Category Archives: Fryd i naturen

Å tørre å slippe seg utfor

Overskriften spiller litt på mine tanker rundt det å våge noe man har ventet altfor lenge med.

Da jeg var 18 år fikk jeg mitt første par med slalåmski. Det var kjæresten min som kjøpte dem til meg. Støvlene passet imidlertid ikke og jeg måtte i sportsbutikken og forsøke å finne noen andre som kunne passe. Det var først da jeg skjønte at jeg hadde unormalt tykke legger. Jeg måtte nemlig prøve alt som var og endte med de dyreste støvlene i butikken. Som 18-åring var jeg ganske så slank og smekker, men leggene mine var muskuløse og tykke, visstnok.

Mine første turer ned slalåmbakken skjedde altså i voksen alder. Jeg ploget og hylte og skrenset nedover bratte heng mens jeg skulte på slike folk som ubesværet slang nedover bakken. Disse som vrikket og sikket seg nedover uten at det så ut som de anstrengte seg det aller minste. Jeg jobbet, jeg. Tvers over bakken på skrå kjørte jeg – skrenset i hjørnet og kom meg rundt for å fortsette tilbake på skrå tilbake til andre siden. Drittungene lo av meg. Kjæresten min kjørte full fart – stoppet midt i bakken og ventet på meg – og når jeg endelig nådde ham igjen og ville puste ut så hev han seg ut og kjørte videre. Jeg skjønte aldri gleden ved slalåm. Virkelig ikke.

Siden min første kjæreste har jeg hatt noen til. Alle har de kjørt slalåm. Og alle har villet hatt meg med på turer. Og jeg har stilt opp, og vært dumma som har skrenset nedover i langsomt tempo og sinket hele moroa. Min aller siste kjæreste – min mann – viste seg utrolig nok å være slik som meg. Vi trodde begge at den andre var ivrig i slalåm og ofret oss og ble med i bakken. Selvsagt måtte vi gifte oss og få barn sammen. Og dermed hadde vi en perfekt unnskyldning for ikke å kjøre slalåm lenger. Vi hadde jo små barn.

Problemet med barn er at de vokser og så kommer dagen da man blir invitert på fjellet i påsken av omgangsvenner med barn for å kjøre slalåm. Huff, vi brukte lang tid på å tenke over invitasjonen. Vi liker jo ikke å stå slalåm. Ikke hadde vi ski utstyr lenger heller. Men kanskje barna skulle få slippe å bli utsatt for det samme som oss – å stå som dumming i bakken som voksen. Så vi takket ja, og begynte å tenke på hvordan vi skulle skaffe utstyr til hele familien.

Det som plaget meg best var nok dette med leggene. De muskuløse og sterke leggene mine som sikkert ikke kom til å komme ned i noen støvler. Jeg lekte med tanken på å stå på bunnen av bakken og la mannen ta seg av opplæring av barn mens jeg kunne gi dem mat og drikke. Ikke hjalp det at man kom i sportsbutikken og ble ignorert av ekle snørrgutter heller. Jeg trampet ut av 3 sportsbutikker fordi jeg ikke ble sett der jeg sto og tittet på slalomstøvler med uforståelige nummerstørrelser og ski av ymse slag. Men så skjedde det da hele familien trådde inn i en sportsbutikk vi aldri hadde vært i før. Vi var alene i butikken! Og selgeren beklaget at han ikke kunne selge mannen min noen støvler fordi det var utsolgt, men meg kunne han sikkert hjelpe! Jeg mumlet noe om kraftige legger. Og han smilte og lovte at det ikke lenger var noe problem! Det var før det! Vips hadde han puttet mine pailabber i et par støvler i str. 39. Også jeg som hadde sagt til ham at jeg brukte 40-41 for å ta i litt. Komplimenter for små nette føtter fikk jeg også! OK, jeg faller for denslags. Jeg fikk flotte ski, støvler og staver for 3000 kroner og kjente meg overlykkelig over at det hadde gått så lett. Første hinder var passert!

