Category Archives: Fryd blogger

Mye historie i et par kilometers omkrets

Hytta vår ligger i gamle Tjølling kommune (fra gammelt av Tjodalyng). Etter kommunesammenslåingen ble Tjølling slått sammen med Larvik. Likevel sier vi ofte til folk som ikke er kjent at vi har hytte i Sandefjord. Det tror jeg skyldes at Sandefjord er byen vi som reiser til når vi skal på bytur. Det er faktisk nøyaktig like langt til både Larvik og Sandefjord fra hytta vår. Fra Klåstadkrysset er det 10 km til byen – uansett hvilken vei man velger.

I dette området er det bare å velge og vrake i historie for en historieinteressert som meg. Mamma er på besøk på hytta. Da jeg spurte hva hun ville gjøre i dag sa hun «ikke gravhauger og gamle steiner, takk – husk jeg var gift med faren din». Så noen må jeg vel ha det fra.

Når vi skal kjøre til byen så passerer vi altså Klåstadkrysset. Det ligger rett ved det store steinbruddet der man har hentet ut store mengder med larvikitt (Wikipedia: Larvikitt er en monzonittisk dyperuptiv bergart som er kjent for sitt vakre fargespill) siden 80-tallet. Da jeg første gang var her hadde landskapet en helt annen fasong enn det har i dag. Heldigvis har man prøvd å fylle inn noen av de store sårene som har oppstått slik at det ikke ser så galt ut der i dag – selv om to hele «fjell» har forsvunnet.

Personlig syns jeg Klåstad-larvikitten er utrolig fin. Faktisk er det slik her nede at asfalt og grus glitrer litt mer enn hjemme. Det skyldes trolig at de bruker grus fra steinbruddene til veier.

En annen og i mine øyne enda mer interessant sak på Klåstad er at man grov ut en knarr fra vikingtiden (skipet er tidfestet til ca 998) akkurat her på busstoppet i krysset der man svinger ut på Riksvei 313. Det var ikke en gravhaug, men heller et handelsskip som hadde havarert ute i fjorden og drevet inn i Klåstadkilen der det etterhvert sank ned i slammet. Siden trakk sjøen seg tilbake og skipet ble liggende der i nesten 1000 år inntil de grov det opp i 1970. Vi var i Tønsberg og så resten av skipet der. De har ikke forsøkt å restaurere det.

Klåstadskipet var lastet med brynestein fra Eidsborg i Telemark

Men man har nylig bygget et flunkende nytt Klåstadskip! Det ligger i Tønsberg. Det heter «Saga Farmann» og ble sjøsatt i 2018. Jeg digger at de bruker gamle verktøy og metoder og bygger disse skipene. Og i dag i Sandefjord så jeg at de var i gang med å bygge et nytt Gokstadskip! Gøy!

Detaljbilde fra Saga Farmann – jeg tok dette bildet i 2019. Men da jeg var i Tønsberg forrige uke lå skipet der da også. Det så bare litt mer brukt ut.

Svinger man til venstre i Klåstadkrysset og kjører noen hundre meter får man se en stor bautastein som står ute på et jorde. Jeg har lurt fælt på den steinen. Har gjort litt halvhjertet googling når jeg har kjørt forbi fordi jeg gjerne ville ha litt mer info. Pappa sa en gang at det var til minne om en konge, men jeg har glemt hva mer han sa. Googlingen min førte ikke frem og jeg fant egentlig ikke noe når jeg søkte på «bauta + tjølling». Tenk at det faktisk var PokemonGo som skulle bidra til å gi meg navn på steinen. De hadde nemlig utplassert et Pokestop nettopp ved steinen. At jeg ikke har tenkt på sjekke PokemonGo før!

Haslebautaen der altså! Mulig gravsted for Halvdan Kvitbein

Men jeg kunne jo ikke gi meg med dette. Med et navn på steinen fikk jeg mer fart i googlingen min. Nyere forskning tyder på at Halvdan Kvitbein hviler et helt annet sted. Så hva var da steinens formål? En spennende teori åpenbarte seg. Kan den ha vært en slags «stake» – lik dem vi har i sjøen. Ville ikke det vært fantastisk kult? Sjøen gikk jo mye høyere før – opp mot 20 meter.

Følgende tekst har jeg skamløst stjålet fra nettet:

En teori for Haslebautaen er at den har hatt en praktisk funksjon i forbindelse med båtleia. Den kan ha vært et feste for trekkanordningen når skip skulle dras over eidet, som eksisterte her en viss periode av landhevingen.

Her gikk snarveien eller båtleia mellom Sandefjordsfjorden og Viksfjord. Omtrent på midten ligger Haslebautaen. En kunne komme med båt fra nord, Hemskilen, seile båtene forbi her og sørover, over det punktet der Haslebautaen står og videre ut i Viksfjord lengre sør. Dette var en tryggere skipslei enn den som gikk utaskjærs og denne var mye kortere.

Og hva slags ærend kunne reisende ha i Viksfjord kan man jo spørre seg. Jo – der lå selveste Kaupangen – Skiringssal! Norges eldste by Jeg har vært der flere ganger. Det er ikke så mye å se i dag. Det er mest et jorde og noen graver. Da sjøen gikk langt høyere var det da naturlig å seile inn med skipene helt til de lange bryggene som lå der. Man trenger imidlertid godt med fantasi for å forestille seg et travelt handelssted fullt av kjøpmenn, håndverkere og sjøfolk. Heldigvis har jeg det – fantasi altså. Det er visstnok funnet rester etter en gedigen gildehall der borte også. Skulle ønske de forsøkte å bygge den opp igjen.

Gamle graver er det i hvert fall nok av på Skiringssal – så det må jo ha bodd endel folk der. Flere av disse gravene er mindre båtgraver – dvs at den døde ble hauget ned i en mindre båt. Båten var da gjerne bygget til gravformål.

