Lesehester og eselører og skrivetrang

Jeg ble tagget av en medblogger i dag. Ikke at jeg vet helt hva det er, og hva jeg forventes å gjøre med det. Som nykommer i bloggeverden kan jeg ikke nettikettene godt nok. Men temaet dreier seg om bøker og lesing. Så før jeg gjør noe med taggen så pludrer jeg litt rundt temaet.

Jeg har en 8-åring som hater å lese. For henne er lesing bare et onde, og hun nekter å lese noe som helst som ikke er lekse. For meg er det litt uforståelig. Jeg husker det så godt den dag i dag; dagen da jeg knekte lesekoden. Det var fantastisk! Jeg gikk i første klasse og lærte bokstavene. Vi hadde lært å skrive MOR og FAR. Jeg skrev mine første ord med kritt på asfalten utenfor huset vårt. Så plutselig gikk det opp for meg at jeg kunne sette sammen ordene og få enda flere ord. Jeg kunne skrive MORFAR, MORMOR, FARFAR og FARMOR! Jeg fylte fortauet med skrift. Annenklassingen som bodde ved siden av oss hånlo av meg og mine enkle ord, men jeg var for stolt og lykkelig til å la det gå innpå meg.

Ved siden av skolen lå biblioteket, og stor var gleden da jeg fikk låne mine første bøker. Først som annenklassing fikk man lånekort. Jeg leste ustoppelig – og jobbet meg vel gjennom så godt som hele bibliotekets barneavdeling. Mamma påstår at jeg satt med nesa ned i bøkene støtt – og det må jeg ha gjort for jeg leste nok minimum 4-5 bøker i uka. Hver fredag bar jeg tunge poser frem og tilbake og byttet ut ukas samling. For et deilig liv!

Jeg hadde et klatretre utenfor huset vårt. Langt oppe i løvverket (det var et rognetre) var det en super sitteplass med en stor gren som delte seg i to med mulighet for å lene seg tilbake mot stammen. Her kunne jeg sitte i timesvis skjult for alle. Jeg hadde bøtte med tau som jeg brukte for å heise opp bøker og annet jeg trengte for å gjøre det behagelig. For når man klatret opp trengte man begge hendene. Da tilfredsstilte jeg mammas krav om at jeg måtte være mere ute med mitt eget lesebehov.

På skolen var yndlingsfaget norsk – naturlig nok. Stil var det beste jeg visste. Både hjemmestiler og prøvestiler jeg skrev ble vanligvis lest høyt i klassen. De beste stilene ble nemlig alltid lest høyt. Og jeg var både flau og lykkelig over å alltid bli valgt ut og kommentert. (Værsågod – det er lov å trekke en paralell til bloggskriving og forumlivet mitt). Dessverre fikk stilskrivingen en stygg buklanding da skolen etterhvert krevde mer av stilene i form av krav om analyse og diskusjon. For det var jo stuntskriving (jeg skrev og skriver fortsatt rett inn uten kladd og gjennomlesing) og historier som var min greie. Historiene kom innenfra hodet mitt – fantasifulle historier spunnet rundt oppgitte titler som «En merkelig drøm», «Novembertåke» (muligens en av mine aller beste) og «Hva skal jeg bli når jeg blir voksen». Så jeg fortsatte å gå «planken» og heldigvis hadde jeg greie lærere som satte pris på gode historier.

Fortsatt ser jeg med beundring på de som kan skrive analyse eller diskutere et tema på en god og opplysende måte der begge sider blir belyst. Jeg innbiller meg at det krever mye mer av «forfatteren» enn historiefortellingskunsten. Selv om jeg personlig foretrekker en god historie fremfor en god diskusjon. En leseverdig bok for meg har et spennende og morsomt plot som driver leseren fremover. Jeg må føle, le og gråte for å ha en bokopplevelse.

Jeg har en teori som går på at bloggere og forumister sannsynlig er lesehester og gamle stilskrivere i likhet med undertegnede. Vi liker å lese og skrive, og vi liker å få tilbakemelding på det vi skriver. Og i mangel av en lærerinne med rød penn og hyggelig kommentar nederst på siden, får vi utløp for skrivetrangen på nett og høster kommentarer av likesinnede. Lurer på om en eller annen forsker har lyst til å gripe fatt i denne tesen og analysere og diskutere den. Værsågod for en god idé, kjære forsker.

Dagens Fryd: En god historie hever hverdagen.

Advertisements

2 responses to “Lesehester og eselører og skrivetrang

  1. Jeg er ikke en slik stilskriver, jeg blogger kun for å tilfredsstille min trang til oppmerksomhet.

  2. Jeg tror du har rett i at bloggere er folk som liker å skrive og få tilbakemeldinger. Men jeg lurer på om det er mange som oss, som syntes det var litt drepende å bli formet inn i en skrivestil som kunne kaaktersettes. Jeg har fortsatt friskt i minne en tentamen på videregående, som jeg leverte og var fornøyd med. Jeg fikk ikke terminkarakter det semesteret, for stilen var levert i en form de ikke kunne godkjenne… Husker frustrasjonen over kommentaren på slutten av stilen; «dette var noe av det beste læreren noengang hadde sett, men formen gjorde det umulig å sette karakter» Jeg hadde levert en analyse i diktform 😉 Det var litt drepen for skrivelysten en stund fremover!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s