Resten av familien fikk seg utstyr og selv om vi fikk halv pris på alt så ble det mye penger. Men nå var vi i det minste klare. Og opp i fjellheime dro vi med bilen stappet. Slike støvler tar virkelig stor plass. Jeg var nesten kvalm da jeg sto opp og skulle i bakken med uerfarne unger, uerfaren mann og superspreke og sporty vennene. Mannen kjøpte 2-dagers kort for massevis av penger så her var det bare å stå på. Vi tok selvsagt den store stolheisen til topps med én gang. Medbringende uerfarne unger. Fytti! Også jeg da – som ikke har stått på slalåmski på minst 12 år.

Jentungen på 10 år klarte seg overraskende bra. De sporty vennene tok seg av guttungen på 7 år som ikke fant seg til rette i det hele tatt. Og mannen og jeg skrenset nedover på den måten vi begge behersket. Man hadde i det minste ikke blitt noe dårligere med årene. Det var akkurat som før. Jeg følte jeg hadde overkommet opptil flere hindringer ved å: 1. kjøpe utstyr 2. ta på utstyr 3. reise i bakken 4. sette utfor.

Etter noen grusomme timer i bakken den første dagen – med en guttunge som gråt og bar seg, med legger som skrek av smerte over å bli klemt ned i slalåmstøvler, med lommene fulle av alt jeg måtte hive av meg – hansker, lue og ikke minst sokker (!) var jeg svett og fornøyd med meg selv og familien min. Vi hadde bestått! Vi hadde klart å kjøre slalåm hele gjengen. Vi skilte oss ikke ut i bakken. Ingenting av de pinlige tingene jeg hadde forestilt meg hendte. OK, så sto jeg desperat og barbeint på skiene mine mens jeg rev av meg sokker og lot leggene lufte seg utenfor støvlene. OK, jeg hektet skiene med en mann og tryna da jeg hoppet av skiheisen. OK, jeg sto i en eviglang kø til heisen og kom ikke gjennom pga feil på kortleseren. Det var ikke min feil – men det skjønte sannsynligvis ikke resten av køen da jeg måtte bakse baklengs ut av telleren og gå til neste teller med hjelp fra en fremmed gentleman som kalte meg «frue».  Men jeg overlevde! Og neste gang vil det være så mye enklere å dra i bakken, for nå har gjort det! Og jeg vet at jeg kan.

Barna? Joda, de klarte seg kjempefint! På fredag lærte guttungen seg å kjøre, han ble trygg og fant rytmen. På lørdag meldte han seg på skirenn! Ingenting å si på selvsikkerheten. De ble brune og rødkinnet og de hadde det kjempegøy! Jeg og mannen ble også brune og friske i ansiktet, og vi har hilst på muskler vi hadde glemt at vi hadde. Men vi hadde det faktisk også veldig gøy.

Slalåmheltene

I tante Hagars ånd

For litt over en måned siden døde min mors tante. Hun var «bare» 95 år gammel, og alle trodde på en måte at hun kom til å leve evig. Innerst inne vet vi alle at man både skal fødes inn i verden og dø fra den igjen, men hun skulle liksom være unntaket som bekreftet regelen. Når hun likevel måtte dø så kan man trygt si at hun fikk en fin død. Hun skulle ut å handle med svigerdatteren sin. Men først spiste de lunsj sammen. Hun var på sitt eget kjøkken, frisk og fin, og hun spiste sin selvlagde lunsj. Og der og da i kjente og trygge omgivelser fikk hun en massiv hjerneblødning. Legen sa hun knapt kan ha merket mer enn et par sekunders smerte før det var over. 

Tante Hagar var ikke som andre gamle damer. Hun var kjernesunn vegetarianer – og et menneske som alltid var blid og optimistisk. Hun hadde nylig begynt å skrive sine memoarer. Jeg beklager virkelig at hun ikke fikk gjort dette arbeidet ferdig for jeg er sikker på at hun ville hatt mange spennende historier å fortelle. Noen av historiene om henne fikk jeg forresten høre i dag – under minnestunden hennes. Om hennes togreise med Raoul Wallenberg, om dagen mannen hennes kom hjem og informerte om at de skulle flytte til Stockholm samme kveld (med 3 små barn), og om da hun klatret til topps på pyramiden i Mexico i en alder av 70.

Og selvsagt var ikke minnestunden for tante Hagar lik en minnestund for andre gamle damer. For flere år siden hadde hun søkt og fått innvilget tillatelse til å få asken sin strødd på Bæreia i nærheten av der hun vokste opp. 

