Betraktninger fra furtefjellet og drama til sjøs

Det har jo vært litt styr med denne nye båten. Vi har bakset og slitt med å få lagt ut moring og ordnet fortøyning. Nå er heldigvis alt det der i orden, selv om det har vært tidkrevende og vanskelig. Været har jo ikke vært av den hjelpsomme sorten i sommer. Jeg er antagelig snill når jeg bare sier at det har vært variert. Men i regn og blåst fikk i hvert fall mannen med hjelp av en kamerat og guttungen lempet ut moringen på rett plass. Det holdt på å koste et par fingre, men det er jo småtterier i den store sammenhengen. At det skulle ta en hel dag å ordne fortøyning var litt overraskende, men mannens kamerat behersker god gammeldags spleising av tau, og det skulle han til gangs bevise. At det er minst ti forskjellige tauspleiser som holder båten i eksemplarisk posisjon tror jeg sikkert.

Klassisk spleising av tauverk

Men så var det denne motoren da. Vi syns den fusker. Vi snakker da om en 1 år gammel Honda 50hk. Sist vi var ute med den fusket den så galt at vi ganske enkelt snudde og kjørte tilbake til brygga før vi hadde kommet særlig langt ut i fjorden. Men etter diskusjon med erfarne båtfolk fikk vi tips om at kunne skyldes at båten ble kjøpt med en halv tank overvintret bensin. Vi fikk også tips om at det kunne være lurt å «blåse ut» litt – dvs la den gå på full fart i f.eks. 10 minutter. Ikke helt enkelt siden det er 5 knops fartsgrense i Indre Viksfjord.

Så vi fylte på 10 liter fersk og fin bensin i dag og startet motoren. Den gikk som en klokke! Vi gled vakkert ut i fjorden, og jeg jublet «Hør så fint motoren går. Heldige oss som har så fin båt. Også båttur på en så deilig dag!». Det var muligens min kommentar som jinxet hele greia, for rett etterpå begynte motoren å fuske. Jeg ga litt mer gass og motoren slakket av. Jeg ga enda mer gass og den stoppet. Nå var det jo stille på fjorden i dag. Det var lite vind og bølger og alt slikt som kan være skummelt. Vi var kanskje 50 meter fra land så noen direkte fare var det jo ikke. Men vi var ganske molefonkne etterhvert som motoren nektet å adlyde selvstarteren. Det var nå vi husket på at vi hadde planlagt å kjøpe padleåre. Men det hadde vi altså glemt.

Bak oss dukket det opp en lekker, blå Stingray. En ordentlig staselig båt. Mannen min veivet med armene, og de stoppet heldigvis. Vi ble lagt inntil og festet forsvarlig til deres båt. En kar hoppet ombord i båten vår. Det viste seg selvsagt at dette var meget drevne motorfolk. Vi fylte på enda mere bensin for sikkerhets skyld selv om tanken var 3/4 full. Mannfolkene ombord hadde gode tips og han som var ombord i vår båt klarte etter litt lirking og pumping og fikling å få start på motoren igjen. Utrolig hyggelige folk som vi dessverre ikke var åndsnærværende nok til å få navnet på. Uansett så slapp de oss løs, og vi satte kursen hjem til brygga uten å ha fått kjørt motoren nevneverdig hardt.

Man kan vel bare gjette hva som skjedde så fort våre nye venner var forsvunnet. Joda, motoren begynte å fuske! Den hørtes ut som en gammel 2-takter som røykhostet seg fremover inntil den stoppet. Jeg kjente at her må det handling til og var klar til å stupe i vannet med tau og få den båten inn til land som var relativt nære. Men mannen praiet en ny båt – denne gangen en liten mini-RIB med to 14-15 år gamle gutter ombord. Finingene gikk med på å slepe oss tilbake til brygga vår. Så der satt vi altså i vår nye fjonge båt og ble slept av en liten jolle tilbake på plass til vår mønsterfortøyning full av spleis.

