Hytta vår ligger i gamle Tjølling kommune (fra gammelt av Tjodalyng). Etter kommunesammenslåingen ble Tjølling slått sammen med Larvik. Likevel sier vi ofte til folk som ikke er kjent at vi har hytte i Sandefjord. Det tror jeg skyldes at Sandefjord er byen vi som reiser til når vi skal på bytur. Det er faktisk nøyaktig like langt til både Larvik og Sandefjord fra hytta vår. Fra Klåstadkrysset er det 10 km til byen – uansett hvilken vei man velger.
I dette området er det bare å velge og vrake i historie for en historieinteressert som meg. Mamma er på besøk på hytta. Da jeg spurte hva hun ville gjøre i dag sa hun «ikke gravhauger og gamle steiner, takk – husk jeg var gift med faren din». Så noen må jeg vel ha det fra.
Når vi skal kjøre til byen så passerer vi altså Klåstadkrysset. Det ligger rett ved det store steinbruddet der man har hentet ut store mengder med larvikitt (Wikipedia: Larvikitt er en monzonittisk dyperuptiv bergart som er kjent for sitt vakre fargespill) siden 80-tallet. Da jeg første gang var her hadde landskapet en helt annen fasong enn det har i dag. Heldigvis har man prøvd å fylle inn noen av de store sårene som har oppstått slik at det ikke ser så galt ut der i dag – selv om to hele «fjell» har forsvunnet.
En annen og i mine øyne enda mer interessant sak på Klåstad er at man grov ut en knarr fra vikingtiden (skipet er tidfestet til ca 998) akkurat her på busstoppet i krysset der man svinger ut på Riksvei 313. Det var ikke en gravhaug, men heller et handelsskip som hadde havarert ute i fjorden og drevet inn i Klåstadkilen der det etterhvert sank ned i slammet. Siden trakk sjøen seg tilbake og skipet ble liggende der i nesten 1000 år inntil de grov det opp i 1970. Vi var i Tønsberg og så resten av skipet der. De har ikke forsøkt å restaurere det.
Men man har nylig bygget et flunkende nytt Klåstadskip! Det ligger i Tønsberg. Det heter «Saga Farmann» og ble sjøsatt i 2018. Jeg digger at de bruker gamle verktøy og metoder og bygger disse skipene. Og i dag i Sandefjord så jeg at de var i gang med å bygge et nytt Gokstadskip! Gøy!
Svinger man til venstre i Klåstadkrysset og kjører noen hundre meter får man se en stor bautastein som står ute på et jorde. Jeg har lurt fælt på den steinen. Har gjort litt halvhjertet googling når jeg har kjørt forbi fordi jeg gjerne ville ha litt mer info. Pappa sa en gang at det var til minne om en konge, men jeg har glemt hva mer han sa. Googlingen min førte ikke frem og jeg fant egentlig ikke noe når jeg søkte på «bauta + tjølling». Tenk at det faktisk var PokemonGo som skulle bidra til å gi meg navn på steinen. De hadde nemlig utplassert et Pokestop nettopp ved steinen. At jeg ikke har tenkt på sjekke PokemonGo før!
Men jeg kunne jo ikke gi meg med dette. Med et navn på steinen fikk jeg mer fart i googlingen min. Nyere forskning tyder på at Halvdan Kvitbein hviler et helt annet sted. Så hva var da steinens formål? En spennende teori åpenbarte seg. Kan den ha vært en slags «stake» – lik dem vi har i sjøen. Ville ikke det vært fantastisk kult? Sjøen gikk jo mye høyere før – opp mot 20 meter.
Bildet i midten er malt av Christian Zeutens i 1845. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO
Følgende tekst har jeg skamløst stjålet fra nettet:
En teori for Haslebautaen er at den har hatt en praktisk funksjon i forbindelse med båtleia. Den kan ha vært et feste for trekkanordningen når skip skulle dras over eidet, som eksisterte her en viss periode av landhevingen.
Her gikk snarveien eller båtleia mellom Sandefjordsfjorden og Viksfjord. Omtrent på midten ligger Haslebautaen. En kunne komme med båt fra nord, Hemskilen, seile båtene forbi her og sørover, over det punktet der Haslebautaen står og videre ut i Viksfjord lengre sør. Dette var en tryggere skipslei enn den som gikk utaskjærs og denne var mye kortere.
Og hva slags ærend kunne reisende ha i Viksfjord kan man jo spørre seg. Jo – der lå selveste Kaupangen – Skiringssal! Norges eldste by Jeg har vært der flere ganger. Det er ikke så mye å se i dag. Det er mest et jorde og noen graver. Da sjøen gikk langt høyere var det da naturlig å seile inn med skipene helt til de lange bryggene som lå der. Man trenger imidlertid godt med fantasi for å forestille seg et travelt handelssted fullt av kjøpmenn, håndverkere og sjøfolk. Heldigvis har jeg det – fantasi altså. Det er visstnok funnet rester etter en gedigen gildehall der borte også. Skulle ønske de forsøkte å bygge den opp igjen.
Wikipedia: Utgravningene av Kaupangen i Skiringssal avdekker et bysamfunn som stammer helt tilbake fra 800-tallet. Kaupang var det generelle norrøne navnet for «kjøpstad», «by», «handelsplass», mens Skiringssal trolig var vikingtidens navn på stedet.
Det verste er at jeg har mye mer å skrive om. Det er så mye her at jeg valgte de aller nærmeste tingene. Dersom jeg en dag skriver mer om historiske perler i området så minn meg gjerne om Istrehågan, Tjølling Kirke, Hedrum Kirke og Valbysteinene, Bare for å nevne noen.
Frydefulle betraktninger 