Balansenerver på prøve og hår som skitten saueull

Og nesten før guttungen er våken – rett etter at jeg selv har våknet så gir jeg ham en reisesyketablett. Stakkaren har arvet sin mors overfølsomme balansenerve. Datteren får ikke. Hun har arvet sin fars robuste balansenerve og fryder seg ekstra hvis det gynger litt. Deretter går jeg som en general gjennom hotellrommet og gir ordre. Husk å smøre dere inn! Alle tar med to badehåndklær og to sett badetøy! Husk ekstra T-skjorte! Familien er litt treg – klokka er tross alt bare halv åtte på en feriedag. Men vi har bestilt båttur fra Kos og må være på plass før 10. Bussen tar visstnok 50 minutter. Men selvsagt rekker vi ikke bussen. Den går 07.50 og det er i overkant tidlig for en morgentrøtt familie. Med gode intensjoner om å ta bussen hjem igjen sykler vi inn til Kardamena, finner taxiholdeplassen og parkerer syklene der.

I god tid før avgang er vi på plass i Kos, finner båten vår og tror vi er tidlig ute. Men de beste plassene er allerede tatt. Vi har booket oss på et litt «eksklusivt» cruise med kun 20 passasjerer. Men dermed blir jo båten tilsvarende liten og sitteplassene få. Vi havner foran i baugen. Til å begynne med føles det som en god idé. Jentungen jubler i det vi setter kurs utover og det bølger friskt. Det gir seg etter at de første bølgene treffer henne i ryggen. Jeg sitter ved siden av og får heftig mye sjø i rygg og hode selv. Den som tar kaka er imidlertid guttungen som plutselig får en diger brottsjø over seg. Han blir klissvåt. Ikke er det så mye sol heller og vi fortsetter å dynkes jevnt og trutt inntil vi hutrende og gjennomvåte forlater plassen til fordel for å stå og henge med skipperen bak i båten.

img_2132

Glade båtturister før bølgene slår smilene og varmen ut av oss

Mannskapet beklager så mye. Det er helt uvanlig med denne vindretningen. Første stopp på turen kjører vi bare rett forbi. Det er ikke mulig å legge til. Isteden før vi en tur innom et sted der man så godt som alltid får se delfin. Og klart det er delfiner. Tre fire stykker svømmer rundt båten og gjør en liten svømmeoppvisning for oss. Men står man klar med iphonen så viser de seg ikke.

Neste stopp er åpenbart reservert for vår båt. Det er en liten lagune – nesten umulig å se før man er rett ved. Her ligger en nydelig liten strand, og noen har murt trappetrinn og en liten platting til grillen oppi steinrøysa. Endelig bading! På med dykkermasker og uti med oss. Det er endel fisk, men ikke så mye som man kunne håpet på. Men idyllisk er det, og vi glemmer at vi nettopp var våte og frosne.

img_2138

Båten Eva fortøyd i sin egen lille båthavn

Med på turen er en tysk bajas av en gutt. Han har med seg dama og skal åpenbart tøffe seg til det latterlige. Jeg liker at mannskapet er ganske klare i talen og jekker ham ned ganske så kraftig. De kaller ham «Rambo», selv om han egentlig er en spinkel fyr med rastahår og runde John-Lennon-briller.

Neste stopp på turen er en idyllisk liten fiskehavn. Men helt klart et yndet mål for disse cruisebåtene – og særlig i dag da det er så vanskelig å få lagt til. Båtene ligger tett og vår båt sliter med å få lagt til. Jeg har flere år sagt jeg skal lære meg gresk uten å komme særlig mye lenger enn til å lære noen gloser og det greske alfabetet. Men denne dagen ønsket jeg inderlig at jeg kunne forstå gresk. Mannskapet på båtene ropte og skrek og dirigerte og holdt på for å få inn båten vår. De ble ganske hissige etterhvert, og svetten drev av dem mens dreggen vår gikk opp og ned.

img_2155

Synd det tok så lang tid å få lagt til – for da ble det mindre tid i denne nydelige havnen. Fargerike fiskebåter lå på rekke og rad. 3-4 tavernaer konkurrerte om å kapre kunder – det vil si oss. Vi var tørste som bybud og gikk for den tavernaen som var minst pågående og hvor det var færrest folk. Og det viste seg å være et lykketreff, for de hadde kattunger!! To nydelige små sto på et bord og spiste matrester fra et bord som nettopp var forlatt. Kelneren var åpenbart en katteelsker han også for han tømte restene i en boks og satte den ned på gulvet før han løftet de små over i mine armer. Herrefred så nydelige! Den sorte lignet på vår kjære Odin. Vi døpte ham umiddelbart for Odin.

img_2157

Kattungene Odin og Linux (oppkalt etter vår egen pus og broren hans) fråtser i matrester.

