Category Archives: Fryd blogger

Lukta av soltørket tøy og laks som ikke er laks

Slaraffenliv kan egentlig bli litt kjedelig i lengden. Jeg gleder meg til ferien hele året – og spesielt denne ferien her. Altså den delen der vi drar til Hellas i underkant av 2 uker og slapper av og gjør akkurat så mye eller lite som vi har lyst til. Jeg lengter etter minimalt med husarbeid, minimalt med administrasjon av familie og jobb og maksimalt med kos og hygge. Hele vinteren tenker jeg på den skjønne følelsen av å bli gjennomvarm i hele kroppen og å bare kunne nyte. Men så etter en stund kommer energien tilbake. Her i går tok jeg meg selv i å ta oppvasken – FØR vaskedamene kom. Hun kommer hver dag og tar blant annet oppvasken. Jeg vasket tøy også. Her i Hellas tørker tøyet på no time. Et par timer på tørkestativet og det er skaptørt og fint. Og tøy som har tørket et par timer i sola lukter tusen ganger bedre enn tøy som har tørket et døgn på badet i kjelleren. Så der står man altså og sniffer på familiens tøy og fryder seg over lukta. Jadda. 

Vi har kommet inn i en deilig rytme. Jeg våkner rundt åtte og har en stille stund på terrassen. Så vekker jeg mannen rundt ni. Vi tar med oss badetøyet og sykler til stranda. Om morgenen er det helt havblikk og man kan gli ut i det turkise vannet helt musestille. Da er det heller ikke mange mennesker der bortsett fra den perfekte dama som står og gjør yoga, og den gjengen med badehetter som gjør et eller annet i vannet i formasjon. Om det er en trimgruppe, ett vannpololag eller synkronsvømmere vites ikke. Men de har hodene over vann hele tiden. (Først trodde jeg faktisk det var bøyer som lå der og duppet…) Det er så salt i vannet at man flyter uten å røre en muskel. Så man kan faktisk bare henge der og flyte og prate. Så det gjør vi – vi henger i vannet og diskuterer alt og ingenting. Når fingrene er blitt rynkete er det på tide å stå opp. På stranda står bag med mobil og penger mens vi er ute og bader. Vi føler oss veldig trygge her i Hellas. Jeg slo jo opp med Spania for noen år siden etter at jeg hadde opplevd tre ran/tyverier på mindre enn et år. To av dem var direkte på meg – det tredje gjaldt faren min. 

Morgenstund på stranda i Agios Ionannis


Når vi er fornøyd med badet sykler vi videre til minimarkedet. Det er nærmest en storkiosk og utvalget er mildt sagt merkelig. De har et stort utvalg i badeartikler og brus, og et lite utvalg av mat. Men de har ferskt brød hver morgen – og lykke over all lykke – de har ferskt grovt brød og fersk melk! Så da blir det familiefrokost på terrassen der også de håpefulle deltar. Vi har fortsatt norsk pålegg igjen. I tillegg er det variasjon over egg. Vi er utstyrt med en stålpanne fra IKEA der ALT brenner seg fast. Så her snakker vi lav varme og mye omsorg. Jeg lurer på hva den panna egentlig er ment å brukes til. Suppe, kanskje? 

Ungene er begge opptatt av økonomi og mener vi har brukt mye penger på dette huset og denne reisen. Det er vi forsåvidt enig i, men syns likevel ikke det er nødvendig å la det gå sport i å spise for minst mulig penger når vi er ute på restaurant. I forgårs skulle vi tilfredsstille dem ved å spise middag på terrassen. Men først skulle 3 av oss ta oss et bad i sjøen. Mens vi var borte tok yngstemann anledningen til en dusj i ro og fred i huset. For sikkerhets skyld låste han alle dørene først. Da vi kom hjem var det altså ikke mulig å komme inn i huset. Vi banket på alle fire dører, ringte ham og sendte meldinger. Da han kom ut hoveddøra for å se etter oss (mens vi selvsagt var på baksiden) smekket døra igjen bak ham. Smekkdørfaenskap! Så da sto vi der. En guttunge med håndkle rundt livet. Og tre som kom rett fra stranda med vått badetøy og minimalt med tørt tøy liggende. Vi måtte ringe eieren. Han var overhodet ikke i nærheten. Men han kom etter litt over en halv time med nøkkelkortet. I mellomtiden hadde vi innsamling av tørt tøy som lå igjen på solstolene og delte det mellom oss. En truse som var blåst ned fra tørkestativet og ikke var tatt inn i forrige runde fordi den lå bak noen planter, en T-skjorte som lå på en stol på terrassen, en bikini-BH som lå og tørket fra tidligere på dagen. Vi klarte til slutt å finne noe tørt til alle. Maten vi skulle spist lå selvsagt inne. Det samme gjorde pengene våre. Det ble innsamling av penger og totalt hadde vi 10 euro i småmynt. Så da syklet de mest sultne av oss – gutta – og kjøpte 3 hamburgere på den lokale takeaway-sjappa. Så slik gikk det da vi skulle spise hjemme. 