Så dit dro vi i dag. Og selv om det var dårlig vær dagen før og selv om det er dårlig vær nå i kveld så var det nydelig høstvær på Bæreia i dag – til ære for henne. Vi må ha vært et merkelig syn. Et følge på 20-25 mennesker i svarte kåper og frakker bærende på kurver og vesker inn i skogen. Vi møtte joggere og folk med hund. De var alle kledd i skogsklær og de stirret på denne merkelige svartkledde gruppen. Og ute på et vakkert nes hadde vi minnestund. Dikt man hadde funnet i papirene hennes ble lest opp. Det var nydelige dikt som passet perfekt til stunden. Vi vet ikke om hun hadde skrevet dem selv, men det ville ikke forundret noen om de var hennes egne. Og man lo og man minnet tante Hagar med fine historier fra hennes liv. Og etterpå gikk hennes datter og sønn sammen inn i skogen med urne og aske for å finne en vakker gran til henne, og ta et siste farvel. Hun ønsket nemlig å vokse opp igjen som en gran i den skogen.

Vi andre sto igjen og pratet mens vi spiste hjemmebakte boller og drakk varm solbærtoddy. Jeg gikk berserk med kameraet og tok masse fine høstbilder. Det kommer ikke til å være noen gravsten å gå til for tante Hagar. Men det føltes helt riktig at hun skulle være der. Uansett kommer hun til  å leve i hjertene våre. 

Etterpå gikk vi opp i skogen og foreldregenerasjonen vår mimret og husket den gamle jernbanevogna som pleide å stå  der oppe i skogen. Den het «hytta» og var visstnok dratt over isen og opp i heia av 20 hester og 40 mann. Tante Hagar hadde laget en morsom tegning som viste hvilket utrolig strev det hadde vært. Hun var nemlig en ganske god karikaturtegner denne tanten. Dette skjedde i 1923 og først nylig ble «hytta» hentet ned for å havne på jernbanemuseum. Den gamle utedoen sto imidlertid fortsatt igjen – og det var fortsatt litt dopapir på spikeren. Og Hagars datter avdekket en gammel stein der hun og noen jevngamle kusiner og fettre hadde risset inn navnene sine. Så utrolig fint. 

Etterpå dro vi på hotell og spiste god mat og fortsatte å fortelle historier om den døde. Det var veldig gemyttelig og koselig og jeg ble kjent med en hyggelig firmenning. Jeg tenker med meg selv at tante Hagar ville kost seg glugg ihjel sammen med oss.

Sydpolen? I don’t think sooooo

I helgen fikk jeg vite at ei jente som vokste opp i nabohuset hadde nådd Sydpolen på ski. Hun er noen år yngre enn meg, og jeg husker henne som ei rufsejente med mye tempo og energi. Foreldrene våre er fortsatt nære venner. Jeg må innrømme at jeg fikk temmelig stor respekt for henne. Ny fartsrekord hadde de visst også satt – to ensomme damer på ski over Sydpolen. Jeg sendte selvsagt gratulasjoner til henne på nett. Og stakkars Scott. Tenk for et nederlag for ham om han hadde fått vite at to spinkle damer hadde tatt den samme turen som ham på mye kortere tid og med langt bedre sluttresultat. Det er tøft å være blant de første. Ingen andres erfaringer å benytte seg av. Learning by doing.

Jaja, jeg må bare innse at jeg aldri kommer meg til Sydpolen. Men jeg går da tur. På søndag gikk jeg og herr Frydefullesen på bena våre rundt et vann. Det pleier å være en fin tur om sommeren – delvis grusvei, og delvis stier. Det blåste surt, men sola skinte og ut måtte man jo bare. Lure meg tok på meg fjellstøvlene jeg fikk til bursdagen for noen år siden. De ser like fine ut – nesten ikke brukt kan man nesten si. Det var på denne turen jeg lærte verdifull lærdom: Fjellstøvler suger big time på isete underlag. Fjellstøvler skal man bruke på steinete underlag. På glatt underlag derimot bør man bruke noe mykere fottøy som gjør at man merker underlaget bedre. Jeg praktiserte learning by doing kan man trygt si. Verst var stiene. Enkelte partier var fullstendig islagt, og frykten var at man kunne risikere å skli rett ut i vannet. Ja, det var jo is på vannet, så kanskje man slapp å bli våt hvis man deiset utpå. Jeg testet det ikke. En velbygd Fryd med tunge fjellstøvler og dunkåpe er kanskje ikke den rette til å teste isen innved land.

