Å tørre å slippe seg utfor

Overskriften spiller litt på mine tanker rundt det å våge noe man har ventet altfor lenge med.

Da jeg var 18 år fikk jeg mitt første par med slalåmski. Det var kjæresten min som kjøpte dem til meg. Støvlene passet imidlertid ikke og jeg måtte i sportsbutikken og forsøke å finne noen andre som kunne passe. Det var først da jeg skjønte at jeg hadde unormalt tykke legger. Jeg måtte nemlig prøve alt som var og endte med de dyreste støvlene i butikken. Som 18-åring var jeg ganske så slank og smekker, men leggene mine var muskuløse og tykke, visstnok.

Mine første turer ned slalåmbakken skjedde altså i voksen alder. Jeg ploget og hylte og skrenset nedover bratte heng mens jeg skulte på slike folk som ubesværet slang nedover bakken. Disse som vrikket og sikket seg nedover uten at det så ut som de anstrengte seg det aller minste. Jeg jobbet, jeg. Tvers over bakken på skrå kjørte jeg – skrenset i hjørnet og kom meg rundt for å fortsette tilbake på skrå tilbake til andre siden. Drittungene lo av meg. Kjæresten min kjørte full fart – stoppet midt i bakken og ventet på meg – og når jeg endelig nådde ham igjen og ville puste ut så hev han seg ut og kjørte videre. Jeg skjønte aldri gleden ved slalåm. Virkelig ikke.

Siden min første kjæreste har jeg hatt noen til. Alle har de kjørt slalåm. Og alle har villet hatt meg med på turer. Og jeg har stilt opp, og vært dumma som har skrenset nedover i langsomt tempo og sinket hele moroa. Min aller siste kjæreste – min mann – viste seg utrolig nok å være slik som meg. Vi trodde begge at den andre var ivrig i slalåm og ofret oss og ble med i bakken. Selvsagt måtte vi gifte oss og få barn sammen. Og dermed hadde vi en perfekt unnskyldning for ikke å kjøre slalåm lenger. Vi hadde jo små barn.

Problemet med barn er at de vokser og så kommer dagen da man blir invitert på fjellet i påsken av omgangsvenner med barn for å kjøre slalåm. Huff, vi brukte lang tid på å tenke over invitasjonen. Vi liker jo ikke å stå slalåm. Ikke hadde vi ski utstyr lenger heller. Men kanskje barna skulle få slippe å bli utsatt for det samme som oss – å stå som dumming i bakken som voksen. Så vi takket ja, og begynte å tenke på hvordan vi skulle skaffe utstyr til hele familien.

Det som plaget meg best var nok dette med leggene. De muskuløse og sterke leggene mine som sikkert ikke kom til å komme ned i noen støvler. Jeg lekte med tanken på å stå på bunnen av bakken og la mannen ta seg av opplæring av barn mens jeg kunne gi dem mat og drikke. Ikke hjalp det at man kom i sportsbutikken og ble ignorert av ekle snørrgutter heller. Jeg trampet ut av 3 sportsbutikker fordi jeg ikke ble sett der jeg sto og tittet på slalomstøvler med uforståelige nummerstørrelser og ski av ymse slag. Men så skjedde det da hele familien trådde inn i en sportsbutikk vi aldri hadde vært i før. Vi var alene i butikken! Og selgeren beklaget at han ikke kunne selge mannen min noen støvler fordi det var utsolgt, men meg kunne han sikkert hjelpe! Jeg mumlet noe om kraftige legger. Og han smilte og lovte at det ikke lenger var noe problem! Det var før det! Vips hadde han puttet mine pailabber i et par støvler i str. 39. Også jeg som hadde sagt til ham at jeg brukte 40-41 for å ta i litt. Komplimenter for små nette føtter fikk jeg også! OK, jeg faller for denslags. Jeg fikk flotte ski, støvler og staver for 3000 kroner og kjente meg overlykkelig over at det hadde gått så lett. Første hinder var passert!

Resten av familien fikk seg utstyr og selv om vi fikk halv pris på alt så ble det mye penger. Men nå var vi i det minste klare. Og opp i fjellheime dro vi med bilen stappet. Slike støvler tar virkelig stor plass. Jeg var nesten kvalm da jeg sto opp og skulle i bakken med uerfarne unger, uerfaren mann og superspreke og sporty vennene. Mannen kjøpte 2-dagers kort for massevis av penger så her var det bare å stå på. Vi tok selvsagt den store stolheisen til topps med én gang. Medbringende uerfarne unger. Fytti! Også jeg da – som ikke har stått på slalåmski på minst 12 år.