Det guttungen sparer inn på å spise billig på restaurant bruker han villig vekk igjen på å teste leskedrikk. Jeg bruker det klassiske ordet leskedrikk fordi det er mer beskrivende enn brus. Hjemme i Norge er det jo ikke akkurat så stort utvalg i leskedrikk og han har forlengst drukket seg gjennom utvalget i selv den mest eksklusive MENY-butikk. Men her er det flere ganger så stort utvalg selv i småkioskene. Hver dag er det 3-4 nye sorter som skal testes. Vi foreldre er også med i testpanelet og må gi poengscoring fra 1-10. Han fryser dem ned også – og lager saftis oppi plastemballasjen til spinneren han kjøpte en av de første dagene. Kreativiteten lenge leve. Noen av de brusene er forøvrig skikkelig vonde og vi bør være glade for at de ikke er en del av utvalget i lokalbutikken vår hjemme.

I går dro vi inn til byen igjen. Jentungens favorittmat er laks. Og hun har snakket om laks og lett etter laks på hver eneste meny vi har fått utlevert. Men laks er dyrt i Hellas, og det går imot hennes prinsipper om å spise billig. Men i går oppfordret vi henne til å ta laks likevel. Sett igang, jenta vår. Kjøp det du har lyst på! Og siden guttungen holdt på prinsippene og valgte den biligste pastaen som fantes på kartet så gikk hun for laks. Slik så den ut:

Bryter reglene og tar skjermbilde av jentungens snap


Vi er skikkelig elendige på å klage hele familien. Så hun spiste opp hele fisken mens vi snakket om folk i vår bekjentskapskrets, og hva de ville gjort om de hadde fått hvit fisk når de faktisk bestilte laks. Det viser seg at vi alle kjenner ganske mange mennesker som er gode på å klage – så det ble endel god underholdning og morsomme historier ut av den fisken. Det er da verdt noe det også. 

I morgen reiser vi hjem til Norge. Da venter beising av hus, plenklipp, hytteliv i regnet og massevis av norsk sommer. 

Hattemann og eldgamle oliventrær

Min mann har kjøpt seg hatt! En stråhatt sågar. Når han sitter under oliventreet sitt og leser bok så ser han ut som en klassisk engelskmann. Jeg syns han er ganske kjekk med hatt, faktisk. Boka han leser er av den kjedelige sorten – men helt innertier for ham. Historien om en mann som kjørte Tiger-tanks under 2. Verdenskrig. Han påstår at stråhatten er mer luftig enn den gamle capsen han har hatt med seg på ferie de siste 7 årene. 


Vi sov lenge dagen etter den fine båtturen. Men våknet av kirkeklokker og høy mannssang. Hvor den kirken er vet vi ikke helt, men du verden som de synger. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd det var bønnerop. 

Det er virkelig godt og varmt på terrassen i dag. Lufta står omtrent stille og det er nok godt over 30 grader. Så spørs om det blir så mye skriving. Da er det sannelig flaks at det heller ikke skjedde så mye i går. For jeg kan jo bare nevne i fleng. Herjing i poolen, lesing i en bok som jeg tror jeg kanskje må gå fra på grunn av manglende engasjement, soving under oliventreet. 

Men ja, oliventrær! Vi har et 400 år gammelt oliventre her i hagen vår. Det er et skikkelig digert tre – mye større enn de andre som står rundt. Hvorfor jeg vet at det er så gammelt er fordi eieren fortalte meg at det for noen år siden hadde vært noen forskere her og undersøkt oliventrærne. Og treet «vårt» er anslått til å være 400 år og ergo et av de eldste på øya. De andre som også ser skikkelig gamle ut er bare rundt 250 år og er derfor å regne som ungtrær. Man må nok minst være 4-5 mennesker for å ta rundt treet. 


Eieren har totalt 15 trær. 8 står på området inntil hagen vår. 4 står i hagen vår og de andre står sannsynligvis i hagen til de andre feriehusene han har. Oljen fra de 15 trærne dekker knapt årsbehovet for olivenolje til familien. Han tilbød meg en flaske, men vet ikke om jeg tør ta imot når de har så lite. 

Katten Kristoffersen har adoptert oss. Det gjør meg litt ondt, for jeg tenker det blir leit for henne når vi drar. Hun er rundt huset vårt hele dagen, mjauer og kommuniserer og er enormt kjælen. Den digre magen hennes ser helt sprengt ut. Jeg vil tippe at et katteliv i Hellas er mye kortere enn et norsk katteliv. Det er åpenbart ikke like vanlig å ha katter som får bo inne. Her føder de i hule trær fortalte Spiros meg. 

Jeg oppdaget forresten noe skikkelig flaut i dag. Jentungen har jo øyekatarr og jeg hadde skaffet henne medisin og var kjempefornøyd med det. Det var bare at hun ikke ble noe bedre uansett hvor mye jeg dryppet øynene hennes. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde dryppet med salgsvannsdråpene jeg hadde kjøpt for å skylde øynene hennes. Genialt Egon! 

