Familien Kaos reiser til Danmark

Ja, det er liksom min familie som er familien Kaos. I hvert fall føles det slik når familien på 4 endelig har pakket seg inn i bilen og er på vei til den o så store danskebåten som skal seile til København om et par små timer. Jeg har selvsagt ikke lyst til å reise til København midtvinters i bølger og kulde. Neida. Mannen har enda mindre lyst, men ungene er overlykkelige. De har jobbet seg til tur med god oppførsel og belønningsskjema. Far og mor biter tennene sammen og bestemmer seg for å kose seg. Mor biter i tillegg i seg sjøsykepiller klok av erfaring.

Det er vanvittig surt og kaldt! Vi finner parkering, vi klarer å finne ut av billettsystemet, parkeringssystemet og lugarsystemet. Ungene blir tatt imot med flagg og piratdamer ombord. Joda, dette kan bli bra, det. Lugaren er selvsagt knøttliten til 4 personer, men heldigvis kjenner vi hverandre godt. Den blir stappfull med oss fire pluss bagasje. Også har vi et stort vindu som vi kan glo ut av rett ut på mudderprammen utenfor. Ikke minst har vi bestilt det store koldtbordet 45 minutter etter avgang.

Endelig seiler båten. Da henger ungene mot vinduet ute i resepsjonen og glor. Vi tar en kjapp tur gjennom båten og ser oss rundt, finner butikken og svømmebassenget. Det er det viktigste. Skuffelse nr. 1: det er ikke «barnehage» ombord. Man må faktisk passe sine egne barn hele tiden. Skuffelse nr. 2: bassenget som så stort ut er som vanlig mye mindre enn reklamebildet viste.

Fem minutter før tiden feier vi inn i restauranten for å få tilvist bord. «Nei, dere er noen få minutter for tidlig» smiler den høflige damen bestemt og viser oss vekk. Så vi stiller oss på siden og ser på de andre tullingene som gjør akkurat som oss og innbiller seg at de skal få komme inn fire og tre minutter for tidlig. Også ler vi litt av de andre såklart. Samtidig som vi syns restauranten er teit som har så strenge regler.

Endelig er det korrekt tid og vi kan få tildelt bord. Da har selvsagt ungene vært inne og tittet flere ganger. De bare springer forbi uten at noen stopper dem. Vi har knapt rukket å sette oss før servitøren vil ha bestillingen på drikke. Jeg er nebbete ifølge mannen som sier at jeg gjerne vil bestemme hva jeg skal spise før jeg bestiller mat. Makan liksom. Ungene tar den obligatoriske pommes frites og noe annet småtteri på tallerkenen. Jeg prøver å glemme hva vi har betalt per kuvert for ungene. Det gjør bare vondt i lommeboken å tenke på hva hver pommes frites de spiser kostet. Så vi banker til med en råflott vin og selv dropper jeg brødvarer som magefyll og konsentrerer meg om godbitene. Om ikke ungene spiste for penga så skal i  det minste jeg gjøre det.

Ungene er veldig opptatt av svømmebassenget ombord og maser om å få besøke det. Det er da jeg oppdager at far ikke har tatt med seg badebukse. Han er veldig fornøyd med seg selv idet han sier med et sleipt glis at en voksen må være med barna i bassenget og at han dessverre ikke kan fordi han ikke har badebukse. Veldig gøy! Hahaha! Jeg er selvsagt nysminket til middagen og har ekstremt liten lyst til å bade. Men det er ingen vei utenom. I min naivitet tror jeg at jeg kan holde hår og ansikt tørt og bare sitte på kanten og plaske med beina og titte på. Neida, 5-åringen kan ikke stå og krever full oppmerksomhet absolutt hele tiden. Mascaraen renner nedover kinnene mine og jeg tørker og tørker mens jeg titter på de andre foreldrene i bassenget og lurer på om de også har tapt i loddtrekningen. Fordelen er muligens at jeg ikke merker sjøgangen, jeg ser bare at vannet skvulper litt ekstra når ikke de forbannede drittungene (de andres forbannede drittunger såklart) hopper fra kanten så spruten står. Kan de ikke lese forbudet mot hopping, kanskje?

