Soga om galleblæra kapittel 4

Ja, det er jo selvsagt helt feil å skrive kapittel 4 når man ikke har levert kapittel 3. Men for en «seriøs» forfatter som meg selv har selvsagt rekkefølgen man skriver kapitlene ingen betydning. Kapittel 4 handler nemlig om det som skjedde meg her om dagen. Sist torsdag for å være helt presis.

Etter fjerningen av galleblæra (kapittel 3) var nemlig alt fryd og glede inntil jeg en måned senere fikk et heftig gallestensanfall. Hallo? Galleblære borte? Dette rimer ikke i det hele tatt. Så jeg ringte fastlegen min og klaget. I helsevesenet tar ting tid så jeg rakk å ha opptil flere smertefulle gallestensanfall før jeg til slutt ble innkalt på MR. Og jeg følte meg temmelig erfaren i MR-sammenheng denne gangen. Forrige gang hadde fått velge mellom å høre på Bjørn Eidsvåg eller Klassiska Pärlor da jeg lå i trommelen og kjedet meg. Selvvalgt er velvalgt sier nå jeg – denne gangen hadde jeg med egen CD. 

Etter MR’en hørte jeg ikke noe mer på en stund, før jeg fikk en innkalling til sykehuset om at jeg måtte komme og ta et nytt ERCP-inngrep. Jeg må innrømme at jeg hadde gått rundt og fryktet akkurat dette. Derfor ble jeg ikke overrasket, bare deppa over at jeg måtte gjøre det igjen. Siste gang var utrolig traumatisk og vondt, og jeg hadde vel erklært noe slikt som ALDRI IGJEN! Og «jeg-dør-om-jeg-må-gjøre- det-igjen!» 

Men man må det man må. Jeg stilte på sykehuset fastende, torsdag morgen. Denne gangen fikk jeg faktisk tildelt både seng og rom og slapp å tilbringe tiden på ekstraområder som korridor, dagligstue, klysterrom eller rompeundersøkelsesrom – som ble benyttet når alt annet var fullt. Av med egne klær og på med sykehusskjorta og den enormt store pysjbuksa som passer både han og henne uansett kroppsform.

Er man litt trøtt og får tildelt seng på formiddagen, mens inngrepet ikke er før 12.30 så tar man seg en lur. Og det gjorde jeg. Velsignet være mitt gode sovehjerte. Så våknet jeg av at en kjekk, mannlig sykepleier flankert av to sykepleierstudenter som sto ved min side for å sette veneflon og gi likegladsprøyte. Det ble en hyggelig stund hvor sykepleierstudentene (og jeg) fikk undervisning. Jeg liker likegladsprøyta. Man blir litt småfull og blid. 

Så var stunden kommet og jeg ble trillet ned. Jeg hadde allerede snakket med legen som skulle foreta inngrepet og sagt at jeg gjerne ville dopes litt mer enn siste gang siden det hadde vært såpass voldsomt for meg. Og snille legen lovte. Det siste jeg husket var at jeg fikk den vanvittig ekle bedøvelsessprayen i munnen. Den gjør at man føler at man hovner opp i svelget uten av stand til å svelge slik at det kjennes som om man sikler. Deretter sprøytet legen noe i veneflonen og jeg sovnet dypt og deilig. 

Vidunderlig nok våknet jeg to timer etterpå. Jeg var herlig uthvilt og kunne ikke huske noe som helst av inngrepet. Ikke hadde jeg vondt noe sted heller, bare litt tykk i halsen. Så glad jeg var! Så lettet! Hvorfor fikk jeg ikke slikt dop forrige gang. Jublende sendte jeg SMS til familien og fortalte at nå var jeg ferdig, og det hadde gått kjempebra! Den høye stemningen holdt helt til min helt – legen kom inn. Han beklaget at det ikke hadde gått så bra med inngrepet. Javel? Ikke det?

Nei, det viste seg at jeg hadde gjort kraftig motstand. De hadde ikke klart å roe meg ned i det hele tatt. Slangen hadde jeg tatt tak i og rykket ut med stor kraft. Og siden de er avhengig av at pasientene samarbeider og ikke blir ville og gale på operasjonsbordet så hadde de måttet avbryte. 

Jeg vet ikke om jeg ler eller griner. Litt av begge deler tror jeg. For jeg må inn igjen på tirsdag og gjøre alt om igjen. Og neste gang skal de visst sende meg enda dypere ned i søvnen slik at jeg ikke blir rabiat og vill igjen. Også jeg da, som var klar for å underkaste meg, som aldri slåss og som i hvert fall aldri ville drømme om å oppføre meg slik mot autoritetspersoner som legene faktisk er. 

Kom ikke her og si at jeg bløffet da jeg ba om mer dop fordi det var traumatisk. Det viste seg at jeg faktisk mente det. Helt ubevisst. Bare kom med slangene deres. Jeg skal nok banke dere!

Advertisements

2 responses to “Soga om galleblæra kapittel 4

  1. Oi! For en overraskende slutt! Det må være en svært spesiell følesle å våkne opp etter ett tilsynelatende fint inngrep og så få vite at en har gått berserk. Hjelpers, ikke bare, bare med disse narkosene.

    Ønsker deg lykke til neste gang. OG at kapittel 4 kom før 3 er helt greit 😉

  2. Du er like dårleg pasient som meg, Fryd. Om det er nokon trøyst. :klem:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s