Jentungen på 10 år klarte seg overraskende bra. De sporty vennene tok seg av guttungen på 7 år som ikke fant seg til rette i det hele tatt. Og mannen og jeg skrenset nedover på den måten vi begge behersket. Man hadde i det minste ikke blitt noe dårligere med årene. Det var akkurat som før. Jeg følte jeg hadde overkommet opptil flere hindringer ved å: 1. kjøpe utstyr 2. ta på utstyr 3. reise i bakken 4. sette utfor.

Etter noen grusomme timer i bakken den første dagen – med en guttunge som gråt og bar seg, med legger som skrek av smerte over å bli klemt ned i slalåmstøvler, med lommene fulle av alt jeg måtte hive av meg – hansker, lue og ikke minst sokker (!) var jeg svett og fornøyd med meg selv og familien min. Vi hadde bestått! Vi hadde klart å kjøre slalåm hele gjengen. Vi skilte oss ikke ut i bakken. Ingenting av de pinlige tingene jeg hadde forestilt meg hendte. OK, så sto jeg desperat og barbeint på skiene mine mens jeg rev av meg sokker og lot leggene lufte seg utenfor støvlene. OK, jeg hektet skiene med en mann og tryna da jeg hoppet av skiheisen. OK, jeg sto i en eviglang kø til heisen og kom ikke gjennom pga feil på kortleseren. Det var ikke min feil – men det skjønte sannsynligvis ikke resten av køen da jeg måtte bakse baklengs ut av telleren og gå til neste teller med hjelp fra en fremmed gentleman som kalte meg «frue».  Men jeg overlevde! Og neste gang vil det være så mye enklere å dra i bakken, for nå har gjort det! Og jeg vet at jeg kan.

Barna? Joda, de klarte seg kjempefint! På fredag lærte guttungen seg å kjøre, han ble trygg og fant rytmen. På lørdag meldte han seg på skirenn! Ingenting å si på selvsikkerheten. De ble brune og rødkinnet og de hadde det kjempegøy! Jeg og mannen ble også brune og friske i ansiktet, og vi har hilst på muskler vi hadde glemt at vi hadde. Men vi hadde det faktisk også veldig gøy.

Reklame

Stakkars juletre

Siden sist jul har vi gått til anskaffelse av en kattunge. Kattungen Odin flyttet inn i huset vårt i begynnelsen av november. Han er en glad og vilter liten fyr, som jeg tror kommer til å bli en praktfull utekatt. Men inntil videre har han vært innekatt. Slike småpuser må liksom bo seg til litt før de begynner å utforske uteområdene. Av annen info om pusen kan det nevnes at han er en guttepus (selvsagt), han er helt sort og på mindre enn to måneder har han doblet størrelsen sin. 

Det er mye kos og selskap i en slik liten pus. Og han er rettferdig også. Han sover på skift i ungenes seng. En natt her og en natt der. Og heldigvis holder han seg unna min seng. Jeg er nemlig ikke så glad i katter i sengene. Gamlekatten skjønte visst også det. Hun lå alle andre steder enn i min. 

Men nå er det jul og vi – i likhet med de fleste andre familier – gikk til anskaffelse av et juletre. Dette satte vi opp søndag før jul. Og Odin fulgte begeistret med. Han angrep glitterlenker og norske flagg med stor entusiasme. Men vi fikk da pynten på plass, mens vi tippet på hvor lenge juletreet kom til å vare. Første tur i gulvet skjedde allerede etter kort tid. Selvsagt hadde vi lagt det nydelige håndsydde juletreteppet under. Og selvsagt hadde vi fylt opp juletrefoten med vann. Så da Odin tok seg til topps i treet tippet hele stasen over og vannet sprutet utover hele gulvet inkludert juletreteppe som fikk stygge flekker.

Velvel. Han er jo fortsatt en sjarmerende pus. Allerede etter første juletrefall skjønte vi at skjøre juletrekuler ikke hadde noe i treet å gjøre. Så de plukket vi av sammen med pepperkakehjertene. Det så stygt ut da den lille katten sto der og steppet oppi glasskårene. Og vi rakk knapt å legge oss samme kveld før vi hørte treet deiset i gulvet igjen. Jeg tror Odin oppfattet juletreet vårt som et fantastisk underholdningstilbud for småpuser. Han har aldri vært ute før, han har aldri fått klatre i trær og aldri opplevd jul. Nå har han i det minste fått klatre i trær og opplevd jul. 

For å gjøre en lang historie kort. Juletreet forsvant ut døra femte juledag. Da var det mer julepynt på gulvet og i krokene enn det var på treet. Den frekke fyren høstet seg flotte hauger i løpet av natten som han skjøv rundt på. Og hang vi det opp igjen var det snart nede. At det så ut som en slagmark hver morgen med granbar, julepynt og barnåler hjalp heller ikke. Det er den korteste juletrekarriere jeg noensinne har opplevd. Så ut føk treet, sammen med katten Odin som fikk sin første skikkelige luftetur ut i frisk luft.

