Jihaaaa! Det er vår!

Påske! Jentungen og jeg går vårtur. Det vil si GÅR er muligens litt feil uttrykk. Vi sparker tur. En sparkesykkel hver, rumpetaske på ryggen full av epler, kvikklunsj og kamera såklart. Det er sol og fri og godt å leve. Og sparkesykkelen går virkelig bra. Så bra at det slår meg at vi egentlig burde hatt hjelm. Men det har vi selvsagt ikke tenkt på. Vi har god tid og tar oss små pauser mens vi titter etter blomster i veikanten og småfugler på jordet. Målet vårt er den lokale stranda.

Jentungen kaster stein, klatrer og hopper fra stein til stein i sine nye joggesko, lykkelig over å være ute av tunge støvler, votter og lue.

Jentungen er herlig pludrende og begeistret. Jeg er rolig og avslappet og vi har tid til å prate om sneglehus eller kunsten å kaste «fiskesprett». Og rundt oss plasker et andepar. Måker er det selvsagt alltid ved sjøen.

Det er da vi får se dem! Blåveisen! Ikke bare en enslig liten blåveis, men massevis av dem oppe i skråningen. Så vi bestemmer oss for å plukke. Jentungen plukker på gamlemåten – små blåveis i hånda.

Selv foretrekker jeg heller å la dem stå, mens jeg bevarer dem digitalt for ettertiden.

Vi finner en sti oppe i skråningen. Sparkesykkelen slår vi sammen og bærer i hånda siden det er såpass ulendt. Det lukter vår og jord og sol. Rart at sol kan lukte så godt. Vi går langs elva oppover mens vi prater om hvor heldige vi er som lever i en tid og i et land der jenter og gutter er like mye verdt. Hun har så mye fine tanker, den jentungen.

 

Fornøyd med blåveisen vi har funnet er vi litt sløve når det gjelder blomster, men hestehoven er det vel ikke mulig å gå forbi når hele gressbakken er full. Klart vi plukker mer!

Så er vi tilbake på veien igjen og på vei hjem. Jentungen er litt sliten. Blomstene er svette og klamme og hun er bekymret for om de vil tåle turen hjem. Det ender med at jeg plukker from resten av sjokoladen som blir delt for å få plass til blomstene hennes i rumpetaska. Mens vi står der spretter plutselig jentungen over grøfta og piler opp i buskaset. Hun kommer tilbake med to hvitveis! Det var de to eneste som var – jeg rakk ikke å plukke dem med kameraet. Men vi finner noen fler lenger borte, og de får jeg plukke først.

Endelig hjemme finner vi frem et glass vann og heller ut hele fangsten. De blir arrangert etter alle kunstens regler. Den siste snøklatten i hagen forsvant også i dag.

Dagens Fryd: Jeg elsker våren!