Category Archives: Den frydefulle familie

Juleposten er i boks!

Jepp! Enda en av de faste juletradisjonene er nå gjennomført. Og vi haker av på listen over ting vi håper å rekke før jul. For alt sammen rekker vi aldri.

julehilsen-2007.jpg

Og tradisjonen tro har jeg måttet prestere en omskrevet julesang. Den frydefulle mannen står så kjekt og sier «kan du ikke slenge på en sang slik som du pleier?». Og dumme meg er i gang før jeg rekker å tenke ordet nei!

HEI HÅ – NÅ ER DET JUL IGJEN

JULEN, JULEN, JULEN DEN ER HER, MED JULENEK OG GRØNNE JULETRÆR
KANSKJE BLIR DET SNE I ÅR, SÅ JULESTEMNINGEN VI FÅR.
JULESTRESSET ER JO HER PÅ NY, PENGENE DE FLYR SOM BARE FY.
SANG OG SPILL I SHOPPELAND, DER HØRER VI VEL HJEMME.

HEI HÅ, NÅ ER DET JUL IGJEN
VI KJØPER JULEPYNT OG STÅR I KØ IGJEN.
HEI HÅ, BLI MED Å SYNG MIN VENN
FOR HER ER FAR OG MOR OG JULERENN
OG KONTO’N VÅR BLIR TOM IGJEN.
HEI, KJÆRE UNGER KOM I SVING,
VI KJØPER JULEMAT OG LØPER RUNDT OMKRING.
HEI HÅ, DET ER VEL INGENTING,
SOM KAN LA VÆR’ Å VÆRE SPRØ NÅR DET ER JUL!

JEG GIKK MEG OVER SJØ OG LAND, DER MØTTE JEG EN GAMMEL MANN
HAN SA, HAN SÅ, HAN SPURTE SÅ: HVOR HØRER DU VEL HJEMME?
JO, JEG HØRER HJEMME I SHOPPELAND, I SHOPPELAND, I SHOPPELAND
OG ALLE DE SOM SHOPPE KAN, DE HØRER HJEMME I SHOPPELAND

HEI HÅ, NÅ ER DET FERIE SNART,
OG DE SOM SLØVE KAN, ER HJEMME I FERIELAND
KOM SÅ GÅR VI RUNDT OM EN ENEBÆRBUSK, LITT UTPÅ JULEMORGEN

HEI HÅ, NÅ ER DET JUL IGJEN,
NÅ KOMMER ROEN FREM I FRA SITT SKJUL IGJEN
HEI HÅ, BLI MED Å SYNG MIN VENN,
FOR HER ER TRYGVE OG SUSANNE VÅR,
OG INGUNN MED SIN JØRGEN STÅR,
OG SYNGER; DET BLIR JUL IGJEN!
NÅ ER DET JUL! IGJEN!

Sånn! Da er det bare å sette seg til og pakke inn noen av gavene vi kjøpte i går.

Reklame

Akterutseilt?

Skip o hoi! Det var en gang i tiden at folk hadde god tid. Da seilte man seilskuter over havet og en reise tok flere måneder. Men de som reiste ut var jo de som egentlig ville ut og frem og se noe nytt. De andre som ble igjen hjemme var de akterutseilte. De akterutseilte var de som aldri kom noen nye steder, lærte nye ting eller opplevde noe nytt.

Seilskute

Nå kan man hoppe på et fly eller tog og komme seg nær sagt hvorsomhelst. Og man kan utdanne seg og bli nesten akkurat det man har lyst til. Bare man gjør de rette valgene og hopper på i tide.

Vi står overfor massevis av valg hele tiden. Noen av valgene hopper man på og henger med i svingene. Andre lar man gå. Selv lot jeg for eksempel tidlig karrieren som fotballspiller eller langrennsløper gå fra meg. Det var muligens et slags bevisst valg. Moren og faren min valgte å melde meg inn i kor istedenfor musikkorps. Derfor lærte jeg aldri noe blåseinstrument – neida det er ikke for seint å lære det ennå, men skulle man blitt god burde man hoppet på toget den gangen det gikk. Jeg ble i det minste over gjennomsnittet god til å synge.

