Gulrøtter og kattemat – og skummel bysykling

Jeg tror madrassen i sengen egentlig er en god madrass, etter gresk standard. Trolig liker de bare å ligge hardt. I fjor måtte vi legge dyna under lakenet for på den måten få myket opp litt. I dette huset er det ingen dyner så vi ligger steinhardt. Puta er også hard. Så hvordan familien kan ligge purke til langt ut på morgenen er ubegripelig. Har jeg klart å sove til halv ni så må det regnes som godt gjort. Og når man da står opp så går man som en gammel kjerring med krokete rygg og jamrer litt for seg selv. Heldigvis kan man ta et morgenbad og få myket opp vondter. Naboen tar morgenbad. Det er musestille bortsett fra hanene, og jeg sitter i skyggen og ser ut over hagen «vår» og tenker at sannelig er det fint her. Inne på selve tomta har vi intet mindre enn tre staselige oliventrær. De virker gamle og forvridde. I en forlengelse av vår hage er noe som jeg tror egentlig ikke er hverken hage eller vårt, men man må altså inn gjennom vår port for å komme inn på området. Der står ytterligere 8 forvridde oliventrær, et pumpehuset og et hageskur. Utenfor skuret er det satt opp et reisverk der det henger drueplanter. Ingen av de grønne druene er modne. Jeg hadde egentlig håpet det, men skjønner at det er for tidlig. 

I går kom det en dame for å vaske. Vi var ikke helt forberedt på det siden vi nettopp hadde ankommet og ikke hadde rukket å skitne til noe særlig. Hun holdt på lenge, og familien ville ikke gå i veien og ble derfor hengende rundt poolen. Ikke hadde vi helt planlagt denne bassengtiden heller så vi hadde verken håndklær eller eller solkrem med oss. Guttungen og jeg badet. Vi bestemte oss for å lage vårt eget yogaprogram med øvelser og byttet på å være yogainstruktør. Jeg er litt i tvil om hva yogainstruktørene ville ment om programmet vårt, men selv er vi storfornøyde med øvelsene. Formålet er vel å bli sliten, ikke sant? I fjor var det forøvrig ingen som kom og vasket for oss, så jeg kom velutstyrt i år med oppvaskkost, Zalo og mikrokluter. Åpenbart fullstendig unødvendig. Planleggeren slår til igjen. 

Over veien bor det en flokk geiter og et par sauer. Jordet de bor på er fullstendig tørt og ferdigbeitet. I vått badetøy og barbeint gikk guttungen og jeg over og hilste på dem. Og noen må ha vært greie mot dem før for de kom løpende mot oss og slåss om å få stå foran oss. Med store bedende geiteøyne tigget de om mat. Det var bare å bøye seg i veikanten og plukke noen never med gress og stappe inn gjennom gjerdet. Du verden for et populært tiltak. Guttungen er ikke så god på å kjønnsbestemme geiter og for å være ærlig er jeg ikke så god selv heller. Så vi bestemte seg for at en av de største med horn måtte være gutt. Men det var før far sjøl kom ruslende med tidenes største baller hengende mellom beina. Ikke var han spesielt grei heller. Han stanget de andre unna for å få stå fremst og tigge gress.

Vår første sykkeltur var til Lefkas by. Vi tok omveien rundt stranda så vi fikk sett den også. Det var litt magisk å sykle på den veldig smale veien med busker hengende over som en slags portal. Vi fulgte lyden av bølgene og over en liten topp foldet havet seg ut. Det blåste heftig og bølgene slo mot stranden. Men kjære – hvilken farge. Det var asurblått og lysegrønt i en herlig miks med hvite bølgetopper. Dette var åpenbart en drømmestranden for surfeentusiaster og kitere, men kanskje ikke for badeentusiaster som oss. Vi syklet langs stranden som virket enormt lang og vakker med vindmøller og gamle steintårn. Men så brakk vi av mot byen og syklet fornøyde av sted. Eneste problem var at ungene åpenbart trodde at deres GAMLE foreldre ikke kunne sykle. Guttungen syklet så sakte at jeg faktisk hadde problemer med å ikke velte. Riktignok misbruker vi ikke syklene våre der hjemme, men man glemmer da ikke kunsten å sykle. Første delen av turen gikk kjempebra etter at guttungen fikk opp farta. Men så korket det seg til da vi kom mot byen. Grekerne kjører jo som gale og mopedister og andre sadister speedet rundt oss. Jentungen hoppet av sykkelen og erklærte at her ville ikke HUN sykle i hvert fall. Så da ruslet vi rundt i gatene mens vi leide syklene våre. Og til slutt satte vi dem fra oss og fortsatte til fots. At en så liten by kan ha trafikkork er overraskende. Men i et av kryssene sto trafikken så godt som stille og folk tutet og hytter med nevene. 

Endelig fant vi havnen og som erfarne Hellas-farere vet vi at i havnen vil det alltid være mat å få. Så også her. Marinaen innholdt alle slags båter fra de stiligste yachter til de enkleste robåter. Robåtene er jo de fineste, da. 


Gyros i pita smaker Hellas og var nettopp det riktige – det og øl. Kelnerne gjorde en fantastisk innsats da de måtte krysse en trafikkert vei for å komme over fra restauranten til brygga der vi satt. De løp som gale med tallerkener og øl mellom bilene. 

Familien er katteelskere og katter finner man alltid i Hellas. Mens vi satt og spiste våre gyros kom en nydelig sort pus innom. Guttungen gir alltid navn til kattene vi møter. Denne fikk hete Achmedus Rasmussen. Et navn han passet utmerket til. Takket være et insisterende blikk og mye sjarm var han sannsynligvis stapp mett da vi gikk derfra. 


Siden sykling i byen ikke var noe særlig stas, nådde vi ikke målet om å finne Carrefour og endte på et annet usjarmerende supermarked. Men vi fikk handlet inn det nødvendigste og fikk lastet opp sykkelkurver, bagasjebrett og ryggsekker med mat og drikke. Svette og litt solbrente kom vi tilbake til huset vårt der poolen sto og ventet og dermed ble det enda mer yogaøvelser samt herjing og hyling. Årets badering er sort etter at den blå baderingen som har fulgt familien i så mange år avgikk ved døden i fjor. 

Mannen og jeg la oss i skyggen under et av oliventrærne med hver vår bok, men begge sovnet selvfølgelig slik man gjør på ferie. Vi har med oss et lass med bøker, så leseambisjonene er store i år. 

Kvelden tilbragte vi ved den lokale stranden der vi fant en taverna. Vi rakk akkurat solnedgangen som var helt fantastisk. Så da satt man der og nøt det siste rosa lyset, vin og mat og hverandres selskap. Og rundt oss lekte «Nansen» og «Johansen» – to meget unge kattunger med stor appetitt på mat og slåssing. Mamma «Hansen» var bare en kattunge selv, og veldig slank og sulten. 

Dyrekjære som vi er kjøpte vi gulrøtter til geitene og kattemat til eventuelle katter vi skulle møte da vi var ute og handlet. Så i dag blir det mating av geiter og enda flere katter. Jentungen har planlagt å gi «Hansen» en egen porsjonspakning med kattemat. Det kan hun nok trenge med to så viltre og sultne krabater hengende rundt seg. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s