Wikipedia: Utgravningene av Kaupangen i Skiringssal avdekker et bysamfunn som stammer helt tilbake fra 800-tallet. Kaupang var det generelle norrøne navnet for «kjøpstad», «by», «handelsplass», mens Skiringssal trolig var vikingtidens navn på stedet.

Det verste er at jeg har mye mer å skrive om. Det er så mye her at jeg valgte de aller nærmeste tingene. Dersom jeg en dag skriver mer om historiske perler i området så minn meg gjerne om Istrehågan, Tjølling Kirke, Hedrum Kirke og Valbysteinene, Bare for å nevne noen.

For perfekt for blogging

Jeg syns ikke noe særlig om folk som skryter av det perfekte livet sitt. Ingen mennesker er perfekte og ingen liv er heller perfekte. Og enda godt er det. Men enkelte dager kan være perfekte. Det er likevel ikke stort å si om denne dagen. Annet enn at den var maksimalt fin, avslappende og vakker.

Båten – perfekt beliggende ved et herlig svaberg. En temmelig elegant «parkering» om vi selv skal si det.
To glade føtter vifter i begeistring over at vi har kapret oss vår egen holme ytterst i Viksfjord
En usedvanlig fornøyd bloggforfatter som tenker at dagen ganske enkelt er for fin til å skrives om

Romantiske Skjellvika, en urutt ekspedisjon og fjellreglene

Når man står opp om morgenen og kjenner at kroppen er solmett og litt svidd, og man vet at det blir nok en varm og solrik dag – den følelsen man stort sett bare har i Syden – den kjenner jeg på nå. Ikke at jeg klager. Nei, nei, jeg elsker at det er fine sommerdager. Men jeg forventet ikke å få Sydenfølelsen her på berget.

Ungene reiste hjem på fredag, og vi er igjen alene på hytta. Det har vært noen herlige dager med de beste ungdommene samt at vi har hatt et par fine dager uten dem. Siden siste blogginnlegg har vi vært på en suksessfull båttur der alt klaffet, og vi fikk igjen følelsen av hvor herlig det kunne være på sjøen. Det er jo slik at når man faller av hesten så er det bare å hive seg på igjen.

Vi har badet i solnedganger og også hatt hyggelige besøk fra fine folk.

I dag, søndag våknet vi igjen til nydelig vær og planen var klar. Vi skulle på EKSPEDISJON! Det er rart med oss hyttefolk. Vi liker å henge rundt hyttene våre. Vi drar til de faste plassene vi kjenner fra før og syns det er helt magisk akkurat der. Men altså ikke i dag.

Da mamma og pappa var nyforlovet dro de på ferie sammen til Skjellvika. Jeg har sett bilder fra stedet mange ganger. Men har jeg vært der? Nei – ikke før i dag. Vi visste ikke helt hva vi dro til, men pakket badetøy og håndklær for sikkerhets skyld siden vi regnet med at det var bademuligheter. Skjellvika viste seg å være en aldeles nydelig strand på Østerøya utenfor Sandefjord. Vi rigget oss til på et svaberg litt unna barnefamiliene – ja, for slik at det blitt med oss nå som vi ikke lenger har med småbarn selv. Vi badet og koste oss der inntil det kom en stor sky foran sola.

Jeg forsøkte å finne stedene der mamma og pappa tok de «historiske» bildene sine. Og jeg tror jeg fant svaberget, bare at det var veldig opptatt av noen andre som satt der og så veldig kosete ut. Så forsøkene på å kopiere bildene falt fullstendig i fisk som man kan se under her.

Da sola forsvant bestemte vi oss for å fortsette ekspedisjonen og utforske mer av Østerøya. Der veien så godt som stoppet startet stien til Tønsberg Tønne. Der har vi ikke vært før – nytt ekspedisjonsmål! Så vi parkerte og la i vei med godt mot. Den første vi møtte var en eldre mann som spurte om vi visste om det var farbar sti for barnevogn helt til Tønsberg Tønne. Han hadde visst hatt hytte i Sandefjord i hele sitt liv og aldri vært på Tønsberg Tønne. Ja, det kunne vi jo relatere til.

Men snakker om urutinerte ekspedisjonsfarere. Her har man åpenbart glemt å lytte til erfarne fjellfolk. For det første – vi hadde ikke drukket noe siden frokost før vi dro til Skjellvika. For det andre – vi lot badetøyet ligge i bilen. For det tredje – vi hadde sko som egnet seg best på stranda. Dermed tok det ikke lang tid før vi kjente på tørsten og den gode hodepinen man får når man ikke har drukket på endel timer. Jaja. Ingen dør av tørst i løpet av en eneste dag så vi gikk videre. Såpass får man tåle.

Så dukket en ny og veldig vakker strand opp. Nei og nei så fint. Mest imponert ble vi imidlertid over en barnefamilie med temmelig små barn av den grinete sorten som campet på stranda. De hadde kommet dit med sykler! Da vil jeg hevde at man er litt selvplager, selv om solnedgangen etter at barna har sovnet sannsynligvis var spektakulær.

Det var på dette tidspunktet de urutinerte ekspedisjons-medlemmene ble i tvil. Var det muligens lurt å spare Tønsberg Tønne til en annen ekspedisjonsdag? Burde man grave seg ned i tide? Kan hende var det bedre å komme seg tilbake til sivilisasjonen der drikke kunne kjøpes? Så vi snudde med fjellvettreglene i bakhodet. Det er ingen skam å snu! Et annet klassisk ordtak er forøvrig «Uten mat og drikke duger helten ikke». Neste gang som sannsynligvis er veldig snart skal vi komme tilbake med vannflasker i sekken og gode sko på beina. Og DA skal det bli ekspedisjon som har vaska seg! Tror vi.