På kvelden dro vi ut på sykkeltur for å jage solnedgangen. Det er så vakkert her og lyset er så fantastisk rundt solnedgangstid. Vi syklet bortover den lange stranda og håpet å finne et sted å slå oss ned. Selv hadde jeg tenkt å sitte i sanda, men mannen var mer luksuriøst innstilt og oppdaget en restaurant vi ikke hadde sett før. Det er altså ikke så livlig her på denne siden vi bor, så jeg overdriver ikke når jeg sier at det er kanskje 6 restauranter totalt. Men stranda er formidabel. Og det en slik strand som brukes av lokalbefolkningen hovedsakelig. Her er ingen kiosker, ingen dusjer, ingen badevakter og ingen selgere som går rundt og maser. De turistene som er her er mest vindsurferne og kiterne. Dog oppdaget vi at denne restauranten hadde noen få solsenger og en dusj. De var bare godt gjemt. 

Og jeg fikk mitt solnedgangsshow. Naturen leverte akkurat som man ønsket. Jeg blir stadig like begeistret over de nydelige fargene som trylles frem på himmelen kveld etter kveld. Det er ikke bare Santorini som leverer praktfulle solnedganger! 

Family roll out! – or sail out! 

Det blir to bloggposter på en dag. Slik går det når man tar seg fri en dag. For å forklare hvorfor jeg velger å lage en per dag så er det fordi jeg lager fotobok om vinteren. Da bruker jeg bloggen både til å huske og ikke minst legger jeg teksten inn i fotoboka. Så da må jeg jo ha en per dag såklart. 

Usedvanlig tidlig til å være oss sto vi opp lørdag morgen – mor hadde lagt alle håndklær og badetøy pent i stabler. En stabel til hver. Man måtte faktisk selv stappe bunken ned i bagen sin. Tenk det. Det ble frokost på fjøla – leverpostei fra hjemlandet. Så sto vi klare ved den digre porten. Og guttungen ruller først ut mens han erklærer «Family! Roll out!» – slik han pleier å gjøre. Vi må ha tråkket på ganske bra – for aldri før har vi kommet oss så kjapt inn til byen. Det kan nok komme av at det var tidlig og mye mindre trafikk også. 

Båten lå og ventet på oss. Den het Agios Dimitrios. Det var en perfekt sommerdag med sol fra klar himmel og lite vind. Og vi var først ombord. Da kan dere velge de beste plassene sa Maria som vi hadde truffet kvelden før. Jannis styrte båten og med seg hadde han også ei søt jente som jeg dessverre glemte navnet på. Crewet var unge og pene og veldig høflige. De pleide aldri å seile med fler enn max 25 passasjerer. Så jeg må innrømme at jeg forventet at vi skulle bli fler enn tolv. Men med oss fire, et tysk ektepar og to familier av ukjent nasjonalitet på tilsammen seks seilte vi ut av havnen. Vi fordelte oss raskt. Vi lå på madrassene under presenningen på dekk og nøt skyggen, tyskerne satt frempå dekk og de to familiene satt bak styrehuset. 

Bildet er stjålet fra TripAdvisor. Jeg hadde ikke med meg drone selv.


Det var så vakkert, så fint, så avkjølende med den varme brisen på dekk. Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk følte meg litt som farao som lå under solseilet og cruiset nedover Nilen. Umiddelbart etter avgang ble det servert juice og croissanter og vi følte oss så til de grader tatt vare på. Det som overrasket meg der vi seilte ut fra Lefkas By var at man hadde plassert byens søppeldynge ved innseilingen til byen. Det var ingen tvil om at det var en søppeldynge – lukta var ikke til å ta feil av. Ei heller alle fuglene som kretset over eller berget med søppel som lå der. Heldigvis kom vi kjapt forbi og kunne nyte igjen. 

Første stopp på turen var på øya Meganisi – og Papanikolis grotte. Alle greske destinasjoner må ha en grotte – og så også her. Den var diger! Visstnok skal man ha skjult en hel undervannsbåt her inne under 2. Verdenskrig. Mannen hadde vært så genial og kjøpe dykkermasker til hele familien kvelden før og nå hentet han dem frem og delte ut. Hurra for mannen! Det er først når man får tittet under overflaten man innser at man faktisk svømmer blant massevis av fisk. Her oppe hvor vi befinner oss er de 5-10 centimeter store, men langt der ned er de i middagsstørrelse. Middag for fire, faktisk. Og oppe i taket i hulen fløy flaggermus. Det hele er en opplevelse som man bare må lagre og ta med seg til de kalde vintermånedenDen tyske damen har forøvrig en dykkermaske jeg aldri har sett maken til. Den er rosa og dekker hele ansiktet og har en snorkel som er så fancy at jeg først ikke skjønner at det er en snorkel. 


Når alle er fornøyde med badingen så putrer vi langs kysten av denne vakre øya og til havna til en landsby som heter Spartochori. Det er mulig å gå en sti opp til toppen der landsbyen er, eller man kan velge å henge nede på stranda der det ligger en strandbar. Turen opp til landsbyen er utenkelig i varmen. Det blir slush og is på strandbaren før vi går på stranda og dykker litt mer. Liker man å se på fisk under vann er det virkelig et yrende liv der nede. 

Fem minutter for seint kommer familien løpende tilbake til båten som ligger og venter på oss. Vi forflytter oss ikke særlig langt. Bare så lang tid som det tar for en voksen kvinne å skifte fra våt bikini til tørr bikini. Så slår de ut badetrapper igjen utenfor den nydeligste stranda. Å bytte tilbake til vått er uaktuelt så da blir jo også bikini nr. 2 våt. For selvsagt må man bade! Jannis slenger ut noen baderinger og madrasser til sine storfornøyde passasjerer som ligger rundt båten og dupper. Family Swim in! Vi svømmer inn til stranda og sitter og nyter synet av de turkise vannet og den flotte båten «vår». Synd man ikke har vannfast kamera med. 


