En båtfamilie er født

Neida. Vi er fortsatt hyttefolk. Men vi har gjort alvor av trusselen fra i fjor – vi har kjøpt båt! I fjor leide vi båt. Det kan vi kalle den store generalprøven. Min lumske plan om å få mannen interessert i båt virket! I år googlet vi, søkte på Finn og innhentet råd fra båtvante venner. Litt uflaks var det jo at resten av Norge også skulle ha båt takket være Covid-19. Båtene røyk unna på Finn samme dag som de ble lagt ut. Åpenbart var akkurat de båttypene vi likte de aller mest populære – landstedsbåter eller skjærgårdsjeeper mellom 16-19 fot med utenbordsmotor til noenlunde akseptabel pris. Vi nappet i flere båter, men det ble ikke noen dreis på kjøpet. Inntil forrige helg da vi snublet over en skjønnhet av en båt – som ingen andre hadde reservert eller lagt beslag på. Den hadde unngått søket vårt fordi den lå i et høyere prissegment enn vi hadde båtbudsjett til. Men vi avtalte å se på den og havnet på en opplagsplass i Oppegård. Og der lå båten vår – en Oceanmaster 470 WA! 16 fot skjærgårdsjeep med 50 HK motor. Best av alt – den var så godt som helt ny – bare gått en sommer i Oslofjorden. En 2019-henger fulgte med på handelen.

Båten vår – flatterende fotografert av forhandler.

Selger virket kjempehyggelig og selv om vi ikke shaket hands på dealen (man vet jo aldri hvem som har corona) så ble det gjort en avtale der inne i skogen i pissende regn. Dagen etter lagde vi kontrakt på Finn og sendte masse penger avsted uten å sikre oss. Men vi hadde googlet selger og funnet ut at han jobbet i Politiet og satset derfor på at han var en redelig kar. (Dette skjedde samtidig som Eirik Jensen fikk dommen), Noen dager etter dro vi for å hente båten VÅR! Alt gikk bra. Vi fikk med massevis av tauverk, dregg, vannskitau, puter, fendere og kalesje. Så rygget vi bilen inn til hengeren og koblet opp. Det var nå det begynte å skurre. Et av hjulene ville absolutt ikke være med på tur. Mann og bil slepte båt og henger 10-15 meter bortover – bremset og startet og rykket. Hjulet laget en fin fure i grusen. Bilen begynte å grave seg ned den også.

Så der sto vi da. Selger sto der sammen med oss og klødde seg i hodet. Vi googlet, vi ringte et par kyndige venner, vi demonterte hjulet, vi fant planke og stein og banket løs på hjultrommelen. Ingenting hjalp. Det var da – etter en time med feilslåtte tiltak – at JEG kom med en genial ide. Jeg er jo ingen sylfide, og de ekstra coronakiloene kunne sikkert hjelpe. Jeg steg opp på hjulskjermen til hengeren og ba mannen forsøke igjen. Mens han lot bilen rugge på hengeren sto jeg oppå, holdt meg fast og gjorde meg så tung jeg bare kunne. Og bonk! Der løsnet hjulet!

Det var i siste liten for det hadde begynt å regne igjen. Der og da følte vi at vi hadde vært gjennom en skikkelig kamp sammen, så det ble håndtrykk med selger (på kanten til klemming) og latter og glede. Så kjørte vi avgårde med båten på slep. Fantastisk! Hvilken følelse. Vi har ofte sett folk kjøre omkring med båt og tenkt at de var båteksperter. Men nå var det oss som kjørte med båt på henger. Vi kjenner oss absolutt ikke som båteksperter, men her skal det læres!

Vel hjemme klarte mannen magisk nok å RYGGE inn foran garasjen mellom gjerdet og naboens bil med båthenger. Riktignok var han nesten nede i grøfta med bilen, men parkeringen var direkte strålende! Så sto vi der og beundret synet av båten der den lå hjemme hos oss!

Båt i innkjørselen. Rygget inn av mann uten nevneverdig hengererfaring.

Båten ble liggende der i 5 dager. Nok til at flere naboer fikk med seg at vi hadde investert i båt. Det viser seg at mange av naboene har veldig god peiling på båt og hadde fine ting å si om vår. Men mandagen var endelig ferien i gang. Vi pakket inn puter og båtutstyr inn i båtens rom og begynte å bære bagasjen ut i bilen.

Det var DA en stor gravemaskin valgte å plassere seg foran garasjen vår. Vi har levd med gravemaskiner og anleggsmaskiner i over halvannet år i veien vår. Det er knapt en dag uten graving og hakking og buldring og sprenging utenfor huset vårt. Men at de akkurat da skulle plassere seg foran oss og dermed stenge oss inne var lite populært. Det hadde også begynt å regne skikkelig såklart. Jeg løp over til veiarbeiderne og spurte om de kunne flytte gravemaskinen. Føreren var ikke der, men de skulle gi ham beskjed så fort han kom. Så fortsattte vi pakke. I baksetet fikk vi inn to unge, voksne barn og en katt i bur. Da bilen var fullpakket var gravemaskinen flyttet lenger opp i veien og vi var klare til å hekte på båthengeren. Det hadde begynt å regne heftig. DA var det at en diger lastebil full av asfalt dukket opp i krysset nedenfor oss og løftet lasteplanet sitt!