Etter noen kjappe forfriskninger løp jeg rundt og fotograferte som gal. Bare for å kunne sitte og nyte bildene til vinteren og tenke på hvor fint det var. Etter dette besøket bar det inn til Kos by igjen – og det var greit nok. Man blir litt lei av å sitte og henge på en båt. Særlig når man sitter vondt. Folk hang med hodet og mange sovnet rundt omkring i de snodigste stillinger. Også min familie. Selv satt jeg på ei kiste og dinglet med hodet og sovnet i 3 sekunders økter – inntil hodet falt ned og vekket meg. Og da man endelig gikk i land var det helt greit. Et forsøk på å fikse seg og gre håret før vi kom i land var helt mislykket. Håret var blitt forvandlet til et stivt og salt buskas som kjentes litt ut som ulla til en sau. Tøyet var litt skittent og saltet satt i kaker rundt på kroppen. Men vi hadde jo reist hele veien fra Kardamena så dette var vår sjanse til å se Kos by. Så vi ble i noen timer, shoppet litt, koste oss på café, snuste inn livet og registrerte at dette var en mye større by enn den vi bor ved. Middag ble inntatt under stjernene rett ved de gamle ruinene midt i byen. Og planen om å ta buss hjem røyk med høye kneløft. Da vi var ferdige med middag og byen, var det bare en ting som sto i hodene våre, og det var å komme seg fortest mulig tilbake til hotellet for å dusje av seg solkrem og salt! Jentungen som er av det økonomiske slaget mumlet i skjegget, men her var vi ubøyelige. Det ble taxi hjem igjen også. Alt i alt en fin dag, guttungen og jeg ble ikke sjøsyke trass i vind og rulling, men leksa er kanskje at vi tar en større båt neste gang.

img_2150

Kjempefornøyd med håret mitt etter en hel dag i salt sjøsprøyt

Fredag ble erklært for den store sovedagen og skilt med «do not disturb» ble hengt ut før familien stupte i seng etter en lang dag. Vi sov til halv elleve hele gjengen! Da var frokosten over, men heldigvis åpnet jo pizzaserveringen klokken 11. Det skal godt gjøres å sulte her på hotellet. Ettermiddagen tok vi på stranda med bok og utsikt mot det asurblå havet.

I morgen kveld reiser vi hjem igjen. En deilig og relativt begivenhetsløs uke er over. Men flere bøker er lest ut, hundrevis av bilder er blitt tatt, man har fått solbleket håret, fått noen nye pigmentflekker og blitt solbrent. Myggestikkene som kom første kvelden er der fortsatt. De er blitt mørkerøde og det ser ut som brannsår. Kanskje som runde sigarettbrennmerker? Veldig kledelig. Håper denne ferien ikke setter varige spor, slik myggestikkene fra Kreta i 2015 gjorde.

img_2184

 

 

Reklamer

Digital ferie og god gammeldags fullmåne

I dag blir det en kort post. For jeg må være opplagt til morgendagens utflukt. Vi skal på seiltur! Mor har vært på TripAdvisor og fått gode råd og har bestilt cruise. Min nye Messenger-venninne Anja og jeg har chattet og blitt enige om tid og sted. Og siden cruiset går fra Kos by så må vi starte skikkelig tidlig.

Dagen i dag har gått med til hardt ferieliv. Det startet med småregn. Appen Yr sa det ville slutte klokken 11 og det gjorde det! All ære til Yr for korrekt oppdatering. Riktignok var det fortsatt skyet, men siden Yr var så sikker i sin sak så dro vi på utflukt likevel. Store svarte skyer hang over oss, men vi hadde et hull i skydekket og satset på at sola ville vinne. Og det gjorde den!

IMG_2110

 

 

Vi syklet til Malibu Beach, igjen, traff den samme skotten – som sist. Og det samme middelaldrende paret lå under trærne og småsov – som før. Nytt var en gjeng engelske ungdommer som satt og lo under palmene litt lenger borte. Alt gikk veldig bra inntil de fant ut at de skulle bade. Her ligger man altså med sitt digitale lesebrett og aner fred og ingen fare idet 6 ungdommer hiver seg i vannet og spruter ned en uskyldig bassenggjest. Hrmpf! Ikke gadd de å gå opp igjen i anstendig tid heller. Nei, de ble hengende i poolen og le sånn irriterende hyenelatter leeeenge. Nå var vi riktignok ute så det er lov med utestemme, men måtte utestemme stå på maks hele tiden så vi andre måtte ta del i samtalen? Selv mitt arge blikk hadde null effekt. Jeg kjenner at jeg får lyst til å utbryte høyt og skingrende «Ungdommer nutildags! Ingen respekt!»

 

Vel, vi badet i sjøen istedenfor. Det var kjempekule bølger, og da må man selvsagt stå og hoppe i bølgene og hvine litt. Vi er ikke lydløse vi heller.

 

Siden vi flottet oss til middag i går, blir det middag på «danskebåten» i dag. Fytti så kleint det er. Det gjør jo at vi bruker veldig mye mindre lommepenger enn vanlig på tur, og maten er god. Men for et støynivå og så utrolig stusslig det er. Jeg tror det må gå noen år før jeg igjen drar på «All Inclusive». Middagen går unna på en halvtime. Svosj!

Deretter sykler vi inn til byen. Det fineste er å sykle gjennom boligstrøk. Det er ofte stille og fredelig, man ser klesvask som henger ute, blomsterpotter fulle av urter og blomster som henger i klaser på veggen eller bare står oppmarsjert langs husveggen. Noen sitter kanskje ute på en pinnestol og titter på folk som kommer forbi. Andre steder står døra på vid gap så man kan titte rett inn i familiens dagligliv. TV står ofte på. Også alle scooterne med gamle menn med mustasj som frakter alt mulig, da – eller de gamle damene som sitter i husveggen med håndarbeide. Jeg har så lyst til å rive opp mobilen og ta bilde. Men aldri i verden om jeg tør å spørre om lov. Heldigvis er jo internett fullt av slike bilder man kan låne.

grekere

Og når mørket faller på oppdager man den perfekte fullmåne som henger der og lyser. Så fint at man bare pøser på med bilder. Kanskje det kan bli noe til Instagram?

img_2123

img_2119

 

 

