Tog og E18 – mitt forhold til begge to

Jeg har begynt å reise med tog igjen. Tidligere har jeg skrevet litt om mine observasjoner og opplevelser i bilkø. Men nå har jeg startet en ny periode i livet mitt. Livet som togpendler. Ja, ikke at jeg ikke har kjørt tog til jobb før. Jeg husker det var godt. Det var ca. 20 år siden. Jeg jobbet på Lysaker, og tok toget mellom Lysaker og Drammen. For 20 år siden var Lysaker et høl! Vi som tok toget fra Granfoss Næringspark pleide å gå en halsbrekkende vei langs gjerdet. Det var bratt og gjørmete og Jernbaneverket hadde gjort sitt ytterste for å hindre slike som oss i å komme oss inn på stasjonsområdet fra feil kant. Men vi tråkket ned gjerdet og løp over sporet likevel. Perrongen var isende kald om vinteren, og stasjonsbygget var en vindtunnel som stinket piss. Vi var mange som ventet den dagen. Og ingen informasjon om forsinkelse kom over anlegget. Jeg tror jeg ventet minst 1 time (selv om jeg hører 2 timer inni hodet mitt). Og da toget endelig kom var jeg stivfrossen. Jeg tinte ikke før jeg kom hjem og la meg i badekaret. Og samme kveld kjøpte jeg bil og ble en av de mange bilistene på E18. Og der fortsatte jeg å være stå i kø i 20 år. Køkjøring suger! Men man slipper i det minste å fryse på perrongen. Og man slipper å sitte ved siden av ekle og fulle folk.

Nå har jeg begynt å jobbe på Skøyen. Og jeg må innrømme at jeg grudde til å begynne å kjøre tog igjen. Særlig når jeg leser i nyhetene om alle de stakkars NSB-passasjerene. Men du verden – 1 måned på sporet og det går upåklagelig. Første dagen følte jeg at jeg gikk ut i en ukjent verden blant mennesker som visste og kunne mye mer enn meg. Så jeg sto der og fomlet med billettautomaten og før jeg tok skrittet ut på perrongen blant alle de erfarne pendlerne. Men det hadde ikke gått mer enn én uke før jeg var blant de erfarne.

Vi erfarne vet når toget kommer og hvilket spor de kommer på. Vi vet hvilke tog som er ekspress og hvilke som er somletog. Og vi vet hvor vi skal stå for å treffe riktig vogn og riktig dør. Vi går målbevisst mot dørene, vi har iPod på øret og skjønner kjapt om vi får sitteplass eller ikke.

På Skøyen stasjon spys man ut i flokk. Og vi haster hver til vårt respektive arbeidssted. Jeg fikk skikkelig filmfølelse da jeg kom ut av stasjonen og oppdaget en kaffevogn. En vogn der man kunne stoppe og kjøpe seg kaffe med lokk. Jeg var fristet til å kjøpe bare fordi det så så amerikansk ut å gå der med kaffekoppen sin. Men jeg liker jo ikke kaffe. Har aldri gjort. Nå har jeg allerede vennet meg til synet av kaffevognen. Det er ikke lenger Amerika.

På toget sitter man og passer sine egne affærer. Helst skal man ikke ha kroppskontakt. Og man skal ikke glo på andre. Man leser avis, man fikler med mobilen eller man lukker øynene og slapper av. Selv har jeg stor suksess med siste alternativ. Og siden jeg er veldig flink til å sovne har jeg oppdaget en helt genial funksjon på iPod’en. Jeg setter på rolig musikk. Så slår jeg på tidsuret på iPod’en. Toget bruker 18 minutter mellom Skøyen og Asker hvis det er et ekspresstog. Jeg stiller tidsuret på 15 minutter og lukker øynene i trygg forvissing om at jeg blir vekket rett før ankomst Asker. En sånn powernap er gull verdt. Tidligere hadde jeg en stygg tendens til å nesten-sovne bak rattet når jeg sto i kø på vei hjem. Nå sovner jeg med god samvittighet.

En vakker dag kommer nok også jeg til å være en surmaget togpendler som hater NSB og alle forsinkelsene. Men ærlig talt så har den første måneden vært rene bryllupsreisen. Bare lykke med andre ord.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s