Riktignok er det to veier ut fra innkjørselen vår – opp bakken – eller ned til krysset. Nå var jo bakken stengt av en gravemaskin og vi så med gru på lastebilen. Jeg løp ned til lastebilen der to karer var i ferd med å dra utover ny og varm asfalt for å dekke et av de mangfoldige hullene de har gravd i den siste tiden. Jeg forklarte at vi skulle avgårde med båthenger og at en gravemaskin sto og stengte den andre veien. Han ene trakk på skuldrene og kommenterte at de ikke hadde noe med den gravemaskinen å gjøre. Fint! Men kan dere bare vente litt så vi kommer oss ut herfra?

Jeg løp opp og ropte KJØR til mannen. Han kjørte – uten meg! Bilen og hengeren suste ned veien og gjennom kokende asfalt. Jeg løp etter – utenom asfalten siden jeg har nye sko. Heldigvis stoppet mannen, og jeg fikk være med på den store båtreisen. Vår relativt nye Passat er en såkalt businessline. Men jammenmeg jobbet den hardt denne dagen. Stappfull med folk, bagasje og henger med båt dro den hele veien ned til Viksfjord. Man kunne formelig høre den brumme tungt. Inni bilen jamret katta jevnt og trutt. Den liker ikke biltur.

Fortvilet katt i bur

På veien lastet jeg ned båtførerprøven og sjøkart på iPad’en. Riktignok er jeg oppvokst med båt i Viksfjord, men det kan jo hende vi skal prøve oss litt lenger ut nå som vi har en kulere båt. Båtførerprøven tok forøvrig både jeg og mannen på ungdomsskolen. Forhåpentligvis trenger vi bare å brushe opp gamle kunnskaper. Jeg kjenner allerede på forvirringen rundt rød og grønn stake. Styrbord og babord og alle karttegnene har begynt å svirre rundt i hodet.

Sjøkart som viser at båt har ankommet Vestfold og nærmer seg bestemmelsesstedet.

Vi dro til samme sted som sist – Bjønnes i Viksfjord. Det var der vi sjøsatte leiebåten i fjor. Generalprøven. Det var nesten slik at vi følte oss litt erfarne da vi kom dit – fant hjemmevant nøkkelen til bommen ved rampa og vippset hundrelappen det kostet å bruke rampa. En kompis av mannen var tilkalt som «hjelpemann». Mens han dirigerte mannen som manøvrerte bil og henger ned på rampa satt jeg og jentungen klare i båten. Dette var øyeblikket vi hadde gruet for helt siden vi hadde begynt å se på båt. Samme morgen hadde mannen vært helt sammenbitt og rar ved tanken på dette øyeblikket. Han er flink til å tenke seg frem til verste scenario. Hva han tenkte har jeg valgt å la være å spørre om. Men vi kom oss ut, hengeren funket og bilen fulgte ikke med ut i vannet! Plutselig satt vi der i vannet med båt. Og guttungen holdt i tauene og dro oss på plass ved brygga. Skulle ikke tro vi hadde gjort annet. Ingen lo – ingen sto og glodde og kommenterte. Alt så ut som om det var erfarne båtfolk som satte ut båten sin.

Putene er på plass. Da er vi klare for sjøsetting sier smilende kvinne.

Den fine båten er så mye mer fancy enn noen båt jeg noensinne har ført. Når jeg først hadde skjønt at jeg måtte skru på strømmen for å få liv i tenningen så var det bare å trykke på down og motoren gled rolig ned i vannet. Og når jeg vred om nøkkelen så sa den bare vroom og så var den i gang. Selv leiebåtmotoren i fjor måtte dras i gang med god gammeldags snor. Dette var bare reinspikka luksus!

Båtlykken er i ferd med å starte. Meget stolt kvinne med voksne barn og båt.

Veien hjem til båtplassen vår var kjent og kjær. Selv med regn i lufta og litt vind fra siden så kjente jeg at NÅ var sommeren i gang. Godfølelsen ved å kjøre innover den kjente fjorden – vind i håret – gliset som gikk fra øre til øre. Alt var bare digg. Jeg har forøvrig aldri kjørt båt som gikk så lett i plan. Kanskje jeg egentlig aldri har ført båt som har gått i plan noensinne. Jeg tror faktisk ikke det. Vår nye skjærgårdsjeep gjorde i hvert fall det uten at jeg engang hadde gassen i bånn.

Mannen og guttungen kjørte hengeren tilbake til hytta mens mannens kompis var med i båten – han kastet ut et digert ANKER ved båtplassen vår. Vi har ikke moring ennå, så det svære ankeret skal være akterfestet vårt inntil vi får lagt ut moring. Naboen hadde forøvrig i år som i fjor breiet seg ut over to båtplasser og lagt fortøyingstauet sitt på vår plass. Vi fulgte eksemplet og fortøyde i eget bryggefeste og neste plass som lå tom.

Først seinere på kvelden da mannen fikk angst og spurte om jeg hadde husket å slå av strømmen husket jeg at det ikke hadde skjedd. De unge voksne barna løp ned og slo av strømmen slik at ingen skulle le dersom f.eks. lanterne tilfeldigvis skulle stå på. Ikke at vi hadde slått dem på, men det kunne jo hende de sto på fra før.

Nå skal vi fort som fy oppfriske ungdomsskolens båtførerkunnskap. Vi skal plutselig reise til Biltema og handle på båtavdelingen som andre båteiere. Og snart skal vi reise på båttur hele familien. Det må bare slutte å regne så fælt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s