Mat, drikke og tvang

Dette med bordskikk er noe som opptar flere. Jeg er kanskje ikke så opptatt av det, egentlig. I hvert fall kjører vi ikke noe strengt regime her i gården. Selv har jeg ansett oss for å være ganske liberale.

Så gjør jeg opp status og tenker at kanskje det ikke er så galt likevel.

Da jeg var liten var jeg kjempekresen. Noen ganger bestemte mamma og pappa seg for at jeg SKULLE smake på maten. Jeg husker med gru episoder der jeg sta og innbitt satt over en suppetallerken med spinatsuppe. Jeg fikk ikke gå fra bordet før jeg hadde spist opp suppa. Jeg hatet smaken. Jeg brakk meg for hver slurk. Til slutt fikk jeg lov til å gå på rommet mitt med suppa. Men mamma var lur. Hun sa at hun kom til å sjekke utenfor vinduet mitt så jeg kunne ikke kaste den ut der.

Men jeg var selvsagt enda lurere. Jeg hadde noen små kopper med perler. Disse perlene tømte jeg ut og så satt jeg med skjeen og helte skje for skje oppi koppene (for å unngå hellekant på skålen), så satte jeg på lokk og gjemte dem høyt oppe og langt inne i skapet mitt. Og aldri kommer noen til å få meg til å spise spinatsuppe igjen. Jeg tror ikke jeg ville spist det om jeg så satt ved kongens bord med fjernsynskamera på meg.

Heldigvis hadde jeg rimelige foreldre som etterhvert skjønte at tvang ikke var rette veien. Selv har jeg aldri tvunget ungene til å spise opp maten på tallerkenen. Ei heller har jeg forlangt at de skal smake på den maten som blir servert. I hjemmet vårt spiser vi som regel alltid middag samlet. Det serveres en rett – og dersom det serveres noe man ikke vil ha så kan man alltid spise tilbehør som potet, brød, agurk eller lignende.

Jeg har ikke noe tro på det med å mase på ungene for å få dem til å spise heller. Kanskje jeg har vært heldig for de har alltid spist greit, og begge er både slanke og sunne selv om de ikke stapper i seg. Selv misliker jeg å bli «nødet». Det er litt ekkelt syns jeg – å presse mat eller drikke på folk. Verst av alt er kanskje alkoholnøding. Dette misliker jeg intenst. Har jeg bestemt meg for å være edru så har jeg en grunn. Jeg har kanskje bestemt meg for å kjøre, fordi det er mest praktisk for meg. Eller jeg kan bruke medisiner, eller være gravid. Jeg burde da ikke behøve å unnskylde meg eller komme med forklaringer om jeg ikke drikker, for pokker!

En gang hadde jeg en kjæreste med alkoholproblemer. Det såret meg intenst når vi skulle treffe folk og være sosiale, og folk maste på ham for å få ham til å drikke, når vi på forhånd hadde inngått en avtale om at han ikke skulle drikke. «Ikke la dama bestemme, er du tøffel, eller?» maste tullingene. Som regel endte det da med at han ble drita, og jeg gråt og var stresset.

Nei, jeg sier som FrP-Siw; folk må få lov til å velge selv. I hvert fall når det gjelder mat og drikke. Ingen bør tvinges eller nødes til å spise eller drikke det de ikke vil ha. Og som alltid er det ingen regel uten unntak: står det om livet så for all del – tvangsmating er absolutt et alternativ.

Dagens Fryd: Matgleden skal man ikke ta fra folk!  

Advertisements

One response to “Mat, drikke og tvang

  1. Eg kunne ønske nokon forhindra meg i å ete i blant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s