Soga om den stygge galleblæren – kapittel 2

Det er på tide å skrive 2dre kapittel i denne soga – før jeg glemmer alt sammen. Hvor mange kapitler det blir vet jeg nesten ikke. 3-4 kanskje? Da jeg forlot kapittel 1 satt jeg altså lykkelig på min terrasse og var sykemeldt i sola – smertefri og fin. Så naturlig nok begynte jeg å jobbe igjen. Og det gikk kjempefint. Over to uker var jeg i jobb og tenkte ikke mer på galleblære. Så kom helvete tilbake. Denne gangen gjenkjente jeg smertene og visste hva det var så sånn sett var det ikke så skremmende. 

Jeg var en tur på legevakta og fikk meg en smertestillende sprøte. Og jeg var en tur hos legen og klaget min nød og fikk enda mere smertestillende piller som kunne tas inn både her og både der. Det ble også tatt blodprøver av meg og de viste at leververdiene var høye. Er dette bra eller dårlig? lurte jeg. Det var nok dårlig egentlig, for det ble plutselig fart i sakene. Jeg fikk ny sykemelding og beskjed om å reise inn på akuttmottaket på sykehuset samme dag. Det var den fineste dagen i juni. Sola stekte fra skyfri himmel og jeg vandret lettkledd, smertefri, fastende og glad inn på akuttmottaket og håpet at de skulle gjøre magi med de uforutsigbare vondtene. 

«Vi må ta nye blodprøver» sa de. På dette punktet begynte jeg å føle meg som en narkoman og måtte sjekke begge armene for å se hvor jeg var minst bestukket. Blodprøver syns jeg liksom jeg har levert nok av. Gårsdagens blodprøver tatt av fastlegen var fortid. De måtte ha egne blodprøver. Så de fant en åre og jeg måtte vente. Det var inmari kaldt på det undersøkelsesrommet jeg fikk tildelt. En båre med skaitrekk eller en plaststol med rett rygg var alternativene. Heldigvis hadde jeg bok. Og en snill pleier så hvordan jeg frøs og tilbød stort deilig helseteppe. Så der satt jeg, sulten, tørst og kald. I det minste var jeg smertefri. Og dagen gikk. Den fine solskinnsdagen. 

Endelig kom det noen. En lege som informerte meg om at leververdiene mine var høye. Akkurat. Det var jo en nyhet. Imidlertid var det slik at verken leververdier eller smerter kunne føre meg noe raskere frem i operasjonskøen. Så jeg kunne bare dra hjem. Jeg ble ikke engang forbanna. Jeg ble bare helt målløs. Hadde jeg sittet der en hel, lang dag og sultet og tørstet og frosset bare for at de skulle ta de blodprøvene og deretter fortelle meg at de ikke kunne gjøre noe? Jeg fikk i det minste med meg en resept på 50 Voltaren stikkpiller av heftigste sort. 

Men smerteanfallene fortsatte å komme – noen ganger flere på samme dag. Og jeg måtte tilbake til fastlegen og fortelle at mitt sykehusbesøk ikke førte frem. Jeg hadde i det minste fått time til å fjerne galleblæren – i slutten av måneden. Vi hadde kjøpt og betalt reise til Spania for hele familien i begynnelsen av juli og jeg så allerede ferien forsvinne. Ektemannen ringte forsikringsselskap og vi forberedte ungene på de verste nyhetene. 

Det var da min store helt dukket opp. Fastlegen hadde forhandlet seg til en time på Kirurgisk Poliklinikk for meg og der traff jeg HAM. Han var svensk, høy, lys og vanvittig kjekk. I tillegg var han en mann som ordnet opp. Istedenfor at jeg måtte sette meg ned og fortelle historien min for ørtende gang, viste han at han hadde gjort leksen sin og lest saken min. Så han mente at her måtte noe ordnes kjapt. Han tok noen telefoner og ringte rundt og vips skulle jeg på MR samme kveld. Og fikk nye time hos legehelten samme uke. 

MR var helt greit. Litt trangt og ubehagelig var det jo, men det kan jeg leve med. Verre var det med bråket, og musikken de tilbød på øret. Jeg kunne velge mellom «klassiska pärlor» eller Bjørn Eidsvåg. Jeg valgte den første, men er ikke overbevist om at «Air» av Bach egner seg så godt sammen med bankingen fra MR-maskinen. 

Og senere i uken da jeg kom tilbake til min svenske helt fortalte han meg at det lå store steiner i gallegangene. Det var de som forårsaket smertene mine. Han tegnet en tegning til meg som viste galleganger, galleblære, lever, magesekk, bukspyttkjertel og tynntarm. Og det aller verste av alt: en lang ekkel slange som skulle ned gjennom halsen min og helt inn dit steinene var. Så skulle de kutte og få ut steinene fra innsiden! Og dette koselige inngrepet het ERCP. Heldige meg hadde fortsatt en svensk helt som tok flere telefoner og diskuterte og argumenterte for min sak. Så uken etter var jeg den heldige som skulle få komme inn på Gastrolab og få svelge slangen. Har jeg nevnt at jeg er litt følsom når det gjelder slikt? 

Dersom noen som skal på ERCP noengang leser dette så skal jeg prøve å ikke skremme. Jeg kan fortelle om en lang dag uten mat og drikke før de endelig hentet meg. Jeg kan fortelle om sprøyter i rumpa som gjorde meg salig småfull. Og jeg kan fortelle om veldig hyggelige og snille mennesker som tok seg av meg og som sannsynligvis prøvde å gjøre det så lite ubehagelig som mulig. Bedøvelsen i halsen gikk ut etter en halvtime. Jeg vet jeg lå der i halvannen time. Og jeg var på en måte våken. Samtidig som jeg var fjern. Det var vondt inni meg, og med slange i munnen får man ikke sagt fra. Så jeg sparket med beina, og de økte dopmengden så jeg kom meg unna. Jeg husker også at jeg brakk meg mye og ofte. Og da jeg var ferdig lå jeg i mitt eget ekle, slimete spy. 

Jeg fikk en natt på sykehuset og neste morgen gikk svensken min legerunden. Det første han sa var «Stakkars deg, de ga deg en skikkelig omgang juling i går!» Jeg kunne ikke vært mer enig. Og galleblæra skulle de fortsatt hente ut i slutten av måneden. Ferien kunne jeg visst glemme sa han. Jaja. Det finnes verre ting. 

Det positive var at etter dette inngrepet hadde jeg ikke flere gallestensanfall. Og et par dager før jeg skulle inn og fjerne galleblæra fikk jeg telefon med beskjed om at operasjonen måtte utsettes pga. et alvorlig krefttilfelle. Jeg fikk ny time i slutten av juli og kunne reise på ferie med familien likevel.

Advertisements

3 responses to “Soga om den stygge galleblæren – kapittel 2

  1. Uff og huff! Dette var en lang reise denne sommeren. Det hørtes absolutt ikke noe godt ut noe av det der.
    Håper ferieturen ble fin. Ble det Spania-tur da?

  2. Jada. Det ble en kjempefin Spania-tur. Det ble masse rødvin og god mat og sol fra morgen til kveld. Alt i alt var det egentlig en fin sommer. 🙂

  3. hverdagsprinsesse

    Du er veldig tapper, jeg hadde garantert tatt min død av alle sprøytestikkene. Fytterakkern. Du fortjente en flott ferie etter det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s