Folkeskikk – hva er det?

Et søk på google hjalp ikke så veldig for å opplyse en stakkar. 

Folkeskikk blir som regel brukt om atferd og verdier i et land, i en gruppe eller i en familie. Folkeskikk er en del av en kultur. Folkeskikk reflekterer også verdiene i en kultur.

Dette fant jeg i et foredrag holdt av Paul O. Olson. 

Eller denne: 

En enkel definisjon på etikk er folkeskikk. Men verken etikk eller folkeskikk er entydige begrep. Ulike tros- og verdigrunnlag, miljø og andre omstendigheter vil påvirke vår oppfatning av hva som er god skikk – eller etikk. 

Akk. Ikke så veldig entydig akkurat. Og jeg skal i hvert fall ikke bidra med en nyskapende definisjon av folkeskikk. Jeg bare registrerer at det egentlig er veldig kjekt å ha fått inn endel av det – tross min mors bekymring om det motsatte. For tenk om man ikke kjente spillereglene og ikke visste hvordan man skulle oppføre seg. Én ting er å hilse og si hei når man treffer kjentfolk – det er folkeskikk. Men når man da skal inn i nærkontaktsituasjon. Håndhilse eller klemme? Slapt eller solid håndtrykk? Reise seg eller bli sittende? Hvilke kvaler! Enda verre er det å treffe utlendinger som f.eks. har andre regler for folkeskikk. Tre kyss på vekselsvis ene og andre kinnet. Eller den kinesiske varianten hvor man bare bukker og rekker frem visittkortet. Åh, fomle! Gjør jeg det riktig, mon tro. Jeg er sikker på at man aldri blir fullbefaren folkeskikkutøver, men du verden som det hjelper på selvsikkerheten jo mer man kan. 

Disse forvirrende reglene kan gi de verste kvaler for enkelte. Men tross alt – det hjelper å omgås folk som er oppvokst i samme miljø og som har noenlunde lik oppdragelse og oppfatning av hva som er folkeskikk. Da kan man i være trygg og f.eks. gå inn på et jobbintervju eller et annet møte med fremmede i forvissing om at det som gjelder er et solid håndtrykk og et direkte blikk fulgt av et smil mens man sier sitt navn tydelig og merker seg de andres navn.

For flere år siden var jeg i Taiwan på et møte da en hel delegasjon med kinesere toget inn. Selv om jeg hadde lest meg opp på de lokale skikkene, føltes det merkelig å levere ut og motta visittkort mens man bukket. Hilser man? Tydeligvis ikke. Man bare mottar kortet og ser respektfullt på det, og skotter på giveren for å liksom merke seg ansiktet. Og så skynder man seg å pushe eget kort på samme måte og unngår direkte øyekontakt. Hoff! Jeg tror det gikk bra, men jeg husker jeg svettet over å ikke kjenne systemet. Det var ikke noe gøy å spise på fin restaurant heller, når man ikke engang behersket skikkelig spisepinnebruk. Og jeg må innrømme at jeg skvatt når forretningsmennene smattet og rapet og fortsatte å snakke ubesværet som om ingenting skulle ha skjedd. 

For meg er raping og lignende lydrike luftutslipp fra andre kroppsåpninger det ultimate bevis på manglende folkeskikk. Alle kan være uheldige, men da ber man skamrødmende om unnskyldning. I Taiwan var det tydeligvis helt akseptabelt og på grensen til høflig. Og det er dette da. At vi har forskjellige mål på hva som er folkeskikk. Og selv i miljøer med like spilleregler er noen strengere enn andre. Samt at noen har snevrere intimsone enn andre. Uansett så tror jeg ikke at det er uvanlig å bli frastøtt av folk som viser dårlig folkeskikk (dvs. bryter de uskrevne reglene for god og dårlig oppførsel) når man burde forventet at de hadde fått lært annet. Står man og pirker seg i nesen, grer håret ved matbordet, raper høylydt, klør seg i rumpa eller med vilje sier sårende kommentarer om andres utseende så oppleves det som respektløst av andre. 

Men det var det med å ha forskjellig mål for folkeskikk, da. Noen mennesker mener det er korrekt oppførsel å takke for seg i minst en halvtime før man kan snu seg å gå. Den berømte dørstokkmila. Man skal takke for seg, for serveringen, rose vertinnen, rose verten, snakke om været og til slutt – etter å ha sagt farvel 10-12 ganger endelig få lov til å forlate åstedet. Denne varianten har jeg ærlig talt ikke noe til overs for. Ei heller syns jeg noe om å ringe noen for først å holde en lang innledningsdialog om vær og vind før man kan komme til saken. Men jeg vet så inderlig godt at mange særlig av den eldre generasjonen forventer dette – så jeg prøver virkelig å ta meg sammen innimellom selv om det til tider føles veldig fjollete.

Men det er jo dét, da. Folkeskikken forandrer seg!!! En gammel dame forventer pjatt om vær og vind og bruk av De og Deres, mens en jypling kan finne på å tiltale deg med Døh, dama!  Og kanskje Døh! Blir helt akseptert tiltale istedenfor du eller De om noen år for alt jeg vet. 

Selv får jeg jo bare forsøke å gi videre det jeg selv har lært og benyttet med hell i mitt eget liv. Så får ungene mine forkaste det de syns er fjollete. Men raping og promping, buseplukking og rompekløing i det offentlige rom vil jeg altså ikke ha noe av uansett hva som blir akseptabel atferd i fremtiden. Det får være måte på! Da skal jeg bli en fæl gammel dame med paraply som jeg skal dunke i hodet på synderen mens jeg piper at de får lære seg folkeskikk!  

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s