Innen en voksen kvinne har skiftet fra vått badetøy til tørr underbukse og BH ropes det ut at lunsj er servert – ombord. Varm lunsj – en rett jeg dessverre ikke lærte meg navnet på, men som kunne minne om lasagne bare at pastaen var pastarør i bunnen, et tykt lag med krydret kjøttdeig og toppet med en kremaktig ost. Det var salat, feta, tsatziki og brød til. Samt at det var vin, brus og vann å drikke. Vi satt sammen med det tyske paret. De var direkte tunge å prate med. Han behersket åpenbart dårlig engelsk, og vi er elendige i tysk. Hun var sjenert og lite snakkesalig. Så vi bablet i vei selv om G20 toppmøte i Hamburg og demonstrasjoner og hvor fint det var på båtturen. 

Etter lunsj var det mer bading. En voksen kvinne (meg) hopper inn i vått badetøy og spretter uti igjen. Jeg er blitt god til å skifte. Etter badet lå vi og peset under presenningen og håpet båten snart skulle gå. Ungene sovnet og selv lå jeg i vått badetøy og orket ikke å skifte enda en gang. Da motoren startet så sov hele familien. Family sleep out! Vi våknet av at vi stoppet på det som fremsto som et Sydhavsparadis. Jeg har sjekket kartet og ser at det er et sted som heter Gerakas som lå på fastlandet. Denne stranda kunne man utelukkende komme til med båt. Hopp og sprett så var familien i vannet igjen. Så fantastisk nydelig det var. Ord blir liksom litt fattige av slik skjønnhet. 



9 timer etter avreise seilte vi inn i havna i Lefkas igjen. Søppeldynga var et fint landemerke – da visste vi hvor langt det var igjen og kunne begynne å pakke bagene våre. Og vel i land førte mannen oss med stødige skritt mot nærmeste pizzeria. Det var solgangsbris og skikkelig vind. Men damen på restauranten insisterte på at vi måtte ha på papirduk – og mens alle holdt fast duken klarte hun endelig å få satt på klypene så den ble liggende. Pizza var akkurat det riktige. God mat. 

Det er åpenbart at lørdag er festdag. Her kom lokalbefolkningen krypende frem fra husene sine iført sine fineste kjoler og sko. Ja, det var damene altså – mennene så mer vanlige ut. Ungene har innført kodeord for rare sko og rare klær. Rare sko er rød sokker. Vi så opptil flere som vaklet forbi i det som må oppfattes som «røde sokker». For når skoene er så høye at de ser ut som de subber avgårde på stylter så blir det kort og godt litt latterlig. Hver gang vi er i Hellas pleier vi å få med oss et bryllup. Også denne gangen. På vei tilbake til huset syklet vi gjennom et bryllupsfølge. Bruden hadde så utrolig nydelig kjole, og jentungen erklærte tørt at dersom hun hadde hatt en så fin kjole ville hun aldri latt den slepe i grusen slik bruden gjorde. 

Stive av salt og svette kom vi tilbake til huset og jeg hadde allerede fått av meg fillene da guttungen ropte på meg fordi eieren av huset satt ute og ventet på meg. Shit! Jeg hoppet tilbake i tøyet – gjorde et mislykket forsøk på å ta på kontaktlinsene og endte med å gå ut med saltvannshåret rett til værs og solbriller med styrke. Jeg visste allerede hva han ville for vi har mailet litt frem og tilbake. Han får ikke belastet oss for leien siden MasterCardet gikk ut på dato i juni og jeg ikke får lagt inn det nye kortet. Men litt fiks og triks så ordnet det seg. Jeg som egentlig bare ville være i fred og få dusje ble sittende i godt over en time utenfor huset og prate med huseieren. Det var utrolig hyggelig, og vi fikk oss en god prat om Odyssevs og oliventrær og katter. Fine fine dagen! 

Observasjoner på en strand – og på en marina for rikinger

Det så lenge ut som fredagen skulle bli en chilledag igjen! Det ble liksom mye bading og sløving og ikke minst kattemating. Vi har nå 4 katter – etter at Antonsen også bragte Kristoffersen til huset. Kristoffersen er en temmelig høygravid ung dame med stor appetitt. Jeg mistenker at de er en søskenflokk hele gjengen fordi de har ganske lik størrelse og farge. Og det er lite konkurranse i matfatet – de trekker seg tilbake pent og høflig og lar den andre få spise. Unge er de i hvert fall. Så unge at jeg tenker det er ille at lille Kristoffersen snart skal føde siden hun bare er barn selv. 