I dag forsto jeg at datteren min var for gammel. Vi har gått på skøyteskolen i kunstløpklubben tre sesonger. Jentungen begynte da hun var 8 år. Underveis er mindre jentunger blitt plukket ut av skolen og sendt videre til aspirantkurs. Men ikke min datter. Hun er visst for gammel. For jeg syns virkelig hun er flink (myrsnipe). Det er mulig jeg valgte bort hennes mulige karriere som kunstløper da jeg unnlot å melde henne på i 6-års alderen.

På følgende områder er jeg IKKE akterutseilt:

  • data (jeg jobber med data, leker med data, bruker det som verktøy, oppslagsverk og underholdning)
  • musikk (her lot jeg toget gå fra meg da jeg fikk unger. Jeg sluttet faktisk å høre på musikk eller lage musikk selv i en lang periode. Da jeg plutselig våknet opp av småbarntiden kastet jeg meg frem og klarte å slenge meg på siste vogn på toget)
  • matlaging (om ikke helt i teten så henger jeg med så vidt det er)
  • bilkjøring. Så lenge jeg slipper å lukeparkere.
  • tekniske duppeditter. Jeg simpelthen elsker dem.

Disse togene har definitivt gått for meg.

  • Alle typer idrettskarriere. Mulig jeg kunne prøvd stillestående skyting hvis det ikke var for dårlig syn.
  • Modellkarriere. Liten og rund, I don’t think soooooo….
  • Sangkarrieren. Jeg var der! Jeg kunne valgt annerledes. Jeg valgte det bort fordi jeg hadde fått meg kjæreste og ikke hadde tid til å reise til Sverige og studere sang. 😦
  • Håndarbeide. Det begrenser seg til blånisseluer, men det klarer jeg fint.
  • Mote og sminke. Her føles det helt klart som om man hinker etter på krykker, tafatt og hjelpesløs.
  • Spill – alle typer data og TV-spill. Vi har playstation 2, men jeg interesserer meg minimalt for det. Alle nettspill kjeder meg – bortsett fra muligens gode gamle Tetris og en enkel kabal i ny og ne.

Jeg har akseptert mine egne valg og konsekvensene av dem, men søren så leit det er å se at ungenes valgmuligheter snevres inn. Sukk.

Hold kjeft og stem for faen!

Mandag denne uken gikk jeg i mitt livs første demonstrasjonstog. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt som Tårnfrid da jeg på vei hjem fra et møte organiserte mann, unger og fakler.

Opptakten var et skriv fra FAU som oppfordret alle foreldrene på skolen til å møte opp og demonstrere mot kommunens planlagte budsjettkutt i skolene. En reduksjon på 2 lærere fra hver skole er mange lærerstillinger å kutte i et allerede stramt skolebudsjett. Og da snakker vi om en såkalt rik kommune.

Det var en fin opplevelse selv om været var surt og det blåste «nordavind fra alle kanter». Ungene gikk andektig med fakler, og da vi kom til rådhuset fikk vi den gode protestfølelsen der vi sto i klynge og ropte «Nok er nok!» til politikerne som ikke skjønner at det er barna vi må satse på. Jeg var litt stolt over å være med og vise at også foreldre i vår kommune kunne engasjere seg. Og da ordføreren sa at dersom skolene skulle skjermes så ville det gå ut over gamle og syke så buet vi i kor, og ba henne heller sende vekk alle konsulentene som fakturerer kommunen med gaffel.

Stor var derfor overraskelsen da man i lokalavisen neste dag ble beskyldt for å være usolidarisk. Og at det dessuten var ufint å bruke barn i demonstrasjonen. What? Har vi liksom ikke lov til å reagere? Er det feil å engasjere seg? Heldige jeg har en pappa som istedenfor å blogge skriver leserinnlegg. Jeg håper dette blir trykket i lokalavisen i den nærmeste fremtid:

KJÆRE VENE. 

