Tygget og spyttet ut igjen

Det er nå to og en halv måned siden jeg marsjerte ut fra jobben etter å ha sagt opp samme dag. Og jeg har ennå ikke angret. Ikke på at jeg sa opp den jobben. Jeg kan kanskje angre på at jeg i det hele tatt begynte der, men ikke at jeg sluttet der. Men det å skaffe seg en ny jobb midt i finanskrisa er tøffere enn jeg hadde forventet. Jeg har ikke ligget på latsiden. Hver morgen er jeg oppe og skyfler familien på jobb og skole. Så spinner jeg rundt her og plukker opp rot og hiver i gang vaskemaskin og oppvaskmaskin før jeg setter meg på nett og leter etter en passende jobb å søke på. Det er ikke veldig mange passende jobber egentlig. Men jeg søker. Og jeg kommer stadig på intervjuer. 

Jeg hadde egentlig glemt hvordan tøft det er med jobbintervjuer. Eller kanskje jeg aldri har vært på så tøffe intervjuer tidligere. Det tror jeg vel helst. Men nå går jeg fra det ene tøffe intervjuet til det andre. «Historien» min blir pusset og perfeksjonert. Ja, for jeg blir jo bedt om å komme med min historie, presentere meg og hva jeg står for og hva jeg kan. Og heldigvis kan jeg snakke for meg. Det er ikke det. Men jeg syns virkelig det er temmelig tøft å sitte der foran fremmede mennesker og selge meg selv. For noen selger er jeg virkelig ikke. Jeg blir stilt nærgående spørsmål om hvordan jeg reagerer på forskjellige ting, og jeg blir målt og veid på grunnlag av svarene mine. Stadig nye og hurtig formulerte svar der jeg ikke har tid til å lete etter de rette ordene, men må ta svarene rett fra «tryllehatten» samtidig som jeg ikke må nøle og fomle for mye. 

Jeg har gått ut fra flere av disse intervjuene og VISST at denne jobben får jeg. Jeg har visst at jeg har levert knallbra – oppimot det aller beste jeg kan. Også har jeg ikke fått den likevel. Riktignok har ingen andre søkeren fått den heller. De har omorganisert og trengte ingen likevel. Så jeg kjenner jeg drar litt på geipen. Hvorfor pokker utsette eksterne folk for denne knallharde grillingen dersom før man har gått gjennom organisasjonen sin og lett der først. Snakker om tidssløsing både for meg og dem. De har kjørt meg gjennom personlighetstester også. Jeg syns egentlig den også gikk glimrende. 

I går var jeg på et tredjegangsintervju. Den til dags dato aller heftigste grillingen jeg har vært utsatt for. De var tre mot én. Og de avløste hverandre med å stille vanskelige og hypotetiske spørsmål av typen: «Hvordan ville du taklet en slik situasjon?», «i din tidligere karriere, kan du fortelle om en situasjon der du har vært proaktiv, og hvilke konsekvenser dette har fått». Jeg var hyper da jeg kom ut derfra. Überhyper og samtidig litt deprimert. Fordi jeg tenkte at når man griller folk så hardt, og tydelig leter etter svakhet så er man kanskje på jakt etter et overmenneske. Og da vil de ikke ha meg. Jeg er bare helt vanlig, jeg. Jeg pleier å få til ting, jeg er effektiv, kreativ og har høy arbeidskapasitet. Men jøss, man har da også svakheter i aller høyeste grad. 

Nei, jeg kunne ikke gjort stort annerledes enn jeg har gjort. Jeg ville gjort alt sammen igjen om jeg fikk sjansen. Jeg ville sagt opp selv om jeg visste at det kom til å bli tøfft å få en ny jobb. Og jeg ville søkt de samme jobbene og svart på samme måte om jeg kom på de samme intervjuene. Ingenting ville jeg gjort om på. For det som ikke dreper meg gjør meg vel egentlig bare tøffere. Dette er læring av ypperste klasse. Andre må betale massevis av penger for å gå til psykolog for å få snakke om seg selv. Jeg derimot går gratis fra møte til møte der folk sitter klare til å bli kjent med meg – både på go’siden og på vranga. De er tilogmed så interessert at de bruker timevis av sin tid på stille meg intrikate spørsmål som de har forberedt i god tid før jeg kommer. Jeg bør vel egentlig føle meg beæret og stolt over interessen de viser meg. Og jeg får lov til å bli kjent med meg selv takket være disse finurlige spørsmålene. Ting ved meg selv som jeg egentlig aldri noensinne har tenkt over må jeg nå tenke over og formulere raskt og effektivt. «Er du en typisk starter, eller er du en typisk avslutter?» – «hmmm, jeg tror nok jeg er en starter» – «Hvorfor mener du det? Kan du nevne eksempler?» Fanken! Er man liksom ikke fornøyd med enkle svar heller. 

Nei, jeg får si som Blåmor i Blåfjell. «I dag er i dag og i morgen er i morgen». Jeg vil ikke bekymre meg for fremtiden akkurat nå. Jeg skal feire jul og slappe av med familien. Også hvis noen om noen måneder spør meg hva jeg er best til så kan jeg vel nonchalant svare at jeg er blitt veldig god på jobbintervjuer.

Advertisements

One response to “Tygget og spyttet ut igjen

  1. hei du, du burde svart at du ikke var helt sikker på hva de mente fordi proaktiv faktisk ikke er et ord. Men at om det betyr det du antar det betyr så er proaktivitet en helt nødvendig egenskap for enhver kvinne med full jobb og familie.
    Placce

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s