Endelig er de fornøyd og jeg forlater med glede det litt ekle bassenget der man faktisk ikke kan se bunnen engang. Med halvvått hår og svartklinte øyne tusler jeg inn i barområdet med en unge i hver arm for å finne far storfornøyd i en lenestol med en øl og en sigar. «Var det deilig å bade?» *gliiiiis*. Vi får med oss noe slags barneshow på scenen, ungene foran scenen og vi i hver vår lenestol med en GT og en Fjellbekk. Det vi ikke får med oss er at showet plutselig forflytter seg og tar alle barna med seg. Plutselig er det bulgarsk danseorkester som råder på scenen og det er kjemisk fritt for unger. Hva skjedde?

Litt fjollete begynner vi å lete bærende på hver vår drink og en skål chilinøtter vi nettopp rakk å bestille. Og de befinner seg altså et dekk ned og inne i et discotek der det er fullt trykk på dansegulvet av småtasser fra 4 til 12 år. Vi er selvsagt helt ute – feite, førti og ferdige som vi er. Så vi sitter der sammen med de andre foreldrene som er i samme båt uten sjanse til å unnslippe kidsmusikken og stemmene til leketantene som arrangerer dansekonkukrransene. Men da karaoken for barn starter har jeg fått nok. Det er grenser for hva mine stakkars ører kan tåle av gnål. Barna skal i seng, og siden vi deler lugar blir det til at vi må legge oss samtidig. I det minste får vi nok søvn. Tidlig på morgenkvisten kommer minstemann klatrende over i køya mi. Da jeg litt søvnig påstår at det blir trangt sier han suverent «Se, jeg får plass, mamma».

Om Oslo var sur og kald, så er ikke København særlig bedre. Søvnige nordmenn blir ekspedert inn i busser og kjørt inn til sentrum. Her slippes vi av midt i snøslapset og rådville står vi og ser oss om i denne snødekte byen og lurer på hvor vi er. Men vi finner en café som servererer morgenmad og dagen er reddet. Far får sin hardt tiltrengte kaffe, og vi andre er glade bare vi får litt mat. Nå er vi i Danmark, og her røkes det ved matbordet. Ved siden av oss sitter et par og susser og røyker i villen sky. Ungene glaner. Det blir ikke bedre av at de får selskap av en skokk med venner – hvorav et par er ganske så homo. Homo-detektoren til far slår ut for fullt og han stirrer! Til slutt må jeg hviske over bordet «Du er uhøflig!». Åh! *rødme*.

Ut i snøen igjen snubler vi over inngangen til Strøget. Gudskjelov. Vi blåser inn i et par butikker, ungene sutrer og påstår de fryser gjennom flere lag med varmt tøy. Butikkene er kule og har veldig dyre klær. Jeg er ikke i kjøpemodus og ungene oppfører seg ille, gjemmer seg i klærne og løper rundt. Det er ikke gøy i det hele tatt. Jeg koser meg ikke, far koser seg ikke og ungene har det pyton med kjeftende foreldre som snerrer mellom sammenbitte tenner. Ikke engang et besøk i Hamleys lekebutikk inne på Magasinet slår an og det er timer til vi kan reise tilbake til båten.

Det er da mor henter fram backup-planen og loser hele familien ut av Magasinet og frem til nærmeste taxi. Vi skal til Experimentarium. La det koste – far betaler (for å slippe å gå med ungene i flere butikker). Og Experimentarium innfrir til fulle. Vi starter med en dinosaurusutstilling med «levende» dinosauruser som både lukter, lager lyder og beveger seg truende der de står og spiser kadavre med blodige tenner. Etterpå følger en utstilling ala Teknisk Museums lekotek, bare at det er mye kulere og mye mer av alt. Ungene går bananas og det er her jeg får oppleve mitt mulige ADHD-barn som fullstendig hyper. Hun løper rundt fra aktivitet til aktivitet, vifter med armene, hører ikke og blir fullstendig vill når jeg prøver å gripe fatt i henne for å få kontakt. Vi gir opp og trekker oss tilbake til basen med hver vår halvliter og observerer.