Men herlighet, vi kan ikke bare sløve. Mannen og jeg kastet oss på syklene våre og syklet til den lange stranda. Vi syklet til enden bare for å innse at stedet der stien vår kommer ut sannsynligvis er det beste stedet. Badet var vidunderlig. Å bade her i Hellas er som å bade i et enormt og glassklart og turkis basseng. Bare at det er mye deiligere. På denne siden av stranda er det vindsurferne som holder til. Kiterne er lenger ute på høyresiden. Vi lå der og kikket og kommenterte. Særlig imponert var vi over ei spinkel jente i kort, rosa våtdrakt. Hun kom bestemt ned på stranda med brettet under armen. Hun klikket sammen seil og brett og whatever med effektive bevegelser og spaserte ut i vannet med sakene. Her stilte hun seg elegant på brettet og føyk utover så elegant og ledig at vi bare måtte bøye oss i støvet. Ikke alle er like elegante. Men det er jo de andre som er morsomst for to med vår humor.


Å ligger der i sanden på håndkle burde ikke være så deilig. Men det var det visst likevel. Jeg dormet bort med noen kjeftende italienere i bakgrunnen. Og våknet av brennende sol, og fant min kjære sovende ved min side. Jepp, alle vet hva det koster å sove på stranda. Solbrenthet! Vi hadde brukt de siste restene av solkremen på ryggene våre, og der lå vi på rygg og sov!! Heldigvis gikk det bedre enn vi fortjente. Men litt røde var vi. 

Vi tok en av de strandrestaurantene vi ikke hadde prøvd før. Ruslet inn og satte oss på det ytterste bordet så vi kunne fortsette å nyte synet av det turkise havet. Fra skyggen. Når jeg sier strandrestaurant så er det egentlig litt for flott betegnelse. Det er egentlig bare et inngjerdet område med en samling bord og plaststoler under en markise. Servicen var særdeles elendig og utvalget av mat var sterkt begrenset. Da vi endelig hadde bestemt oss for Moussaka så hadde de ikke det. Vi endte med pasta bolognese og helt ærlig så lager jeg den selv veldig mye bedre. Ungene kom syklende bort og sluttet seg til oss. De var sultne, men fant ingenting de hadde lyst på i den slunkne menyen. Og det var jammen bra, for det viste seg at de ikke tok kort – og vi hadde bare med oss en ussel 20 euro. Det kostet 21 euro, men fikk lov til å slippe oppvasken likevel. Mannen syklet over med resten pluss litt tips etterpå – samtidig som han kjøpte takeaway burger til den sultne guttungen. Jentungen hadde spist halvparten av min pasta og var fornøyd. 

På kvelden måtte vi inn til byen og kjøpe solkrem. Ingen tvil om det. Samtidig måtte vi ha øyedråper til en jentunge med såpass vondt øye at hun ba om å få lapp på øyet så hun slapp å ha det åpent. Sykkelturen våre er virkelig en glede for meg. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har kost meg så mye på sykkel. Men vi sykler altså på rekke og rad. Guttungen sykler alltid først fordi han har best stedsans og mannen sykler alltid sist fordi han er opptatt av å holde flokken sin samlet. Jentungen og jeg har ingen bestemt orden. Det er så vakkert der vi sykler at jeg får lyst til å bryte ut i jubelsang! Jeg nøyer meg med å nynne «Brelett-sangen» for meg selv. 

På første og beste apotek stormer vi inn og jeg viser frem min flaske med norsk kloramfenikol og en datter med lapp for øyet (egentlig et slikt forbindingsplaster). Han er ikke så god i engelsk, men han skjønner hva vi trenger og finner frem det som trengs. Jublende går vi ut med de edle øyedråper samt en flaske sterilt øyeskyllevann. 

Vi rusler langs bryggene og marinaen og beundrer båtene som ligger der. Dette er virkelig en svær marina og fete luksusseilbåter ligger på rekke og rad. Og innimellom finner man de doble seilbåtene – luksus-katamaranene med danseplass i kabinen. Slike båter ser man knapt hjemme (trolig fordi bryggeplass er så dyrt), men her er de tungt representert. Vi konkluderer med at mange av disse båtene må være utleiebåter. Ja, også er det selvsagt yachtene. Vi ser noen av dem også. Gjerne med unge og vellykkede mennesker som sitter og koser seg på akterdekk. Vi begynner å fable om å eie en seilbåt selv. Men heldigvis lander vi den drømmen kjapt. Vi kan ikke seile! Og for å kjøpe en seilbåt må vi selge hytta – og det kommer ALDRI på tale. 


Men en båttur ville vært stas. Vi har tittet litt hos de som selger båtturer i gågata. Men båtene ser ikke «koselige» ut. De ser ut som små ferjer! Fyren som viste meg bilder av båten viste meg en salong der man kunne sitte og kose seg underveis. Det lignet mistenkelig på interiøret på danskebåten for 20 år siden! Selgeren forsikret meg at INGEN båtturer gikk fra Lefkas – kun fra Nidri. Og da måtte vi i tillegg altså ta bussen fra Lefkas til Nidri tidlig om morgene – for så å ta ferje sammen med 200 andre. Så mens vi går der og drømmer om seiling og båt dukker det opp noe som kan ligne en luftspeiling. I hvert fall svaret på våre drømmer. En vakker to-master av en skute ligger og dupper langs brygga og en enkel plakat sier at her kan man få bli med på cruise fra Lefkas. En hyggelig gresk jente sier at de skal seile i morgen, at det ikke er mange som skal være med – og at det er plass til oss. Vi slår til og får attpåtil rabatt! Glade rusler vi inn i solnedgangen i visshet om at selgeren i gågata tok feil (alternativt løy) og vi skal på tur!