Spontane og tørste ekspedisjonsmedlemmer med feil fottøy

Grilling, skjær i sjøen, hvalshow og ryktet går

Ungene har kommet! Dette har vi gledet oss til. For endel år siden ville vi gladelig betalt for å ha noen feriedager uten ungene. Nå er de plutselig blitt voksne og vi vil gladelig betale for å ha dem her på hytta sammen med oss. Vi oppgraderer kjøleskapet. Hun liker fersken-iste av akkurat det eksakte merket. Han vil ha energidrikk med én spesiell type smak. Vi står nærmest på henda for å skaffe riktig drikke. Mannen virrer rundt seg selv i butikken for å skaffe NOK grillmat. At han på det tidspunktet hadde kjøpt nok grillmat for minst to middager for fem personer så ikke ut til å påvirke ham noe særlig. Ja, for i tillegg til våre to – kalt jentungen og guttungen er også kjæresten til jentungen med.

Jentungen og kjæresten ankommer med vår bil på lørdag. Været er sånn passe, men klarner opp utover kvelden. Guttungen har reist til Tønsberg på turnering og skal komme med toget. Det skjærer seg med tog og buss og plutselig sitter mor i solnedgang på vei til Tønsberg i bil. Men du verden – fin solnedgang. Vi er tilbake på hytta og guttungen ser etter bagen sin som jentungen skulle ha med i bilen nedover. Den er ikke å finne.

Ergo en litt kaotisk start, men vi får finne ut av det. Søndagen er en deilig dag. Vi henger rundt hytta. Jentungen og kjæresten er på ekspedisjon til Stavern. Far går og gleder seg til grilling. For ham er det ultimate måltid et grillmåltid. Og siden han har kjøpt hemningsløst mye kjøtt så er det velg og vrak. På kvelden er det fotballfinale. Jeg vokste selv opp med en far som var i overkant interessert i fotball. Det kan ha ført til at jeg fikk en slags nevrologisk skade – jeg avskyr lyden av fotballkamp (kommentatorer og hylende supportere). Det plager meg faktisk. Så jeg meldte meg frivillig til å dra hjem til Asker og hente bagen sammen med jentungen. På vei tilbake tenkte vi at vi kanskje er to av veldig få i Europa som ikke vet hvordan det går med finalen.

Mandag er det nydelig dag. Ungdommer som endelig har ferie er sløve om morgenen, men endelig får vi dem opp og pakket og klare til BÅTTUR! Vi har jo tross alt investert i båt for ungenes skyld – i hvert fall tror vi det. Ungene virker faktisk ikke så veldig interessert. Ikke vil de kjøre båten heller. Jentungen tåler ikke sol for tiden. Hun går på medisiner som gjør at hun får kraftig utslett om hun får sol på seg. Stakkars fine jenta smører med 50, kler på seg, caps, solbriller og full pakke. Gutta smører seg ikke. Vi er som flygere som har lært å fly, men ikke liker å lande. Og utpå fjorden er det fullt av andre båteiere som har tatt alle de fine plassene vi kan tenke oss å legge til ved. Men siden målet er tur og ikke landgang så kjører vi. Vi drar lenger enn vi noen gang har dratt – rundt Malmøya kjører vi. Båten hugger og vugger og rett frem der ute ligger Danmark. Vi kan se rett til Stavern og Larvik. Så fantastisk vakkert! Ungene ser ikke ut til å legge merke til skjønnheten. De sitter og SKRAVLER sitt eget språk som handler om alt vi ikke forstår. Jeg viser dem Volmerane – stedet der vi alltid dro med båten da jeg vokste opp. Selveste «skjæret» der vi pleide å ligge hele dagen, stedet der broren min lærte å svømme.

Så kjører vi litt feil og feier over et skvalpeskjær. Det er skikkelig lavvann og skjæret lå dekket av vann. Ingen av oss så det. Det lyder en ekkel lyd under båten og motoren sier krønsj. Vi holdt lav fart og innen vi rakk å reagere så var vi over. Stemningen blir ganske laber bak i båten. Mor og far er sure på hverandre. Han er sur på henne som kjørte og hun er sur på han som sa vi skulle kjøre der og ikke der hun sa. Ungene tok det hele med ro og fortsatte å skravle etter en liten sjokkert pause. Men det ser ut som motoren og båten klarte seg bra. Det er visstnok to sorter sjøfolk – de som har gått på grunn og de som skal gå på grunn. Det var min første grunnstøting noensinne – barndommen inkludert. Jeg satser på at det blir min siste.

Vi satte kursen innover til trygg havn. Vi har fått teken på å legge til egen brygge selv om det ofte blåser litt på tvers akkurat der. Deretter kastet hele gjengen seg i vannet. Far sjekket motoren fra vannet og da han så at det hadde gått bra så oppførte han en egen hval-forestilling i vannet. Han glemte visst at dagens ungdom dokumenterer ALT.

Ungdommen drar til Hvaltorvet og shopper på ettermiddagen. Og på kvelden får far viljen igjen – GRILLING! Hvilken lykke. Han får stå der ved kulegrillen sin med skinnforklet sitt, capsen på hodet og flippe kjøtt og burgere med den ene hånden mens han holder ølen i den andre.

Det avholdes også konkurranse i å smake forskjell på Coladrikker. Pepsi, Pepsi Max, Coca Cola, Cola Light og Cola Zero ble servert i pappkopper med nummer. Kjæresten til jentungen fikk full potte. Jeg er mest fornøyd med at jeg kunne skille Pepsi Max fra Coca Cola (som er de to jeg kan best).

