I tante Hagars ånd

For litt over en måned siden døde min mors tante. Hun var «bare» 95 år gammel, og alle trodde på en måte at hun kom til å leve evig. Innerst inne vet vi alle at man både skal fødes inn i verden og dø fra den igjen, men hun skulle liksom være unntaket som bekreftet regelen. Når hun likevel måtte dø så kan man trygt si at hun fikk en fin død. Hun skulle ut å handle med svigerdatteren sin. Men først spiste de lunsj sammen. Hun var på sitt eget kjøkken, frisk og fin, og hun spiste sin selvlagde lunsj. Og der og da i kjente og trygge omgivelser fikk hun en massiv hjerneblødning. Legen sa hun knapt kan ha merket mer enn et par sekunders smerte før det var over. 

Tante Hagar var ikke som andre gamle damer. Hun var kjernesunn vegetarianer – og et menneske som alltid var blid og optimistisk. Hun hadde nylig begynt å skrive sine memoarer. Jeg beklager virkelig at hun ikke fikk gjort dette arbeidet ferdig for jeg er sikker på at hun ville hatt mange spennende historier å fortelle. Noen av historiene om henne fikk jeg forresten høre i dag – under minnestunden hennes. Om hennes togreise med Raoul Wallenberg, om dagen mannen hennes kom hjem og informerte om at de skulle flytte til Stockholm samme kveld (med 3 små barn), og om da hun klatret til topps på pyramiden i Mexico i en alder av 70.

Og selvsagt var ikke minnestunden for tante Hagar lik en minnestund for andre gamle damer. For flere år siden hadde hun søkt og fått innvilget tillatelse til å få asken sin strødd på Bæreia i nærheten av der hun vokste opp. 

Så dit dro vi i dag. Og selv om det var dårlig vær dagen før og selv om det er dårlig vær nå i kveld så var det nydelig høstvær på Bæreia i dag – til ære for henne. Vi må ha vært et merkelig syn. Et følge på 20-25 mennesker i svarte kåper og frakker bærende på kurver og vesker inn i skogen. Vi møtte joggere og folk med hund. De var alle kledd i skogsklær og de stirret på denne merkelige svartkledde gruppen. Og ute på et vakkert nes hadde vi minnestund. Dikt man hadde funnet i papirene hennes ble lest opp. Det var nydelige dikt som passet perfekt til stunden. Vi vet ikke om hun hadde skrevet dem selv, men det ville ikke forundret noen om de var hennes egne. Og man lo og man minnet tante Hagar med fine historier fra hennes liv. Og etterpå gikk hennes datter og sønn sammen inn i skogen med urne og aske for å finne en vakker gran til henne, og ta et siste farvel. Hun ønsket nemlig å vokse opp igjen som en gran i den skogen.

Vi andre sto igjen og pratet mens vi spiste hjemmebakte boller og drakk varm solbærtoddy. Jeg gikk berserk med kameraet og tok masse fine høstbilder. Det kommer ikke til å være noen gravsten å gå til for tante Hagar. Men det føltes helt riktig at hun skulle være der. Uansett kommer hun til  å leve i hjertene våre. 

Etterpå gikk vi opp i skogen og foreldregenerasjonen vår mimret og husket den gamle jernbanevogna som pleide å stå  der oppe i skogen. Den het «hytta» og var visstnok dratt over isen og opp i heia av 20 hester og 40 mann. Tante Hagar hadde laget en morsom tegning som viste hvilket utrolig strev det hadde vært. Hun var nemlig en ganske god karikaturtegner denne tanten. Dette skjedde i 1923 og først nylig ble «hytta» hentet ned for å havne på jernbanemuseum. Den gamle utedoen sto imidlertid fortsatt igjen – og det var fortsatt litt dopapir på spikeren. Og Hagars datter avdekket en gammel stein der hun og noen jevngamle kusiner og fettre hadde risset inn navnene sine. Så utrolig fint. 

Etterpå dro vi på hotell og spiste god mat og fortsatte å fortelle historier om den døde. Det var veldig gemyttelig og koselig og jeg ble kjent med en hyggelig firmenning. Jeg tenker med meg selv at tante Hagar ville kost seg glugg ihjel sammen med oss.

Advertisements

4 responses to “I tante Hagars ånd

  1. Å, dette var direkte rørende, på en vakker måte. Virkelig. Tenk å ha regien også etter sin død. Hun hørtes ut som en flott tante.

  2. Hei Ingunn,
    takk for at du skrev dette. For meg som ikke kunne komme ble dette en fine»opplevelse» å lese dine ord. Alle jeg kjenner både her i England og i Norge har hørt historier om min spreke tante og hennes helseriktig levesett, kreative evner og opplevelseslyst. Trist er det at hun ikke lever lenger men du verden så mange historier vi kan fortelle hverandre om henne når vi møtes og derfor holde henne «gående» i våre tanker.
    Takk og hilsen fra Rikke i Leicester, England.

  3. Nydelig skildring. Kan ikke tenke meg noen bedre måte å bli minnes en kjær person på, enn å samles til ettertanke i slike omgivelser! Utolig fin blogg du har forresten..du skriver godt!

  4. Nydelig skildring. Kan ikke tenke meg noen bedre måte å minnes en kjær person på, enn å samles til ettertanke i slike omgivelser! Utolig fin blogg du har forresten..du skriver godt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s