Myggestikk og regnvær

Familien Moskito hadde visst hatt full fest på foten min i går – sannsynligvis mens jeg koste meg i byen på kvelden. Av en eller annen merkelig årsak hadde de valgt seg ut høyre fot som må ha vært langt mer smakfull og delikat enn venstre. Jeg kan nemlig ikke engang telle myggestikkene mine på høyre fot. De sitter i tette klaser. Greske mygg har allerede laget arr på leggene mine fra tidligere år. Jeg reagerer kraftig, så selv om myggene er mindre enn de norske er myggestikkene de etterlater mye større. Etter et par dager pleier de å vokse seg til store røde ringer med radius på 2-3 centimeter. Ikke rart jeg sov dårlig i natt så travel som jeg var med å klø. Eurax og anti-itch og aloe vera har alle fått prøve seg på kløen. Så langt er Eurax mest effektiv.

img_2081.jpg

Elegant bilde av høyrefoten. 

Som om ikke det var galt nok så opplevde vi noe vi aldri har opplevd før i Hellas. Vi våknet til gråvær. Det lignet til forveksling på en norsk sommerdag med vekslende skydekke og sol i småstykker. Nå skal jo ikke det hindre barske vikingetterkommere som er på ferie å nyte ferien. Så etter frokost ble bagen pakket og ned på stranden skulle man. Det asurblå vannet var ikke lenger asurblått men hadde helt vanlig norsk sjøvannfarge. Mørkegrønt? Og bølgene var litt hissigere slik at det var en litt større utfordring å komme seg ut i vannet. Det er nemlig en bitteliten «steinmur» før man når ut til sandbunnen. Den er helt grei å forsere i godvær, men litt kjipere i bølger når man blir kastet inn i lavastein. Etter at begge gutta kom blødende opp fra sjøen valgte vi å tusle opp til poolen. Etter tre dager er det kanskje greit å teste svømmebassenget uansett. Vi kan melde at det er langt og fullt av folk.

Over bassenget er det flere lave broer. Jeg er ikke kjent for å være høy og mørk. Og endelig kan jeg brife med høyden min. For når resten av familien dunker hodet oppi alt mulig så går jeg elegant under. Jentungen har sår i panna etter en solparasoll av bambus som var for lav for henne. Mannen har skrubbsår i skallen av en tilsvarende parasoll. Guttungen dunket hodet i bassengbroene. Denne jenta glir under uten problem.

Vi havner på solstoler ved poolen. Jeg leser en bok om 2. verdenskrig og om polakker som ble behandlet forferdelig dårlig av tyskerne. Ved siden av oss ligger en polsk familie. De bråker og støyer skikkelig. Blant annet har de med seg egen høyttaler som konkurrerer med poolens musikkanlegg. Det er superirriterende. Og som nærmeste nabo har de en tysk familie. De liker IKKE polakkenes støy og mas. Men de er høflige. De sender iskalde blikk, men de sier ikke noe. Sånn apropos boken. Mens vi slapper av ved poolen kommer det tilogmed regn! Det er tuslete greier til regnvær å være – bare noen dråper. Men nok til at folk løper i dekning. Friskusene – eller aktivitetslederne – arrangerte regndans ved poolen for å jage regnværet på flukt. Det må ha hjulpet for det ble med dråpene.

Et hotell som dette blir egentlig dørgende kjedelig når det er grått. Og siden vi har hengt rundt her mesteparten av dagen så er det helt uaktuelt å bli her for middagsservering på Danskebåten. Heldigvis har vi sykler som kan ta oss kjapt til byen. Og denne dagen oppdager vi at det ikke bare er en shoppinggate, men faktisk to paralellgater.

img_2093

Thomas får mat. Han er tynn, har blodige ører og ser sliten ut. Men han har god appetitt. 

Vi finner en fantastisk hyggelig restaurant og spiser et dyrt og deilig måltid. Det er fort gjort å få litt dårlig samvittighet for at man spiser på restaurant når man kan spise gratis på Danskebåten. Men søren heller. Ferie er mer enn å bare spise, ferie er mat og god stemning. Her får vi faktisk også en vin som smaker godt. Det ble 5 stjerner på TripAdvisor!

 

Gutta rusher avgårde litt tidligere for å rekke en fotballkamp. Vi jentene går langs marinaen tilbake. Her finner vi ikke bare kattene Herman og Åge fra i går, men også vårt nye bekjentskap Thomas. Alle får kattemat som jentungen har med seg i veska. Rolf er for opptatt med å tigge mat på restauranten til å ense at det er fri kattemat bak ham. På vår vandring har vi sett flere matestasjoner for katter, og det er godt. Jeg syns fortsatt at folk kan holde igjen ungene sine og ikke tillate dem å jage katter.

img_2097

Mor og datter – med nesten sammenvokst hår

 

Som et lite krydder på kvelden viser det seg at guttungen har mistet VISA-kortet ut av kortholderen sin, så mor må ringe DNB og sperre kort. Nigeria blir slått av Argentina til guttungens store sorg. Og mor og datter henger i baren og drikker cocktails. Ganske snodig, egentlig. Men hyggelig også. Datter på 19 år kan etter å ha forsøkt flere fancy cocktails erklære at hun ikke liker Tequila i noen form – altså helt som mor så datter. Mojito derimot – det likte hun. Akkurat som mor.

På tide å smøre seg inn med eurax og hoppe i seng.

