
I dag har vi vært i Larvik. Mamma er her og selv etter 60 år med hytte i Tjølling (nå Larvik) har hun aldri vært på Herregården. Vi visste det var omvisning, vi visste når den var – likevel kom vi pesende 5 min for seint. Men vi fikk bli med likevel. Hvilket staselig gammelt bygg – påbegynt i 1674 av Ulrik Frederik Gyldenløve – uekte sønn av danskekongen og stattholder og Greve i Norge. Kanskje ikke helt Versailles med tykke tømmervegger, men nydelig likevel. Man kan bare forestille seg den flotte hagen som engang lå foran herregården.
Staselige bygninger, original veggdekor fra 1600-tallet, fantastiske gyldenlærsstoler, detalj fra en ovn laget i Larvik. Legg merke til fantasielefanten! Drømmekjole og skattekiste
Man toppet Larvikbesøket med et restaurantbesøk på «Bedehuset» – som kan anbefales. Vi gikk også på oppdagelsesferd på Tollerodden. For et nydelig område. Var faktisk ikke klar over at Larvik hadde denne perlen av et område. Vi fant et par ekstremt solide fortøyningsringer som visstnok skal ha vært brukt av seilskutene når de tok ut og inn ballast. Det var solide saker, og mannen smilte litt anstrengt da jeg ba ham løfte på dem.
Kvelden ble avsluttet på svaberget utenfor hytta. Jeg gikk mellom hengekøye og hengestol og vugget deilig mens jeg leste bloddryppende vikinghistorie og nippet velbehagelig til en cider. Mannen ville kveldsbade og sammen gikk vi ned mot sjøen badet i solnedgangslys. Det er så fint at man nesten må gråte. Vannet var helt perfekt temperert og igjen duppet vi rundt i solnedgangen. Ferie altså! Må ikke undervurderes.
Nylig kjøpte vi en robotstøvsuger hjemme. Mannen i huset var litt nedlatende og mente at vi klarte da virkelig å støvsuge selv. Men enten var støvsugeren vår dårlig – eller så var folka i huset ikke flinke nok til å støvsuge. Men jeg er heldigvis stor jente med egne penger, og kjøpte innretningen likevel på DNB-salg på Power (dagens reklame). Da vi sendte Roomba-la-bomba ut i stua vår så jafset hun i seg alle de stakkars små hybelkaninene som hadde trodd de var trygge innerst og bakerst bak sofaen. Etterpå bar vi den opp trappa og sendte den inn på soverommet. Den nye kontinentalsengen vi kjøpte i fjor er vanskelig å støvsuge under og det blir derfor ikke gjort så ofte som det burde. Vi slapp den løs og lukket døra. Etterpå sto vi imponert og tømte støvbeholderen. Hvordan kan en så liten maskin gnafse i seg så mye støv? Og hvor kommer egentlig alt støvet fra?
Vel i dag på vei til Larvik så tenkte jeg at jammen hadde det vært kjekt med et slikt lite støvetende husdyr her på hytta også. Finn.no er stedet og søk på Roomba + i nærheten ga 1 treff. 1 time senere sto jeg i garasjen til en hyggelig kar som het Lars og kjøpte robotstøvsuger til 800 kr.
Husdyret ble sluppet løs i stua på hytta. Den var like iherdig som den nye vi har hjemme. Det var litt nøling før den kom seg under sofaen, men deretter kunne man nærmest høre hybelkaninenes angstskrik i det de ble skyflet inn i gapet på Roomba.
Av andre nyheter kan det nevnes at jeg i fjor kjøpte hengekøye. Altså ikke veldig nytt. Men den lå sammenrullet i emballasjen i mangel av sted å henge den. Nå hadde jeg vært på nett og kjøpt hengekøyestativ. Alt talte for at hengekøya og stativet skulle være kompatible. Jeg hadde gjort research. Køya var 3,50 i full lengde og stativet 3,60. Så på det varmeste tidspunktet på dagen bakset vi esken med stativ opp til hytta og monterte i vei mens svetten silte. Hvem som hadde målt feil vet jeg ikke, men det som er helt klart er at når man henger den 3,50 lange køya på stativet som er 3,60 så subber køya i bakken om man forsøker å ligge på den. Mannen i huset er ikke nevneverdig handy, men noen ganger får han fiffige ideer. Det ser kanskje ikke så bra ut når han ordner, men det funker.
Fiffig løsning
Hengekøya var fra Colombia og den står veldig bra til hengestolen fra Bolivia som jeg kjøpte i forfjor. Så da krabbet jeg oppi og siden jeg er så god til å sove så duppet jeg selvsagt av.
Dette må da endelig være den ultimate avslapping?Lykkelig kvinne i hengekøye
Mannen mener det er flaut å innrømme at vi ennå ikke har badet. Jeg syns ikke det er så flaut at det gjør noe, men det var altså sjukt varmt på Knausen i dag. Så da ble det badetur. Vi dro på oss badetøyet og ruslet ned til vannet hånd i hånd. Her har jeg badet siden jeg var liten jentunge og vet nøyaktig hvordan man går ut i vannet fra svaberget. Hvert skritt er nøye utregnet. Vannet var nydelig avkjølende – og kroppen var svett og varm. Jeg tror vi ble liggende der ute og duppe i vannet minst en halvtime. Vi lå der som et eldre ektepar fra 70-tallet – på rygg med tærne vippende opp av vannet. Alt som manglet var blomstrete badehette og vi ville blitt våre egne besteforeldre.
Ulempen med å bo oppe på en Knaus er at turen tilbake fra badetur går i oppoverbakke. Så man er jo nesten like svett når man er oppe igjen. Heldigvis har vi utedusj uten varmt vann så nedkjølingen går fort. Og hadde man ikke brukt den, men ventet en halv time kunne man strengt tatt gått ut på svaberget utenfor hytta og dusjet i det styrtregnet som kom. Maken til heftig og kortvarig regn skal man lete lenge etter. Også så brått som det kom!
Frydefulle betraktninger 