Ja, og om noen lurer på hva katten skulle gjøre i mangel på klatreaktiviteter så vit at han har oppdaget stueplantene nå. En vakker fikus har nå blitt raidet så grundig at vi er i tvil om den kommer til å overleve. Pytt, det var en innflyttingsgave da vi flyttet inn her for 9 år siden. 

I tante Hagars ånd

For litt over en måned siden døde min mors tante. Hun var «bare» 95 år gammel, og alle trodde på en måte at hun kom til å leve evig. Innerst inne vet vi alle at man både skal fødes inn i verden og dø fra den igjen, men hun skulle liksom være unntaket som bekreftet regelen. Når hun likevel måtte dø så kan man trygt si at hun fikk en fin død. Hun skulle ut å handle med svigerdatteren sin. Men først spiste de lunsj sammen. Hun var på sitt eget kjøkken, frisk og fin, og hun spiste sin selvlagde lunsj. Og der og da i kjente og trygge omgivelser fikk hun en massiv hjerneblødning. Legen sa hun knapt kan ha merket mer enn et par sekunders smerte før det var over. 

Tante Hagar var ikke som andre gamle damer. Hun var kjernesunn vegetarianer – og et menneske som alltid var blid og optimistisk. Hun hadde nylig begynt å skrive sine memoarer. Jeg beklager virkelig at hun ikke fikk gjort dette arbeidet ferdig for jeg er sikker på at hun ville hatt mange spennende historier å fortelle. Noen av historiene om henne fikk jeg forresten høre i dag – under minnestunden hennes. Om hennes togreise med Raoul Wallenberg, om dagen mannen hennes kom hjem og informerte om at de skulle flytte til Stockholm samme kveld (med 3 små barn), og om da hun klatret til topps på pyramiden i Mexico i en alder av 70.

Og selvsagt var ikke minnestunden for tante Hagar lik en minnestund for andre gamle damer. For flere år siden hadde hun søkt og fått innvilget tillatelse til å få asken sin strødd på Bæreia i nærheten av der hun vokste opp. 

Så dit dro vi i dag. Og selv om det var dårlig vær dagen før og selv om det er dårlig vær nå i kveld så var det nydelig høstvær på Bæreia i dag – til ære for henne. Vi må ha vært et merkelig syn. Et følge på 20-25 mennesker i svarte kåper og frakker bærende på kurver og vesker inn i skogen. Vi møtte joggere og folk med hund. De var alle kledd i skogsklær og de stirret på denne merkelige svartkledde gruppen. Og ute på et vakkert nes hadde vi minnestund. Dikt man hadde funnet i papirene hennes ble lest opp. Det var nydelige dikt som passet perfekt til stunden. Vi vet ikke om hun hadde skrevet dem selv, men det ville ikke forundret noen om de var hennes egne. Og man lo og man minnet tante Hagar med fine historier fra hennes liv. Og etterpå gikk hennes datter og sønn sammen inn i skogen med urne og aske for å finne en vakker gran til henne, og ta et siste farvel. Hun ønsket nemlig å vokse opp igjen som en gran i den skogen.

Vi andre sto igjen og pratet mens vi spiste hjemmebakte boller og drakk varm solbærtoddy. Jeg gikk berserk med kameraet og tok masse fine høstbilder. Det kommer ikke til å være noen gravsten å gå til for tante Hagar. Men det føltes helt riktig at hun skulle være der. Uansett kommer hun til  å leve i hjertene våre. 

Etterpå gikk vi opp i skogen og foreldregenerasjonen vår mimret og husket den gamle jernbanevogna som pleide å stå  der oppe i skogen. Den het «hytta» og var visstnok dratt over isen og opp i heia av 20 hester og 40 mann. Tante Hagar hadde laget en morsom tegning som viste hvilket utrolig strev det hadde vært. Hun var nemlig en ganske god karikaturtegner denne tanten. Dette skjedde i 1923 og først nylig ble «hytta» hentet ned for å havne på jernbanemuseum. Den gamle utedoen sto imidlertid fortsatt igjen – og det var fortsatt litt dopapir på spikeren. Og Hagars datter avdekket en gammel stein der hun og noen jevngamle kusiner og fettre hadde risset inn navnene sine. Så utrolig fint. 

Etterpå dro vi på hotell og spiste god mat og fortsatte å fortelle historier om den døde. Det var veldig gemyttelig og koselig og jeg ble kjent med en hyggelig firmenning. Jeg tenker med meg selv at tante Hagar ville kost seg glugg ihjel sammen med oss.

Det er da nok plastikkdingser i verden!