Det er ikke ofte jeg får ”hakaslepp” av å lese forsiden på Budstikka men her om dagen skjedde det. Horn Øien raser mot foreldreaksjonen som krevde NULL KUTT . Slik går ikke an i rike Asker hevdet KRF-toppen ifølge Budstikkas utsendte. Hun fikk støtte av flere andre politikere. Hva tror politikerne vi velgere er? – umælende tosker som bare skal avgi stemme i september hvert fjerde år og siden holde kjeft? Noen av oss velgere har også en hukommelse som rekker helt tilbake til valgkampen på ettersommeren. I den lovet flere av koalisjonens partier sterk satsing på skole og barnehager. Nå kutter partiene budsjettet med 22 millioner og har den frekkhet å kalle aksjonen for usolidarisk.

Fru Conradi – i ditt innlegg overfor protesttoget tok du utgangspunkt i om vi ville like et stort kutt i helse og omsorg. Nei det ville vi ikke, men du kunne kanskje ha valgt andre sektorer når du satte ting opp mot hverandre.

Fru Horn Øien – du vil prioritere svake grupper. Vet du hvem det går utover når lærerstabene bli redusert? Nei, det er ikke de flinke elevene – det er de med lærevansker som nå mister ekstratimer og nødvendig støtte.

Hr. Østeby – du har da vært lærer på Bleiker Videregående siste skoleår. La du ikke merke til at mange av dine kollegaer etter flere års skolekutt var utslitte?

Et gammelt ord sier at vi får de politikere vi fortjener, men maken til politikerarroganse har vi ikke fortjent.

 

Hurra Pappa! Jeg er stolt av deg. Like stolt som du er av meg som gikk i det fakkeltoget.

Frydefull drapsmaskin

Det er jeg som er drapsmaskinen. En ond drapsmaskin. Noen ganger føler jeg meg som Tommy (Calvin) som liker å leke at han kan utslette hele samfunn. Og der er jeg også. En ond hersker som truer et samfunn av små sølvskimrende dyr med en skjæbne verre enn verst. Nemlig «splattedøden» i møte med min onde fot – eventuelt hånd – hvis den er nærmest.  

Jeg sakser fra Wikipedia:

Sølvkre (Lepisma saccharinaer) et lite insekt som tidligere har blitt regnet under børstehalene.

Utseende
De voksne dyrene er mellom 7 og 12 mm lange. Sølvkre er et vingeløst insekt og har en kroppsformen er dråpeformet, noe flattrykt, langstrakt og jevnt avsmalnende bakover. De små, flate dyrene kan lett gjemme seg i sprekker og lignende. Kroppen er dekket av små, blanke skjell, og bakerst har dyret tre lange haletråder.

Levevis
Sølvkreet trives best på varme steder med høy luftfuktighet, og vi finner dem gjerne på badet eller på kjøkkenet. Det er et nattaktivt insekt. Det vil si at det er lyssky og aktivt i mørket. De rømmer fra lyset om man kommer inn på badet og slår på lysbryteren. Flukten er hurtig med typiske raske, buktende / svømmende bevegelser, derfor har de fått navnet «sølvfisk» på folkemunne. Om dagen gjemmer de seg bort i sprekker, under gulvfliser og gulvbelegg, under kjøkkenbenker, bak fliser og paneler osv. De kommer frem i mørket (om natten) for å spise på alle slags stivelses- og sukkerholdige stoffer som brødsmuler, mel, såperester, tapetklister osv. De spiser også proteinholdige stoffer som f.eks. døde insekter. I tarmen har sølvkreet enzymer som gjør at de også kan fordøye papir. Dette gjør at de i noen tilfeller opptrer som skadegjørere i museer og arkiver ved at de gnagerseg inn i bøker, frimerkesamlinger m.m.

 Husdyr

Det er altså denne fossil-lignende og sjarmerende kameraten jeg snakker om. Før jeg flyttet til dette huset (bygget i 1963) hadde jeg aldri sett et slikt kryp. Men her i huset trives de visst veldig godt skal man dømme etter bestanden.