Middagslur under oliventreet og sportskommentatorstemme på stranda

Og dagen starter som den alltid starter. Familien sover og jeg sitter alene ved poolen. Ja, ikke helt alene, for poolboyen kommer hver morgen omtrent samtidig som jeg kommer ut. Jeg håper han skjønner at det er tilfeldig, for han er ganske kjekk å se på. Det er i det hele mye service og vedlikehold denne gangen. Hver dag kommer også 1-2 damer som skal vaske. Nå har de endelig skjønt at dette er en familie som sover lenge om morgenen (bortsett fra meg), så de starter med de andre husene først. Ja, for det er 4 feriehus som ligger her inne i lunden  – på rekke. Vårt hus ligger helt innerst – men også nærmest stranda. Vi ligger litt avsides til og den som prøver å kjøre bil forbi huset vårt må være sinnsyk eller turist. En turistbil forvillet seg inn her i går. Vi så bare det hvite i øynene på han som kjørte. Ingen steder å snu og sinnsvakt smalt og kronglete. Skjønner godt han var stressa. Da vi kom første dagen slapp sjåføren oss av 100 meter borte i veien. Han var lokal og skjønte at det var sjanseløst å kjøre frem. 

Jeg må skryte av servicen til Lefkas on Wheels – der vi leide syklene våre. Jeg sendte dem en e-post i går morges og fortalte at vi hadde et flatt dekk. Svaret kom umiddelbart; vi kommer om 15 minutter og erstatter den – passer det. E-posten gikk frem og tilbake et par ganger som om det skulle være en chat. Og vipps sto en kar der med en ny sykkel. Jeg som trodde han skulle bytte hjulet. Neida, han byttet sykkelen. Og hvordan hadde han transportert den sykkelen hit? Jo, på scooter såklart. Slang den digre herresykkelen på bak og kjørte avsted. Dæven altså. 

Dagen startet altfor sakte i går. Lediggang avler lediggang. Plutselig så røyk dagen av sted uten at vi engang hadde fått laget en plan for dagen eller hatt familieråd og snakket om hva vi skulle gjøre. Det var hopping i poolen, familiemesterskap i å holde pusten under vann, kattematen og kos. Jeg har forøvrig fått meg en ny vane her som jeg setter stor pris på. På ettermiddagen tar jeg sarongen min rundt meg og legger meg på en av solsengene under oliventreet. Da er det ettermiddagsbris og deilig temperatur. Og vipps – der sovner mor. I går hadde jeg visst inspirert far også, for vi lå der og sov så inderlig godt begge to. 

Fulle av energi våknet vi og innså at her måtte noe gjøres. Hva med en sykkeltur til den vindmølla vi så i går. Den vindmølla som så ut som den inneholdt en bar. Ungene gadd ikke. Jentungen var i innspurten av boka si og guttungen ipad’et. Voksentid! Stedet var helt fantastisk. Nydelig utsiktsplass der man kunne sitte og se utover stranda og havet og ikke minst kiterne som holdt på ute i bølgene. Må innrømme at jeg aldri har studert kiting før. Det er jo et sjeldent syn hjemme, og selv om jeg har både svoger og nevøer som bedriver sporten så har jeg mest sett bilder. Det var artig tidtrøyte. Også så mange som de var. Jeg var redd snorene deres skulle vikle seg inn i hverandre en stund. Vi kommenterte for hverandre med sportskommenttorstemme etterhvert som kitere datt i vannet og kom seg opp igjen. Alt mens den ene flaskeølen etter den andre forsvant. To lokale hunder hang rundt oss og tigget helt til det lille fatet med pølse og ost som vi hadde fått sammen med første øl var tømt. De tok nok ikke notis av at vi egentlig er kattefolk men koste, og la seg på føttene våre og var temmelig intime. Det blåste deilig og sola stekte og utsikten var formidabel. Det føltes som om man kunne sitte der for alltid og bare eksistere og nyte. Men guttungen dukket opp og lurte på om vi kanskje skulle ta en tur til byen og spise. Og helst før det ble mørkt. 


Vi er nå drevne og alle har lært seg veien til byen. Det mest krevende er å komme seg fra huset til hovedveien for det er et nettverk av småveier og stier her. Vi parkerte syklene ved gågata og ruslet ut i folkemylderet. Det er fint her! Nå utforsket vi også sidegater og fant flere koselige plasser som kan huskes til seinere. Men det var solnedgangstid og muligheten for et bilde av solnedgangen drev oss videre. Og solnedgangen leverte så til de grader. Alle farger av gult, oransj, rosa, lilla og eventuelt andre rødtoner man kan komme på. 


Middag var bra. Mannen forspiste seg og klaget hele veien hjem. Han fikk lite medfølelse fra resten av familien og ble liggende og pese på sofaen fram til sengetid. 

Jeg lurer forresten på om de selger kloramfenikol over disk her nede. Både jentungen og mannen har klaget over såre og rennende øyne. Da jeg til slutt kikket dem i øynene var det bare å diagnostisere to opplagte tilfeller av øyekatarr. Jeg har nettopp hatt øyekatarr selv og på et øyeblikks innskytelse ryddet jeg flasken med øyedråper ned i toalettmappen framfor å kaste den. Men den flasken var jo ikke akkurat full og det er nå innført rasjonering. Den som har det verst får dråper. Tror ikke vi gidder å oppsøke lege for øyedråper, men det kan jo hende de har slappere lovgiving her nede når det gjelder slike ting. Må sjekkes. 