I kveld har jeg vært på foreldremøte i 2dre klasse. På dette foreldremøte tapte jeg 1250 kroner. 

Storyen er som følger: Da vi møtte opp første skoledag ble vi presentert et bursdagsopplegg fra skolen som de fleste foreldrene applauderte. Siden vår moderne skole hadde sluttet med klasser og istedenfor opererte med trinn på 40-50 elever fant de det nødvendig å sette visse retningslinjer for bursdagsfeiringen. For å unngå at noen skulle bli utelatt ble det bestemt at man skulle invitere enten alle i klassen – eller alle av samme kjønn. Og det ble innført 7 bursdagsgrupper gjennom året – med 6-8 barn med bursdag i noenlunde samme tidsrom. Det mest geniale var at man istedenfor å måtte kjøpe masse smågaver til alle disse barna istedenfor skulle kjøpe kun én eneste gave – og det skulle være en stor gave til eget barn – beløp 5-600 kroner. Vi jublet og stemte for! Vi har allerede ett barn på skolen, og i den klassen praktiseres gaver og veiledende beløp på kroner 50. Bursdagsgaveinnkjøp er som regel alltid et pes her i huset, vi løper ut i siste øyeblikk og raser rundt på kjøpesenter og ender opp med gaver som i desperasjon kanskje blir mye dyrere enn de 50 kronene. 

Nå har det gått ett år og mødrene har mumlet seg imellom. Mitt barn savner gaver. Mitt barn lærer ikke gleden ved å gi. Mitt barn ser at jeg har med gaver når jeg skal bort og skjønner ikke hvorfor de ikke selv får gi gaver. Mitt barn blir lei seg fordi han ikke får gaver. 

Dette ble da også temaet på foreldremøtet da bursdagsfeiringen ble diskutert. Jeg føler at jeg leverte et glødende innlegg mot gaver. Jeg pekte på miljøet, på forbrukersamfunnet, på alle plastikkdingsene huset allerede fløt med, på verdensmiljøet og søppelbergene. Jeg følte at jeg nådde fram til mange. Det ble nikket og andre kastet seg på. 

Men jeg tapte. Det var de følsomme mamma’ene som vant denne kampen for de «stakkars» barna sine. Og det første barnet som skal nyte godt av dette gavedrysset blir min sønn. Jeg er sikker på at han kommer til å bli overlykkelig når han oppdager at han får gaver av klassekameratene sine neste lørdag. Og etter bursdagen skal jeg bære hjem fulle poser med plastikkdingser som jeg må finne plass til i hjemmet mitt. Før de kommer til å forsvinne diskret ned i søpla etterhvert som de blir ødelagt eller glemt. 

Og regnestykket er enkelt. 50 kronersgrensen er innført. Det er 28 gutter i klassen. I tillegg skal vi kanskje gi noen jentegaver også. La oss regne med 35 barn som skal ha 35 gaver. Overholder jeg 50-kroners grensen utgjør det 1750 kroner. Trekker jeg fra de 500 kronene jeg skulle gitt min sønn blir det 1250 kroner ekstra jeg må ut med i året. 1750 kroner å betale for 35 billige plastikkdingser som sannsynligvis går i søpla etter rundt regnet et halvt år. 

Jada, jeg hører argumentene. Jeg kan gå sammen med andre foreldre og kjøpe dyrere og mer solide gaver – det skal også organiseres. Jeg kan være kreativ og lage egne fine gaver – min timekostnad legges ikke inn. Det er ikke de 1250 kronene jeg klager mest over. Jeg har råd til det. Men jeg er kjempeergerlig over at et system som jeg opplevde fungerte kjempebra blir forkastet fordi noen rike barn i et av verdens rikeste land savner gaver. De samme barna innkasserer allerede masse gaver fra familie og slektninger. Og i løpet av året er de på McDonald og får HappyMeal med gave. De får Donald-blad med gave. De får en Pokemón-figur i lørdagsgodtet. De får praktisk talt små gaver hele året. Det største problemet er egentlig å lagre disse gavene og å unngå å skade seg ved å tråkke på en skarp plastikkdings på vei over gulvet på barnerommet.

 

Jadda.

Mammas morgenstund – det er visst dette som er livet

I dag ringte vekkerklokkene våre synkront. Nøyaktig på samme sekund begynte to vekkerklokker av hvert sitt fabrikat og på hvert sitt nattbord å pipe iltert. Jeg kjenner det rykker i sidemannen (også omtalt som den frydefulle mannen). I dag er det ikke mye fryd over oss der vi synkront snur oss mot hver vår vekkerklokke og trykker synkront på snoozeknappen i et forsøk på å hale ut drømmene og sengevarmen litt lenger.