Familie gikk på en smell – fornøyd likevel

«Family Roll Out!» roper snart-17-åringen og fire syklister ruller ut på rekke og rad. Dagens mål er ukjent, men planen er å prøve å finne et fint sted den andre veien – motsatt av veien vi syklet i går. På vei ut fra hotellet møter vi en hotellvert som litt for entusiastisk vinker og roper «Have a nice day». Aldri sett ham før. Hyggelig likevel.

Det starter bra. Grei vei, vakkert hav på venstre side, god fart på syklene og strålende humør. Vi har kart og vi har google maps og tenker at dette bør hjelpe oss på veien. Dessverre viser det seg at google maps og kartet ikke er enige. Og når det i tillegg viser seg at kart og lende heller ikke er til å stole på så sliter vi. Veier som ikke er på kartet dukker opp. Og veier som skulle vært der viser seg å være små stier. Vi ender utenfor tennisbanene på et luksushotell borti veien. Det er 33 varmegrader og hele familien står i skyggen og leser kart på mobilene uten å bli noe klokere. Så vi snur. Alle strendene vi har passert har vist seg å være private strender som tilhører hotellene.

img_20241

Vi er i ferd med å innse at Google Maps ikke alltid er oppdatert

Farten er ikke like god og humøret litt fallende da vi oppdager et hotell som dukker opp i det fjerne. Et hotell med privat strand og poolbar og «all inclusive»! Svette og tørste glir vi av syklene og med våre lekre plastarmbånd glir vi rett inn i poolbaren og kan ta for oss av alskens kalde drikker. Aldri har hotellet vårt virket koseligere. Friskusen – hotellverten – står med kollegene sine og hopper og spretter og holder vannaerobic for poolens gjester. Dem om det. Vi ser på fra skyggen.

Nå kan vi finne ut hvordan «all inclusive» virker på ordentlig. Bak oss deler man ut iskrem. Ungene har ikke helt fått grepet på «all inclusive» og skjønner ikke at det bare er å gå og be om is. De syns også det er fantastisk da vi går og henter oss nystekt pizza fra bakeriet. «Kan vi spise så mye vi orker??». Mannen ser mot «danskebåten» der lunsjserveringen er godt i gang og lurer på om det kanskje kunne smake med litt lunsj. Vi andre sitter der med mager bulende av is og pizza og lurer på hva han er laget av.

img_2023

Inventarbilde fra «Danskebåten» – restauranten der alle måltidene blir servert. Sen frokost så det verste kaoset er over.

Så mens mannen går mot en ny forspisning går jeg til stranda og ungene til rommet for å kule i aircondition. Om det er fullt rundt poolen er det til gjengjeld nærmest folketomt på stranda. Så her er det bare å slå seg til og nyte bølgeskvulp, lesebrett, utsikten til det asurblå havet og sitt eget selskap. Så lenge blir jeg dog ikke alene, for mannen dukker snart opp. Vi er badeengler begge to – vi elsker å bade og svømme. Så snart er vi ute i det blå og plasker rundt som to tenåringer. Og sannelig – snart dukker det opp en tenåring også. Snart flyter han og mannen rundt der ute med dykkermasker og ser på fisk og jeg får igjen ro og fred til lesebrettet mitt.

img_2028

Det er rare greier. Jeg smører og smører meg. Særlig er jeg nøye med nakken og ryggen som er særdeles ømfintlig. Og faktisk sitter jeg med ryggen mot solstolen og leser under en parasoll. Likevel blir jeg ALLTID solbrent i nakken og på ryggen. Det er uforståelig, men et faktum. Vi oppbevarer aloe vera i minibaren og ingenting er som å få iskald aloe vera på solbrent hud. Jentungen har arvet min hud og blir lett brent. I går brukte hun mest solkrem av oss alle og likevel var hun ildrød i går kveld. Så ille brent var hun at da hun tok av seg T-skjorten så fulgte endel av huden med.

I dag er det gallamiddag på «danskebåten». Festkledde familier promenerer forbi balkongen vår på vei til galla. Men vi vil ha vår egen greske aften og tar syklene inn til byen. Målet for min del er «Lamb Kleftiko». Vi går gjennom gågata og titter i butikker og tar oss god tid til å suge stemning. Butikkeiere står ute på gaten, det er koselig og som det pleier å være i Hellas. Folk hilser og er blide. Jeg ser noen fine linkjoler utenfor en butikk og går inn. Det skulle jeg aldri ha gjort. Den gamle tannløse butikkeiersken aner et salg når hun forstår jeg liker det jeg ser. Til å begynne med lokker hun med den ene kjole etter den andre. Når hun har fått meg i prøverommet så kommer kjolene seilende og til sist så står hun og drar i gardinene og trekker kjolene over hodet på meg. Familien står utenfor og knurrer og vil videre. Jeg må til slutt rive meg løs. Det var fine kjoler, men snittet var gjennomgående merkelig. Trang oventil og kjempeposete nedentil. Nei takk.

img_2042

Den aller første greske tavernaen som lover Lamb Kleftiko får min stemme, og etter å ha gått hele gata ned så snur vi og går tilbake til han som skrøt av Kleftikoen sin. Ah! Bord ved vannkanten, koselig stemning, solnedgangslyset og de greske kattene som kommer for å spise smuler fra de rikes bord. Som alltid får de navn. Rolf er en hvit og oransj herrepus av den pågående sorten. Han spotter med en gang at det sitter kattevenner på vårt bord. Herman er litt mer forsiktig, men skjønner at det kan vanke mat om han kommer litt nærmere. Men Rolf er sjalu og tar maten fra Herman. Så vi lærer oss en teknikk hvor vi gir Rolf og Herman matbiter samtidig. Litt lenger unna ligger Åge. Han tør ikke å komme bort så han får dessverre ikke mat. Sjefen på tavernaen kommer innimellom ut og jager kattene ved å klemme på en plastflaske med vann. Men de er kjapt tilbake igjen så fort han er borte.

