Pludder om chilledag og manglende kaffekompetanse

Jeg skulle virkelig ønske at jeg likte kaffe. For da skulle jeg sittet her utenfor huset i Lefkada og drukket kaffe og nytt morgenstillheten. Og folk som elsker kaffe kunne kjent seg igjen og tenkt at det må være helt fantastisk. Heldige hun som sitter der med kaffekoppen sin og nyter. Men dessverre – jeg liker ikke kaffe. Jeg kan alltids trykke i meg en kopp om den inneholder nok sukker og fløte til å drepe kaffesmaken. Men det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil gjøre som andre å nyyyyte en kopp kaffe. Ser ut som jeg skal gå gjennom livet uten den opplevelsen gitt. 

I går morges sa jentungen «Jeg håper vi kan chille i dag». Tidligere år har samme jentunge gitt oss kritikk for chilling, og vi har vært flinke til å finne på aktiviteter. Jeg sto jo allerede klar med forslaget om å sykle rundt innsjøen. Men chille innvilges selvsagt. Både jeg og mannen er gode på chill og har samme strategi, lese, lese og lese. Jeg har med fire tjukke bøker samt et lesebrett med 3-4 bøker jeg ikke har lest. Guttungen har wifi, YouTube og iPad og jentungen har sin mobil med nedlastede episoder av RuPauls Drag Race – samt at hun er i gang med å lese Harry Potter på engelsk. 

Siden jeg er sanger er det en selvfølge at jeg får lov til å blåse opp luftmadrassen. Det er bra med god pusteteknikk påstår mannen og guttungen. Mannen har tilbudt guttungen 2 euro om han klarer å stå på luftmadrassen i 4 sekunder. Så det er full rodeo i bassenget. 4 sekunder er veldig lang tid å stå på en madrass, men tror du ikke han greier det til slutt. Premien blir en Monster energidrikk! Her nede er det nemlig utrolig mange sorter som ikke finnes i Norge. Og godt er det fordi noen av dem smaker virkelig dynge! I går drakk han en som het «Ripper». Fy og pføy for jævlig smak! 

Vi har jo en pose gulrøtter liggende og i en badepause rusler guttungen og jeg over veien for å hilse på geitene «våre». De ligger og chiller de også – inne mellom noen trær. Men de kommer løpende når vi stiller oss ved gjerdet. Jeg aner ikke om de har smakt gulrøtter før – eller om det i det hele tatt er sunt for geiter å spise gulrøtter. Men de virker veldig fornøyd med gaven. Far sjøl står fremst og forsøker å snappe opp alt som gis gjennom gjerdet. Han er faktisk så sjefete at han tisser i minst et minutt mens han ser utfordrende på oss. Etterpå stanget han i gjerdet for å markere hvor sjef han er. De yngre og kule står på to og nærmest logrer med de små geitehalene sine. På den andre siden av veien henger naboene over gjerdet sitt og følger med på geitespetakkelet. 


Dagene flyr her nede og plutselig er klokka fem på ettermiddagen. Mannen som er tilhenger av regelmessige måltider 3 ganger om dagen brummer og holder seg på magen. Han har ikke spist siden frokost, stakkars. Ja, ikke noe annet enn en pose chips. Så etter litt diskusjon fra unger som heller vil fortsette å chille så setter vi oss på sykkelen og sykler til stranda der strandbarene og restaurantene er. 

Første dagen var det kjempebølger og hvite skumtopper. Denne gangen var det mye roligere og folk badet og koste seg. Lenger borte var det nesten mørkt på himmelen av alle kiterne som holdt på. Men det var ingen solsenger! Det er lenge siden jeg lå på stranda på matte eller håndkle. Vel, det får bli strand en dag. Vi må bare få dempet mannnes solbrente brystkasse. 


Første dagen så mannen noen som spiste enorme burgere på den ene strandbaren. Så dit ville han. Og burgeren var virkelig enorm. Selvsagt tok jeg ikke bilde av den. Men det burde jeg ha gjort. Jeg var sjanseløs, men heldigvis hadde mannen appetitt for oss begge. Slagordet til svigerfamilien er «Betalt skal ned!» – men siden jeg kun er inngiftet så påberoper jeg meg unntak fra regelen. 

Kveldene kommer fort her nede. Vi dro en tur innom minimarkedet på syklene våre og bunkret opp. Jeg kjøpte noen mygglys i små, søte keramikkpotter. De brant helt fantastisk bra. Faktisk så fantastisk at det begynte å brenne på utsiden av keramikkpottene. Kvalitet der altså. Vi har forøvrig fått oss noen huspuser. Først kom Antonsen. Han er en katt med samme rødfarger som vår egen katt Fenris der hjemme. Begeistringen var stor da han fikk en porsjon kattemat servert på terrassen. Etterhvert dukket også søsteren opp. Hun fikk navnet Pedersen. Pedersen er full av sår og skrammer, men virker i god form ellers. Og ut på kvelden kom sannelig også Iversen. Det går hardt ut over lageret av kattemat og en ny ekspedisjon til byen blir nødvendig. De har nemlig ikke kattemat på det lokale minimarkedet! 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s