På kvelden spiller vi «Ryktet går». Spesielt kjæresten har gledet seg til dette, for det pleier å ta fullstendig av. Enkelte av oss kan nok legge på litt ekstra når man skal tolke tegninger. Spillet er et slags hviskeleken, bare at istedenfor å hviske så tegner man ord, tegningen tolkes i ord og neste man tegner tolkningen etc. Latteren sto i taket. Det faktum at man har kort tid når man tegner gjør jo også at enkelte tegninger blir temmelig crazy. Her er noen eksempler:

Jentungen skulle tegne Madcon og laget en fantastisk tegning av to strekmenn med litt skygge i fjeset som holdt mikrofoner, publikum og helt i hjørnet henne og meg som så på under MGP for noen år siden. Jeg tolket det til to solbrente gutter som spiste is med bølger i bakgrunnen. Ja, for de ble selvsagt skikkelig solbrente.

Hytteliv og herregårdsliv

Da jeg var barn trodde jeg at odel betydde at eldstemann i flokken skulle arve familiens eiendom. Derfor trodde jeg at pappa som var eldst i sin søskenflokk skulle arve hytta etter farmor. Og så skulle jeg som var eldst i pappas flokk arve hytta etter ham. Det er mye å si om denne villfarelsen jeg var i, men resultatet ble faktisk slik jeg forestilte meg likevel. Selv om hverken pappa eller jeg tok hytta på odel så ble det slik at jeg nå står som juridisk eier av en hytte på festet tomt i Larvik kommune (tidligere Tjølling). Festet tomt er det bare noen måneder til, for om litt så eier mannen og jeg tomta også. Kommunen var her i forrige uke og målte opp 1,1 mål tomt med svaberg som skal bli vårt når vi har bladd opp pengene. Det er et fullstendig unyttig område for alle andre enn oss. Men her har vi vårt eget lille smultronställe på jord innerst i Viksfjord.

I forigårs var vi invitert bort til noen naboer hjemmefra. De har familiehytte ytterst på en øy i fjorden. Egentlig skulle vi vært der i forigårs – men siden vi er noen pingler til sjøs og vinden var frisk så dro vi ikke utpå. I går var det ingen unnskyldning – flau bris er ingen grunn til å holde seg hjemme. En lang rekke av mine forfedre fra Vestfold – farfar var maskinist på hvalkokeri, oldefar motormann på dampskip, tippoldefar tømmermann på seilskip osv. – de ville snudd seg i grava om vi hadde unnlatt å sette ut med 16-fotern. Mannen derimot kan bare si han er fra Hedmarken så vil alle nikke forståelsesfullt.

Da denne hytta ble bygd tidlig på 70-tallet ble materialene fraktet ut med liten båt. Nå finnes det rikinger som frakter materialer ut på øyene med helikopter. Men slik var det ikke med denne. Vertens svette sitter bokstavelig talt i veggene på denne hytta. Hytta har nærmest perfekt beliggenhet. Man har utsikt 180 grader til sjø og svaberg, holmer og skjær. Det er nesten magisk. En eiendomsmegler ville gnidd seg i hendene ved tanken på å selge denne juvelen av en eiendom.

Idyll, ja

Så da satt vi altså der. Badende i nydelig natur, skjønnhet og utsikt. Drikkende på god vin og øl mens sola stekte behagelig og fulle av godt humør og boblende latter. Kan man egentlig ha det bedre? Jeg har vanskelig for å forestille meg det, faktisk. Da det ble spørsmål om bading var det ingen som nølte da det ble oppfordret til nakenbading. Vi er ikke direkte unge lenger, men akkurat på dette området innbiller jeg meg vi er tøffere enn dagens 20-åringer.

Så gikk vi tur. Vi hoppet og spratt fra stein til stein utover øya. Mannen er nettopp blitt bra av en betennelse i beinet. Selv har jeg revet av noen leddbånd i ankelen. Men likevel så kjenner man at å sprette rundt på rullesteinstrand er like gøy som det alltid har vært.

Det sprettes

I dag har vi vært i Larvik. Mamma er her og selv etter 60 år med hytte i Tjølling (nå Larvik) har hun aldri vært på Herregården. Vi visste det var omvisning, vi visste når den var – likevel kom vi pesende 5 min for seint. Men vi fikk bli med likevel. Hvilket staselig gammelt bygg – påbegynt i 1674 av Ulrik Frederik Gyldenløve – uekte sønn av danskekongen og stattholder og Greve i Norge. Kanskje ikke helt Versailles med tykke tømmervegger, men nydelig likevel. Man kan bare forestille seg den flotte hagen som engang lå foran herregården.

Man toppet Larvikbesøket med et restaurantbesøk på «Bedehuset» – som kan anbefales. Vi gikk også på oppdagelsesferd på Tollerodden. For et nydelig område. Var faktisk ikke klar over at Larvik hadde denne perlen av et område. Vi fant et par ekstremt solide fortøyningsringer som visstnok skal ha vært brukt av seilskutene når de tok ut og inn ballast. Det var solide saker, og mannen smilte litt anstrengt da jeg ba ham løfte på dem.

Kvelden ble avsluttet på svaberget utenfor hytta. Jeg gikk mellom hengekøye og hengestol og vugget deilig mens jeg leste bloddryppende vikinghistorie og nippet velbehagelig til en cider. Mannen ville kveldsbade og sammen gikk vi ned mot sjøen badet i solnedgangslys. Det er så fint at man nesten må gråte. Vannet var helt perfekt temperert og igjen duppet vi rundt i solnedgangen. Ferie altså! Må ikke undervurderes.