glatt

Men det er fryktelig så flink og sprek man føler seg når man etter endt tur – 2 timer senere – kommer inn i varmen igjen med røde kinn, småstøl i beina og påfyll av god samvittighet. Da kan man unne seg både kokesjokolade og vafler, mener nå jeg. Det er det med å gå til Sydpolen også. De kan unne seg maksimalt med sjokolade og digg på turen og likevel komme i mål slanke og veltrente som sylfider. Vedder for at de har røde kinn også.

En naturopplevelse var det uansett. Sydpolen eller Asker i sola – man kunne nesten tatt feil skal man dømme etter bildene mine. For fotoapparatet hadde jeg et godt grep om uansett hvor glatt det var.

Semsvannet

Dagens Fryd: Ut på tur – aldri sur.

Nytt og spennende?

Jeg har tenkt! Jeg har tenkt at jeg skal bli flinkere til å blogge ordentlig. Jeg har tenkt at jeg skal legge inn et bilde hver dag. Jeg har sett på Monas blogg og funnet at bloggen blir mer spennende med bilder. Hva slags bilder har jeg ikke klart for meg ennå.

Kanskje et slikt?  

lama.jpg

Jeg er jo ikke noen stor fotograf. Men jeg syns denne lamaen jeg møtte i høstferien på Beitostølen hadde et interessant ansiktsuttrykk.  

Eventuelt kan jeg slenge på et slikt bilde. Av et gjerde som var i ferd med å drukne en vakker sommerdag.

 fin-natur.jpg

Det kan bli litt av en utfordring å finne motivene. Men kanskje det kan bety at jeg skjerper meg litt når det gjelder å huske å ta bildene når motivet er der. Hvem vet.

Dagens Fryd: Motivene er overalt!

Den store sneglekrigen

Vi har ikke vært plaget av snegler før, vi. Ikke egentlig. Det er akkurat som de har unngått den frydefulle hagen vår. Men plutselig i år begynte invasjonen. Jeg har selvsagt vært fullstendig uinteressert i temaet sneglebekjempelse og sneglesorter i hele mitt liv. Noe annet skulle tatt seg ut.

Men plutselig så er det altså massevis av feite brune snegler i hagen. Ekle, lange snegler som hvis man tråkker på dem sier splætt (!) og sneglejuicen spruter mellom tærne. Dobbelturk! Og jeg innser at freden er brutt og at vi faktisk er innvadert.

Men jeg er en pingle som ikke liker å håndtere disse dyrene selv. Så jeg ansetter en geriljaansvarlig. 5 1/2 åringen er til salgs. Penger har han ikke sansen for, Pokemónballer derimot…. Så jeg utlover en belønning på 1 krone per snegle – 30 snegler gir én Pokemónball.

Vi bruker en gammel lekebøtte der sneglene blir samlet. Og hiver på salt med jevne mellomrom. Oppi bøtta ligger det altså en ekkel brun grøt av døde snegler. Og som lokk ligger det en gammel sandsil. Så vi slipper å se gørra. Jeg har valgt å la være å følge med på denne fascinerende kjemiske prosessen der levende snegler blir forvandlet til seigt slim.

Det gikk sakte med innsamlingen til å begynne med. Han brukte 2 uker på den første Pokemónballen. Men så kom regnet og på to kvelder hadde han samlet 2 baller. I går på St.Hans-aften hadde vi dessuten gjester med barn på besøk. Gjestebarna forsto raskt konseptet og gikk inn for oppgaven med dødsforakt. Da de gikk måtte vi betale ut 70 kroner i cash siden vi var utsolgt for Pokemónballer.

Nå kjenner jeg at jeg er ørlite grann bekymret. Betaler jeg for bra? Risikerer jeg økonomisk ruin nå? Hvor mange snegler kan jeg risikere å måtte betale for? Og kan det muligens bli litt for mange Pokemònfigurer her i huset? Faktisk begynner jeg nå å føle at vi er en smule invadert av Pokemón.

Det er direkte frydefullt!

