Denne historien starter 10. juni 2006 mens jeg jobbet hos Arcus. Jeg hadde sykt barn og som den moderne kvinnen jeg er så delte jeg dagen med ektefellen slik at jeg var hjemme halve dagen og han den andre halve. Vi møttes for overføring på kjøpesenter. Jeg skulle nemlig ut og spise med jobben etter arbeidstid og trengte nye sko. Det ble et par lekre hvite med åpen tå. Dyre var de også. Jeg skulle i møte klokken 12, og tok derfor trappa opp i lange steg. Siden det hastet skulle jeg løpe gjennom bufferlageret – altså et sted der vi oppbevarte en del flasker midlertidig. Jeg rev opp den tunge ståldøren med stor kraft og for sent innså jeg at jeg burde ha flyttet foten min. Med stor treffsikkerhet fikk jeg altså plassert hjørnet av ståldøren rett inn i venstre stortå.
Vi fikk sjokk – både tåa og jeg. Et lydløst skrik av smerte og den første tanken gikk til de nye HVITE skinnskoene. ”IKKE blø i skoa!” Å ta av seg skoene var utenkelig på grunn av glasskår så jeg hinket meg raskt gjennom bufferlageret med tårer i øynene og stor angst for blod. Men tåa var i sjokk og blodspruten kom ikke før jeg var to-tre meter fra kontordøren. Det ble et flott blodspor etter meg. Jeg fikk altså revet av meg skoen (ja, det ble en stor blodflekk!) og ropt til en av kollegene ”Skaff meg plaster!”. Han kom med et par plaster og sammen teipet vi sammen tåa uten at jeg orket å se noe særlig på den.
Så hinket jeg i møte. Det gjorde jævlig vondt! Innmari vondt gjorde det! Det banket og brant i tåa og under møtet kom det opptil flere ufrivillige smertestønn fra undertegnede. Men møtet ble gjennomført – og deretter gikk vi / hinket jeg på Peppes og spiste og lo. Først da jeg satt i bilen på vei hjem slo det meg at tåa kanskje var brukket. Kanskje en tur innom legevakten kunne være lurt? Jeg må innrømme at jeg følte meg litt dum som kom hinkende inn der med en plastret tå, men da plasteret ble fjernet skjønte jeg at det egentlig ikke var så dumt likevel. Den så for jævlig ut! Tåa var nesten blå, det hang hud og slang rundt omkring, toppen av tåa var nesten kløvet i to og det så i det hele tatt tragisk ut. Så den ble renset og vasket og stelt og legen boret hull i neglen og slapp ut blodansamlingen som lå og verket under der. Så fikk jeg pen bandasje og fikk reise hjem. Sykepleiersken som bandasjerte beundret de nye skoene mine og beklaget blodflekken.
De neste to ukene gikk jeg rundt med et par avlagte herresandaler i størrelse 46. Det var det eneste jeg fikk tåa mi inn i. Kom noen eller noe borti tåa så hylte jeg. Det er rart med det. Aldri tråkker vel noen på tærne mine ellers, men akkurat da så var det nesten som om de slåss om å få hoppe og trampe på den stakkars tåa. Fordelen var at jeg fikk lov til å parkere nærmere inngangen på jobben. Tiden gikk og det ble mindre vondt etter hvert. Men jeg skjemtes over den stygge tåa som hadde stygg svart klumpenegl. I det minste fikk jeg brukt opp litt av den dyre neglelakken min. Etter hvert datt den ytterste tuppen av tåa av. Men ny hud kom og det ble akkurat som før.
Men neglen datt ikke. Neida, den vokste faktisk utrolig sakte. Rart med akkurat det. Ellers må man jo klippe tåneglene støtt, men denne tåneglen hadde tydeligvis ikke dårlig tid. Mulig den hadde fått varig svekkede sjelsevner fordi det tok trekvart år før neglen endelig falt av og åpenbarte en ny negl under. Men i mellomtiden hadde sidekantene rundt den forvridde neglen vokst seg store og fete og det var ikke lenger plass til at den nye neglen kunne vokse fritt. Det ble en voldsom kamp mellom neglkantene og neglen, men neglen vant til slutt. Mens kampen sto på som verst var neglkantene røde og hissige og det gjorde innmari vondt. Jeg sto på neglens side og løftet på neglkantene og prøvde å lage plass. Innimellom bet jeg tennene sammen og dro av halvdød hud rundt kantene. Ja, for neglkantene måtte visst dø. Så voldsom var kampen.
Jeg har gitt tåa poeng for smerte. De første dagene lå den på 10 for maksimal tåsmerte. Hver gang noen tråkket på den var den igjen oppe på 10. Det har vært rolige perioder, men den har aldri kommet under 4-5. Inntil nå denne uken da jeg stolt kunne informere mannen om at tåa nå er nede på smertepoeng 1 for minimal tåsmerte. Og det er ingen tvil om at tåa vant. Jeg har tatt bilde av tåa mi også. Den er kanskje ikke så vakker nå heller, men du verden for en fremgang jeg kan spore fra i fjor på disse tider.
Dagens Fryd: Det er godt å kunne bruke åpne sko uten å skjemmes lenger
Frydefulle betraktninger 