Mammas morgenstund – det er visst dette som er livet

I dag ringte vekkerklokkene våre synkront. Nøyaktig på samme sekund begynte to vekkerklokker av hvert sitt fabrikat og på hvert sitt nattbord å pipe iltert. Jeg kjenner det rykker i sidemannen (også omtalt som den frydefulle mannen). I dag er det ikke mye fryd over oss der vi synkront snur oss mot hver vår vekkerklokke og trykker synkront på snoozeknappen i et forsøk på å hale ut drømmene og sengevarmen litt lenger.

Men etter to nye synkrone angrep fra vekkerklokkene er det ingen bønn. Vi står opp – temmelig synkront fortsatt, men deretter skilles våre veier i hver sine morgenritualer.

Som den samvittighetsfulle kvinnen jeg er går jeg først fullstendig naken ned i vaskekjelleren og setter på en klesvask. Den skulle vært startet, og ikke minst hengt opp i gårkveld, men gjett hvem som glemte det. Jeg sover naken og det er mørkt i huset – ergo går jeg naken. Ingen ser meg og jeg er fortsatt ullen i hodet av søvn eller mangel på sådan.

Deretter tar jeg på meg en nattkjole for å gå og vekke ungene. Vekkingen foregår ved at jeg kryper under dynene deres og stormkoser og småprater med dem helt til de våkner. Jeg sier til jentungen at det er viktig at hun våkner fordi hun skal ha med et fat ferdig oppskjært frukt på skolen. Dette er lekse!

Når jeg har fått livstegn fra begge ungene går jeg i dusjen. Og mens jeg står og tørker meg roper jeg taktfast på ungene. Nå må dere stå opp. Hallooooo? Kom igjen, vi begynner å få dårlig tid! Få opp farten!

Det første livstegnet kommer fra jentungen. Hun begynner å spille blokkfløyte. Det er den fine blokkfløyten med ”pennal” som de fikk utlevert i går. Nå skal jeg ikke si noe stygt om blokkfløyte her, jeg har i utgangspunktet ingen egne traumer knyttet til blokkfløyten. Men det er noe med timingen som skurrer. Vi skal rekke to jobber og skole og det skal skjæres opp store mengder frukt, og matpakker skal smøres, sekker skal pakkes og frokost skal spises. Så jeg går inn og foreslår at hun begynner å kle på seg. Jeg finner til og med frem en bukse som jeg anbefaler varmt. Så tar jeg blokkfløyten og spiller ”Lisa gikk til skolen”, og høster stor beundring fra jentungen som syns jeg er strålende dyktig på blokkfløyte.  

Og guttungen ligger godt begravd i dynen og nekter å stå opp. Fint! Klokken er 7.35 og vi burde forlatt overetasjen for lenge siden. Så jeg stormer inn til guttungen og river av ham dynen mens jeg graver fram klær til ham med den andre hånda. Kle på deg! Gå og tiss! Kom i gang! Tre-setningers-ordre funker fint. Selv er jeg fortsatt halvveis påkledd med vått hår. Som den siste får jeg til sist skysset familien ned trappen for å starte trinn 2 – frokost og niste og pakking. 

Jentungen og jeg skjærer frukt. Det vil si – jeg skjærer opp 4-5 epler, like mange pærer og clementiner. Jentungen skjærer opp én banan. Men det blir fruktfat som hun kan ta med på skolen. Far smører nister til seg selv og ungene. Flott! Det blir akkurat en pitteliten skalk av brødet igjen når mor endelig er klar. Glem det! Jeg spiser rugsprø når jeg kommer på jobb. Det går fint. 

Jeg smaker på dette uttrykket – å sette andre foran seg selv. Jeg hadde ikke tenkt det skulle bli slik – det er bare blitt slik. Og det ender selvsagt med at far stryker på dør og mor samler sammen unger og kaos. Og ungene hiver på seg jakker og sko etter kun 4-5 oppfordringer. Så stryker de på dør. Mor står tilbake med to ransler, en kakeboks med oppskåret frukt og sitt eget pikk og pakk. Og når jeg kommer ut står de der med bønnfallende øyne. De har gått sammen om oppgaven, og de samarbeider for en gangs skyld fantastisk. «Mamma, kan du ikke kjøre oss?». Jeg kan kjenne øyevippene deres blafre. Og selvsagt kjører jeg dem på skolen. Og kommer 20 minutter for seint på jobb. Til en sjef som har null forståelse for at en mor faktisk har litt annet å gjøre om morgenen enn å få seg selv avgårde.

Det var nok snoozinga sin skyld. Men den var til gjengjeld både frydefull og ikke minst synkron.

Advertisements

6 responses to “Mammas morgenstund – det er visst dette som er livet

  1. Etter denne morgenstunden burde det vært pålagt med en halvtimes pause! 🙂

    Jeg har ikke morgenstellet med ungene her lenger, men har hatt det i mange år, og som jeg kjenner meg igjen i det su skriver!

    Ellers så kjenner jeg meg igjen i blokkfløyten som nemlig ble utdelt på vår skole i går også. Og min datter synes også jeg er en imponerende blokkfløytespiller;-)

  2. Argh. Du må då få :sir: til å hjelpe ungane! Korleis blei me femtitalshusmødre og karrieremennesker samstundes? Argh!

  3. :sir: leste gjennom det jeg hadde skrevet og kommenterte at det sto veldig lite om ham der. Han maser også. Og dessuten så smører han jo matpakker og frokost til ungene.

    Men jeg argumenterte med at jeg skrev om MIN morgen – ikke hans morgen. At :sir: drikker kaffe mens han leser avisen, :sir: dusjer, :sir: barberer seg osv er kanskje i overkant mye informasjon tenker jeg.

  4. Snoozing er ikke noe lurt…men akk så deilig, i noen minutter…

    MEN – det er altså ikke alle familier hvor det er slik. I noen familier er det altså motsatt, at mor stryker på dør før noen andre har rukket å tenke på å stå opp, og far har hele jobben med de mer eller mindre små.

    Dytt-en-hyssing-jobben.

    Hos meg, for eksempel.

    Med andre ord – jeg kjenner meg igjen…

  5. Dytt ein hyssing. Åh, så fin krøll!

  6. Rare lekser dere har. Få mor til å skjære opp frukt?!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s