Hver morgen når jeg står opp (jeg står alltid opp først) og slår på lyset på badet piler de små «vennene» til alle kanter for å gjemme seg. Da gjelder det å være rask. Og jeg er forbausende rask om jeg skal si det selv. I dag tråkket jeg på 5 stykker kun i løpet ca 30 sekunder. Istedenfor å irritere meg har jeg nemlig bestemt meg for å gjøre kampen mot disse husdyrene til en sport.

Ungene mine har jeg også trent opp. Tidligere ropte de på meg med dirrende finger når en av disse kjappingene forsøkte å krysse gulvet foran dem. Og mor kom og trampet. Nå tramper de selv! Jeg kjenner jeg er stolt. Mannen min er ikke like rask som meg. Dessuten ser han litt dårlig så jeg tror ikke han legger merke til dem. Men ser han en så trampes det der også. De blir forresten ofte fanget i feller i form av badekar, vaskekummer, gryter og lignende steder med bratte kanter. Er de i badekaret eller vasken setter jeg på kokende vann og spyler dem ned i sluket. Da forandrer de farge akkurat som reker. Bare at disse blir lysegrå og gjennomsiktige istedenfor røde.

De trives best på badene våre – og aller best på badet nede, der det er masse varme i gulvet og tørkestativ til famliens tøy. Selvsagt er det fuktig der. Det er jo et bad som brukes til tøytørk, jo!

Jeg har lest meg opp på fenomenet og funnet at en voksen hunn legger ca 100 egg og kan leve i 2-4 år. Det sier seg selv at det kan bli mye tramping for meg fremover. Men jeg kommer ikke til å gi meg. Ikke pokker. Selv om jeg egentlig skjønner at dette krypet har overlevd både dinosauruser og mammuter, og sannsynligvis kommer til å fortsette å herje i gamle hus inntil menneskeheten er erstattet av mer avanserte skapninger.

For uansett hvor mye jeg leser får jeg ikke noen veldig gode råd, annet enn å spraye litt, fjerne fukten og støvsuge istedenfor å vaske. For ikke snakke om å ha det kjøligere. Og da hadde vi nok fått det koselig på badet tenker jeg. Ingen dusjing og ingen vasking, jippi. Jeg er sikker på at Ole, Dole og Doffen og andre skitne fyrer hadde digget det. Selv tramper jeg heller noen ekstra tramp hver morgen på mitt gulvvarme bad, samtidig som jeg dusjer med god samvittighet.

Forøvrig håper jeg at de sølvkreene som overlever forteller eventuelle innvandrersølvkre at hjemmet mitt styres av en nådeløs diktator med jernfot og utsøkte torturmetoder. Slik at ingen sølvkre med vettet i behold vil finne på å søke oppholdstillatelse i dette terrorhuset.

Dynevarme og tidskamp

Man burde egentlig være sin egen sjef og selv kunne få bestemme når man skulle stå opp. Men det får jeg vel vente med til jeg blir pensjonist og ikke lenger trenger all søvnen. Sukk!

Noen morgenener er dyna så utrolig deilig, drømmen så herlig god og øynene så veldig tunge. Da er det gjerne kaldt ute, kanskje det regner så man kan høre trommingen på taket tilogmed. Og dyna bare presser en stakkars kropp ned i madrassen når denne kroppen forsøker å brekke seg løs fra dynetaket.

Men man kommer seg på beina – man bare må det. Og forbanner seg på at i kveld skal man legge seg tidligere. Nå snakker jeg mest om meg selv egentlig så jeg går over til jeg-formen. Jeg raver ut på badet og tapper vann i vasken til det blir varmt. Så går jeg i dusjen der vannet nå også er blitt varmt. Og der står jeg og våkner litt etter litt. Noen ganger tenker jeg at jeg ikke skal vaske håret – fordi jeg dusjet eller badet i går kveld. Det blir med tanken fordi autopiloten stapper hodet under strålen før styringsdelen av hjernen klarer å informere resten av kroppen om dette.