Robotene inntar hytta og mor får seg hengekøye

Nylig kjøpte vi en robotstøvsuger hjemme. Mannen i huset var litt nedlatende og mente at vi klarte da virkelig å støvsuge selv. Men enten var støvsugeren vår dårlig – eller så var folka i huset ikke flinke nok til å støvsuge. Men jeg er heldigvis stor jente med egne penger, og kjøpte innretningen likevel på DNB-salg på Power (dagens reklame). Da vi sendte Roomba-la-bomba ut i stua vår så jafset hun i seg alle de stakkars små hybelkaninene som hadde trodd de var trygge innerst og bakerst bak sofaen. Etterpå bar vi den opp trappa og sendte den inn på soverommet. Den nye kontinentalsengen vi kjøpte i fjor er vanskelig å støvsuge under og det blir derfor ikke gjort så ofte som det burde. Vi slapp den løs og lukket døra. Etterpå sto vi imponert og tømte støvbeholderen. Hvordan kan en så liten maskin gnafse i seg så mye støv? Og hvor kommer egentlig alt støvet fra?

Vel i dag på vei til Larvik så tenkte jeg at jammen hadde det vært kjekt med et slikt lite støvetende husdyr her på hytta også. Finn.no er stedet og søk på Roomba + i nærheten ga 1 treff. 1 time senere sto jeg i garasjen til en hyggelig kar som het Lars og kjøpte robotstøvsuger til 800 kr.

Husdyret ble sluppet løs i stua på hytta. Den var like iherdig som den nye vi har hjemme. Det var litt nøling før den kom seg under sofaen, men deretter kunne man nærmest høre hybelkaninenes angstskrik i det de ble skyflet inn i gapet på Roomba.

Av andre nyheter kan det nevnes at jeg i fjor kjøpte hengekøye. Altså ikke veldig nytt. Men den lå sammenrullet i emballasjen i mangel av sted å henge den. Nå hadde jeg vært på nett og kjøpt hengekøyestativ. Alt talte for at hengekøya og stativet skulle være kompatible. Jeg hadde gjort research. Køya var 3,50 i full lengde og stativet 3,60. Så på det varmeste tidspunktet på dagen bakset vi esken med stativ opp til hytta og monterte i vei mens svetten silte. Hvem som hadde målt feil vet jeg ikke, men det som er helt klart er at når man henger den 3,50 lange køya på stativet som er 3,60 så subber køya i bakken om man forsøker å ligge på den. Mannen i huset er ikke nevneverdig handy, men noen ganger får han fiffige ideer. Det ser kanskje ikke så bra ut når han ordner, men det funker.

Fiffig løsning

Hengekøya var fra Colombia og den står veldig bra til hengestolen fra Bolivia som jeg kjøpte i forfjor. Så da krabbet jeg oppi og siden jeg er så god til å sove så duppet jeg selvsagt av.

Dette må da endelig være den ultimate avslapping?
Lykkelig kvinne i hengekøye

Mannen mener det er flaut å innrømme at vi ennå ikke har badet. Jeg syns ikke det er så flaut at det gjør noe, men det var altså sjukt varmt på Knausen i dag. Så da ble det badetur. Vi dro på oss badetøyet og ruslet ned til vannet hånd i hånd. Her har jeg badet siden jeg var liten jentunge og vet nøyaktig hvordan man går ut i vannet fra svaberget. Hvert skritt er nøye utregnet. Vannet var nydelig avkjølende – og kroppen var svett og varm. Jeg tror vi ble liggende der ute og duppe i vannet minst en halvtime. Vi lå der som et eldre ektepar fra 70-tallet – på rygg med tærne vippende opp av vannet. Alt som manglet var blomstrete badehette og vi ville blitt våre egne besteforeldre.

Ulempen med å bo oppe på en Knaus er at turen tilbake fra badetur går i oppoverbakke. Så man er jo nesten like svett når man er oppe igjen. Heldigvis har vi utedusj uten varmt vann så nedkjølingen går fort. Og hadde man ikke brukt den, men ventet en halv time kunne man strengt tatt gått ut på svaberget utenfor hytta og dusjet i det styrtregnet som kom. Maken til heftig og kortvarig regn skal man lete lenge etter. Også så brått som det kom!

Annerledessommer2-ferien er i gang!

Endelig, endelig, endelig! Sommerferien er endelig her! Normalt ville vi kanskje stresset rundt på jakt etter pass og sko og solkrem og badering og gledet oss til Hellas-tur. Men ikke i år. Annerledessommer 2 skal i likhet med fjorårets sommer tilbringes i Norge. Med Knausen vår som base skal vi i de neste 3-4 ukene farte rundt på fjorden og ellers i Østlandsområdet på jakt etter opplevelser. Og når vi ikke skal farte skal vi nyte sommeren og kjenne på følelsen av stress som forlater kroppen drypp for drypp. Innkjøringa til ferien var travel og ennå er ikke alt gjort. Hyttekontoret blir ikke tatt ned ennå fordi det er noe små ting igjen som må fikses. Men du verden. Det er godt å vite at mange av de verste ballene som hang i lufta landet før ferien.

Vi ankom Knausen ganske seint – kanskje så seint som kl. 18. Et ledd i nedstressinga må jo være å anslå tid basert på solen, ikke sant? Men sola stekte likevel og etter å ha pakket ut det vi hadde av mat (type tømte kjøleskapet før vi dro hjemmefra) så var det rett ut i sola. Hun kledd i shorts og BH, han i shorts og hatt.

En lett og ganske sen middag bestående av ferdigpizza, så begynte sola å lage fyrverkeri på himmelen. Dermed grep vi mobilene våre og gikk på fotosafari. Det finnes tusenvis av bilder av solnedgangen fra Knausen, men bare hundrevis av bilder fra svabergene ved sjøen. Viksfjord leverte så til de grader!