Vi elsker jo katter alle sammen. Og reagerer sterkt når en drittunge prøver å fange kattene og løper etter dem og sparker etter dem. Rolf, Herman og Åge er heldigvis raskere. Senere når vi rusler langs bryggene får jeg se en hundeeier med hunden sin i bånd som gir hunden slakk line så den kan løpe etter en katt. Katta er fanget mot et tre, men svarer med å frese og blåse seg opp. Samtidig stopper jeg og tar hoftefeste og stirrer hundeeieren i senk. Han mumler noe om «just play» og jeg svarer «no!» og fortsetter å se stygt på ham til han tar hunden sin og går. Jeg kan se ganske sinna ut om jeg vil. Heldigvis ser vi også folk som tar vare på kattene. Noen setter ut kattemat her og der. Og i går så jeg en guttungen fore en gatekatt med fersk skinke. Mange av disse stakkars kattene ser ille ut. Noen har blodige sår, mange halter og i dag så jeg også en katt som nesten manglet begge ørene. Man kan ikke redde alle, men du verden så gjerne jeg skulle tatt noen av dem med meg hjem for å fete dem opp.

Tenk at vi ikke visste at Malibu Beach var i Hellas!

Ungene mine – de som nettopp sluttet å være småbarn i mine øyne – liker ikke småbarn. De avskyr dem. Og her er vi på et hotell stapp fullt av familier med små og grinete barn. Siden jeg nettopp sluttet med småbarn så skjønner jeg jo hvorfor de velger et slikt sted. Men vi har eldre barn – som ikke syns det er så stas med babypool og bamseklubb lenger.

Vi er nok blitt litt bortskjemt etter flere år med «eget» hus og basseng. Vi ser på bassenget her – stapp fullt av folk og grøsser litt. Og vi registrerer at det ikke er nok solstoler. Samt at det er sånn pumpupthemusic musikk som går kontinuerlig. Opp til «danskebåten» gikk vi i kø – saueflokkfølelse. Maten er fortsatt god. Og etter frokost gikk vi faktisk på velkomstmøtet til TUI. Som mannen sier «det kan jo hende de har noe spennende å fortelle oss, hva har vi å tape?» Så vi satt der i saueflokken og hørte om TUI sine kjerneverdier, T for trygghet og U for unikhet. I har jeg glemt. Det var sikkert Interessant eller noe. Eller kanskje bare Irriterende? Jeg er sikker på at jentungen som sto der og fortalte, trodde på det hun sa. Litt lærte vi jo om Kos også, men vi går derfra skjønt enige om at vi definitivt IKKE skal på piratutflukt med TUI. Nok saueflokk er nok saueflokk.

20180624_105812

I år som i fjor har vi leid sykler til hele familien. Min nye ordknappe e-postvenn George har mailet med meg den siste uken og vi har blitt enige om å leie 4 citysykler. Så etter velkomstmøtet blir vi hentet i bil av en dame fra Georges utleiebyrå. Vi rasker med oss badetøy og håndklær og drar avsted til Kardamena for å hente syklene våre.

Å dra tilbake til hotellet er ikke noe tema. Vi må ut på ekspedisjon! Så vi sykler i stikk motsatt retning – gjennom den lille byen og videre ut på landet. På veien registrerer vi hvor det ser koselig ut og steder vi kan tenke oss å oppsøke senere. Vi følger sjøen og vurderer strand og badefasiliteter. Og når vi da endelig er blitt både varme og tørste dukker en oase opp. Malibu Beach! Man har jo hørt om Malibu Beach. Det ligger i California. Malibu Beach på Kos er egentlig bare en bar langs landeveien. Men de har swimmingpool, en vidunderlig vakker hage, og de har en liten sandstrand. Og det er helt perfekt! Vi får servert slush og øl i frosne glass. Dette er øl som smaker helt forskjellig fra det utvannede dispenserølet på hotellet. Det smaker godt!

img_1996

Bassenget ligger der fullstendig folketomt. Det er gratis å bruke. I skyggen under et tre ligger et middelaldrende par og sover. Litt lenger bort ligger en svær, tykk mann og peser. Vi kan velge og vrake i solstoler og sprer oss utover. Mens vi kler oss om til badetøy hopper tjukken i vannet. Han er diger, og han blåser i nesa med en trompetlyd som en elefant! Jeg er litt bekymret for eventuelt snørr og buser i vannet, men satser på at det er nok vann i bassenget til at konsentrasjonen blir lav. Og heldigvis bader han ikke lenge.

img_2007

Det er så digg å ha bassenget for seg selv. Bare oss fire i en nesten folketom hage. Musikken er behagelig – som om noen hadde tappet musikksmaken vår på boks og sluppet den løs over høyttalerne. Mannen henter flere frosne øl fra baren, og vi veksler på mellom basseng og Middelhav. Ja, for det er jo bare en rusletur over veien så er vi på stranda. Det er litt steinete bunn, men her har man vært snille nok til å legge ut sandsekker som man kan gå på. Vannet er så salt at man bare kan ligge på rygg og flyte som en sjøstjerne uten å røre en muskel. Det er noe med fargen på vannet også. Det har den greske fargen – turkisgrønnblå.

