Soga om den stygge galleblæren – kapittel 1

Denne historien begynner i slutten av april i år. Det var da jeg for første gang ble klar over at jeg hadde en galleblære. Det vil si – til å begynne med visste jeg ikke hva det var. Jeg bare våknet med kjempevondt i brystet. Det var en dump smerte som man ikke kunne definere hvor kom fra. Det gjorde vondt i hele brystet oppunder ribbeina, og det gjorde vondt i ryggen. Smerten var så intens at jeg trodde jeg skulle dø. Men jeg gjorde ikke noe annet enn å bli liggende i senga og vente på døden. Noe annet orket jeg ikke. Men jeg døde ikke. Utpå ettermiddagen dagen etter gikk det over. Da hadde jeg ligget uten å orke å høre på musikk eller lese eller noe annet. Jeg bare var i vondten. 

Så gikk det et par dager og alt var såre vel. Inntil smerten kom igjen. Jeg slukte smertestillende, men de hadde ingen effekt. Mannen min hadde omgangssyke og var elendig. Han mumlet noe om at jeg kunne ringe legevakta mellom doturene sine. Og til slutt gjorde jeg det. Etter å ha rullet rundt på badegulvet, prøvde alle mulige stilinger, spydd spontant (av smerte tror jeg) og vandret rundt i huset og mjauet som en katt. Legevaktdamen spurte litt og antydet luftsmerter før hun sa at jeg burde komme en tur. Huff! Også luftsmerter da gitt. Bare tanken på å bli avvist fikk jeg til å gå tilbake til sengen og fortsette å puste meg gjennom smertene. Inntil det ganske enkelt var nok! Så før jeg klarte å stoppe meg selv dro jeg på meg klær og satte jeg i bilen uten å vekke noen. 

Det gikk forholdsvis bra. Ved IKEA kjente jeg meg kraftig svimmel og tenkte at nå besvimer jeg. Men jeg stoppe bilen i kollektivfeltet og pustet dypt med hodet ned til det gikk over. Så kjørte jeg videre til legevakten. Det gikk over all forventning. Jeg fikk komme rett inn og ligge i seng! Snille pleiere kommenterte at jeg var både blek og klam og syntes synd på meg. Og en hyggelig utenlandsk lege undersøkte meg litt før han tydeligvis hadde en diagnose klar. Ikke at jeg fikk vite det. Men jeg hørte han snakket med noen og sa noe slikt som «Jeg har en dame her, jeg tror hun har …..titt». (kolecystitt har jeg lrt at det heter i ettertid). Og siden jeg var eneste dame der akkurat da så tok jeg for gitt at det var meg. Det gikk over all forventning. Ingen snakket om luftsmerter, men isteden ble dørene åpnet, og jeg fikk vandre inn på akuttmottaket. 

Nye leger og nye undersøkelser og endelig en fantastisk deilig sprøyte i rumpa som fjernet smertene. Og dermed ble det innleggelse på kirurgisk avdeling. Makan! Tenk innleggelse på sykehus! Også jeg da – som alltid er frisk. Det var betennelse i galleblæren. Han ble litt overrasket mannen min da jeg ringte kvart over seks om morgenen og fortalte at jeg lå på sykehuset. 

Det ble to netter på sykehus før jeg kom hjem på permisjon. Jeg lå med antibiotika i armen og følte meg egentlig ganske frisk. Men permisjonsnatta ble dum. Da kom smertene igjen. Og mannen kjørte meg inn på avdelingen igjen. Da var sengen min tatt og avdelingen var stuende full. Så jeg fikk ligge på et «rektoskopirom» så trangt og lufttomt som overhodet mulig. Men en solid smertestillende sprøyte i låret gjorde at jeg ga beng i det meste akkurat da. Og neste ettermiddag reiste jeg hjem igjen smertefri og med løfter om fjerning av galleblære når det hadde gått noen måneder. Jeg som tidligere ikke engang ante hva galleblæra gjorde eller at man kunne leve foruten den. 

Nå vet jeg at galleblæra sitter i underkant av leveren. Når leveren danner gallevæske renner dette ned i galleblæra. Og galleblæra spruter ut den oppsamlede og fettnedbrytende gallen når man spiser fet mat. Praktisk. Men om man da ikke har noen galleblære så fortsetter bare leveren å produsere gallevæske. Uten galleblære sildrer gallen bare ned i tarmen og gjør jobben sin der. Gallen drives ut av muskelsammentrekninger i gallegangen, og hvis gangen er tilstoppet av en stein, får man kolikkaktige, krampelignende smerter øverst i magen. 

Det ble sykemelding for meg halve mai. Litt slapp var jeg nok av all antibiotikaen, men været var bra og jeg tok det med ro og koste meg hjemme. Og det kom ikke flere fæle anfall resten av den måneden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s