Betraktninger fra furtefjellet og drama til sjøs

Det har jo vært litt styr med denne nye båten. Vi har bakset og slitt med å få lagt ut moring og ordnet fortøyning. Nå er heldigvis alt det der i orden, selv om det har vært tidkrevende og vanskelig. Været har jo ikke vært av den hjelpsomme sorten i sommer. Jeg er antagelig snill når jeg bare sier at det har vært variert. Men i regn og blåst fikk i hvert fall mannen med hjelp av en kamerat og guttungen lempet ut moringen på rett plass. Det holdt på å koste et par fingre, men det er jo småtterier i den store sammenhengen. At det skulle ta en hel dag å ordne fortøyning var litt overraskende, men mannens kamerat behersker god gammeldags spleising av tau, og det skulle han til gangs bevise. At det er minst ti forskjellige tauspleiser som holder båten i eksemplarisk posisjon tror jeg sikkert.

Klassisk spleising av tauverk

Men så var det denne motoren da. Vi syns den fusker. Vi snakker da om en 1 år gammel Honda 50hk. Sist vi var ute med den fusket den så galt at vi ganske enkelt snudde og kjørte tilbake til brygga før vi hadde kommet særlig langt ut i fjorden. Men etter diskusjon med erfarne båtfolk fikk vi tips om at kunne skyldes at båten ble kjøpt med en halv tank overvintret bensin. Vi fikk også tips om at det kunne være lurt å «blåse ut» litt – dvs la den gå på full fart i f.eks. 10 minutter. Ikke helt enkelt siden det er 5 knops fartsgrense i Indre Viksfjord.

Så vi fylte på 10 liter fersk og fin bensin i dag og startet motoren. Den gikk som en klokke! Vi gled vakkert ut i fjorden, og jeg jublet «Hør så fint motoren går. Heldige oss som har så fin båt. Også båttur på en så deilig dag!». Det var muligens min kommentar som jinxet hele greia, for rett etterpå begynte motoren å fuske. Jeg ga litt mer gass og motoren slakket av. Jeg ga enda mer gass og den stoppet. Nå var det jo stille på fjorden i dag. Det var lite vind og bølger og alt slikt som kan være skummelt. Vi var kanskje 50 meter fra land så noen direkte fare var det jo ikke. Men vi var ganske molefonkne etterhvert som motoren nektet å adlyde selvstarteren. Det var nå vi husket på at vi hadde planlagt å kjøpe padleåre. Men det hadde vi altså glemt.

Bak oss dukket det opp en lekker, blå Stingray. En ordentlig staselig båt. Mannen min veivet med armene, og de stoppet heldigvis. Vi ble lagt inntil og festet forsvarlig til deres båt. En kar hoppet ombord i båten vår. Det viste seg selvsagt at dette var meget drevne motorfolk. Vi fylte på enda mere bensin for sikkerhets skyld selv om tanken var 3/4 full. Mannfolkene ombord hadde gode tips og han som var ombord i vår båt klarte etter litt lirking og pumping og fikling å få start på motoren igjen. Utrolig hyggelige folk som vi dessverre ikke var åndsnærværende nok til å få navnet på. Uansett så slapp de oss løs, og vi satte kursen hjem til brygga uten å ha fått kjørt motoren nevneverdig hardt.

Man kan vel bare gjette hva som skjedde så fort våre nye venner var forsvunnet. Joda, motoren begynte å fuske! Den hørtes ut som en gammel 2-takter som røykhostet seg fremover inntil den stoppet. Jeg kjente at her må det handling til og var klar til å stupe i vannet med tau og få den båten inn til land som var relativt nære. Men mannen praiet en ny båt – denne gangen en liten mini-RIB med to 14-15 år gamle gutter ombord. Finingene gikk med på å slepe oss tilbake til brygga vår. Så der satt vi altså i vår nye fjonge båt og ble slept av en liten jolle tilbake på plass til vår mønsterfortøyning full av spleis.

500 spenn ble umiddelbart vippset til guttungene som hadde reddet oss. Båtens fører viste seg forøvrig å være guttungen til Stingrayeieren. De hadde visst bedt ham se etter oss! Ved brygga satt vi litt handlingslammet i båten og følte oss deppa og rådløse. Svette var vi også. Vi tenkte vi skulle ta et bad og gikk bort på badebrygga. Der lå det selvsagt intet mindre enn 11 fete brennmaneter og ventet på oss med trådene sine i beredskap. Mannen valgte å dyppe seg raskt mellom tre brennmaneter. Jeg skulle gjøre det samme, men da kom det en ny brennmanetfaen svømmende opp fra dypet for å være med på brennefesten. Intet bad på denne jenta. Min 1000 kroners nye bikini har ennå til gode å få dyppet seg selv om den ble kjøpt inn i slutten av juni.

Så etter å ha sittet og sett utover vannet og vært misunnelig på alle som dro avgårde i sine velfungerende båter bestemte vi oss for å ordne noen ærend i Sandefjord. Et ærend var blant annet å bunkre nok vin til å drukne båtsorgene våre. Nå for tiden er det alltid lang kø foran Vinmonopolet så mannen kjøpte like godt en 3-liter hvit, en 2-liter rød og en flaske hvit. Jeg tror det skal holde en liten stund. Selv om vi er båtdeprimerte.

Sulten meldte seg, og vi feiret dagens båtbegivenheter med å gå på restaurant! Vi satt og spiste deilig mat på en lekter rett inntil gjestebrygga i Sandefjord. Her satt vi og så på alle de båtvante og erfarne båtførerne som elegant manøvrerte inn til brygga. Mest imponerende var den svære millionbåten som bakket inn på en trang plass. Mannen tror kapteinen jukset for han sto oppe på flybridgen sin med en slags fjernkontroll i hendene og bare vippet båten uanstrengt inn. Vi filosoferte rundt dette. Hvordan vet båtfolket hvor de skal legge seg? Hvordan kommer de så elegant inn. Har de øvd seg mye? Vi konkluderte med at det nok bare er slik man kan når man har erfaring – akkurat som jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre om jeg møter på korøvelse i et fremmed kor – eller mannen når han er på skytestevne i en fremmed klubb. Dagens hvalbiff var i hvert fall nydelig.

