Den siste dagen

Så vemodig og deilig. Jeg kjørte E18 i dag – hele veien inn. Satt med et smil om munnen og nikket til mine medtrafikanter i køen – i morgen er det én mindre i kø til Oslo.

Men det var rart. Nå har jeg jobbet der 2 1/2 år og endelig blitt kjent med folk, behersker jobben, vet hvor jeg skal henvende meg for å få ordnet ting, blitt likt og godtatt. Også slutter jeg helt av egen fri vilje. Jeg har virkelig hatt det både slitsomt og moro på jobb. Kontorkollegaen min og jeg har vært et ekte radarpar som har utfylt hverandre helt perfekt. Vi har pratet og ledd og tiet sammen. Nå er jeg redd for å miste den gode kontakten vår.

Første halvdel av dagen var nesten som normalt. Vi hadde møte kl. 10, men alle var ekstra snille mot meg i dag. Vanligvis er det møtet da jeg får mest kjeft. Lunsjen var lang, velsmakende og hyggelig med gode kollegaer rundt meg. Jeg liker alle sammen. Så gikk jeg runden i produksjonen og klemte og pratet med alle arbeiderne. De samme arbeiderne som jeg en gang var litt redd for. Nå var de bare gode og snille og klemte meg. Det var først da jeg gikk på pauserommet (røykerommet) og satte meg sammen med jentene der at jeg nesten begynte å grine. Også jeg da som aldri har oppsøkt røykerommet før.

Klokken ett var det kake, tale og avslutning. Så mange som kom for å ta farvel. Jeg var kjemperedd for å grine. Fine ord, pen tale, fantastisk vakkert smykke i avskjedsgave – et smykke de hadde samlet sammen til. Og kaken var fantastisk flott.

Jeg rakk en tur nedom tankkjelleren også. Jeg pleier alltid å gå meg vill på anlegget fordi det er så stort med mange trapper, korridorer, lagerrom og dører. Men i dag tok jeg meg sammen og tuslet i den retningen jeg trodde det var. Jeg måtte bare spørre om veien én eneste gang. Ellers gikk jeg rett på. De trodde ikke sine egne øyne da jeg sto der i døren og hilste. «Jøss, hvordan fant du veien hit?»

Jeg er lei meg nå. Lei meg for at jeg har forlatt en arbeidsplass jeg har opplevd som spennende og interessant. Jeg har lært så mye der. På den annen side – jeg må fokusere på det som er viktig. Heretter skal jeg aldri mer stå i kø! Og om noen år flytter sannsynligvis jobben min enda lenger vekk – og den flytteprosessen ville jeg ikke være en del av.

Trøsten min akkurat nå er det deilig glass rødvin. B.Y.O. heter vinen. Og dette har jeg funnet om den: Det betyr Bring Your Own og blir brukt på ulike restauranter der du kan ta med egen alkoholholdig drikke. Uttrykket har spredt seg til mange deler av verden, men ses oftest på skilt utenfor Australske restauranter. Shiraz – Petit Verdot er her en perfekt kombinasjon der Shiraz står for det klassiske og Petit Verdot for det mer spennende preget i denne vinen. Mørk rød farge. Aromaer av eikefat. Fruktig med god syre, kraftfull, men fløyelspreget.

Heretter kommer jeg alltid til å tenke på gamlejobben min når jeg drikker rødvin. Og lengte til tiden da jeg kunne tusle ut i produksjonen og smake litt på dagens nyheter. Sukk!

Advertisements

3 responses to “Den siste dagen

  1. I motsetnad til forrige post, så passar det å seie: Vel blåst!

  2. Kjenner meg godt igjen – og om det er noen trøst – vil du, så holder du kontakten også med gode ekskollegaer. Lykke til med nye utfordringer 😀

  3. Lykke til videre, kjære deg. Jeg har tatt imot rushtrafikkstafettpinnen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s