20180624_161742

Idet vi skal gå begynner vår tykke nabo å prate. Han har vært borte i baren og sett på fotballkamp. Første omgang England og Panama. Og han er ikke happy. England leder 5-0 og tjukken er fra Skottland. Han snøfter at Panama er et møkkalag. Vi henger der og prater med ham litt og blir enige om at Skottland og Norge er gode venner og går langt tilbake i tid. Jeg har nettopp 5 min tidligere lest om kong Håkon Håkonson som ga fritt leide til William Wallace til Norge. En mulighet han misset da han istedenfor ble arrestert og henrettet av engelskmennene. Men så hadde han vel ikke blitt den folkehelten han ble om han flyktet til Norge.

Vi sykler tilbake gjennom byen. Det er fotballtid – 2dre omgang åpenbart. Overalt sitter folk og følger med på kampen. Det suser i fotball-lyd gjennom byen der vi sykler forbi.

På kvelden går vi ned til «Danskebåten» igjen for å spise middag. Det er asiatisk tema i dag, og ungene som ikke er så keen på asiatisk har lyst til å prøve seg nå når det er «gratis». Der er det om mulig enda flere folk enn dagen før, men vi lander på et bord i den litt roligere sonen og prøver å distansere oss fra kaoset. Likevel er ikke matro og kos ord som slår oss. Men nok mat blir det. Og god er den også. Mannen må trekkes ut da han etter to fulle middagstallerkener er klar for å gå etter dessert. Ingen av oss andre orket å være der et øyeblikk lenger. Vi går forbi den koselige greske tavernaen. Der sitter det kun folk på to av bordene. Men slippe inn folk som ikke har bestilt gjør de ikke. Neida. Drit og dra, vi drar til byen i morgen! Tipper det er nok av tavernaer som vil ta imot oss uten bordbestilling der. Kanskje de har Kleftiko – det aller beste jeg vet – også.

Vi rusler rundt på hotelanlegget og registrerer at vi har vært heldige med rommet. Det ligger langt nok unna støyen og høyt nok oppe til at vi har utsikt til sjøen. Og selv om vi ikke har opplevd den flotte solnedgangen vi kjenner fra tidligere år i Hellas, så er det nydelig lys om kvelden.

img_2017

Det er fotballkamp i kveld igjen. Vi møter familier i lagtrøyer på vei til storskjermen igjen. Jeg aner ikke hvem som spiller, men det er definitivt rødt som er den mest aktuelle her på hotellet. Blir det scoring kan jeg sannsynligvis høre jubelbrølet. Det er stemning nok for meg. Det og sirissene.

Vi takker hetebølgen i mai

2018 skulle være det året vi IKKE skulle reise til Hellas. Vi har vært i Hellas nesten hvert eneste år de siste 6-7 årene – om vi ser bort fra året vi valgte Italia istedenfor. Ikke noe galt med Italia. Vi likte Italia veldig godt. Det er bare det at vi liker Hellas bedre. Nok om det – vi ga i hvert fall beskjed til ungene – som ikke er så særlig små lenger – om at det ikke ville bli tur i år. Vi skulle være økonomiske og flinke med penger i år. Ungene var overhodet ikke fornøyd med beskjeden. De håpefulle var virkelig håpefulle og spurte gang på gang om det VIRKELIG var slik at vi ikke skulle til Hellas i sommer. Og vi bekreftet hver gang at nei, vi skal ikke det.

Ferien nærmet seg med stormskritt. Vi var midt i juni og det hadde sunket inn at det ble hytteferie og hjemmeferie. Så leste mannen i avisen at prisene på charterturer hadde sunket dramatisk på grunn av godværet. Vi lot oss lede inn på TUI sine sider og oppdaget at sannelig så var det rabatter så langt øyet kunne se. En tur til Kos kostet faktisk 23k for alle 4 – fly, hotell og all inclusive. Før vi nesten rakk å tenke oss om eller lete noe mer hadde vi bitt på kroken – agn, krok, snøre, søkke og fiskestang faktisk. Kravet var at vi måtte reise 23. juni. Å vente en uke ville koste oss 21k mer.

Vi har aldri vært på Kos. Så kravet om å dra på forskjellig sted hvert år var dermed innfridd. Vi har heller aldri vært på all inclusive. Her er det maksimalt med fordommer som slår inn. «All inclusive» er for folk som vil ligge ved poolen hele uka og bli servert. «All inclusive» er for hoteller som ligger langt ute i huttiheita uten restauranter i nærheten så de tilbyr «all inclusive» for å få folk til å komme.

Vel, loddet er kastet og familien pakker 4 kofferter i Volvoen og suser til Gardermoen i god tid. Alt går på skinner. Men køen foran charterluka er lang. Selvsagt – vi er for tidlig ute! Så man henger der i køen i en 40 minutters tid før man endelig kommer seg gjennom. 3 av 4 ble kroppsvisitert i sikkerhetskontrollen. Det er nye familierekord. Og klok av skade har vi nå lært at vi spiser på innlandsterminalen før vi går over til utlandsterminalen. Maten er faktisk bedre der – og det er flere sitteplasser.