Hvalbiff. Nesten like godt som i min barndom, Jeg elsker hval og helst de levende. Men barndom er barndom og hval spiste vi mye av da jeg var barn.

Tilbake på hytta oppdaget vi at noen hadde tatt parkeringsplassen vår! Faktisk var det åtte biler der det normalt aldri er mer enn 2-4. Enda et element til å forsure dagen. Vi klinte bilen vår inn i skogen tett inntil en annen bil. Det ble så trangt at mannen måtte klyve ut gjennom passasjerdøra. Sikkert ikke noe gøy for han andre heller når han skal ut.

Oppe på hytta var det brennende hett. Katta var sur fordi han ville ha middag. Vi var svette og fæle og furtne. Hvitvinen var varm etter å ha ligget i bilen. Men sola skinte på svaberget utenfor hytta, og vi bestemte oss for å oppsummere dagens lærdom som følger:

  • Det er mange snille folk på sjøen. Båtfolk er greiere enn man skulle tro.
  • En halv desiliter med kondensfjerner på tanken kan kanskje løse problemet.
  • Vi får være takknemlige for at vi ikke hadde kommet lenger ut i fjorden. Da kunne det fort bli mer dramatisk.
  • Det er lurt å ha en padleåre i båten!
  • Er man furten så hjelper det med mat
  • Hvitvin kan kjøles ned med isbiter
Typisk floskelbilde – vinglass i sola. Her altså med isbiter. Innholdet er forøvrig en riesling jeg kaller «Voldemort» – egentlig heter den Wongraven, men det husker jeg aldri.

Dingler gjennom dagene

Jeg erklærer dette for hengestolens år. I fjor nettshoppet jeg nemlig en hengestol på høstsalg. Den ble lagt i garasjen for deretter å bli grundig glemt. På jakt etter noe annet rot ble den tilfeldigvis gjenoppdaget da vi skulle ned på hytta for å starte sommeren. Mannen var ikke fornøyd da jeg insisterte på at den skulle inn i det allerede hardpakkede bagasjerommet. Men den kom da med. Det er en sånn sak vevd i fargeglad og solid søramerikanske tekstil – mener å huske Ecuador eller El Salvador. Den minner mest om en poncho brukt av panfløytespillerne som pleide å spille på Karl Johan tidligere. Mannen er ingen handymann, men når han får et oppdrag som er gjenomførbart for en ikke-handymann så tar han jobben alvorlig. Kroker og sjakler ble innkjøpt og vipps hadde jeg verdens fineste hengestol hengende utenfor hytta med utsikt over fjorden og de sju blånene. Hvilken lykke! Hvorfor har ikke jeg hatt hengestol før? Hvorfor har ingen fortalt meg hvor digg det er med hengestol? Jeg danser på tåspissene og tar små piruetter i min søramerikanske hengestol, jeg sovner i ettermiddagssolen dovent vuggende i den, og jeg kooooser meg med en god bok oppi der. Katten var ikke like fornøyd med å delta på hengestoleventyret og forlot meg umiddelbart etter at bildet ble tatt.

Flere har spurt meg hvordan det går med den nye og fine båten. Vi skulle jo kose oss med ny båt i sommer. Og jeg må innrømme at vi er noen pingler. Det blåser litt mye, det regner, det er stygge skyer og alt mulig tull. Vi HAR altså vært ute med båten tre ganger. Men det er ikke spesielt mye på to uker. Her bør både båteiere og været skjerpe seg!

Vi har forøvrig gått og grublet mye over mangelen på akterfeste. Men dette skal snart være løst! En ny moring er på plass – bak i bilen vår. Det er et monster av en moring som ikke ligner noen av de gamle moringene vi har hatt før (gamle motorer eller en svær sementklump). Neida, dette er en ekte moring som er spesiallaget bare for formålet. Den er stygg, svær og klumpete og konstruert til å grave seg ned i fjordbunnen og bli der til evig tid. Hvordan dette monsteret forhåpentligvis skal flytte seg fra bil til båt og deretter til sjøen kan fort bli en egen bloggpost av det kaotiske slaget.

Moringenes mor

Båtmotoren – en Honda 50 HK fra 2019 – har også vært kilde til bekymring. Selv med gassen i bånn så kom den ikke opp i 4000 omdreininger engang. Vi liker helst å kjøre i kosefart og har bare gjort enkelte korte ytelsestester. Men på dagens båttur lot vi motoren gå for full pinne litt lenger – og da kom den endelig. Suget kom i magen og båten langet ut. Det er 5 knop maksfart i Indre Viksfjord. Vi kan med glede informere om at vi brøt fartsgrensen med et stort smil om munnen.

Fornøyd kaptein etter vellykket fartstest
Fornøyd kvinne som helst bare vil kjøre i tuslefart

Et forsøk på å gå i land på barndommens favorittholme strandet på grunn av for kort fortøyningstau! To nybakte båteiere bjeffet iltert til hverandre der den ene forsøkte å manøvrere båten i stri strøm og vind fra siden, mens den andre slet med kort tauverk og få fortøyningsmuligheter. Dette betyr at vi igjen må bevege oss inn på båtfolkets enemerker (båtutstyrsbutikken) og orientere oss i tauverk og sjakler. Det er fort gjort å føle seg litt dum på slike steder. Men alt blir nok bra til slutt som de sier. Dreggen fungerte i hvert fall utmerket. Det samme gjorde solsengen foran i båten. Her koste vi oss skikkelig mens vi lå på svai 5 meter unna holmen vår og solte oss på egen båtsolseng. Mamma var også med – hun har feriert her i 53 år og syns fjorden vår er den aller fineste.

