Et håndskrevet brev i posten!

Det kom et brev til meg i dag. Et langt håndskrevet brev skrevet av min svenske tremenning, Pernilla som jeg kun har truffet 3-4 ganger i mitt liv. Hun ville ikke noe spesielt tydeligvis. Hun bare pludret om at hun gledet seg til våren, at hun så fram til å begynne å jobbe i hagen, at hun hadde fått ny jobb, at hun snart skulle flytte og blablabla. Hun har skrevet brev til meg før også. Lange, nydelige brev med småpludder. Det hender jeg svarer på dem også, når jeg husker det. Men det å sette seg ned og skrive for å skrive langt for hånd får jeg meg ikke til lenger. Så jeg svarer ved å sette meg ned foran PC’en og skrive raskt i Word. Så printer jeg det ut, skriver på konvolutten og sender det i vei.

Men det er noe eget ved et håndskrevet brev, likevel. Da jeg så det lå på kjøkkenbordet da jeg kom ble jeg nesten opphisset. Tenk at noen tok seg bryet med å skrive til meg. Tenk at noen faktisk gidder å sette seg ned og skrive et langt brev for hånd uten å ville si noe annet enn hei.

Da jeg var 17 og hadde kjæreste i marinen skrev jeg brev til ham hver bidige dag. Han gjorde det samme til meg. Jeg skrev brevet i friminuttet eller i verste fall i timen og sendte det i midttimen. Vi pludret og skrev om alt og ingenting, brevet ble noen ganger sprayet med parfyme eller dekket med glødende kyss før det ble avsendt. Disse brevene sparte vi på – både han og jeg. Jeg har alle brevene hans fortsatt. De er nesten ukastelige der de ligger med et lilla bånd rundt. Kjæresten har jeg ikke lenger, men minnene om ham finnes fortsatt i brevene.

Nå sender vi E-poster. E-postene legger seg i innboksen. Og når innboksen er full så hender det altså at vi sletter alle som f.eks. er eldre enn 6 måneder. Det er ingen lilla bånd og varme minner knyttet til E-postene. De er flyktige, man leser dem som en avis og etterpå kaster man dem i papirkurven. Brevet kan man ta på, lukte på og lese mange ganger. Selvsagt kan man printe ut E-posten, men det blir likevel aldri helt det samme.

Jeg kjenner meg litt mismodig ved tanken på at brevet som kommunikasjonsform faktisk er ganske passé. Brevene fra Pernilla representerer en sjeldenhet i dag. Og jeg sparer på dem som akkurat det de er; sjeldne skatter.

Jeg har begynt å skrive brev tilbake til Pernilla. Jeg satte meg på PC’en og begynte å formulere brevet. Men så ombestemte jeg meg. Jeg skal søren meg håndskrive brevet mitt. Mulig hun skal få dette innlegget i bloggen printet ut og lagt ved også. Så hun vet at jeg setter pris på brevene hennes.