Men etter to nye synkrone angrep fra vekkerklokkene er det ingen bønn. Vi står opp – temmelig synkront fortsatt, men deretter skilles våre veier i hver sine morgenritualer.

Som den samvittighetsfulle kvinnen jeg er går jeg først fullstendig naken ned i vaskekjelleren og setter på en klesvask. Den skulle vært startet, og ikke minst hengt opp i gårkveld, men gjett hvem som glemte det. Jeg sover naken og det er mørkt i huset – ergo går jeg naken. Ingen ser meg og jeg er fortsatt ullen i hodet av søvn eller mangel på sådan.

Deretter tar jeg på meg en nattkjole for å gå og vekke ungene. Vekkingen foregår ved at jeg kryper under dynene deres og stormkoser og småprater med dem helt til de våkner. Jeg sier til jentungen at det er viktig at hun våkner fordi hun skal ha med et fat ferdig oppskjært frukt på skolen. Dette er lekse!

Når jeg har fått livstegn fra begge ungene går jeg i dusjen. Og mens jeg står og tørker meg roper jeg taktfast på ungene. Nå må dere stå opp. Hallooooo? Kom igjen, vi begynner å få dårlig tid! Få opp farten!

Det første livstegnet kommer fra jentungen. Hun begynner å spille blokkfløyte. Det er den fine blokkfløyten med ”pennal” som de fikk utlevert i går. Nå skal jeg ikke si noe stygt om blokkfløyte her, jeg har i utgangspunktet ingen egne traumer knyttet til blokkfløyten. Men det er noe med timingen som skurrer. Vi skal rekke to jobber og skole og det skal skjæres opp store mengder frukt, og matpakker skal smøres, sekker skal pakkes og frokost skal spises. Så jeg går inn og foreslår at hun begynner å kle på seg. Jeg finner til og med frem en bukse som jeg anbefaler varmt. Så tar jeg blokkfløyten og spiller ”Lisa gikk til skolen”, og høster stor beundring fra jentungen som syns jeg er strålende dyktig på blokkfløyte.  

Og guttungen ligger godt begravd i dynen og nekter å stå opp. Fint! Klokken er 7.35 og vi burde forlatt overetasjen for lenge siden. Så jeg stormer inn til guttungen og river av ham dynen mens jeg graver fram klær til ham med den andre hånda. Kle på deg! Gå og tiss! Kom i gang! Tre-setningers-ordre funker fint. Selv er jeg fortsatt halvveis påkledd med vått hår. Som den siste får jeg til sist skysset familien ned trappen for å starte trinn 2 – frokost og niste og pakking. 

Jentungen og jeg skjærer frukt. Det vil si – jeg skjærer opp 4-5 epler, like mange pærer og clementiner. Jentungen skjærer opp én banan. Men det blir fruktfat som hun kan ta med på skolen. Far smører nister til seg selv og ungene. Flott! Det blir akkurat en pitteliten skalk av brødet igjen når mor endelig er klar. Glem det! Jeg spiser rugsprø når jeg kommer på jobb. Det går fint. 

Jeg smaker på dette uttrykket – å sette andre foran seg selv. Jeg hadde ikke tenkt det skulle bli slik – det er bare blitt slik. Og det ender selvsagt med at far stryker på dør og mor samler sammen unger og kaos. Og ungene hiver på seg jakker og sko etter kun 4-5 oppfordringer. Så stryker de på dør. Mor står tilbake med to ransler, en kakeboks med oppskåret frukt og sitt eget pikk og pakk. Og når jeg kommer ut står de der med bønnfallende øyne. De har gått sammen om oppgaven, og de samarbeider for en gangs skyld fantastisk. «Mamma, kan du ikke kjøre oss?». Jeg kan kjenne øyevippene deres blafre. Og selvsagt kjører jeg dem på skolen. Og kommer 20 minutter for seint på jobb. Til en sjef som har null forståelse for at en mor faktisk har litt annet å gjøre om morgenen enn å få seg selv avgårde.

Det var nok snoozinga sin skyld. Men den var til gjengjeld både frydefull og ikke minst synkron.

Mismodige betraktninger?

Jeg har skjønt en ting om meg selv. Når jeg har det litt dumt og vanskelig så er det veldig tungt å blogge. Ja, for bloggen kan jo liksom folk jeg kjenner plutselig snuble over helt tilfeldig. Også vil de kanskje skjønne at det er meg som skriver. Ikke kan jeg skrive om dumme eller slemme mennesker i livet mitt av samme grunn. De kan gjenkjenne meg. Og her sitter man og føler seg skikkelig paranoid. Noe som absolutt ikke meg i det hele tatt. Jeg tror egentlig godt om alle, jeg. Det er bare det at jeg har lært litt om slemme mennesker i det siste. Og da er liksom både tanker og følelser oppfylt av alt dette dumme og vonde. Slik at det ikke er plass til morsomme og rare og ikke minst frydefulle betraktninger.

