”Pilleguri” – en betraktning fra et Parisertog

I dag hadde jeg fornøyelsen av å kjøre tog gjennom Paris på vei fra forstaden der hotellet vårt lå – inn til Paris Sentrum og ut til flyplassen. Det var ingen i vogna da vi kom på så vi fikk gode plasser. All bagasjen lempet vi opp i setet foran oss. Dette var to og to seter stilt mot hverandre. Jeg og mannen min satt i kjøreretningen – bagasjen i den andre. Et par stasjoner etter vår begynte det å fylles opp og knappheten på sitteplass var så stor at en ung kvinne satte seg rett overfor oss – etter at hun hadde gått en runde i vognen og sjekket at det ikke fantes andre plasser.

Til å begynne med la jeg ikke så mye merke til henne. Hun satt musestille med nakken bøyd og fiklet med noe oppe i veska si. Men så ringte hun i mobiltelefonen og hvisket raske beskjeder med musestemmen sin. Først da la jeg merke til henne. Fordi hun forsøkte å skjule stemmen sin under hånden. Etter telefonsamtalen dro hun opp lommespeilet. Også begynte hun «morgenvasken». Det vil si at hun satt med speilet og brukte fingeren sin til å gnikke seg rundt i fjeset som en liten katt. Litt rundt øynene. Så litt rundt nesen. Så litt rundt munnen. Ørene fikk også en liten omgang. Og hodeplagget hennes – en slags buff i skinnende sort stoff ble fikset og dratt i slik at ingen hår stakk ut foran. Jeg tror ikke hodeplagget hadde noen religiøs betydning – antagelig skulle det være kult. For bak stakk håret ut i en hestehale. Og hun så veldig fransk ut.

Da hele «fjesvasken» var unnagjort var det på tide å finne frem kontaktlisenene! Hun hadde en diger sort veske i fanget og opp av denne dro hun stadig nye små plastposer inneholdende for eksempel linsevann. Selv sliter jeg litt med å få på linsene, og slik sett er det fint å se at andre også sliter. For denne her rørte rundt i kontaktlinseholderen med fingeren gang på gang og kunne tydeligvis ikke få fatt i linsen. Og så helte vi på litt mer linsevæske, ja. Mens toget ristet og humpet og folk sto tett i midtgangen og ikke hadde stort annet å se på enn denne merkverdige «Pillegurien» som i sin egen verden satt der og rotet og sølte med linsevann.

Endelig fikk hun tak i linsen, men der ble den lagt ned igjen. Og så rørte hun rundt igjen. For endelig å stappe inn linsen med masse grimaser i speilet. Og den kinesiske kvinnen som sto ved siden av oss i midtgangen himlet med øynene mens hun stirret fascinert på vår «Pilleguri». Nå begynte vi å bli bekymret for om vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut forbi henne der hun satt fordypet i linserøringen sin. For innenfor henne sto det en 20 kilos bag som måtte røskes frem når vi skulle komme oss av. Det var kun få stasjoner igjen og linse 2 ble tatt ut og satt inn igjen flere ganger med tilhørende røring og søling. Men lykke – rett før hun skulle av var tydeligvis jobben gjort, og hun stappet alt stashet ned i den store vesken og seilte som en ekte pariserinne ut i den store byen.

Og tilbake satt to nordmenn og fniste lykkelig over at hun gikk av stasjonen før oss.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s