Hvordan bli husket i framtiden

Det er ikke det at det ikke er så mange frydefulle betraktninger om dagen. Det er bare det at jeg ikke får notert dem ned. Og den frydefulle hjerne kan til tider være like glatt som teflon. Sukk!

De siste dagene har jeg sittet og lest min grandtantes dagbok fra krigen. Det var blogg, det! Interessert og samfunnsengasjert som hun var kommenterte hun både dagliglivet sitt og krigens utvikling. Ingen leser av hennes dagbok vil tvile på hva hun mener om okkupasjonshaverne, rasjoneringskort eller de som leflet med tyskerne.

Jeg husker henne bare som en rar, gammel dame som jukset i kortspill og som var vimsete og usikker. Men dagboken hennes sier at hun var mye mer enn bare en rar og usikker dame. Tvert imot virker hun både reflektert og sterk. Også tenker jeg og drar paraleller. Kanskje jeg selv blir en rar og vimsete dame en gang. Så vil en av mine etterkommere lese bloggen min og si til seg selv «Så rart, hun virker mye mer reflektert i bloggen sin enn hun noensinne gjorde i virkeligheten». Da bør jeg nok skjerpe kvaliteten på det jeg skriver betraktelig. For det er jo mest vimsete og planløse innlegg som faller inn i bloggen uten mål og mening.  

Utdrag fra Dagboken til Mary
Klokken 8 går jeg ned på stasjonen til Asgerd. Det har vært samme fine vårværet i dag, men med vindbyger innimellom. Det har tint kraftig. Det er store vanndammer i gatene og helt tørt enkelte steder. Toget er kommet, det er nu tiden for avgang. Men det blir visst forsinkelse i dag. Det er noen tyskere med. Den ene drar frem et trekkspill og stiller seg opp på perrongen og gir seg til å spille. Det er møtt frem noen tyske politimenn fra stedet og noen som står i partiet. Konserten begynner og toget med passasjerer får vente. Kjør langsomt. Det går smått med de gamle lokomotivene som nu er i bruk. Men hvorfor stiller så mange norske seg opp og koper. De har vel glemt en del av det som hendte for omkring 2 år siden, da tyskerne fór over hele landet og herjet og brente. Det står enda igjen branntomter ikke så langt herfra. De tar til takke med å høre norske folkeviser, som avlires på et trekkspill av en tysker. Orker ikke høre på dette i lengden. Stikker fingrene i ørene, så det verker i armene. Gid toget ville gå engang, men nei. Konduktøren går frem og tilbake og venter på signalet. Toget står. Endelig, der bestemte tyskeren seg for å avslutte musikken. Altså, klart, ”Ta plass, nu kan vi kjøre videre”.

Slike gratiskonserter burde det norske folk vende ryggen til. Så lenge frihetssenderen var i virksomhet, og man kunne høre på radio gikk det an å instruere folk om hvordan de skulle oppføre seg overfor fienden. Nemlig: vis dem ingen oppmerksomhet. Vi står ikke i takknemlighetsgjeld til dem, de har brutt seg inn i landet vårt med vold. Men som Riiser-Larsen sa fra London i en radiotale: ”Det er en del av mine landsmenn som ennå ikke er klar over at Norge er i krig med Tyskland”. Når tyskerne gang på gang arrangerer konserter innendørs og innbyr det norske folk ”på det hjerteligste” er det ingen andre enn dem som står innskrevet i NS og tyskerne selv som går. Men utendørs stimler folk sammen når det er tyske tilstelninger. Vi burde ikke vise dem den ære. De forstår jo ikke at det er mangelen på andre fornøyelser som gjør at folk samler seg. De føler seg smigret.

Advertisements

One response to “Hvordan bli husket i framtiden

  1. For en skatt! Fantastisk å kunne lese dagboken hennes. Spennende lesning:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s