Det er nok det som feller meg. Jeg ser min venninne Linda har en blogg som heter «Kampen mot tilværelsen«. Jeg tenker at det nok er mye greiere å skrive om dumme og leie ting når man har en blogg som heter kampen mot tilværelsen. Mens dumme meg opererer med frydefulle betraktninger. Og hva da hvis livet ikke akkurat er frydefullt akkurat nå? Ja, hva da? Skal jeg døpe om? Sure betraktninger? Oppgitte betraktninger? Mismodige betraktninger? Deprimerte betraktninger? Sukk!

Nei, det blir ikke noen frydefull blogging i dag. Hvis man da ser bort fra at jeg har bakt en eplekake sammen med ungene. Epler plukket fra eget epletre i egen hage. En salig stund med ivrige barn som skreller epler og stikker frem skje for å smake på deigen (som forøvrig smaker himmelsk). Også samles familien rundt bordet med varm kake og kald is og kos. Og ingen skjønner at vi faktisk skal spise kaken alene. Bare vi – ingen gjester – ingen besøk – ingen møter eller arrangementer som vi må levere kaken til.  Den fine jentungen sto så mismodig og sa at hennes eplebåter ikke var like fine som mine. Og jeg kunne trøste og si at det gjør ingenting for det er bare vi som skal spise kaken og formen på eplebåtene har ingenting å si for kakens smak. Vår egen kake.

Se, der ble det litt fryd likevel midt i det dumme.

Fotball og fotball er ikke det samme

Det er EM i fotball. Jeg er så inderlig uinteressert. Jeg tror aldri noensinne fotball har interessert meg. Faren min derimot er veldig opptatt av fotball. Han forsøkte før jentefotball var vanlig å trene sin datter til å bli en fotballspiller. Selvsagt mislyktes han. Noe annet skulle tatt seg ut. Og heldigvis hadde han en sønn som kunne gå i hans fotspor og bli fotballspiller. 

Jeg har altså skydd fotball i alle år. Aldri har jeg giddet å se en hel fotballkamp. Jeg har takket nei til cupfinalebilletter, gått ut av rommet når det har vært fotballkamper og i det hele tatt ignorert sporten fullstendig. Jeg mener – det er nok av folk som er fullstendig hekta på fotball. Bare se på TV og i avisene. Folk dør og kriger utkjempes mens en fotballspiller med akillesskade får de feteste overskriftene. 

Så skjer det at jeg selv får en sønn. En gutt som har en far som kun er middels interessert i fotball og en mor som skyr sporten. Men som førsteklassing skal han selvsagt sparke fotball som alle de andre guttene. Han får utlevert drakt på første trening. Den er stor. Trøya rekker langt ned på lårene. Shortsen henger langt nedenfor knærne. Strømpene jeg selv har kjøpt rekker opp til lysken så de må vi brette mange ganger. 

Og få uker etter at lagene er etablert er det første kamp. Far rekker selvsagt ikke hjem fra jobb så mor stiller på kamp etter å ha rigget til guttungen som seg hør og bør med leggskinn og overdimensjonert fotballdrakt. Han er så søt lille lysluggen min. 

Og det som jeg aldri trodde skulle skje, det skjer. En meget engasjert mamma står på sidelinjen og heier og roper. Løp! Løp! Ta ballen! Gå i forsvar! Skyyyyyyt! 

I dag sa han litt beskjemmet. «Du roper så mye, mamma. Jeg blir helt flau!» Så mye for hun som ikke bryr seg det minste om fotball. Men jøje meg så bra underholdning. Ikke aner jeg stillingen. Ikke kan jeg reglene. Men jeg koser meg glugg ihjel på fotballkamp med førsteklassinger som løper i klynge etter ballen og som er like blide enten de taper eller vinner. 

Jeg digger barnefotball! Det er mange innbyttere, engasjerte foreldre, småtasser som leker sisten eller prøver å slå hjul mens de «sitter på benken» og ingen vet hva resultatet ble når de går av banen.

