Dynevarme og tidskamp

Man burde egentlig være sin egen sjef og selv kunne få bestemme når man skulle stå opp. Men det får jeg vel vente med til jeg blir pensjonist og ikke lenger trenger all søvnen. Sukk!

Noen morgenener er dyna så utrolig deilig, drømmen så herlig god og øynene så veldig tunge. Da er det gjerne kaldt ute, kanskje det regner så man kan høre trommingen på taket tilogmed. Og dyna bare presser en stakkars kropp ned i madrassen når denne kroppen forsøker å brekke seg løs fra dynetaket.

Men man kommer seg på beina – man bare må det. Og forbanner seg på at i kveld skal man legge seg tidligere. Nå snakker jeg mest om meg selv egentlig så jeg går over til jeg-formen. Jeg raver ut på badet og tapper vann i vasken til det blir varmt. Så går jeg i dusjen der vannet nå også er blitt varmt. Og der står jeg og våkner litt etter litt. Noen ganger tenker jeg at jeg ikke skal vaske håret – fordi jeg dusjet eller badet i går kveld. Det blir med tanken fordi autopiloten stapper hodet under strålen før styringsdelen av hjernen klarer å informere resten av kroppen om dette.

Endelig våken går jeg runden og vekker ungene. De er akkurat like dynevarme og trøtte som jeg nettopp var. Så jeg tar meg tid til litt pjusking og kosing for å få dem våkne. Tenk at mine barn skulle bli akkurat som meg. Det er nå jeg innser at tiden er i ferd med å løpe fra meg. Jeg har brukt 10 minutter for mye på å våkne. Jeg har brukt 5 minutter for lenge i dusjen. Jeg har brukt 10 minutter for mye på ungene. Nå haster det!

Klær hives på i hurtigtempo, matpakker smøres, frokostbrødskiva gulpes ned med 4 tygg på hver bit og sekkene pakkes. Den frydefulle ektemann gneldrer noe om at vi burde begynne å pakke sekkene kvelden før. Særlig når vi oppdager at guttungen skal ha med seg sitteunderlag, vedkubbe, pølser, grillspyd og spikkekniv! Han skulle dessuten ha møtt følgegruppa i krysset for 4 minutter siden. Så i bare T-skjorta, usminket og med innesko løper undertegnede med 6-åringen på slep for å ta igjen følgegruppa. Jeg har luen og vantene hans i den ene hånda og guttungen i den andre. Og vi løper! Når vi endelig har tatt dem igjen kan jeg ikke snakke, det blir bare hikst etter en seig oppoverbakke. Men guttungen blir levert – får lue og vanter på og jeg kan tusle hjem igjen for å gjøre meg selv klar.

Sa jeg at jeg kom for seint på jobben?

Dagens Fryd: Det er dynevarmen sin skyld!

Advertisements

5 responses to “Dynevarme og tidskamp

  1. Jeg har vært på jobb en tur i dag. Og så har jeg være på Hassel fengsel, der har jeg aldri vært før. Det var fint. Det er så fint å jobbe. Og det er så innmari deilig å bedrive tomprat. Særlig på Intermezzo. Tok du dette hintet? Jeg kan gi et til; romle. Et til; tapas til Fryd, sushi til Mona. Et fjerde; jeg har ingen planer før jul.

  2. Jeg har være, jeg.

  3. Jeg vil også til Intermezzo. Men vi må sette en dato og holde oss til den. Tirsdag neste uke for eksempel? En ypperlig dag å spise tapas (Fryd) og sushi (Mona).

    Er vi heldige dropper Mac innom denne posten og melder seg på også.

  4. Åh, ikke akkurat den tirsdagen. Kjære du, kan vi si torsdag? Eller når som helst uken etter. Kan vi, kan vi?

    Torsdag om en uke er kjempefin.

  5. Torsdag 8. november. Intermezzo med Mona!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s