Air Baltic tar oss smertefritt til Kos. Ungene klager over svette og harde skinnseter, men bortsett fra det så stenger Bose effektivt ute all ungeskrik og kabinstøy. TUI ville ha 800 kroner for familien med buss til og fra hotellet. Alternativt kunne de skaffe oss egen bil for 2500 kroner tur retur flyplassen. Pøh! Det er for folk som ikke er reisevant. Våre kofferter kommer nesten først av alle seilende på bagasjebåndet. Ute står en rad med taxier, og før vi vet ordet av det er vi på full fart nedover bakkene. Sjåføren har opplagt planlagt å rekke tilbake for en ladning nordmenn til – for han gir jernet. Det går i 120 km/t og vi holder oss fast og håper han vet hva han gjør. Turen er over på mindre enn 10 minutter og prisen er 18 euro. Som suverene vinnere av flighten vår kommer vi derfor laaaangt foran resten av bølingen og kan surfe inn til åpen resepsjon og full service. Der får vi første leksjon i «all inclusive». Vi blir merket som burhøns! Grønt armbånd for voksne og oransj for barn. Og dette skal man da gå rundt med hele uka!

img_1985

Vi blir kjørt til rommet vårt i en slags golfbil av en fyr som bærer kofferter og er super serviceminded. Og rommet ser bra ut. Vi kan se havet. Ungene har fått separat soverom og kan slippe fars snorking. Alle er fornøyd. Guttungen kommenterer rørt at det er første gang på flere års ferier at det faktisk går an å låse døra til do.

img_1986

Vi hadde valgt å ikke betale for mat på flyet, men heller spise før vi dro. Så da vi kom frem var vi jo sultne. Så da begir man seg i vei for å lære mer om «all inclusive». Bassengområdet virker fint. Rett ved siden av bassenget ligger en koselig gresk restaurant. Vi blir selvsagt gledelig overrasket og tenker at jammen meg – dette skal bli bra. Men nei – en kelner kommer ilende til og spør om vi har reservert bord. Nei, det har vi ikke, vi har jo nettopp kommet. Jo da må man bestille bord til fast tid ved frokosten og er man heldig får man tildelt bord – åpenbart. Så vi blir henvist til den store hovedrestauranten. Der er det AKKURAT som å være på buffet på danskebåten! Vi ser havet fra store vinduer. Det er topp moderne, type sterilt. Unger løper rundt. Familier sitter og mater unger som griser og søler. Serveringspersonale løper rundt og samler inn oppvask. Men maten er god. Jeg blir gledelig overrasket igjen. Knallgod svinneribbe med nydelig saus og potet. Masse salat, tzatsiki, fetaost og enorme mengder frukt. Og det er bare å forsyne seg og spise til man sprekker eller til det blir flaut. Mannen lusker avgårde to ganger for påfyll av middag og smiler lykkelig idet han svelger ned på sin tredje «gratis» øl som han selv fyller fra dispenser. Ja, for det føles jo akkurat som gratis.

img_1987

Restauranten er ikke et sted man blir sittende for å hygge seg. Det er spis og gå. Tallerken og bestikk blir nærmest nappet unna i det du tar den siste biten.

Jeg og ungene vimser ned på stranda som ligger rett nedenfor hotellet mens mannen vil finne ut hvor kveldens kamp skal vises. Den er ikke så bred den stranda, men til gjengjeld er den lang. Guttungen og jeg vasser og vi blir enige om å gi badeanden Lynhild som er med oss et svømmekurs. Hun har åpenbart aldri badet før, for hun velter umiddelbart. Men hun er positiv og lar seg fotografere med sjøen i bakgrunnen og med sitt optimistiske åsyn.

img_1988

Melding fra mannen tikker inn. Han har funnet ut at kampen mellom Tyskland og Sverige skal vises på hotellets amfiteater. På vei bort dit møter vi innbitte svenske og tyske familier som har kledd seg i lagfarger og som har malt flagg i kinnene. Dette er alvor! Vi vagler oss opp på toppen – for å ha muligheten for en kjapp retrett. Jentungen og jeg bryr oss ikke om fotball. Men vi bryr oss om god stemning. Så vi sitter der i minst en halvtime og suger god stemning og jubel. Tyskerne vinner helt klart jubelkonkurransen fra første stund. Når vi har fått nok av god stemning går vi tilbake til rommet. Jeg for å blogge. Hun for å dusje. Like greit. Myggen har våknet og ser ut til å være i storform.

img_1993

Lukta av soltørket tøy og laks som ikke er laks

Slaraffenliv kan egentlig bli litt kjedelig i lengden. Jeg gleder meg til ferien hele året – og spesielt denne ferien her. Altså den delen der vi drar til Hellas i underkant av 2 uker og slapper av og gjør akkurat så mye eller lite som vi har lyst til. Jeg lengter etter minimalt med husarbeid, minimalt med administrasjon av familie og jobb og maksimalt med kos og hygge. Hele vinteren tenker jeg på den skjønne følelsen av å bli gjennomvarm i hele kroppen og å bare kunne nyte. Men så etter en stund kommer energien tilbake. Her i går tok jeg meg selv i å ta oppvasken – FØR vaskedamene kom. Hun kommer hver dag og tar blant annet oppvasken. Jeg vasket tøy også. Her i Hellas tørker tøyet på no time. Et par timer på tørkestativet og det er skaptørt og fint. Og tøy som har tørket et par timer i sola lukter tusen ganger bedre enn tøy som har tørket et døgn på badet i kjelleren. Så der står man altså og sniffer på familiens tøy og fryder seg over lukta. Jadda. 