Atter en gang har man opplevd en tilnærmet perfekt dag. Sommeren er her. Sola har strålt fra skyfri himmel. Jeg kunne somle litt fordi jeg skulle på helsestasjonen med minstemann klokken 9. Helsestasjonen er bare kos – der får man tid til å snakke om og skryte av ungene sine til noen som er betalt for å bry seg.

Den unge mannen ble kjørt til utebarnehagen etterpå. Vi gikk hånd i hånd ned mot bommen. Vi hadde begge på oss solbriller – han hadde dessuten ryggsekk, grønn spidermancaps og en solkrem i hånda. Gravalvorlig sier han at han vil gå alene. Jeg fikk følge ham til bommen. Han snudde seg og sa – «nå går jeg alene mamma». Jeg følte meg litt rar og ville plutselig gjerne følge helt fram. Men han erklærte sin kjærlighet til meg og snudde seg og gikk med en siste «Hade, mamma! Du kan reise på jobben nå». Jeg så han gikk med lange skritt ned bakken før han forsvant inn i skogen – den unge mannen på 113 cm og 20 kilo. Babyen min er blitt stor.

Jentungen gikk alene hjem fra skolen i dag. Hun ringte meg på mobilen. Jeg ante ikke at hun kunne nummeret mitt. «Mamma, jeg er hjemme! Kan jeg ta en is?» «Jada! ta en is, jeg kommer snart».

Plutselig føler man at livet er bittelitt rosenrødt og at toget er på rett spor. Ting går riktig for seg og fungerer selv om ikke jeg står midt oppe i det og ordner opp i absolutt alt. Jeg ringer mannen og spør om han har noen idéer til middag. Og det har han! Jeg hadde glemt at det ble planlagt allerede på lørdag. Ah!

Vi spiser ute på terrassen. Det er deilig skyggefullt der når sola steker som mest. Ungene er lykkelige, vi er lykkelige. Og vi har ork til å gyve løs på hagearbeid, og det kjennes direkte tilfredsstillende. Hallo? Hagearbeid liksom? Kanskje jeg er i ferd med å bli som min mor tross alt. Også jeg som hater hagearbeid!

Disse dagene er så himla gode! Virkelig! Jeg må skrive dette ned så jeg husker det når regnet pisser ned, ungene er umulige, mannen er sur og jobben suger big time. Da kan jeg muligens hente frem dette minnet og kjenne den gode følelsen av vel utført hagearbeid og et liv som for en stakket stund føles som i harmoni.

Dagens Fryd: Jaaaaa!

Jihaaaa! Det er vår!

Påske! Jentungen og jeg går vårtur. Det vil si GÅR er muligens litt feil uttrykk. Vi sparker tur. En sparkesykkel hver, rumpetaske på ryggen full av epler, kvikklunsj og kamera såklart. Det er sol og fri og godt å leve. Og sparkesykkelen går virkelig bra. Så bra at det slår meg at vi egentlig burde hatt hjelm. Men det har vi selvsagt ikke tenkt på. Vi har god tid og tar oss små pauser mens vi titter etter blomster i veikanten og småfugler på jordet. Målet vårt er den lokale stranda.

Sparkesykkel

Jentungen kaster stein, klatrer og hopper fra stein til stein i sine nye joggesko, lykkelig over å være ute av tunge støvler, votter og lue.

dscf0328.jpg

Jentungen er herlig pludrende og begeistret. Jeg er rolig og avslappet og vi har tid til å prate om sneglehus eller kunsten å kaste «fiskesprett». Og rundt oss plasker et andepar. Måker er det selvsagt alltid ved sjøen.

dscf0329.jpg

Det er da vi får se dem! Blåveisen! Ikke bare en enslig liten blåveis, men massevis av dem oppe i skråningen. Så vi bestemmer oss for å plukke. Jentungen plukker på gamlemåten – små blåveis i hånda.

dscf0343.jpg

Selv foretrekker jeg heller å la dem stå, mens jeg bevarer dem digitalt for ettertiden.

dscf0336.jpg

Vi finner en sti oppe i skråningen. Sparkesykkelen slår vi sammen og bærer i hånda siden det er såpass ulendt. Det lukter vår og jord og sol. Rart at sol kan lukte så godt. Vi går langs elva oppover mens vi prater om hvor heldige vi er som lever i en tid og i et land der jenter og gutter er like mye verdt. Hun har så mye fine tanker, den jentungen.