Endelig våken går jeg runden og vekker ungene. De er akkurat like dynevarme og trøtte som jeg nettopp var. Så jeg tar meg tid til litt pjusking og kosing for å få dem våkne. Tenk at mine barn skulle bli akkurat som meg. Det er nå jeg innser at tiden er i ferd med å løpe fra meg. Jeg har brukt 10 minutter for mye på å våkne. Jeg har brukt 5 minutter for lenge i dusjen. Jeg har brukt 10 minutter for mye på ungene. Nå haster det!

Klær hives på i hurtigtempo, matpakker smøres, frokostbrødskiva gulpes ned med 4 tygg på hver bit og sekkene pakkes. Den frydefulle ektemann gneldrer noe om at vi burde begynne å pakke sekkene kvelden før. Særlig når vi oppdager at guttungen skal ha med seg sitteunderlag, vedkubbe, pølser, grillspyd og spikkekniv! Han skulle dessuten ha møtt følgegruppa i krysset for 4 minutter siden. Så i bare T-skjorta, usminket og med innesko løper undertegnede med 6-åringen på slep for å ta igjen følgegruppa. Jeg har luen og vantene hans i den ene hånda og guttungen i den andre. Og vi løper! Når vi endelig har tatt dem igjen kan jeg ikke snakke, det blir bare hikst etter en seig oppoverbakke. Men guttungen blir levert – får lue og vanter på og jeg kan tusle hjem igjen for å gjøre meg selv klar.

Sa jeg at jeg kom for seint på jobben?

Dagens Fryd: Det er dynevarmen sin skyld!

Det gikk bra

Bursdagen min gikk over all forventning. Jeg leser mitt innlegg fra mandag og tenker at det høres litt trist og utakknemlig ut. Det er ikke sånn ment. Og den frydefulle mannen klarte faktisk å overraske meg i dag. Han stilte med røde roser i sengen i dag morges, og jeg fikk overraskelse i form av billetter til Ingrid Bjørnov-forestilling. Snille mannen.

Jeg har fått jordbærkake på jobb og masse hyggelige hilsener både på nett, på telefonen og i form av klemmer. Tilogmed Ellos hadde fått med seg den store dagen og sendte en gavesjekk på 200 kroner. Jeg må selvsagt handle for over 600 kroner hos dem for å få innløst gavesjekken, men jeg er takknemlig over at de husket dagen. Takk Ellos. Og takk til alle andre som har hilst og vært snille mot meg i dag. Jeg tror egentlig jeg liker bursdagen min veldig godt fortsatt. Og på jobb har jeg brukt den for alt den er verdt – både overfor kolleger og kunder.

Den fineste gaven var det likevel jentungen som leverte. Hun har problem med dagvæting, og pleier å skifte opptil 3 bukser per dag. I dag var trusa og strømpebuksen tørr. Og jeg var så glad at jeg holdt på å begynne å grine. Hun hadde forresten også tegnet en fantastisk flott tegning. Jeg tror jeg skal scanne den og legge den inn her. Men det får vente til i morgen, for nå er det kvelden.

 Dagens Fryd: Så ble det bursdag på gamlemåten likevel!

Nå er det snart bursdagen min

Da jeg var liten var bursdagen min helt på høyde med jul og 17. mai. Det var et av årets helt store høydepunkter. Jeg gledet meg sanseløst til selskapet og gavene og ikke minst det å være hovedperson.

Ettersom jeg har blitt eldre har mye mistet sin glans. 17. mai er ofte et skikkelig pes med organisering av klær og fremmøtetider og mat, men det er hyggelig nok når man endelig er i gang med feiringen.  Ja, forutsatt at det ikke blåser nordavind fra alle kanter og regnet pøser ned. På min barndoms 17.mai spiste man lapskaus på skolen i pappbeger med plastgaffel. Og man fikk boller og saft i trekanter. Og vi ropte Hurra til vi ble hese.

Jul er et enda større pes. Enda jeg har slakket betraktelig på kravene i forhold til det man «burde». Ikke lages det 7 sorter i heimen og ikke vaskes hverken tak eller vegger heller. Det holder i massevis med julekort som må tas med bilde av unger som aldri står stille, hyggelige hilsener som må skrives, julekalender som må lages eller skaffes, gaver som må tenkes ut og ordnes og ikke minst alle ønskelistene som må skrives. Ikke at jeg klager altså. Jeg liker jul når jeg først sitter der på julaften omgitt av mine nærmeste og nyter lukten av julemat og spenningen som knytter seg til presangene.

