Jeg har skjønt en ting om meg selv. Når jeg har det litt dumt og vanskelig så er det veldig tungt å blogge. Ja, for bloggen kan jo liksom folk jeg kjenner plutselig snuble over helt tilfeldig. Også vil de kanskje skjønne at det er meg som skriver. Ikke kan jeg skrive om dumme eller slemme mennesker i livet mitt av samme grunn. De kan gjenkjenne meg. Og her sitter man og føler seg skikkelig paranoid. Noe som absolutt ikke meg i det hele tatt. Jeg tror egentlig godt om alle, jeg. Det er bare det at jeg har lært litt om slemme mennesker i det siste. Og da er liksom både tanker og følelser oppfylt av alt dette dumme og vonde. Slik at det ikke er plass til morsomme og rare og ikke minst frydefulle betraktninger.
Det er nok det som feller meg. Jeg ser min venninne Linda har en blogg som heter «Kampen mot tilværelsen«. Jeg tenker at det nok er mye greiere å skrive om dumme og leie ting når man har en blogg som heter kampen mot tilværelsen. Mens dumme meg opererer med frydefulle betraktninger. Og hva da hvis livet ikke akkurat er frydefullt akkurat nå? Ja, hva da? Skal jeg døpe om? Sure betraktninger? Oppgitte betraktninger? Mismodige betraktninger? Deprimerte betraktninger? Sukk!
Nei, det blir ikke noen frydefull blogging i dag. Hvis man da ser bort fra at jeg har bakt en eplekake sammen med ungene. Epler plukket fra eget epletre i egen hage. En salig stund med ivrige barn som skreller epler og stikker frem skje for å smake på deigen (som forøvrig smaker himmelsk). Også samles familien rundt bordet med varm kake og kald is og kos. Og ingen skjønner at vi faktisk skal spise kaken alene. Bare vi – ingen gjester – ingen besøk – ingen møter eller arrangementer som vi må levere kaken til. Den fine jentungen sto så mismodig og sa at hennes eplebåter ikke var like fine som mine. Og jeg kunne trøste og si at det gjør ingenting for det er bare vi som skal spise kaken og formen på eplebåtene har ingenting å si for kakens smak. Vår egen kake.
Se, der ble det litt fryd likevel midt i det dumme.
Frydefulle betraktninger 
Jupp, den der har jeg fått også. Jeg har funnet ut at jeg er utrolig lett å kjenne igjen, og at mange jeg har vært borti (og kunne tenkt meg å skrive om!) finner bloggen min. Så da så.
Hva med meg, da? Kan jeg skrive om frydefulle ting?
Egentlig så skriver du jo om frydefulle ting innimellom. Men så har den du den fine tonen din som er litt melankolsk. Eller er det bare jeg som leser det du skriver med Macumba-stemme?