Mens jeg skriver dette sitter den stakkars mannen min nede i kjelleren og ser på fotball-EM. For sånne landskamper er fortsatt gudsjammerlig kjedelige. Dessuten har jeg fått min dose med fotball i kveld. Og resultatet ble noe slikt som 6-5 eller 5-5 til vårt lag. Det er ikke så nøye. Det viktigste er at mamma står på sidelinjen. Og at hun ikke roper så mye at han blir flau. :bluss: 

Sydpolen? I don’t think sooooo

I helgen fikk jeg vite at ei jente som vokste opp i nabohuset hadde nådd Sydpolen på ski. Hun er noen år yngre enn meg, og jeg husker henne som ei rufsejente med mye tempo og energi. Foreldrene våre er fortsatt nære venner. Jeg må innrømme at jeg fikk temmelig stor respekt for henne. Ny fartsrekord hadde de visst også satt – to ensomme damer på ski over Sydpolen. Jeg sendte selvsagt gratulasjoner til henne på nett. Og stakkars Scott. Tenk for et nederlag for ham om han hadde fått vite at to spinkle damer hadde tatt den samme turen som ham på mye kortere tid og med langt bedre sluttresultat. Det er tøft å være blant de første. Ingen andres erfaringer å benytte seg av. Learning by doing.

Jaja, jeg må bare innse at jeg aldri kommer meg til Sydpolen. Men jeg går da tur. På søndag gikk jeg og herr Frydefullesen på bena våre rundt et vann. Det pleier å være en fin tur om sommeren – delvis grusvei, og delvis stier. Det blåste surt, men sola skinte og ut måtte man jo bare. Lure meg tok på meg fjellstøvlene jeg fikk til bursdagen for noen år siden. De ser like fine ut – nesten ikke brukt kan man nesten si. Det var på denne turen jeg lærte verdifull lærdom: Fjellstøvler suger big time på isete underlag. Fjellstøvler skal man bruke på steinete underlag. På glatt underlag derimot bør man bruke noe mykere fottøy som gjør at man merker underlaget bedre. Jeg praktiserte learning by doing kan man trygt si. Verst var stiene. Enkelte partier var fullstendig islagt, og frykten var at man kunne risikere å skli rett ut i vannet. Ja, det var jo is på vannet, så kanskje man slapp å bli våt hvis man deiset utpå. Jeg testet det ikke. En velbygd Fryd med tunge fjellstøvler og dunkåpe er kanskje ikke den rette til å teste isen innved land.

Men det er fryktelig så flink og sprek man føler seg når man etter endt tur – 2 timer senere – kommer inn i varmen igjen med røde kinn, småstøl i beina og påfyll av god samvittighet. Da kan man unne seg både kokesjokolade og vafler, mener nå jeg. Det er det med å gå til Sydpolen også. De kan unne seg maksimalt med sjokolade og digg på turen og likevel komme i mål slanke og veltrente som sylfider. Vedder for at de har røde kinn også.

En naturopplevelse var det uansett. Sydpolen eller Asker i sola – man kunne nesten tatt feil skal man dømme etter bildene mine. For fotoapparatet hadde jeg et godt grep om uansett hvor glatt det var.

Dagens Fryd: Ut på tur – aldri sur.

Hei mamma! For en gave det er!

Jeg har en datter (og forøvrig også en sønn). Hun er ni år, vimsete og søt og med diagnosen oppmerksomhetssvikt. Og jeg syns hun på mange måter er ganske fantastisk.

I dag skulle vi på Taekwondoo for andre gang. Siden det begynner kl. 17.00, og jeg slutter kl. 16.00 på jobb så sier det seg selv at det er knapt med tid. Hun gikk tidlig fra SFO i dag og da jeg kom hjem hadde hun stekt fiskepudding og dekket bordet. Det var første gang hun laget middag alene. Det var også første gang hun gikk alene hjem. På vei inn fra bilen møtte jeg denne nydelige hilsenen.

Heldigvis hadde jeg kamera i veska. For noen timer senere var alt nedsnødd. Ved siden av skrev jeg et hjerte med navnet hennes inni. Da hun så det lyste hele ansiktet hennes.

Hun er morsom å prate med, datteren min og vi ler av de samme tingene. Allerede som liten unge overrasket hun oss med en herlig sans for humor og en smittende latter som kom helt fra tærne. En sånn latter man gjerne skulle hatt selv, men dessverre ikke har fått utdelt.

På søndag var vi i kirken i barnedåp. Det var min nevø som skulle døpes, og jeg var stolt fadder. OK, så løper vi ikke ned kirkedørene, men det er fint å være kirken når man først har kommet seg dit. Under dåpen ble det sunget en dåpssalme. Og der – midt i sangen – (jeg nyter nemlig å synge ut i kirken, det er så god akustikk der) kom det et par vers som slo meg fullstendig ut.

Det skjer et under i verden
hver gang et barn blir til,
over det gryende livet
lyser Guds skapersmil

Refr:

Ingen på jorden er himlen så nær

som barnet han tar i sin favn,

som barnet han tar i sin favn

Det skjer et under når barnet
møter oss hud mot hud
øynene speiler Guds himmel,
gir oss et glimt av Gud.

