Smokkelyder og gamle mammagrep

Jeg har egentlig aldri vært veldig interessert i barn. Jeg kan ikke huske jeg trillet barn da jeg var yngre. De gangene jeg satt barnevakt var det fordi noen ba meg spesifikt om det, og fordi jeg trengte pengene. Markedsføringa var ikke imponerende, men det ble da noen kvelder jeg satt der. Jeg var aldri hun som kastet meg frem og dikket med fremmede unger heller. Nei, unger for meg var noe snørrete og grinete med masse kroppsvæsker flytende rundt i alle retninger. Da søsteren min var gravid kunne jeg ikke skjønne hvorfor hun maste om at hun ville ha ungen ut. Det måtte da være bedre å vente noen dager over 17. mai så slapp hun det peset.

Dette til tross – det var aldri en diskusjon om jeg selv skulle ha barn eller ikke. Selvsagt skulle jeg ha barn! Og heldigvis var det å få barn veldig enkelt for oss. To ganger erklærte vi at nå lager vi barn. Og to ganger ble jeg gravid med én gang, gikk problemfrie svangerskap og fødte perfekte unger. Skikkelig flaks vil de fleste si. Og jeg er helt enig. Jeg har tatt min porsjon av nattevåk og bleieskift og det var helt greit mens det sto på. Vi hadde så godt som aldri barnevakt, men holdt oss hjemme mens ungene var små. Jeg minnes morgener da man satt der trøtt som et dyr med en unge på fanget og så Teletubbiene tusle ut og inn av en dør om og om igjen. Eller gå opp en bakke og ned en bakke og «stor klem» i det uendelige. Fortsatt kan jeg hele Teletubby-rutinen selv om ungene nå er henholdsvis 7 og 10 år og det er lenge siden de så slike programmer.

Så ringte broren min og trengte barnevakt til sine to på 1 1/2 og 4 år denne helgen. Overnatting og full pakke. Nei, jeg hadde ikke lyst. Men klart jeg stilte. Dog må jeg innrømme at jeg ble temmelig provosert da han pushet meg ved å si noe slikt som «Det er på tide at dere får kjenne hvordan det er å være småbarnsforeldre». Jaja, ungene hans er jo kjempesøte, de. Det er bare meg som er makelig og føler meg ferdig med «småtisser». Og nå sitter jeg her med fire barn sovende oppe. Og tenker at dæven så flink jeg var. Alle de gamle grepene, alle de gamle refleksene – alt virket som det skulle. Det var bare å switche på alle mammakunnskapene.  Ved midnatt våknet minstemann og gråt. Og jeg kjente den gode følelsene av å stå i mørket med en liten pysjkledd småtting hengende over skulderen hikstende av gråt. Og hørte den klassiske smokklyden når smokken kom på plass. Ordene kom av seg selv «So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barn i alle land, ligger nå og sover, so og ro og tipp på tå, sov du lile pode. Mamma sover også snart med armen under hodet». Ja, den er litt omdiktet, men den funket.

Hupps! Der hører jeg grynt fra soverommet igjen. Også jeg som følte meg ferdig med barnegråt for i natt. Dette skal bli en spennende natt. Og jeg bør vel hoppe i seng så jeg er opplagt til Teletubbiene i morgen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s