Den der samvittigheten

Ja, jeg skjønner jo at den har en slags funksjon. Den kan hindre oss i å leve ut alle innfall og gjøre akkurat det som passer oss. For det er jo ikke sikkert det er passer alle andre at vi er fullstendig egoist.

Men sett at man f.eks. har mann og barn og det er helg og solen skinner og man egentlig burde spent på seg skiene og gått tur med familien i skog og mark – med ski på beina. Sol, appelsin, røde kinn og hvite flater. Det ser jo unektelig ganske så romlemantisk ut. Men man har egentlig ikke lyst på tur i skog og mark i det hele tatt. Man har kanskje aldri vært særlig glad i skiturer. Og det er et ordentlig pes og træl å få gjort seg selv og familien sin klar. Ikke er det spesielt gøy å slepe med seg uvillige unger heller.

Så man griper fatt i et annet samvittighetsområde som har ligget der og ulmet i lengre tid. Fotoalbumene. 3 år med digitale bilder ligger pent og usortert i skuffen. Det er et fullstendig virvar i bildene – ikke sånn som i den gode gamle fotofilmens dager. Neida. Så man sorterer og leter og sorterer og putter bildene sirlig inn i plastmapper.

I gamle dager brukte jeg lim og saks og klippet til bildene i morsomme fasonger. Så skrev jeg små tekster under hvert bilde. Nå ligger jeg så langt bak at jeg er fornøyd om bildene havner i plastlommer. Da har jeg dem i det minste i rekkefølge. Men mye av den klippejobben jeg før gjorde med saks har jeg allerede gjort på datamaskinen før de kom så langt som til papirbildet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s