Å tørre å slippe seg utfor

Overskriften spiller litt på mine tanker rundt det å våge noe man har ventet altfor lenge med.

Da jeg var 18 år fikk jeg mitt første par med slalåmski. Det var kjæresten min som kjøpte dem til meg. Støvlene passet imidlertid ikke og jeg måtte i sportsbutikken og forsøke å finne noen andre som kunne passe. Det var først da jeg skjønte at jeg hadde unormalt tykke legger. Jeg måtte nemlig prøve alt som var og endte med de dyreste støvlene i butikken. Som 18-åring var jeg ganske så slank og smekker, men leggene mine var muskuløse og tykke, visstnok.

Mine første turer ned slalåmbakken skjedde altså i voksen alder. Jeg ploget og hylte og skrenset nedover bratte heng mens jeg skulte på slike folk som ubesværet slang nedover bakken. Disse som vrikket og sikket seg nedover uten at det så ut som de anstrengte seg det aller minste. Jeg jobbet, jeg. Tvers over bakken på skrå kjørte jeg – skrenset i hjørnet og kom meg rundt for å fortsette tilbake på skrå tilbake til andre siden. Drittungene lo av meg. Kjæresten min kjørte full fart – stoppet midt i bakken og ventet på meg – og når jeg endelig nådde ham igjen og ville puste ut så hev han seg ut og kjørte videre. Jeg skjønte aldri gleden ved slalåm. Virkelig ikke.

Siden min første kjæreste har jeg hatt noen til. Alle har de kjørt slalåm. Og alle har villet hatt meg med på turer. Og jeg har stilt opp, og vært dumma som har skrenset nedover i langsomt tempo og sinket hele moroa. Min aller siste kjæreste – min mann – viste seg utrolig nok å være slik som meg. Vi trodde begge at den andre var ivrig i slalåm og ofret oss og ble med i bakken. Selvsagt måtte vi gifte oss og få barn sammen. Og dermed hadde vi en perfekt unnskyldning for ikke å kjøre slalåm lenger. Vi hadde jo små barn.

Problemet med barn er at de vokser og så kommer dagen da man blir invitert på fjellet i påsken av omgangsvenner med barn for å kjøre slalåm. Huff, vi brukte lang tid på å tenke over invitasjonen. Vi liker jo ikke å stå slalåm. Ikke hadde vi ski utstyr lenger heller. Men kanskje barna skulle få slippe å bli utsatt for det samme som oss – å stå som dumming i bakken som voksen. Så vi takket ja, og begynte å tenke på hvordan vi skulle skaffe utstyr til hele familien.

Det som plaget meg best var nok dette med leggene. De muskuløse og sterke leggene mine som sikkert ikke kom til å komme ned i noen støvler. Jeg lekte med tanken på å stå på bunnen av bakken og la mannen ta seg av opplæring av barn mens jeg kunne gi dem mat og drikke. Ikke hjalp det at man kom i sportsbutikken og ble ignorert av ekle snørrgutter heller. Jeg trampet ut av 3 sportsbutikker fordi jeg ikke ble sett der jeg sto og tittet på slalomstøvler med uforståelige nummerstørrelser og ski av ymse slag. Men så skjedde det da hele familien trådde inn i en sportsbutikk vi aldri hadde vært i før. Vi var alene i butikken! Og selgeren beklaget at han ikke kunne selge mannen min noen støvler fordi det var utsolgt, men meg kunne han sikkert hjelpe! Jeg mumlet noe om kraftige legger. Og han smilte og lovte at det ikke lenger var noe problem! Det var før det! Vips hadde han puttet mine pailabber i et par støvler i str. 39. Også jeg som hadde sagt til ham at jeg brukte 40-41 for å ta i litt. Komplimenter for små nette føtter fikk jeg også! OK, jeg faller for denslags. Jeg fikk flotte ski, støvler og staver for 3000 kroner og kjente meg overlykkelig over at det hadde gått så lett. Første hinder var passert!

Resten av familien fikk seg utstyr og selv om vi fikk halv pris på alt så ble det mye penger. Men nå var vi i det minste klare. Og opp i fjellheime dro vi med bilen stappet. Slike støvler tar virkelig stor plass. Jeg var nesten kvalm da jeg sto opp og skulle i bakken med uerfarne unger, uerfaren mann og superspreke og sporty vennene. Mannen kjøpte 2-dagers kort for massevis av penger så her var det bare å stå på. Vi tok selvsagt den store stolheisen til topps med én gang. Medbringende uerfarne unger. Fytti! Også jeg da – som ikke har stått på slalåmski på minst 12 år.

Jentungen på 10 år klarte seg overraskende bra. De sporty vennene tok seg av guttungen på 7 år som ikke fant seg til rette i det hele tatt. Og mannen og jeg skrenset nedover på den måten vi begge behersket. Man hadde i det minste ikke blitt noe dårligere med årene. Det var akkurat som før. Jeg følte jeg hadde overkommet opptil flere hindringer ved å: 1. kjøpe utstyr 2. ta på utstyr 3. reise i bakken 4. sette utfor.

Etter noen grusomme timer i bakken den første dagen – med en guttunge som gråt og bar seg, med legger som skrek av smerte over å bli klemt ned i slalåmstøvler, med lommene fulle av alt jeg måtte hive av meg – hansker, lue og ikke minst sokker (!) var jeg svett og fornøyd med meg selv og familien min. Vi hadde bestått! Vi hadde klart å kjøre slalåm hele gjengen. Vi skilte oss ikke ut i bakken. Ingenting av de pinlige tingene jeg hadde forestilt meg hendte. OK, så sto jeg desperat og barbeint på skiene mine mens jeg rev av meg sokker og lot leggene lufte seg utenfor støvlene. OK, jeg hektet skiene med en mann og tryna da jeg hoppet av skiheisen. OK, jeg sto i en eviglang kø til heisen og kom ikke gjennom pga feil på kortleseren. Det var ikke min feil – men det skjønte sannsynligvis ikke resten av køen da jeg måtte bakse baklengs ut av telleren og gå til neste teller med hjelp fra en fremmed gentleman som kalte meg «frue».  Men jeg overlevde! Og neste gang vil det være så mye enklere å dra i bakken, for nå har gjort det! Og jeg vet at jeg kan.

Barna? Joda, de klarte seg kjempefint! På fredag lærte guttungen seg å kjøre, han ble trygg og fant rytmen. På lørdag meldte han seg på skirenn! Ingenting å si på selvsikkerheten. De ble brune og rødkinnet og de hadde det kjempegøy! Jeg og mannen ble også brune og friske i ansiktet, og vi har hilst på muskler vi hadde glemt at vi hadde. Men vi hadde det faktisk også veldig gøy.

Slalåmheltene

Advertisements

3 responses to “Å tørre å slippe seg utfor

  1. Se der du. Den frydefulle familien i full fart. Men hvor er hjelmene? *streng mammastemme*

  2. De frydefulle barna hadde selvsagt hjelmer. Noe annet skulle tatt seg ut. De frydefulle foreldrene ga beng. 🙂

  3. lurer bare på hva slags butikk man finner støvler for den slags legger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s