Men det er bursdagen min det dreier seg om. Jeg husker mamma sukket en gang og sa: «kan jeg ikke for én gangs skyld slippe å vite hva jeg får». Der er jeg nå. Jeg må organisere min egen bursdag. Skal det være bursdagsselskap må jeg selv invitere, jeg må selv lage maten og kakene, og jeg må ikke minst lage en ønskeliste med ting jeg ønsker meg som ikke koster altfor mye.

Forrige uke spurte den frydefulle mannen hva jeg ønsket meg. Før jeg rakk å svare sa han at jeg måtte huske på finansene. Nemlig! Om han bruker penger på gave til meg så går det jo uansett av fellespotten. Og siden jeg var litt lite frydefull akkurat da gryntet jeg et iltert «To Toy og en Bugg». Det kan jo bli vanskelig å skaffe forsåvidt – siden både Toy og Bugg ikke har vært sett i butikkene på mange år.

Så hva vil jeg egentlig? Ikke har jeg orket å invitere noen til min bursdag. Ikke har jeg orket å bake noen kake. Og ikke har jeg laget ønskeliste. Innerst inne så vil jeg at noen skal fikse en bursdag for meg, gjøre noe for meg uten at jeg skal organisere og forklare noe som helst. Nei, jeg vil ikke ha en tilgodelapp på en middag som jeg må kreve å få senere når det passer. Jeg vil at noen skal organisere noe og overraske meg skikkelig.

Sannsynligvis går min neste bursdag (den 24. oktober) inn i rekken av bursdager som bare kommer og går. Det er en onsdag – jeg må gå på jobb og jobbe hele dagen. Jeg kommer sikkert hjem og får noen gaver av mann og barn. Velmenende og fine gaver – kanskje har minsten perlet et hjerte til meg? Kanskje har jentungen tegnet en dragetegning. Jeg kommer til å bli glad for det. Og jeg kommer ikke til å si et ord om overraskelser og ønsket om at noen skal tenke ut noe spesielt til meg. Den frydefulle mannen har allerede foreslått at jeg skal få rødt ullteppe av ungene til bursdagen min. Et rødt ullteppe som alle i familien unntatt jeg kommer til å bruke. For det er nemlig jeg som er den heite av oss.

Dagens Fryd: Jeg er glad jeg vet når jeg er bursdag, jeg er glad jeg har blitt så gammel som jeg har blitt, jeg er glad jeg har en snill familie som tenker på meg og det er egentlig fint å kunne organisere sin egen bursdag.

Søndagsliv

Søndager er ganske deilige igrunnen. Særlig når man ikke har spesielle planer for dagen – slik som i dag. Vi sov til 10.30 – ja ikke ungene selvsagt, men vi voksne. Det er godt å ha barn som kan klare seg selv noen timer. Det er fint å våkne uthvilt og klar i hodet og uten noen må-ting på programmet.

Vi spiser frokost i ro og fred, ungene har fortsatt pysj og vi går i slaskeklær. Litt rydding og ordning må selvsagt til – det er jo ikke en fridag dette. Men selv det å henge opp tøy eller sortere klesvask er egentlig litt fint når det ikke er noe stress og mas over det. Man kan stå der i egne tanker og riste ut vått tøy og strekke strømpebukser mens tankene bare vandrer. Jeg lager mange urealiserte blogginnlegg på den måten.

Nå står jeg og steker vafler. En opprydding i kjøleskapet avslørte opptil flere halvtomme rømmebokser og noen melkeskvetter som trengte en vaffelrøre. Ungene flyr rundt ute i hagen, raker litt løv og triller hverandre i trillebår. Og den frydefulle mannen legger om dekk på bilen min. Det er god service. Jeg tror nesten jeg skal gå ut og gi ham en varm kopp kaffe og en vaffelplate for å vise ham at jeg setter pris på det han gjør.

