Jeg er en struts

I dag har det vært innsamlingsaksjon for BlåKors. Jeg har ikke fulgt med i det hele tatt. Jeg har ikke engang sett fjernsynsprogrammene i forkant, og heller ikke klikket på linker eller lest artikler i avisen om rusmisbrukere eller deres pårørende. Det burde egentlig engasjere meg veldig. Jeg burde sittet og sett på, jeg burde grått, jeg burde gått med innsamlingsbørsa og jeg burde gitt selv så det sved.

Jeg gjorde ingen av delene. Fordi jeg er en struts. Selv 13 år etter at jeg kastet ex’en min på dør blir jeg helt skjelven og utenfor når temaet kommer opp. Og siden jeg ikke orker å bli skjelven og utenfor så ser jeg på temaet som en trussel. En trussel jeg må skjerme meg for. Så jeg oppfører meg som en helt normal struts og nekter å se trusselen i øynene. 

Og selv om jeg skriver dette så orker jeg ikke å skrive ned min egen historie som pårørende til en rusmisbruker. Fordi det kan gjøre for vondt. Men jeg skjønner at det har merket meg for resten av livet. For eksempel er jeg redd for fulle folk. Neida, jeg kan gjerne drikke alkohol selv, men det skal godt gjøres at jeg blir full. Drikker mannen min for mye stivner jeg fullstendig. Selv om jeg vet at han ikke har et alkoholproblem så er jeg på alerten med én gang. Tenk om han blir full! Jeg hater ham hvis han blir full. Og når han påpeker at jeg overreagerer så er det mye mulig han har helt rett. Det er ikke hans skyld at jeg er sånn. Men han må også betale for min vonde livserfaring.  

Lukten av mennesker som har vært på fylla byr meg ekstremt imot. Som en hund med god luktesans kan jeg kjenne om noen lukter fyll og har forsøkt å skjule det med f.eks. pastiller. Jeg registrerer blodskutte øyne og pløsete ansikt og vet inni meg at det er dagen derpå for vedkommende. Og skyr personen resten av dagen hvis mulig. 

Jeg syns inderlig synd på de som står oppi det. Aller sterkest føler jeg for de pårørende som forsøker å skjule, som setter opp en «vellykket» fasade og som hjelper og støtter rusmisbrukeren på alle mulige måter. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan de har det. En periode i livet mitt gråt jeg hver bidige dag. Det ble en vane. En periode trodde jeg det var slik det var. For jeg kunne ikke huske at jeg hadde levd et liv tidligere uten gråt.

Mulig jeg burde bidratt mer med egne erfaringer og gode råd, men det jeg vet var at ingen råd andre ga hjalp meg den gangen jeg sto midt oppi det. Det som til slutt hjalp meg vekk fra rusmisbrukeren var egne reaksjoner. Det var den morgenen jeg våknet rundt 5 om morgenen – kikket på den illeluktende og snorkende personen ved siden av meg og lurte på om jeg som kun var 29 år skulle kaste bort resten av livet sammen med denne personen. Valget ble tatt der og da og jeg kan ikke si jeg har angret et eneste sekund.   

Nå ser jeg tilbake kan jeg knapt huske sist jeg gråt ordentlig. Kanskje jeg gråt opp de fleste tårene mine den gangen for 13 år siden? Jeg vet ikke. Og de vonde historiene, de ubehagelige følelsene og smerten har jeg gjemt godt i de dypeste og bakerste skuffene i hjernen. Der ligger minnene og bør helst ikke forstyrres. Noen ganger blir minnene likevel hentet fram når jeg kjenner en kjent lukt, opplever en kjent følelse eller får en ny vond erfaring. Da kan jeg gråte så dypt og hardt og vondt at jeg blir helt redd for meg selv. Så jeg stapper alt tilbake i skuffen og håper at nøkkelen en vakker dag forsvinner. Eller at det ikke lenger gjør vondt når det slipper ut. 

Setter jeg opp regnskap for meg selv er lista på minus-siden lang og fæl. På pluss-siden står kun en eneste ting. Man vokser på alle erfaringer. Og det jeg lærte i det parforholdet har vært en verdifull erfaring som har gjort meg til det mennesket jeg er i dag – en person som forhåpentligvis er mer tolerant og forståelsesfull enn om jeg ikke hadde levd med en rusmisbruker. 

Vi ga forresten 200 kroner til innsamlingsaksjonen. En flau liten 200-lapp. Det var da noe. Hipp hurra for de som står på og som gjør en forskjell for de som trenger hjelp. Dere fortjener all den hjelp dere kan få. Jeg beklager at jeg ikke orket å gjøre mer akkurat nå. Jeg er bare en struts med bitteliten forstand i dag.

Advertisements

2 responses to “Jeg er en struts

  1. Du skriv, Fryd. Du er ikkje heilt struts. Og du tenker og føler og veit. Og du deler. :klem:

  2. Når sant skal sies synes jeg det må være lov til å være litt struts av og til. Det viktigste er at man ikke er det når man ikke kan være det. Og egentlig tror jeg du titter opp om du må!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s