Hva er tøffest? Å være syk eller å pleie syke?

Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å være sykehusinnlagt et par ganger de siste månedene. Siste gang var i går og i dag. Og jeg har skjønt og lært endel om sykehuslivet nå. All beundring til de som jobber på sykehus, og som klarer å være hyggelige og blide hele dagen. Det kan ikke være lett når man jobber med gamle og veldig syke mennesker som ikke klarer å gjøre noe som helst selv. Som må ha hjelp til å gå på do, som må mates, som kaster opp eller bæsjer i sengene, som må dusjes og stelles, som lukter vondt, som stønner og klager og lager ekle lyder. 

Og ikke nok med det. De hadde ikke nok senger til alle. Det var rene stolleken med sengene der. Da jeg kom hadde de ikke seng og rom til meg. Like greit, jeg var jo ikke verre enn at jeg kunne sitte på dagligstua og høre på musikk på iPod´en og lese mens jeg ventet på inngrepet mitt. Så sa de at de hadde seng og rom til meg. Men da var det så kort tid igjen så jeg sa at jeg heller ventet på dagligstua litt til siden jeg satt så godt. Da jeg så kom for å ta i bruk senga var den tatt! Jeg fikk en ny seng på korridoren, en sprøyte i skinka og en sprøyte i magen. Og der lå jeg og ble temmelig sløv og dopa mens folk hastet forbi. Og da jeg kom tilbake etter inngrepet fikk jeg den samme fine plassen i korridoren. Men da var jeg enda mer dopa og sløv så jeg klaget ikke. Men utpå kvelden da hjernen var på vei tilbake begynte jeg å mase om en plass på et rom. Og jeg hadde flaks. En plass ble ledig. En dame som kom rett etter meg hadde ikke samme flaks. Hun fikk et undersøkelsesrom uten vinduer. Jeg vet alt om hvordan det er å ligge der. Jeg lå på et slikt rom sist jeg var der. 

Selv var jeg nok en av de friskeste og yngste på avdelingen. Jeg har gallestein og måtte gjennom et helt forferdelig ubehagelig ERCP-inngrep for å fjerne stener fra gallegangene. Men bortsett fra vondt i mellomgulvet og hoven hals etter den ekle slangen jeg måtte svelge, samt at jeg var en smule traumatisert etter det jeg opplevde som veldig smertefullt og dramatisk så var jeg altså i ganske fin form sammenlignet med resten av klientellet. 

Den gamle damen på 85 år som lå på rom med meg stønnet og bar seg hele tiden. Hva hun lå der for aner jeg ikke. Jeg syns ikke det passet å spørre. Dessuten hørte hun dårlig. Men hun var stolt den gamle damen. Ikke kunne hun reise seg og ikke kunne hun komme seg på do uten hjelp. Om natten bæsjet hun på seg og om morgenen døde hun nesten av skam da hun fortalte det til pleierne. Hun hadde ligget i det hele natten for ikke å forstyrre! Og hun gråt sårt og sa at hun bare ønsket å dø framfor å slik ydmykelse. 

Man hører liksom om så mye om uverdig alderdom. Men for slike som meg som aldri kommer borti det så er det så fjernt. Men jeg vet at jeg hadde vært like fortvilet som den gamle damen om det hadde vært meg. Hun fortalte at hun var tidligere turner og danser. Det er vanskelig å forestille seg når man så den bittelille rosinen som lå i sengen og gråt. En eldre mann hadde gått alene på toalettet og slått seg halvt fordervet. Han ble trillet tilbake til rommet i rullestol med halve ansiktet fullt av blod. En annen mann jeg ikke så men bare hørte, harket helt fra knærne og opp. Det begynte som hark, fortsatte som host og endte som et ul. 

Hva vil jeg med dette? Aner ikke. Bare skrive det ned antar jeg. Fordi det gjorde inntrykk på meg. Det er noe med å oppleve det selv fremfor å lese om det i avisen. 

Det er sant at man må være frisk og sterk for å være syk. Det er forferdelig slitsomt å være syk. Det er i hvert fall sikkert. Takk til de som orker å gå på jobb dag etter dag og jobbe under slike forhold. Jeg var lykkelig da jeg kunne gå ut derfra i dag. 

Advertisements

8 responses to “Hva er tøffest? Å være syk eller å pleie syke?

  1. Som deg er jeg takknemlig for at noen makter å jobbe på sykehus. Jeg var helt skrekkslagen etter å måtte tilbringe en del tid på sykehus nå i april.

  2. Jeg slapp være over natta sist jeg gang jeg var inne, men det var sengelek og mange som hadde det verre enn meg der jeg var også. Da jeg kom hjem var de fleste nokså fortørna over ventetid, men jeg måtte som deg bare si at de som jobber på sykehus jobber det forteste og beste de kan! Det var bare så mange foran meg og så mange leger og sykepleier til å behandle dem at det måtte ta tiden det tok!

    Håper du er ordentlig frisk nå da?!

  3. Haha! Neida. Jeg er ikke ferdig. Neste uke skal galleblæren ut. Men når det er gjort er jeg forhåpentligvis ferdig med sykehus for en lang, lang tid.

    Lyspunktet er at jeg har gått ned 8 kilo midt i kaoset.

  4. Synes det var en flott post!
    Vi trenger alle å bli påminnet om hvordan livet kan bli og er for mange.

    Min mormor ligger på sykehjem etter slag som gjorde henne lammet i en arm og ett ben.
    Jeg har skrevet litt om det nederst i dette innlegget.
    http://tordenlill.wordpress.com/2008/02/20/d%c3%b8den/

  5. Et veldig godt spørsmål, et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger, jeg jobber med syke mennesker.

    Jeg tror det ofte kan være en blanding, det er selvsagt tøft å være syk, men veldig ofte er det også ganske tøft for oss som skal pleie den syke. Jeg har flere ganger tatt til tårene på jobben.

  6. Jeg tror det er tøffest å være syk, jeg, men det er en veldig empatisk holdning du har! 😉

    Håper de får reparert deg snart, Fryden min!

  7. Nå leste jeg dette for andre gang. Det er en fin post, Fryd. Veldig fin.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s