Akk, ikke mye spennende å rapportere om fra årets hytteferie her på Knausen. Høydepunktene er gode måltider i godt selskap, vin i solnedgang, familie og venner. Altså bare deilig norsk sommerlykke og ingenting å skrive om.

Hu hei, hvor det blåser

Ikke før har man bragt en dyrebare båt ned i fjorden så begynner det å blåse heftig! Ifølge meteorologene er det «bare» en frisk bris. Men de melder gult farevarsel og 10 meter per sekund – med økning til 15 til natten. Jeg er ikke sikker på om hytta vår er enig i at det bare er frisk bris her den står og dirrer i grunnmuren hver gang en skikkelig vindkule kommer fykende rundt hushjørnet og angriper hytta vår med dødsforakt. Heldigvis vet vi at hytta har stått her i 53 år og derfor har vært med på røfft vær før. Jeg syns YR underdriver. Det er virkelig kraftig vind. Men nå sitter allerede nordlendingene og vestlendingene og ler hånlig av oss østlendinger som syns frisk bris er blåst.

Verre er det med båten. Vi har jo ikke fått ordnet moring og skikkelig akterfeste ennå. Den ligger fortøyd med et lite anker (alternativt svær dregg) bak og med tau foran. Vi får litt angst. Må ned og se til båten – tenk om de amatørmessige knutene våre ikke holder. Tenk om akterfestet slipper, tenk om den blir kastet inn fjellet. Tankene er mange og vonde. Ned til brygga og båten ligger der. Vi noterer oss at vår båt ligger lenger inn mot brygga enn noen av de andre. Men det er lite å gå på bak – og ikke tale om at vi slipper loss, starter motor og bakker ut for å få nytt feste for ankeret. No way. Håret står rett ut og det kjennes som om vinden forsøker å dytte oss av brygga og ut i vannet. Vi fester uansett en kjetting og hengelås til båt og brygge. Vil jo ikke at noen skal stikke av med den dyrebare – enten det nå er folk eller vind.

Kveldens første båtsjekk

Vi sitter og ser på båten og ser at den ikke danser så veldig, og at det ser ut som akterfestet holder den stramt og relativt rolig. Opp igjen til hytta og vinden tiltar. En nabo tar kontakt på Messenger. Lurer på om det er vi som har den nye Oceanmasteren som ligger på brygga. Det er det jo. De hadde vært og sjekket og så at båten vår lå veldig langt inn mot brygga og det så ut som den stanget litt.

På med jakker. Vi føler oss som gamle dagers fiskere som skal ned og se til sjekta i fjæra. Tar med oss litt pappemballasje fra IKEA som gir god seilføring ned stien til søppelstativene. Båten ligger der. Vinden kommer rett på og inn mot land nå. Yr kaller det fra sørvest. Båten ligger og snuser på bryggekanten. Mannen kommer seg ut i båten og klarer å dra båten ca. 20 centimeter lenger ut. Jeg bytter ut tauet foran så den får mer å gå på. Knyter verdens fineste tredoble kjerringknute. Mannen er ikke fornøyd med lengden på tauet så kjerringknuta må opp igjen. Han er heller ikke knutemester, og han blir ikke fornøyd før det er femdobbel kjerringknute på tauet. Få opp den knuten, den som orker. Mulig vi skal bruke litt tid med tau og knyting foran YouTube. Man kan lære alt mulig av YouTube nåtildags.

Tilbake på hytta fortsetter jeg å jobbe meg gjennom båtførerprøven. Jeg har kjøpt en app som forbereder meg til båtførerprøven. Vet ikke om jeg trenger å ta selve prøven, men jeg vil ha all kunnskapen som finnes der. Tviler på om dokumentasjonen fra båtførerprøven som ble tatt i sjuende klasse fortsatt eksisterer.

Katta er ikke fornøyd. Han pleier å ha et halvåpent vindu i stua han kan gå ut og inn av. Det har vi lukket siden gardinene blåste langt inn i stua. Han må ut og strø. Titter ut av døra når vi åpner for ham. Pelsen blåser bakover når han stikker snuta ut og værer. Det blir ikke noen tur ut. Han går tilbake til sofaen. 10 minutter senere har han glemt uværet og vil ut igjen. Samme greia gjentar seg. Til slutt våger han seg ut. Lav i ryggen med ørene bakover sniker han seg langs husveggen bortover. Kort tid etter banker han på ruta og vil inn. Det var en kjapp tur. Men du verden så mye bedre man sover når man er ferdig med den doturen.

Det er slitsomt å være liten katt i blåsevær.

Når vi går og legger oss er det faktisk ganske mørkt. Vinden uler fortsatt. Og i tillegg har vi denne dunkingen fra taket. Først tror jeg det er kongler fra furua som smeller i taket. Men det er for mye dunking. Det er nok en grein som står og banker på taket jevnt og trutt. Det er faktisk helt uaktuelt å gå ut og skjære av den greina. Så vi sover i dunkinga. Det blir en natt med mange oppvåkninger. En gang kommer jeg ut på kjøkkenet for å hente et glass vann. Der står katta med vanvittige øyne og stirrer på meg. Den er redd! For å presisere hvor redd den faktisk er går den inn på soverommet og hvesser klørne på den helt nye senga vår! Jeg er trøtt og ufølsom. Lukker soveromsdøra for ham og lar ham få være alene i den mørke stua der all verdens skumle lyder har samlet seg i kveld.

Og noe av det aller første vi gjør denne morgenen er å gå ut med grensaks for å kveste treet. Mannen henger utfor taket i vinden og klipper av gren etter gren. Sånt bråk skal vi ikke ha en natt til. Der fikk den! Mulig vi bare får hjelp til å felle hele faenskapet – så slipper vi at den kaster kongler om natta også.