500 spenn ble umiddelbart vippset til guttungene som hadde reddet oss. Båtens fører viste seg forøvrig å være guttungen til Stingrayeieren. De hadde visst bedt ham se etter oss! Ved brygga satt vi litt handlingslammet i båten og følte oss deppa og rådløse. Svette var vi også. Vi tenkte vi skulle ta et bad og gikk bort på badebrygga. Der lå det selvsagt intet mindre enn 11 fete brennmaneter og ventet på oss med trådene sine i beredskap. Mannen valgte å dyppe seg raskt mellom tre brennmaneter. Jeg skulle gjøre det samme, men da kom det en ny brennmanetfaen svømmende opp fra dypet for å være med på brennefesten. Intet bad på denne jenta. Min 1000 kroners nye bikini har ennå til gode å få dyppet seg selv om den ble kjøpt inn i slutten av juni.

Så etter å ha sittet og sett utover vannet og vært misunnelig på alle som dro avgårde i sine velfungerende båter bestemte vi oss for å ordne noen ærend i Sandefjord. Et ærend var blant annet å bunkre nok vin til å drukne båtsorgene våre. Nå for tiden er det alltid lang kø foran Vinmonopolet så mannen kjøpte like godt en 3-liter hvit, en 2-liter rød og en flaske hvit. Jeg tror det skal holde en liten stund. Selv om vi er båtdeprimerte.

Sulten meldte seg, og vi feiret dagens båtbegivenheter med å gå på restaurant! Vi satt og spiste deilig mat på en lekter rett inntil gjestebrygga i Sandefjord. Her satt vi og så på alle de båtvante og erfarne båtførerne som elegant manøvrerte inn til brygga. Mest imponerende var den svære millionbåten som bakket inn på en trang plass. Mannen tror kapteinen jukset for han sto oppe på flybridgen sin med en slags fjernkontroll i hendene og bare vippet båten uanstrengt inn. Vi filosoferte rundt dette. Hvordan vet båtfolket hvor de skal legge seg? Hvordan kommer de så elegant inn. Har de øvd seg mye? Vi konkluderte med at det nok bare er slik man kan når man har erfaring – akkurat som jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre om jeg møter på korøvelse i et fremmed kor – eller mannen når han er på skytestevne i en fremmed klubb. Dagens hvalbiff var i hvert fall nydelig.

Hvalbiff. Nesten like godt som i min barndom, Jeg elsker hval og helst de levende. Men barndom er barndom og hval spiste vi mye av da jeg var barn.

Tilbake på hytta oppdaget vi at noen hadde tatt parkeringsplassen vår! Faktisk var det åtte biler der det normalt aldri er mer enn 2-4. Enda et element til å forsure dagen. Vi klinte bilen vår inn i skogen tett inntil en annen bil. Det ble så trangt at mannen måtte klyve ut gjennom passasjerdøra. Sikkert ikke noe gøy for han andre heller når han skal ut.

Oppe på hytta var det brennende hett. Katta var sur fordi han ville ha middag. Vi var svette og fæle og furtne. Hvitvinen var varm etter å ha ligget i bilen. Men sola skinte på svaberget utenfor hytta, og vi bestemte oss for å oppsummere dagens lærdom som følger:

  • Det er mange snille folk på sjøen. Båtfolk er greiere enn man skulle tro.
  • En halv desiliter med kondensfjerner på tanken kan kanskje løse problemet.
  • Vi får være takknemlige for at vi ikke hadde kommet lenger ut i fjorden. Da kunne det fort bli mer dramatisk.
  • Det er lurt å ha en padleåre i båten!
  • Er man furten så hjelper det med mat
  • Hvitvin kan kjøles ned med isbiter
Typisk floskelbilde – vinglass i sola. Her altså med isbiter. Innholdet er forøvrig en riesling jeg kaller «Voldemort» – egentlig heter den Wongraven, men det husker jeg aldri.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s