Dagens Fryd: Jeg liker søndager, jeg!

De perfekte mamma’ene og oss som bare prøver

Etter en slitsom uke er tid for å plassere seg selv i foreldrelandskapet.

Noen ganger føler jeg at jeg er en flink organisatormamma. Da ordner jeg bursdagspresanger, henter og bringer unger, kjøper inn tøy og fikser det meste. Dessverre er denne følelsen relativt kortvarig, men jeg må innrømme at jeg nyter det når det er der.

De flinke mamma’ene er de som kjøper 17.mai-klær til ungene i april. De sørger for at det er utsolgt for hvite strømpebukser i begynnelsen av mai.

De flinke mamma’ene leser og pugger skolens ukeplan slik at de er forberedt i god tid. De lager sikkert matpakkene dagen i forveien og pakker sekken nøye. På dem kommer aldri turdagene med vedkubben og grillpølser i sekken som en ubehagelig overraskelse 5 minutter før ungene skal gå.

De flinke mamma’ene har en kasse med bursdagsgaver som de har kjøpt på tilbud. Når ungene blir invitert i bursdag på kort varsel går de ganske enkelt i kassen og henter en egnet presang. Disse flinke mamma’ene er selvsagt nøye med å fylle på med gaver.

De flinke mamma’ene kjøper alle julegavene senest i september – på salg.

De flinke mamma’ene har alltid et ryddig kjøleskap, og de har et system i entréen som gjør at det alltid ser ryddig ut uansett hvor mange par med sko som er i bruk til enhver tid.

 De flinke mamma’ene har vesker. Oppi disse veskene er det alltid en våt klut så man kan tørke over ungenes ansikter så de ser rene og fine ut. De har dessuten plaster og sunne eplebiter til barna i tilfelle de blir sultne.

De flinke mamma’ene blir aldri sinte, kjeftete og sure. De forklarer tålmodig, og er forståelsesfulle.

Nei, jeg er ingen flink mamma. I hvert fall ikke en sånn jeg har beskrevet over her. Jeg glemmer turdagen, jeg glemmer gymtøyet til ungene, jeg sparker unna skoene når det blir for mye av dem, jeg løper ut og hastverksskjøper bursdagspresanger i siste liten.

Men jeg har ingenting å skamme meg over. Ungene digger sin tullete mamma som kan finne på å lage grimaser til dem, som har de kuleste mamma-angrepene, som lager verdens beste pizza, som vekker dem med kos og kroppskontakt under dyna alle hverdager, som elsker å kose og som lar dem vite at de er verdens beste.

Egentlig tror jeg det er vel så bra som å være perfekt og supervelorganisert. Jah! Det tror jeg.

Det er så mye fælt! Og så mye fint…

I bakgrunnen går nyhetene på TV. Det er så mye fælt å høre. Barn som blir voldtatt av far, blir HIV-smittet, druknede folk som bæres ut av en turistattraksjon i Thailand, fattige barn i Rio de Janeiro som spiller fotball og som drømmer om å komme seg ut av fattigdommen.

Her sitter jeg. I min lille lykkeboble av et hjem med mann og to barn. Vi har vært på familiedugnad på hytta. Hele storfamilien var der, og vi har kost oss og hatt det fint, selv om det også var endel jobbing. Det er nesten litt flaut å ha det så godt, være varm og mett i magen og omgitt av mennsker man elsker.

Neida, jeg skammer meg ikke over å ha det godt. Men det blir litt som da vi var på jentetur på fjellet 6 venninner. Vi kjørte to biler med tre i hver bil. Den bakerste bilen fikk problemer med varmeapparatet i bilen, det var veldig kaldt og de holdt på å fryse ihjel der i bilen. I bilen foran satt vi med varmeapparatet på full guffe og svettet. Men ingen våget å foreslå å skru ned varmen – fordi de andre frøs så fælt.

Man burde egentlig være flinkere til å verdsette og nyte det gode i livet sitt. Og ikke være så rask til å klage. I hvert fall ikke nær man ser hvor kjipt andre kan ha det.