dscf0354.jpg 

Fornøyd med blåveisen vi har funnet er vi litt sløve når det gjelder blomster, men hestehoven er det vel ikke mulig å gå forbi når hele gressbakken er full. Klart vi plukker mer!

dscf0349.jpg

Så er vi tilbake på veien igjen og på vei hjem. Jentungen er litt sliten. Blomstene er svette og klamme og hun er bekymret for om de vil tåle turen hjem. Det ender med at jeg plukker from resten av sjokoladen som blir delt for å få plass til blomstene hennes i rumpetaska. Mens vi står der spretter plutselig jentungen over grøfta og piler opp i buskaset. Hun kommer tilbake med to hvitveis! Det var de to eneste som var – jeg rakk ikke å plukke dem med kameraet. Men vi finner noen fler lenger borte, og de får jeg plukke først.

dscf0360.jpg

Endelig hjemme finner vi frem et glass vann og heller ut hele fangsten. De blir arrangert etter alle kunstens regler. Den siste snøklatten i hagen forsvant også i dag.

dscf0361.jpg

Dagens Fryd: Jeg elsker våren!

Kan det virkelig være våren??

Vårblomst

Se hva jeg fant i en husvegg på vei fra parkeringsplassen til kontoret! Overbegeistret tok jeg bilde med mobilen og viste det strålende til sentralborddamen. Ifølge henne har det visst blomstret ved den husveggen over en uke allerede. Har jeg virkelig gått forbi der to ganger om dagen i en uke uten å se dem? Jeg får skylde på brillene – eller rettere sagt mangelen på briller.

Vårtegn

Jadda, jeg vet det bare er februar, men i dag var det sånn ute at man tenkte vår og snøsmelting og påske. Vi bestakk ungene med en fancy ballongfrisbee vi kjøpte i London, og det ga oss en sårt tiltrengt time å gå tur på. For tur vil de jo aldri være med på. Sukk! Men det var godt, selv om boblejakke var helt klart feil i varmen.

Dyvåte av svette kom vi hjem igjen for å oppdage at ungene og vennene deres hadde trukket inn i huset der de satt som den største selvfølgelighet å så på DVD. Jaja, ikke alle kan kose seg like mye ute i varmen.

Det at ungene nå er så store at de kan forlates for en stund er utrolig deilig. Her har vi passet og stelt disse ungene i mange år, og ikke forlatt dem uten andre voksne noensinne. Det er litt rart.

Helst skulle jeg feid og gjort i stand terrassen i dag, og funnet frem vaffelpressa. Men det ble en tur på kjøpesenter istedenfor. Vi må liksom innom det hver eneste helg. Det er alltid noe som må handles og ordnes i helgene. Men jeg kjenner at nå vil jeg ha vår! Det er bare februar og vi skal komme oss gjennom både februar og mars før man egentlig kan se etter vårtegn. I dag var det uansett en liten forsmak og den var deilig.

Den bittelille go’følelsen

Jeg har hatt flere av den i dag. Det var definitivt ikke på jobb da jeg stresset for å bli ferdig, det var ikke i køen på vei hjem da jeg skjønte at jeg ikke kom til å rekke konferansetimen i barnehagen. Men da jeg satt der og hørte godordene om sønnen min så svulmet det. Da han løp meg i møte og ga meg en klem så svulmet jeg igjen.

Vi gikk på kveldsbesøk ned i veien. På vei hjem var det stjerneklart. Jeg gikk der med en unge i hver hånd og kjente på den rene, klare lufta og så opp på den stjerneklare himmelen full av stjerner. Vi måtte stoppe litt på veien. «Der er Orion med beltet» sa jeg og pekte. De var kjempeinteressert og sammen så vi alle sammen den store kjempen Orion stå der og skreve med bena.

Så slår det meg at akkurat dette er en sånn stund som man egentlig aldri bør glemme. Fordi det er så lite og så fint. Og fordi det så lett forsvinner i hverdag, logistikk og trivialiteter.

 Jeg gleder meg allerede til i morgen. Fordi jeg ikke har noen andre planer enn å tilbringe den sammen med favorittmenneskene mine. Orion