Akkurat nå – sirisser som summer frenetisk, klukkingen fra poolen, noen haner som galer i villen sky. Ellers stille og fredelig. Og slik er det hver eneste morgen når jeg våkner aller først, og jeg får en stille stund ute på terrassen. På søndag var det faktisk ikke bare hanegal, men også munkesang. Det ligger et kloster oppe på toppen av fjellet bak oss. De startet relativt tidlig å synge. Solosang, messing, lesing, flerstemt sang og vekselssang. Kun herrestemmer. Jeg vil faktisk kalle dem modne herrestemmer. De holdt på absolutt hele dagen. Vi var ute på tur og kom tilbake og sangen bare fortsatte og fortsatte. Mulig de sang fra soloppgang til solnedgang. Og mulig det var en helgendag i tillegg til at det var søndag.
Det var nærmest tilfeldig at jeg fikk mannen til å bestille time til fornying av passet sitt i januar i år. Det var da vi oppdaget at køen for å få pass var enorm, og at våre nærmeste politistasjoner allerede var «utsolgt for timer» før sommerferien. En tur til politiet i Sarpsborg/Grålum før påske ordnet heldigvis den saken. Det var også ganske tilfeldig at vi endte med å reise til Lefkada igjen. Og at på det tidspunktet kun var Norwegian som hadde direktefly til Preveza.
Er det i det hele tatt greit å legge ut om at man var blant de heldige som kom seg utenlands i sommer? Vi føler oss absolutt usedvanlig heldige og priviligierte som i det hele tatt kom oss ut på tur – og ikke bare at vi kom oss på ferie, men at vi faktisk fikk med oss begge de to unge voksne som vi kaller «barna», samt datterens kjæreste (også han er med i samlebetegnelsen «barna»).
Egentlig burde man bare holde seg unna de såkalte nyhetene i varierende nettaviser slik at man slipper å lese om utfordringer med bagasje på flyplassene, kaos, kanselleringer, streiker, skogbranner, hetebølger, fallende kronekurs, stigende Covid-smitte og alt annet som kan gjøre denne ferien til en «marerittsommer». Dårlig gjort at de holder på slik i forkant av hver eneste sommerferie mener jeg!
Huset vi hadde leid for i år var det samme som i 2017. I det minste trodde vi det helt til dagen før vi dro da eieren informerte oss om at vi skulle bo i et tilsvarende hus 50 meter unna. «Villa Fotinos» er speilvendt fra det forrige – noe som får meg til å forsøke å gå opp trappen til 2.etasje fra feil side de første dagene. Jeg savner det enorme oliventreet som sto utenfor det forrige huset. Men jeg kan se det fra her jeg sitter nå. Under det enorme treet tok jeg flere skyggefulle middagshviler. Årets villa har også et stort oliventre, men det er på baksiden av huset og ikke like innbydende å sove under. Svømmebassenget er utrolig deilig. Man rusler bare rett ut om morgenen og rett ut i bassenget. Siden jeg er først opp om morgenen er det jeg som har privilegiet å ha bassenget for meg selv mens familien sover. Kan faktisk anbefale svømming til munkesang. Alternativt kan man hive seg på sykkelen og to minutter etterpå er man på en nydelig strand med det mest turkise vann man bare kan tenke seg. Om morgenen er det blikk stille så det bare er å traske rett uti. Om ettermiddagen er bølgene ganske store og kan slå overende en voksen kvinne på ustøe føtter lett som en plett.
Det er ferie i slow motion. Vi sover lenge, vi tar en dupp og vi leser bøker. Om ettermiddagen sykler vi bort til de gamle vindmøllene, der vi nærmest har fast bord nærmest stranden. Det er naturligvis her det er mest vind – og det er her alle «kiterne» holder til. Vi har tellet opp mot 80 kiter på himmelen samtidig. Kiterne er alvorlige menn mellom 25 og 50 år. De kommer gående forbi oss med kiteutstyr under armen, de har kule solbriller, muskuløse armer og definerte magemuskler. Vi sitter der dekadente i skyggen under parasollen og drikker kalde drikker og ser på med fascinasjon. De hopper høyt, tverrvender i vannet og suser bortover vannflaten i veldig høyt tempo. Vi venter stadig på at noen skal vikle linene sine inn i hverandre. Men ifølge et familiemedlem som driver med kiting er det faktisk veldig sjelden slikt skjer, selv om det ser ut som de skal gjøre det hele tiden. Vi ringte ham selvsagt og spurte.
Skal vi handle eller ut og spise hiver vi oss på de leide syklene våre og suser avgårde. Tøffest er det når vi skal inn i byen. Veien vi sykler har ingen definert sykkelbane og det er trangt som fy. Derfor har guttungen bestemt at vi skal sykle på tyngste giret så fort vi klarer slik at vi nesten får like høy fart som bilene. Prolapsen og isjasen skriker i protest, men fort går det i hvert fall. Når vi sykler her i nærområdet er det roligere. Veien er stadig trang. Så trang at biler ikke kan passere hverandre uten at den ene finner en luke å klemme seg inn i. Det er skikkelig på landet – vi sykler forbi geiter, høner, kalkuner, bikkjer og katter. Hønene her lever et godt liv. Romslig med plass og masse mat. Her spiser altså hønene vannmeloner! Eggene vi kjøper hos den lokale kjøpmannen har dypgule plommer, og jeg tenker at de kommer fra de lykkelige hønene vi nettopp har syklet forbi. Hvor vi enn sykler blir vi fulgt av gresshoppenes intense «sang». Ellers er det mopeder som gjelder for folk flest her nede. Vi møter mopeder langs veiene hele tiden. Gjerne gamle gubber på steingamle mopeder.