Der og da kom tårene piplende, stemmen brast og jeg ble stående og tenke tilbake på det øyeblikket datteren min ble født. Hud mot hud, øynene speiler Guds himmel. Akkurat sånn var det. Hud mot hud, den vidunderlige følelsen av varm, myk unge under hendene mine, og et klokt og allvitende blikk som møtte mitt. Vi lå der hele dagen og stirret på hverandre. I hvert fall føltes det sånn.

Hun må ha merket at jeg gråt, for plutselig kom hånden hennes stikkende inn i min. Så der sto vi og holdt hverandre i hendene. Og jeg kjente at jeg var verdens heldigste mamma.

Dette jeg skriver nå skal jeg titte på når jeg er drittlei av unger, kjefting, masing og rydding. Det er det nemlig mer enn nok av i hverdagen vår. Likevel ville jeg ikke byttet med noen som helst. Disse hverdagsglimtene gir så enormt mye. Nå skal jeg legge meg. Men før jeg går skal jeg snike meg inn på barnerommene og kysse ungene mine, slik jeg gjør hver eneste kveld. Så hvisker jeg «Mamma, elsker deg!» Og alt jeg får tilbake er små grynt eller søvnsukk, men jeg innbiller meg likevel at det må trenge inn i ubevisstheten deres.

Julefeiring på utstilling

I år feiret vi hjemme hos foreldrene mine. Vi var 14 personer totalt. Spesielt invitert var mammas tante på 94 fra Sverige, mammas kusine fra USA og hennes sønn (også amerikaner). For å gjøre det helt tydelig var altså den svenske gamle tanten mor til kusinen fra USA og bestemor til sønnen fra USA.

I vår familie feirer vi som regel veldig tradisjonell jul. Vi pynter huset, vi har juletre og vi spiser ribbe, medisterkaker og alt det gode tilbehøret som finnes. I tillegg hadde søsteren min med seg pinnekjøtt og hjemmelaget stappe. Alle stilte pyntet til trengsel med dresser og kjoler og høye hæler – som vi alltid gjør. Ungene hadde bunader, matrosdresser og eldstemann hadde tilogmed dress. Amerikanerne kommer fra den mer avslappede siden av familien og stilte i litt mer casual klesdrakt.

Og mamma skuffet ikke. Det luktet jul i hele huset, det var fyr på peisen og hjemmelaget dubonnet etter gammel oppskrift servert ved ankomst. Huset skinte og bordet var nydelig. For en jobb hun har hatt! Jeg er glad jeg slapp unna med å ta med en flaske akevitt fra 2005.  Vi er nemlig ikke særlig glade i akevitt mannen min og jeg. Det blir et par nubber til jul og ellers aldri. Tradisjon, tradisjon……

Etter middag gikk vi rundt juletreet. Det var nemlig bestilt julenisse til kl. 19.35 må vite. Amerikanerne ble flakkende i blikket da det ble snakk om juletregang. Dette var de ikke vant til. Mammas kusine deltok litt, men sto ellers sammen med sin sønn og iakttok. Og jeg skjønner godt vi må ha vært et fascinerende syn. Hele storfamilien Fryd i intens sang, søster ved pianoet og stor innlevelse fra alle. Vi avsluttet med «På låven sitter nissen» med full koreografi – skotting, truing med stor skje og ikke minst et synkronisert kjempehopp som gjorde at hele gulvet ristet. Og vil du tro det! Nissen kom!

Ungene jublet! Det har vært litt usikkert om nissen ville komme i år siden det har vært flere av barna som har erklært at nissen ikke finnes. Men på julaften var det helomvending og alle trodde på ham da han gikk. Koselig nisse var det også – han tok den vanlige nubben på styrten og takket pent for seg før han tuslet ut på lakksko. Han sa han skulle hjem, men det så ut som han gikk opp til naboen…

Pakkeutdelingen tok selvsagt tid, men det var vellykket og stor jubel. I det hele tatt en fin julaften. Men jeg kan ikke fri meg fra at vi var et interessant studieobjekt for noen som aldri har sett maken til merkelig julefeiring. Amerikanerne tok massevis av bilder og jeg tenker at de opplevde oss som kjempeeksotiske. Tilogmed skitne tallerkener og og oppvask tok de bilder av. Og gangen rundt juletreet ble filmet. Dette blir sikkert kjempemorsomt å vise frem vel hjemme i Junaiten.

Jeg er litt stolt over vår flotte julefeiring. Og at noen har så lyst til å oppleve norsk jul at de kommer helt fra California for å beundre våre tradisjoner. Og la det være klart at dette var veldig hyggelig mennesker som deltok aktivt og behandlet oss med respekt. Hvorfor føler jeg meg da som en interessant «innfødt»?  Men jeg tror i det minste min tremenning fra USA aldri kommer til å glemme den gangen han feiret jul i Norge.