I butikken kjøper jeg en klemmeball til den viltre datteren. «Det er en raseri-ball» forklarer jeg. «Når du er sint kan du klemme den så hardt du kan». Guttungen får en dinosaurus som alltid. Så bestiller vi taxi og reiser tilbake til båten igjen. Den trange, lille lugaren er plutselig himmelen. Vi hiver to gameboy’er til ungene og legger oss litt nedpå for å hvile. Når jeg våkner er helvete løs. En naken jentunge turner rundt mellom sengene mens hun prater ustoppelig og synger. Å få inn et ord eller en melding er utenkelig. Far melder seg ut ved å gå å ta en dusj, mens jeg ligger der under dyna og bare ønsker å gjøre det samme.

Til slutt klarer jeg å frigjøre meg fra sengens varme, behagelige grep og få på meg tøy. Jentungen er giftig aggressiv, men med godprat og lokking får vi på henne tøy slik at vi får kommet oss ut av lugaren som plutselig føles som et fengsel. Vi er på jakt etter et sted å spise – helst billigere enn kvelden før. Foran strener jentungen og plutselig er hun borte. Vi er vant til såpass så vi setter oss ved et cafébord og lar far fortsette jakten alene. Han er borte lenge og kommer tilbake uten datter. Jaha? Vel, vi bestiller mat. To barnebuffeter og to hovedretter til voksne. «Ja, vi har et barn til – hun er bare forsvunnet» smiler vi hjertlig til kelneren som hever øyebrynet når vi sier to barn mens det vitterlig kun er ett barn ved bordet.

Jeg forlater bordet og går mot service desken for å etterlyse dette barnet. Klarer å gi både navn og signalement til mannen i desken. Han har litt tungt for det – eller er det bare språkforvirring? Nok om det, barnet blir etterlyst over høyttalersystemet. Men den som dukker opp ved desken er far som har klart å hugge tak i barnet i det hun kom tuslende forbi caféen.

Resten av kvelden går som normalt for en normal kaosfamilie. Den unge damen har fått seg en støkk. Hun hadde visst tilogmed grått. Jeg er egentlig glad hun reagerer såpass. Hun holder seg til oss, og lillebror er også en mønstergutt. Vi får handlet i taxfree-butikken. Mens vi er der ringer mamma. Hun har bursdag og jeg har visst glemt at det var akkurat i dag. Jeg har selvsagt allerede kjøpt gave og vi er invitert i bursdag på lørdag. Men jeg kunne jo ringt såklart. *flau*.

Ungene får med seg hesteveddeløp på scenen – en pinlig og teit affære – noe selv ungene påpekte. Vi fortsetter med GT og Fjellbekk, ungene får grønn drink og vi fortsetter til barnedisco med påfølgende karaoke. Så er det i seng altfor tidlig for oss voksne, og altfor seint for ungene. Danmarksturer er ikke hva de engang var.

Vel hjemme føles vårt akkurat passe store hus veldig stort og romslig. Ingen andre mennesker som skubber, ingen som roper i høyttalere, og vi lar ungene gå i fri dressur mens vi sløver, strikker og leser avis. Alt for å slippe å være mer kjefteforeldre en liten stund.

Advertisements

5 responses to “Familien Kaos reiser til Danmark

  1. Da jeg begynte å lese innlegget ditt tenkte jeg «God idé! En sånn premie kan vi også ha.»

    Den tanken forsvant, gitt. 😉

    Men hold ut; på slutten av kurset tar man opp nettopp dette med oppførsel i det offentlige rom.

  2. Lest. Nå skjønner jeg. He he.

  3. Hun var forøvrig eksemplarisk i kveld. 😉

  4. Hihi – dette var kjempefornøyelig lesing!! Du skriver veldig artig, selv om jeg har full medfølelse for at dette ble en laaang tur… Og hvordan har det seg egentlig at fedrene alltid(!) klarer å «glemme» badebukse o.l. hjemme…? Hmmm.

  5. For meg som har budd i DK og hatt danske båten som transportveg i alle feriar, er det berre å nikke med tragisk mine. Men du skriv godt, det skal du ha.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s