Soga om den fine feriedagen – skrevet i presens

Den perfekte dagen starter med at man våkner helt av seg selv ved at man er utsovet. Man drar fra gardinene som er temmelig lystette og oppdager at det er strålende sol. I dette perfekte livet er det selvsagt enkelt å gå til dekket bord. Nå skal vi ikke akkurat skamrose frokosten på hotellet, men det er helt greit og det er noen andre som har laget den. 

Vi har tenkt oss på stranden, men da vi kommer ned på stranden rett nedenfor hotellet så slår digre bølger mot oss. Så vi går bort til gårsdagens strand som ligger litt mer i le fordi det ligger en øy utenfor. Og guttungen er helt hyper, han må ut i de svære bølgene og det kan ikke bli fort nok. Siden jeg egentlig er en hønemor så er det helt uaktuelt at han skal bade alene i de svære bølgene så jeg hiver meg med. Vi blir umiddelbart slått over ende og kastet rundt. Så mye var nyvasket hår verdt. Og jeg står uti der i sikkert en halv time med guttungen. Men han vil ikke inn, så jeg kryper opp og ber om avløsning. Mannen går uti og står der med guttungen enda lenger og sammen kaster de seg inn i bølgene. Men han må også gi seg og kommer opp uten guttungen. Og hverken høne eller hane finner roen, fordi vi hele tiden speider etter det lyse hodet som dupper opp og ned i de svære brenningene. Jentungen går til slutt ut og sammen holder de på kjempelenge. Også jeg som skulle lese ny bok – ble heller sittende og stirre.  Under er forøvrig et flatterende bilde av undertegnede som forbereder mottak av ny bølge rett i fleisen. Rumpa til guttungen kan skimtes litt til siden.

  

Til slutt går jeg uti nok en gang, vi leker enda en stund og når jeg da kjenner at jeg har fått nok juling av bølgene tar jeg ham resolutt med meg opp. Skylder på at vi skal spise lunsj. Det viser seg da at han har svelget halve Middelhavet, så han sitter der og hoster og småbrekker seg med rødsprengte øyne. Her hjelper bare sjokolademilkshake! 

Restauranten heter Palirria og verten heter Costas. Etter kun et tidligere besøk har han allerede lært seg hva vi liker. Så vi prater og det viser seg at han har vært i Norge og at han har norske venner. Han henter frem samlingen av norske bøker – alle skrevet av Ingunn Aamodt som var den han besøkte. Vi fikk tilogmed tilbud om å låne en bok om vi ønsket. Jeg liker slikt. Systemet er også basert på tillit. Vi får servering på stranda og betaler når vi spiser lunsj. 

  
Guttungen virker sliten så vi foreslår at han tar seg en lur før vi drar til Chania for kvelden. Jo, det kan han tenke seg. På hotellet legger alle seg nedpå og før vi vet ordet av det sover vi – alle unntatt guttungen. Han spretter lysvåken omkring. 

Med tanke på dårlige økonomiske tider velger vi buss når vi skal inn til Chania. Eller rettere sagt velger vi bare busstopp, for en taxi kommer skliende opp til oss og fallbyr sine tjenester. Og vipps kjører vi taxi. I Chania er det mye folk og støy. Kelnere forsøker å lokke oss inn i restaurantene sine, men vi er ikke klare. Mannen blir alltid negativ når noen maser – det vet jeg så altfor godt. Men så dukker det opp et nytt tilbud. Båten Irina skal akkurat ut på solnedgangscruise – prisen er 40 euro for oss 4, men vi kan bli med for 20. Et blikk og vi er med. Ikke et øyeblikk tenkte vi på guttungen som ikke er sjøsterk. Ikke før vi kjenner de lange dønningene og ser ansiktet til guttungen. Han er IKKE fornøyd. Til gjengjeld stråler jentungen. Hun tåler sjø som om hun var en garvet sjømann og hun elsker at det husker. 

Det er ikke snakk om noe langt cruise. Det er ut i havet – drikke raki med den gamle mannen som er med i crewet, spise litt melon og ta masse bilder av solnedgangen. Og da mener jeg masse!!! 

   
    
Tyskeren med blåblomstret skjorte tok forresten kål på minst 6 glass raki alene. Så fort hans kone snudde ryggen til så heiv han ned en ny nubbe. Selv tok jeg en eneste – bombashoot med harpun.

I et forsøk på å komme vekk fra trengselen gikk vi litt inn i bakgatene – vekk fra selve havna. Og plutselig sto vi foran en restaurant vi hade besøkt 4 år tidligere. Jeg kjente den igjen på grunn av den gamle sykkelen som hang på veggen. Et merkelig konsept – man går inn i det man tror er et hus – og finner ut at det bare er en ruin med halve vegger og et tak som mangler. Det er kjempekult, men det bør helst være fint vær. 

Kvelden går altfor fort, men vi har hatt det topp. Akkurat slik skal en perfekt feriedag være.

  

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s