Syklene har vi leid samme sted som for fem år siden. I år fikk vi rabatt som fast kunde! De leverer syklene her vi bor når vi ankommer og henter dem når vi drar. Er det problem så kommer de i løpet av null komma svisj og fikser eller bytter ut sykkelen. Fire av syklene har fungert utmerket, mens guttungen nå er på sin fjerde sykkel i løpet av en uke. Den siste sykkelen ser veldig bra ut og nå er han superfornøyd. Vi kommer oss jo ikke så skrekkelig langt med kun sykler, men det gjør faktisk ikke så mye. Jeg føler at man ser langt mer fra sykkel enn man ser fra en bil.
Et par turer med bil har det jo faktisk også blitt, siden en venninne av meg var her en liten uke med bil og tok oss med på biltur. Hun er opptatt av Tripadvisor. Jeg har selv brukt Tripadvisor, men egentlig kan vi vel innrømme at vi sjelden gidder. Her om dagen dro vi til nabobyen med venninnens bil. Vi skulle spise lunsj på et sted med bra rating på Tripadvisor. Det var stengt! Neivel, da tok vi restauranten som lå som nummer to på lista. Her var det «topp underholdning» i tillegg til god mat. Den lokale ferja lå nemlig og lastet inn rett utenfor restauranten. Det sto tett bilkø i begge retninger og sperret effektivt veien. Alle motorer gikk selvsagt på tomgang slik at sjåførene holdt seg kalde i hodet. Kjølige måtte de nemlig være, for ikke bare skulle de opp en bratt rampe og inn i en trang ferjeluke. De måtte snu midt i en trafikert vei og RYGGE opp og inn. Utålmodige ferjemenn husjet bilene inn og vinket dem på plass med millimeterpresisjon. Da vi trodde ferja var stapp full trykket de inn to små biler til. Det stinket eksos der vi satt, men maten var god om man liker mat blandet med eksos. Uten mere dikkedarer dro ferja av sted i full fart, mens ferjemennene fortsatt drev og stengte luka. Jeg gikk bort og så på rampa og ferjeleiet etterpå. Det var grunt, ja. Svære kampesteiner lå rett nedenfor brygga. Ikke skjønner jeg at det skulle være mulig for en ferje å legge til der. Jeg ville vært skeptisk til å legge til der med vår egen småbåt! Og ikke hadde jeg våget å rygge inn på en så bratt rampe med så stort publikum heller.
I dag har vi vært her en hel uke. Vi var redd «barna» skulle kjede seg og syns at det var en trøtt ferie. Men de ser ut til å kose seg med lediggang de også. De sitter gjerne inne med airconditionen på og ser på videosnutter og ler sammen. Forbruket av leskedrikker og snacks er skyhøyt. Men det er jo tross alt ferie.
Vi syklet rundt lagunen i dag. Det er en sykkeltur på under en time, men vi brukte fire timer med innlagt badepause, forfriskningspause, shoppingpause og lunsjpause. Motvind på hjemturen er forøvrig noe skikkelig dritt når det er kjempevarmt og svett og man har full mage. For meg har sykkel alltid vært transport. Jeg har ikke syklet siden vi var på øya Kos i 2019! Men har man lært å sykle så glemmer man det ikke. Rumpa har dog glemt sykkelseter, så hver gang man hiver seg på setet så verker rumpa.
Hjemme har vi katten Fenris – en kraftig plugg av en skogskatt med stor appetitt. Kattene her nede står ikke noe tilbake for ham når det gjelder appetitt. I 2017 hadde vi fire katter som kom til huset vårt hver dag for å få mat. En av dem kalte vi Iversen – han var helt snøhvit. Nå har vi intet mindre enn 3 helhvite katter som kommer. Vi har gitt dem navn. Iver (oppkalt etter gamle Iversen) er den ivrigste – ei ung kattejente som trolig er gravid. Hun er kjempekjælen, og det hun ønsker seg aller helst er å få komme inn i huset og være sammen med oss. Hun venter på oss utenfor om morgenen, og er vi på tur så kommer hun oss løpende i møte. Jeg har allerede googlet «hvordan ta med katter fra Hellas», enda jeg vet at det er så godt som umulig og helt urealistisk. De andre kaller vi Inna – hun er fødeklar hvert øyeblikk og tar man på magen hennes kan man kjenne kattungene romstere rundt. Så er det Ingar, Kristoffer og Peder som også er faste gjester ved matbordet. Jeg lurer på hva den lokale kjøpmannen tenker når vi kommer og handler kattemat nesten daglig. Jeg innbiller meg at de kattene vi har her nå er etterkommere av de kattene vi hadde i 2017. Uansett – tipper kattene også er glad vi kom oss til Hellas. 10 dager med masse mat er topp for sultne katter.
Frydefulle betraktninger 