Vi ruller og tuller og punger langs greske veier

Det er noe rart med den greske myggen. Den er for det første usynlig og lydløs i motsetning til sine norske slektninger. Men stikkene dens er langt fra usynlige. Jeg har faktisk fortsatt ARR etter myggstikkene jeg fikk på Kreta i 2015. Og nå har jeg store, flotte myggestikk på armer og bein igjen. Fankens myggfanter som finner meg så uimotståelig. 

I går erklærte sannelig jentungen chill igjen! Men det er altså imot feriereglene. Det er lov å ha en chilledag her og der, men selv før vi fikk barn så hadde vi regler som sa at om man chillet en dag så måtte man ha en aktivitet den neste. Da begge ungene signaliserte chill og avslapping så vi ganske enkelt på hverandre og sa at da fikk de klare seg alene. Så vi pakket for to i sykkelkurvene våre. Kald drikke og badetøy samt litt penger og et par mobiler er alt man trenger. Omtrent da vi sto klare til å sykle kom guttungen likevel sigende og meldte seg på. 

Planen var å sykle rundt innsjøen. Her vi bor er det ganske flatt terreng. Man har altså den enormt lange stranden i vest. Nord for oss er det en innsjø med en tynn landstripe rundt. Det er ikke spesielt langt heller. På øyemål ser det ut som en mil sånn cirka. Altså en perfekt sykkeltur både i strekning og utforming for hyggesyklister med solide bysykler. 

Og hva kan man si om sykkelturen. Jo at hele turen besto av en «scenic route» – enten man tittet til høyre eller til venstre. Det var øde strender på begge sider, vakre vindmøller og turkis hav. Veien var flat med en voksen veiskulder for syklister. Dog var det noen hull i veien her og der, så det gjaldt å følge med hvor man trådte hen. Vi stoppet et par ganger bare for å ta bilder. Jeg kjente jeg gliste fra øre til øre, og vi ble en del av et syklistfellesskap for om vi møtte andre syklister langs veien så hilste vi på hverandre. Du verden så fornøyd jeg er med valget om å leie sykler fremfor bil. Dette fungerer jo helt utmerket! 

Da vi kom til nordsiden var vi klare for et bad. Det vil si mannen og jeg var klare for bad. Vi er vokst opp i en tid da det å bade i saltvann var helt normalt og stranda var en del av oppveksten. Guttungen erklærte at han ikke likte saltvann og at det var ekkelt med all sanden. Vi startet på et lite foredrag om hvordan det var i vår barndom, men det var han visst ikke interessert i. Makan. 

Badet var uansett vidunderlig – da vi først hadde kommet oss over alle de sleipe steinene som lå innerst mot stranda. Vi akte oss utover på rumpa og fløt ut på det turkise og vidunderlig tempererte vannet. Beste badet i år erklærte mannen begeistret. 


Jeg har tidligere nevnt at brua over til øya fra fastlandet er en mellomting mellom ferge og flytebrygge. Det er noe jeg har lest meg til. Den fikk vi sett på nært holdt, selv om vi ikke syklet over den. 

I byen tok vi oss en velfortjent øl/milkshake pause. Og litt etter tok vi oss sannelig også en pizzapause. Såpass må man unne seg når man er sporty og sykler tur. Og tilbake i feriehuset vårt satt jentungen fornøyd på terrassen i skyggen og administrerte utdeling av mat til nabolagets katter. Vi hadde med doggibag med pizzarester og alt var såre ro og harmoni. Vi foreldre fikk litt kritikk for å stupe rett i poolen uten å dusje først, men pytt pytt. 

På kvelden reiste vi inn igjen til Lefkas by og flottet oss på en lokal taverna med lokal mat. Jeg er litt oppbragt over at de hadde valgt å lage min favorittrett Kleftiko med svin istedenfor lam, men det smakte helt greit. Tavernaen lå på et stort torg med nydelige blankskurte steinheller. Og her var det lek og moro for ungene. Blant annet noen store lekehester i ponnystørrelse som man skulle humpe på for å at de skulle gli rundt på torget. Og ungene humpet og hoppet og sleit. Dette var tung aktivitet. Flere pappaer måtte gripe inn og dytte sine håpefulle rundt til slutt. Men artig påfunn og god utnyttelse av glatte steinheller. 

Vi kjøpte noen små lommelykter da vi skulle sykle hjem. For lys på syklene våre har vi ikke. Noen av syklene har lykter, men ikke søren om vi finner ut hvordan de skal slås på. Jeg tenkte de primært skulle brukes for at vi skulle bli sett langs veien. Men du verden så gode de var å ha særlig på den siste delen av veien. Det var så mørkt som i en sekk og nattesynet er ikke hva det engang var. Trass i lommelykt syklet mannen ned i et hull og punkterte. Guttungen tok en treningsøkt og løp farens sykkel hjem mens vi andre syklet. Godt med ungdom som har lyst til å trene i ferien. Så plan for dagen – finne ut hvordan man kan få fikset den sykkelen. Jeg tipper vi ringer Lefkas on Wheels og ber dem fikse det, jeg. 