Vi har kommet inn i en deilig rytme. Jeg våkner rundt åtte og har en stille stund på terrassen. Så vekker jeg mannen rundt ni. Vi tar med oss badetøyet og sykler til stranda. Om morgenen er det helt havblikk og man kan gli ut i det turkise vannet helt musestille. Da er det heller ikke mange mennesker der bortsett fra den perfekte dama som står og gjør yoga, og den gjengen med badehetter som gjør et eller annet i vannet i formasjon. Om det er en trimgruppe, ett vannpololag eller synkronsvømmere vites ikke. Men de har hodene over vann hele tiden. (Først trodde jeg faktisk det var bøyer som lå der og duppet…) Det er så salt i vannet at man flyter uten å røre en muskel. Så man kan faktisk bare henge der og flyte og prate. Så det gjør vi – vi henger i vannet og diskuterer alt og ingenting. Når fingrene er blitt rynkete er det på tide å stå opp. På stranda står bag med mobil og penger mens vi er ute og bader. Vi føler oss veldig trygge her i Hellas. Jeg slo jo opp med Spania for noen år siden etter at jeg hadde opplevd tre ran/tyverier på mindre enn et år. To av dem var direkte på meg – det tredje gjaldt faren min. 

Morgenstund på stranda i Agios Ionannis


Når vi er fornøyd med badet sykler vi videre til minimarkedet. Det er nærmest en storkiosk og utvalget er mildt sagt merkelig. De har et stort utvalg i badeartikler og brus, og et lite utvalg av mat. Men de har ferskt brød hver morgen – og lykke over all lykke – de har ferskt grovt brød og fersk melk! Så da blir det familiefrokost på terrassen der også de håpefulle deltar. Vi har fortsatt norsk pålegg igjen. I tillegg er det variasjon over egg. Vi er utstyrt med en stålpanne fra IKEA der ALT brenner seg fast. Så her snakker vi lav varme og mye omsorg. Jeg lurer på hva den panna egentlig er ment å brukes til. Suppe, kanskje? 

Ungene er begge opptatt av økonomi og mener vi har brukt mye penger på dette huset og denne reisen. Det er vi forsåvidt enig i, men syns likevel ikke det er nødvendig å la det gå sport i å spise for minst mulig penger når vi er ute på restaurant. I forgårs skulle vi tilfredsstille dem ved å spise middag på terrassen. Men først skulle 3 av oss ta oss et bad i sjøen. Mens vi var borte tok yngstemann anledningen til en dusj i ro og fred i huset. For sikkerhets skyld låste han alle dørene først. Da vi kom hjem var det altså ikke mulig å komme inn i huset. Vi banket på alle fire dører, ringte ham og sendte meldinger. Da han kom ut hoveddøra for å se etter oss (mens vi selvsagt var på baksiden) smekket døra igjen bak ham. Smekkdørfaenskap! Så da sto vi der. En guttunge med håndkle rundt livet. Og tre som kom rett fra stranda med vått badetøy og minimalt med tørt tøy liggende. Vi måtte ringe eieren. Han var overhodet ikke i nærheten. Men han kom etter litt over en halv time med nøkkelkortet. I mellomtiden hadde vi innsamling av tørt tøy som lå igjen på solstolene og delte det mellom oss. En truse som var blåst ned fra tørkestativet og ikke var tatt inn i forrige runde fordi den lå bak noen planter, en T-skjorte som lå på en stol på terrassen, en bikini-BH som lå og tørket fra tidligere på dagen. Vi klarte til slutt å finne noe tørt til alle. Maten vi skulle spist lå selvsagt inne. Det samme gjorde pengene våre. Det ble innsamling av penger og totalt hadde vi 10 euro i småmynt. Så da syklet de mest sultne av oss – gutta – og kjøpte 3 hamburgere på den lokale takeaway-sjappa. Så slik gikk det da vi skulle spise hjemme. 

Det guttungen sparer inn på å spise billig på restaurant bruker han villig vekk igjen på å teste leskedrikk. Jeg bruker det klassiske ordet leskedrikk fordi det er mer beskrivende enn brus. Hjemme i Norge er det jo ikke akkurat så stort utvalg i leskedrikk og han har forlengst drukket seg gjennom utvalget i selv den mest eksklusive MENY-butikk. Men her er det flere ganger så stort utvalg selv i småkioskene. Hver dag er det 3-4 nye sorter som skal testes. Vi foreldre er også med i testpanelet og må gi poengscoring fra 1-10. Han fryser dem ned også – og lager saftis oppi plastemballasjen til spinneren han kjøpte en av de første dagene. Kreativiteten lenge leve. Noen av de brusene er forøvrig skikkelig vonde og vi bør være glade for at de ikke er en del av utvalget i lokalbutikken vår hjemme.

I går dro vi inn til byen igjen. Jentungens favorittmat er laks. Og hun har snakket om laks og lett etter laks på hver eneste meny vi har fått utlevert. Men laks er dyrt i Hellas, og det går imot hennes prinsipper om å spise billig. Men i går oppfordret vi henne til å ta laks likevel. Sett igang, jenta vår. Kjøp det du har lyst på! Og siden guttungen holdt på prinsippene og valgte den biligste pastaen som fantes på kartet så gikk hun for laks. Slik så den ut:

Bryter reglene og tar skjermbilde av jentungens snap


Vi er skikkelig elendige på å klage hele familien. Så hun spiste opp hele fisken mens vi snakket om folk i vår bekjentskapskrets, og hva de ville gjort om de hadde fått hvit fisk når de faktisk bestilte laks. Det viser seg at vi alle kjenner ganske mange mennesker som er gode på å klage – så det ble endel god underholdning og morsomme historier ut av den fisken. Det er da verdt noe det også. 

I morgen reiser vi hjem til Norge. Da venter beising av hus, plenklipp, hytteliv i regnet og massevis av norsk sommer.