Den gang da Fryd var liten…

Da jeg var liten hadde vi ikke mobiltelefoner. Vi hadde en eneste grå telefon hjemme og den hadde rund skive som tikket når den gikk rundt. Mormors telefon var enda eldre, den var sort og hadde ikke krøllete ledning. I dag har alle mobiltelefoner, og har man glemt den hjemme på kjøkkenbordet føler man seg nesten naken. På telefonen har vi alle bekjentskaper, venner og familie lagret med alle numre – og da mener jeg mobil, jobb, hjemmetelefon og e-post. Da jeg var liten hadde man en sånn kul liten alfabetisk telefonindex som spratt opp når man trykket på åpningsmekanismen. Veldig morsom leke, faktisk. Og alle hadde selvsagt telefonbenk i gangen. Av en eller annen merkelig grunn hadde alle telefonen i gangen. Jeg lurer på hvorfor? Var det for at man skulle sitte såpass ubehagelig at man gjorde samtalen så kort som mulig?

Vi hadde ikke engang TV før jeg var 7 år gammel. Da pappa kom stolt hjem med vår første svart/hvitt-TV i en kasse trodde vi det var en ny radio og lurte på hva vi skulle med to radioer. Nå har radioene krympet og blitt så små at man kan ha den på armbåndsuret, i en liten øreplugg eller selvsagt på mobilen. TV’n derimot har vokst til enorme dimensjoner. Nå kan 50-tommeren henges på veggen og med et skikkelig surroundanlegg blir det ren kinofølelse. Popcornet lager man selvsagt i microen, og filmen har man lastet ned på nett.

Vi hadde én eneste bil, pappa tok førerkort da ungeflokken hans talte tre stykk og mamma tok førerkort et par år senere. Mamma var hjemmeværende til jeg var 11 år gammel. Nesten alle mammaer der vi bodde var hjemme, og mamma hadde massevis av venninner hun traff på dagtid. Heldige mamma. Det hun ikke hadde var oppvaskmaskin, tørketrommel eller fryser full av ferdigmat. Og selvsagt var det ikke barnehage eller SFO. Men det fantes en barnepark 4 timer per dag for de minste.

Jeg husker den første Commodoren pappa kom hjem med. Den kunne kobles til TV’n og hvis man satt og programmerte kjempemasse kunne den skrive HEI tvers over TV-skjermen. Wow! Så da jeg begynte å jobbe var det jo fantastisk å oppdage datateknologi. Ja, det var selvsagt ingen PC’er. Men vi hadde dataterminaler, en telexmaskin på deling der man kunne skrive og svare direkte på linja – omtrent som MSN bare at det ble printet ut på papir. Samt at redigeringsmulighetene var ikke-eksisterende. Tekstbehandlingsmaskinen var jo et voldsomt fremskritt fra kulehodeskrivemaskinen. Etterhvert dukket det også opp en PC på kontoret husker jeg. Den var på deling mellom flere, og vi jobbet rett i DOS. Ikke rart en av gutta klarte å slette harddisken med en enkel C:/FORMAT.

Og nå føler jeg meg voldsomt gammel. Samtidig som jeg tenker at jeg har vært med på en helt fantastisk utvikling fram til i dag. Moren og faren min føler nok dette enda sterkere enn jeg gjør. Og jeg lurer litt på hva ungene mine kommer til å oppleve. Hva står igjen for dem nå? Hvilke utrolige nyskapninger vil de oppleve? Og kommer de til å sitte om 30 år og klekke ut en tilsvarende tankerekke om hvor enkelt vi levde da de var små? Og le litt overbærende av de gammeldagse telefonene og datamaskinene vi hadde…?

Advertisements

2 responses to “Den gang da Fryd var liten…

  1. *ler og ler*

    Dette var heilt spot on.
    Tillegg: Pappa hadde viktig jobb og sånn mobiltelefon i koffert.
    Og hugsar du detektimen? Vill biljakt, og så måtte dei stoppe og ringe politisjasjonen frå ein telefonkiosk før dei køyrde vidare?

  2. På slutten av 1800-tallet sa presidenten i det videnskapelige institutt i Paris: «Jeg kan nå si, at alt som kan finnes opp, er nå funnet opp.» Ha ha.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s