Pludder om chilledag og manglende kaffekompetanse

Jeg skulle virkelig ønske at jeg likte kaffe. For da skulle jeg sittet her utenfor huset i Lefkada og drukket kaffe og nytt morgenstillheten. Og folk som elsker kaffe kunne kjent seg igjen og tenkt at det må være helt fantastisk. Heldige hun som sitter der med kaffekoppen sin og nyter. Men dessverre – jeg liker ikke kaffe. Jeg kan alltids trykke i meg en kopp om den inneholder nok sukker og fløte til å drepe kaffesmaken. Men det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil gjøre som andre å nyyyyte en kopp kaffe. Ser ut som jeg skal gå gjennom livet uten den opplevelsen gitt. 

I går morges sa jentungen «Jeg håper vi kan chille i dag». Tidligere år har samme jentunge gitt oss kritikk for chilling, og vi har vært flinke til å finne på aktiviteter. Jeg sto jo allerede klar med forslaget om å sykle rundt innsjøen. Men chille innvilges selvsagt. Både jeg og mannen er gode på chill og har samme strategi, lese, lese og lese. Jeg har med fire tjukke bøker samt et lesebrett med 3-4 bøker jeg ikke har lest. Guttungen har wifi, YouTube og iPad og jentungen har sin mobil med nedlastede episoder av RuPauls Drag Race – samt at hun er i gang med å lese Harry Potter på engelsk. 

Siden jeg er sanger er det en selvfølge at jeg får lov til å blåse opp luftmadrassen. Det er bra med god pusteteknikk påstår mannen og guttungen. Mannen har tilbudt guttungen 2 euro om han klarer å stå på luftmadrassen i 4 sekunder. Så det er full rodeo i bassenget. 4 sekunder er veldig lang tid å stå på en madrass, men tror du ikke han greier det til slutt. Premien blir en Monster energidrikk! Her nede er det nemlig utrolig mange sorter som ikke finnes i Norge. Og godt er det fordi noen av dem smaker virkelig dynge! I går drakk han en som het «Ripper». Fy og pføy for jævlig smak! 

Vi har jo en pose gulrøtter liggende og i en badepause rusler guttungen og jeg over veien for å hilse på geitene «våre». De ligger og chiller de også – inne mellom noen trær. Men de kommer løpende når vi stiller oss ved gjerdet. Jeg aner ikke om de har smakt gulrøtter før – eller om det i det hele tatt er sunt for geiter å spise gulrøtter. Men de virker veldig fornøyd med gaven. Far sjøl står fremst og forsøker å snappe opp alt som gis gjennom gjerdet. Han er faktisk så sjefete at han tisser i minst et minutt mens han ser utfordrende på oss. Etterpå stanget han i gjerdet for å markere hvor sjef han er. De yngre og kule står på to og nærmest logrer med de små geitehalene sine. På den andre siden av veien henger naboene over gjerdet sitt og følger med på geitespetakkelet. 


Dagene flyr her nede og plutselig er klokka fem på ettermiddagen. Mannen som er tilhenger av regelmessige måltider 3 ganger om dagen brummer og holder seg på magen. Han har ikke spist siden frokost, stakkars. Ja, ikke noe annet enn en pose chips. Så etter litt diskusjon fra unger som heller vil fortsette å chille så setter vi oss på sykkelen og sykler til stranda der strandbarene og restaurantene er. 

Første dagen var det kjempebølger og hvite skumtopper. Denne gangen var det mye roligere og folk badet og koste seg. Lenger borte var det nesten mørkt på himmelen av alle kiterne som holdt på. Men det var ingen solsenger! Det er lenge siden jeg lå på stranda på matte eller håndkle. Vel, det får bli strand en dag. Vi må bare få dempet mannnes solbrente brystkasse. 


Første dagen så mannen noen som spiste enorme burgere på den ene strandbaren. Så dit ville han. Og burgeren var virkelig enorm. Selvsagt tok jeg ikke bilde av den. Men det burde jeg ha gjort. Jeg var sjanseløs, men heldigvis hadde mannen appetitt for oss begge. Slagordet til svigerfamilien er «Betalt skal ned!» – men siden jeg kun er inngiftet så påberoper jeg meg unntak fra regelen. 

Kveldene kommer fort her nede. Vi dro en tur innom minimarkedet på syklene våre og bunkret opp. Jeg kjøpte noen mygglys i små, søte keramikkpotter. De brant helt fantastisk bra. Faktisk så fantastisk at det begynte å brenne på utsiden av keramikkpottene. Kvalitet der altså. Vi har forøvrig fått oss noen huspuser. Først kom Antonsen. Han er en katt med samme rødfarger som vår egen katt Fenris der hjemme. Begeistringen var stor da han fikk en porsjon kattemat servert på terrassen. Etterhvert dukket også søsteren opp. Hun fikk navnet Pedersen. Pedersen er full av sår og skrammer, men virker i god form ellers. Og ut på kvelden kom sannelig også Iversen. Det går hardt ut over lageret av kattemat og en ny ekspedisjon til byen blir nødvendig. De har nemlig ikke kattemat på det lokale minimarkedet!