Snakker om storfangst! Sju glade hvitting bet på kroken. Det vil si – det var nok mange flere enn syv for krokene kom stadig opp tomme og det smånappet stadig. De sju glade hvittinger var dessuten av den yngre garde, og fikk lov til å svømme ned på dypet igjen. Men du verden for en flott dag. Så utrolig hyggelig å være der ute på sjøen med mine to kjæreste mannfolk og fiske. Jeg må innrømme at jeg tok rollen som litt «backoffice» – det vil si at jeg renset reker til agn, ordnet opp i snøre som hadde surret seg til og tok bilder av fisk sprellende på krok. Men det var jo også rolige stunder da jeg selv fikk kastet en krok i vannet og kjenne den dirrende følelsen av snøret og kontakten med de som svømte rundt der nede og snuste på agnet. Vi lå der ute på den gamle fiskeplassen til pappa i flere timer og det var bare godt å være til. Guttungen dro opp tre småtasser og mannen dro opp fire.
Når jeg sier at jeg har vokst opp med alle feriene i denne fjorden så er det helt korrekt. Vi dro aldri noen særlig andre steder enn til hytta. Og båten var som nevnt liten, med beskjeden motorkraft. Vi hadde aldri kart (eller draft som det heter). Så jeg har egentlig aldri visst hva øyer og holmer ute i skjærgården het. Vi ga de øyene vi kjente best egne navn. Det var «Sjørøverøya» (tror det var pappa som innbilte oss at det var en sjørøverskatt nedgravd på øya), «Doøya» (fordi det sto en utedo i ensom majestet midt på øya) og «Fiskeskjæret» (fordi det var der vi alltid dro for å fiske). Når vi skulle fiske pleide vi alltid å dra innom en strand eller et fint svaberg og legge fra oss mamma. Hun var mer interessert i sol enn i fisk. Som barn skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke ville være med. Som voksen tenker jeg at hun sikkert var overlykkelig over litt ungefri noen få timer.
Min barndoms sommer på «Doøya» i Viksfjord. Her sammen med mamma.
Før vi dro til fiskeskjæret dro vi alltid innom en grunne pappa kjente til. Da gjorde han noe så utrolig pinlig som å rive av seg alle klærne og hoppe uti med bøtte for å plukke blåskjell. Så der sto han altså med stumpen i været og plukket. Vi var kjempeflaue over pappa og speidet bekymret etter andre båter som kunne se ham. En gang kom det faktisk et militærfly flygende over. Vi ba ham dekke seg til, og han sa «slapp av, de ser ikke rumpa mi der oppe fra». Men det må de ha gjort for de kom tilbake og sirklet over oss! På stranda hendte det han skiftet UTEN å dekke seg til. Vi døde nesten av skam. Nå til dags er det JEG som ikke gidder å gjemme puppen når jeg bytter på stranda og guttungen som gremmes.
Pappa som skiftet på stranda med lånt skjørt, og en lillebror som skjemmes.
På mine barndoms fisketurer fikk vi ALLTID fisk. Masse fisk. Pappa fisket ikke selv. Han satt bare og knakk fiskenakker og agnet snører for oss barna. Ofte slapp vi bare snøret ned – dro det opp et par armlengder – og på vei opp nappet det på begge krokene. Det er slik jeg husker det – men sannsynligvis var det ikke alltid slik. På vei tilbake for å hente mamma lot han en av oss ungene kjøre båten mens han selv satt og sløyet fangsten. Det var alltid en hale med måker som fløy bak oss når han kastet fiskeinnvoller bak båten.
Dagens middagsplan var altså sprøstekt hvitting. Den utgikk da hvittingene trenger å bli voksne først. Jeg hadde virkelig gledet meg til den hvittingen – «havets kylling». Vel – vi har fortsatt båt i mange dager så det får bli et nytt forsøk en annen gang. Kanskje vi skal teste et annet sted? Forlate pappas fiskegrunne og oppdage vårt eget? Antagelig var det for fint vær for fisking i dag.
Så hva ble det da til middag? Jo, vi måtte inn til Larvik og skaffe enda en gardinstang og noen maljer til syprosjektet mitt. Det viste seg å være byfest eller handelens dag eller noe i byen med massevis av folk og ting som skjedde. Det luktet mat overalt. Utenfor gatekjøkkenet «Balkan» luktet det ekstra godt, så da gikk vi dit. Mannfolkene gikk for en gedigen kebabtallerken, mens jeg tok en pizza. Var ikke helt hvitting, men godt var det likevel.
Frydefulle betraktninger 