Og BANG – der startet ferien

Når man skal av gårde på tur så er det masse som skal ordnes. Og det meste var faktisk på stell. Klesbunkene med rent tøy lå sirlig vasket og brettet. Huskelistene var skrevet. Alle papirer var printet ut og lå i plastmappe. Vi hadde bestilt parkering på Gardermoen. Alt lå til rette for en myk og fin start. Det var da vi skulle sjekke inn på flyet fra PC’en og trengte passene at det hele skar seg. Det var nemlig bare tre pass i skuffen der passene ligger. Og vi er jo fire. Attpåtil var det mitt pass som manglet.

Det hugg i magen av angst, men jeg roet meg ned. Jaha, jeg var i London i begynnelsen av mai. Jeg må ha glemt å pakke ut av vesken jeg brukte da. Så jeg fant vesken og tittet. Den var tømt. Eneste som lå igjen var en kvittering fra Heathrow – som for å bekrefte at det var riktig veske. Pust rolig! Jeg fikk en ny idé og følte meg sikker på at DER måtte passet mitt være. Men nei. Det var nå adrenalinet kicket inn. Fullt adrenalin-ras. Og den kaotiske letingen startet. Jeg løp omkring med ville øyne. Lette gjennom alle vesker, jakkelommer, skuffer, skap. Jeg tømte innhold på bordet og sorterte og lette. Først alle tenkelige steder. Deretter alle utenkelige steder. Mannen min lette sammen med meg. Vi lette på de samme stedene begge to. Intet pass. Ungene snek seg rundt – vettskremt av å se sine normalt ganske rolige foreldre rase rundt med sammenbitte tenner og sinnarynker i panna.

Til slutt måtte vi bare innse at passet ikke ville bli funnet. Det var ingen flere steder å lete. Vi hadde lett overalt. Vi hadde begynt å lete på nytt på de samme stedene. Dobbeltsjekke og trippeltsjekke. Ingen av oss kunne begripe hvordan det passet hadde sluppet unna. Det SKAL jo bare ligge på plassen sin. Vi har rutiner for slikt!

Den natten sov jeg nesten ikke. Jeg var hyper og lå et par centimeter over madrassen. Men utpå morgenkvisten må jeg ha sovnet for jeg drømte at jeg fant passet mitt. Det lå i en støvel. Og da vekkerklokka ringte så husker jeg at jeg tenkte at jeg kan sove litt lenger. For jeg har jo funnet passet. Men nei, heldigvis slo bevisstheten inn og jeg kunne fastslå at jeg ikke hadde funnet noe pass i en støvel.

Så jeg kom meg opp og vekket min beste ekspedisjonskamerat – jentungen. Sammen hoppet vi i klærne og dro til politihuset i Sandvika. Og vi var ikke alene om å dra tidlig til stasjonen. Neida, men jeg var rask som en oter. Skippet parkeringsautomaten og tjente noen minutter på det. Jeg har jo parkeringsapp! Løp mot køen utenfor og sikret meg en plass. Køen var ikke lang, kanskje 7-8 personer/familier foran meg. Jeg gikk fram for å sjekke hvordan kølappsystemet fungerte. Spurte om de som sto først hadde trukket kølapp. De så litt dumme ut. Neida, de sto i kø uten kølapp. Det var rett før jeg bare snakket den første kølappen. Men så slo innlært moral og etikk inn, og jeg foreslo at de skulle ta kølapp så vi fikk tatt unna køen.

Med kølapp i hånda kunne vi slappe av. Jeg sto ved døra og ventet på at den skulle åpne. Da den endelig åpnet brukte jeg nøyaktig 2 sekunder på å forflytte meg inn døra og bort til passbildeautomaten. Ingen rakk dit før meg. Bildet ble for jævlig! Men drit i det. Nødpass skal jo bare brukes en eneste gang.

Så var det å vente. Vi nødpassfolka måtte vente på at de som hadde bestilt time skulle bli ekspedert. Jeg hadde 101 og visste at det var en sliten pappa med to grinerunger foran meg i nødpasskøen. De grein hele tida! Da de ropte opp nr. 100 så satt han bare der apatisk med de to grinerungene sine. Her måtte noe skje! Jeg reiste meg opp og hoiet over til ham at det var hans tur. Jentungen sank sammen og skjemtes over sin organiserende og stressede mor. Så var det vår tur. Og dama i skranken var en slik hyggelig dame uten humor. Hun spurte saklig hvor passet mitt var. Jeg svarte at dersom jeg hadde visst det så ville jeg ikke vært der. Det var ikke humor. Hun påpekte at jeg hadde fått nytt pass i 2012. Det kunne jeg bekrefte. Men jeg kunne fortsatt ikke vite hvor det var. Dog kunne jeg bekrefte at det var i Norge siden jeg hadde måttet vise det da jeg kom fra London.

Endelig sto jeg der med det stygge oransje passet i hånda. Og jeg kunne vinke farvel til sliten småbarnspappa som måtte ny runde i fotoautomaten fordi grinerungene hans hadde grått på bildet. Jentungen spilte «Mission Impossible» på mobilen da vi gikk seirende ut fra politihuset kun en time etter at vi hadde gått inn. Og først nå kunne hodet begynne å jobbe med pakking. Kvelden før hadde jeg pakket uten hode. Nå kom alt på plass som ikke var basics. Og på en liten time var vi ferdig pakket og på tur til Gardermoen. Hallelujah!

nødpass

Flyturen var som alltid kjedelig. Men jentungen og jeg hadde hvert vårt Bose headsett med støykansellering. Og vi så en feelgood-film på iPad’en sammen og tiden gikk greit unna. Norwegian landet fint på Larnaca, vi kom oss gjennom passkontrollen – også jeg med mitt nødpass. Det var ingen kø hos Eurocar og damen der var utrolig hyggelig og grei. Kan ikke sammenlignes med den ufyselige mannen jeg møtte på Malaga Airport for noen år siden som åpenbart likte å krangle med alle kundene sine. Etter den opplevelsen har jeg liksom alltid tenkt at leiebilutleiere er skurker og banditter.

GPS’en fant Kypros og mannen satte seg inn klar for venstrekjøring. Første utfordring var å kjøre riktig vei i rundkjøringen, men heldigvis kjørte det en lokal bil foran oss. GPS’en var imidlertid ikke innstilt på å hjelpe oss å finne adressen til utleieselskapet vi hadde leid hus av. Det var heller ikke Google Maps. Så etter utrolig mye virring, telefonkontakt, kjøring på måfå og vandring i mørke gater fant vi endelig fram. Da var selvsagt alle butikker stengt. Men heldigvis lå det en lokal bule av et supermarked (kiosk som vi ville kalt det) som var åpent. Vi fikk tak i vann og øl og tørt brød og egg og bacon. Ja, også fersk melk!

Huset fant vi etter bare bittelitt leting i mørket. Gleden ble litt ødelagt av et utrolig møkkete basseng og et hus som holdt 40 grader inne. Og ingen av fjernkontrollene til airconditionene matchet rommet de var i. All min iherdige trykking fikk det bare til å sukkke tungt i boksene på veggen. Det kom litt forsiktig luft og så slo de seg av igjen. Unødvendig å si at det ble en SVETT natt. Men ankomstmåltidet utenfor huset ble i det minste veldig koselig.

Og neste morgen gikk denne meldingen til utleier.

 

IMG_0426

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s