I går kveld gikk vi ut og leide oss en bil som vi hentet i dag. Far ville ha den billigste, mor ville ha den nest billigste – den lille cabrioleten. Familieavstemning var omtrent som det greske valgresultatet. Ganske likt på begge sider. Men siden far var på gli så ble det den lille todørs cabrioleten. At vi har en datter på 176 centimeter ga vi egentlig litt blaffen i – hun stemte forøvrig nei etter å ha sett beinplassen. Det er en liten Citroen Pluriel med vanvittig dårlig motorkraft og den skrangler litt. Men pytt – kul var den lell. Og om noen lurte – ja, vi måtte betale cash som vanlig.
Med splitter ny Tomtom GPS medbragt fra Norge satte vi kursen mot Elafonisis – den rosa stranden. Det så ganske rett ut på kartet vi fikk med fra bilutleiefirmaet, men sannheten var at det var en skikkelig møkkavei. Men det ga oss sjansen til å nyte enda mer gresk landsbyliv, beitende geiter langs veien, små veikapeller og olivenlunder i hopetall. Ja, også alle som står med små boder langs veien og selger hjemmelagde produkter som honning, olivenolje, syltetøy, raki med diverse smaker. Og det gis smaksprøver. Vi hadde bare en hundrelapp og noen småmynter så det endte med at guttungen fikk velge en ting til max 5 euro – da ble det noe så eksotisk hjemmelaget jordbærsyltetøy.
Det var vanvittig utsikt enkelte steder på veien, og spor etter steinras overalt. Og bak oss kjørte alle de andre leiebilene, ingen hadde motorkraft nok til å kjøre forbi og vi hadde ikke mere å gi. Ja, ikke at det ville vært så lurt å kjøre forbi uansett. Det var jo så trangt at man måtte stoppe helt opp og lurke seg forbi de få bilene man møtte. Det var lett å se hvem som hadde leiebiler og hvem som var lokale. De lokale er helt matte, er gamle og har gjerne lasteplan.
GPS førte oss nøyaktig der vi ville. Rett ned på stranda. Biler sto strødd nede på det bushområdet de kalte parkering. Men det var lagt pene gangstier i den varme sanden og det var satt opp skifteboder og dusjer og ikke minst toaletter. Sanda var helt lys med skimmer av rosa i vannkanten. Det var langgrunt og vannet var så fantastisk klart at man knapt kan tenke seg maken. Tittet man utover kunne man se absolutt alle sjatteringer av blått og grønt med hovedvekt på turkis og asur. Jentungen påsto det var som å bade i et basseng, og det må sies å være et kompliment. Ungene løp ut med dykkermasker og svømmeføtter og det krydde av vakre fisk litt lenger ute mellom lavasteinene som lå der.
Jeg tok massevis av bilder med kamera, men kun noen få med mobilen. De kan ikke på noen måte levere opp til virkeligheten. Sitat min meget nøkterne mann «Dette er den fineste stranda jeg noensinne har vært på».
Vannet var veldig salt, så det var helt greit å dusje etterpå. Dusjen var veldig godt gjemt, men vi fant den og skapte stor begeistring blant folk som hadde stått i dokø og sett rett på dusjen uten å skjønne at det var en dusj.
Da huden var maksimalt solmettet dro vi tilbake. Vi bestemte oss for å ta en annen rute tilbake, i håp om at den veien kanskje var litt bedre. Det var den IKKE. Men om vi trodde vi hadde kjørt scenic route til stedet så knuste veien vi kjørte tilbake fullstendig den oppfatningen. Det var fantastiske veier, opp og ned, vanvittige stup og alt var helt vidunderlig vakkert. Da vi fant en restaurant som lå og vaklet på kanten av et stup så måtte vi bare stoppe. Og utsikten var vanvittig, man kan bare forestille seg hvordan det ville være i solnedgang. Vi fikk det ytterste bordet. og satt der og bare tok inn den fantastiske utsikten. Drikken vi fikk servert var kald og det smakte nydelig. Maten var lunka og ikke særlig å skryte av, men vi var jo der primært for utsikten.
Utenfor restauranten sto det forresten en artig kar. Den bragte tilbake minner fra barndommen. På veien til hytta sto det en rot på et garasjetak. Den så ut som en geitebukk med lang tiss. Denne var ganske lik, men det må ha vært ei jentegeit for jeg så ikke noen tiss.
Idag brenner huden skikkelig. Her må det bli full smøring av alle som en. Det soltaket var veldig kult, men det må sies at det brant godt i nakke og skuldre og ikke minst i hodet. Men da vi lukket igjen så ble guttungen bilsjuk så da var det bare å åpne igjen. De var skikkelig svingete de veiene, altså. Trollstigen – gå hjem og vogg!
Gårsdagens middag ble inntatt på rommet forøvrig. Vi er litt matleie for tiden, så nå mumles det om hjemmelaget i kveld igjen. Hmpf, må jeg jobbe altså?
Frydefulle betraktninger 