Og nesten før guttungen er våken – rett etter at jeg selv har våknet så gir jeg ham en reisesyketablett. Stakkaren har arvet sin mors overfølsomme balansenerve. Datteren får ikke. Hun har arvet sin fars robuste balansenerve og fryder seg ekstra hvis det gynger litt. Deretter går jeg som en general gjennom hotellrommet og gir ordre. Husk å smøre dere inn! Alle tar med to badehåndklær og to sett badetøy! Husk ekstra T-skjorte! Familien er litt treg – klokka er tross alt bare halv åtte på en feriedag. Men vi har bestilt båttur fra Kos og må være på plass før 10. Bussen tar visstnok 50 minutter. Men selvsagt rekker vi ikke bussen. Den går 07.50 og det er i overkant tidlig for en morgentrøtt familie. Med gode intensjoner om å ta bussen hjem igjen sykler vi inn til Kardamena, finner taxiholdeplassen og parkerer syklene der.
I god tid før avgang er vi på plass i Kos, finner båten vår og tror vi er tidlig ute. Men de beste plassene er allerede tatt. Vi har booket oss på et litt «eksklusivt» cruise med kun 20 passasjerer. Men dermed blir jo båten tilsvarende liten og sitteplassene få. Vi havner foran i baugen. Til å begynne med føles det som en god idé. Jentungen jubler i det vi setter kurs utover og det bølger friskt. Det gir seg etter at de første bølgene treffer henne i ryggen. Jeg sitter ved siden av og får heftig mye sjø i rygg og hode selv. Den som tar kaka er imidlertid guttungen som plutselig får en diger brottsjø over seg. Han blir klissvåt. Ikke er det så mye sol heller og vi fortsetter å dynkes jevnt og trutt inntil vi hutrende og gjennomvåte forlater plassen til fordel for å stå og henge med skipperen bak i båten.
Glade båtturister før bølgene slår smilene og varmen ut av oss
Mannskapet beklager så mye. Det er helt uvanlig med denne vindretningen. Første stopp på turen kjører vi bare rett forbi. Det er ikke mulig å legge til. Isteden før vi en tur innom et sted der man så godt som alltid får se delfin. Og klart det er delfiner. Tre fire stykker svømmer rundt båten og gjør en liten svømmeoppvisning for oss. Men står man klar med iphonen så viser de seg ikke.
Neste stopp er åpenbart reservert for vår båt. Det er en liten lagune – nesten umulig å se før man er rett ved. Her ligger en nydelig liten strand, og noen har murt trappetrinn og en liten platting til grillen oppi steinrøysa. Endelig bading! På med dykkermasker og uti med oss. Det er endel fisk, men ikke så mye som man kunne håpet på. Men idyllisk er det, og vi glemmer at vi nettopp var våte og frosne.
Båten Eva fortøyd i sin egen lille båthavn
Med på turen er en tysk bajas av en gutt. Han har med seg dama og skal åpenbart tøffe seg til det latterlige. Jeg liker at mannskapet er ganske klare i talen og jekker ham ned ganske så kraftig. De kaller ham «Rambo», selv om han egentlig er en spinkel fyr med rastahår og runde John-Lennon-briller.
Neste stopp på turen er en idyllisk liten fiskehavn. Men helt klart et yndet mål for disse cruisebåtene – og særlig i dag da det er så vanskelig å få lagt til. Båtene ligger tett og vår båt sliter med å få lagt til. Jeg har flere år sagt jeg skal lære meg gresk uten å komme særlig mye lenger enn til å lære noen gloser og det greske alfabetet. Men denne dagen ønsket jeg inderlig at jeg kunne forstå gresk. Mannskapet på båtene ropte og skrek og dirigerte og holdt på for å få inn båten vår. De ble ganske hissige etterhvert, og svetten drev av dem mens dreggen vår gikk opp og ned.
Synd det tok så lang tid å få lagt til – for da ble det mindre tid i denne nydelige havnen. Fargerike fiskebåter lå på rekke og rad. 3-4 tavernaer konkurrerte om å kapre kunder – det vil si oss. Vi var tørste som bybud og gikk for den tavernaen som var minst pågående og hvor det var færrest folk. Og det viste seg å være et lykketreff, for de hadde kattunger!! To nydelige små sto på et bord og spiste matrester fra et bord som nettopp var forlatt. Kelneren var åpenbart en katteelsker han også for han tømte restene i en boks og satte den ned på gulvet før han løftet de små over i mine armer. Herrefred så nydelige! Den sorte lignet på vår kjære Odin. Vi døpte ham umiddelbart for Odin.
Kattungene Odin og Linux (oppkalt etter vår egen pus og broren hans) fråtser i matrester.
Etter noen kjappe forfriskninger løp jeg rundt og fotograferte som gal. Bare for å kunne sitte og nyte bildene til vinteren og tenke på hvor fint det var. Etter dette besøket bar det inn til Kos by igjen – og det var greit nok. Man blir litt lei av å sitte og henge på en båt. Særlig når man sitter vondt. Folk hang med hodet og mange sovnet rundt omkring i de snodigste stillinger. Også min familie. Selv satt jeg på ei kiste og dinglet med hodet og sovnet i 3 sekunders økter – inntil hodet falt ned og vekket meg. Og da man endelig gikk i land var det helt greit. Et forsøk på å fikse seg og gre håret før vi kom i land var helt mislykket. Håret var blitt forvandlet til et stivt og salt buskas som kjentes litt ut som ulla til en sau. Tøyet var litt skittent og saltet satt i kaker rundt på kroppen. Men vi hadde jo reist hele veien fra Kardamena så dette var vår sjanse til å se Kos by. Så vi ble i noen timer, shoppet litt, koste oss på café, snuste inn livet og registrerte at dette var en mye større by enn den vi bor ved. Middag ble inntatt under stjernene rett ved de gamle ruinene midt i byen. Og planen om å ta buss hjem røyk med høye kneløft. Da vi var ferdige med middag og byen, var det bare en ting som sto i hodene våre, og det var å komme seg fortest mulig tilbake til hotellet for å dusje av seg solkrem og salt! Jentungen som er av det økonomiske slaget mumlet i skjegget, men her var vi ubøyelige. Det ble taxi hjem igjen også. Alt i alt en fin dag, guttungen og jeg ble ikke sjøsyke trass i vind og rulling, men leksa er kanskje at vi tar en større båt neste gang.
Kjempefornøyd med håret mitt etter en hel dag i salt sjøsprøyt
Fredag ble erklært for den store sovedagen og skilt med «do not disturb» ble hengt ut før familien stupte i seng etter en lang dag. Vi sov til halv elleve hele gjengen! Da var frokosten over, men heldigvis åpnet jo pizzaserveringen klokken 11. Det skal godt gjøres å sulte her på hotellet. Ettermiddagen tok vi på stranda med bok og utsikt mot det asurblå havet.
I morgen kveld reiser vi hjem igjen. En deilig og relativt begivenhetsløs uke er over. Men flere bøker er lest ut, hundrevis av bilder er blitt tatt, man har fått solbleket håret, fått noen nye pigmentflekker og blitt solbrent. Myggestikkene som kom første kvelden er der fortsatt. De er blitt mørkerøde og det ser ut som brannsår. Kanskje som runde sigarettbrennmerker? Veldig kledelig. Håper denne ferien ikke setter varige spor, slik myggestikkene fra Kreta i 2015 gjorde.
Frydefulle betraktninger 