Category Archives: Fryd kritiserer

Det er da nok plastikkdingser i verden!

I kveld har jeg vært på foreldremøte i 2dre klasse. På dette foreldremøte tapte jeg 1250 kroner. 

Storyen er som følger: Da vi møtte opp første skoledag ble vi presentert et bursdagsopplegg fra skolen som de fleste foreldrene applauderte. Siden vår moderne skole hadde sluttet med klasser og istedenfor opererte med trinn på 40-50 elever fant de det nødvendig å sette visse retningslinjer for bursdagsfeiringen. For å unngå at noen skulle bli utelatt ble det bestemt at man skulle invitere enten alle i klassen – eller alle av samme kjønn. Og det ble innført 7 bursdagsgrupper gjennom året – med 6-8 barn med bursdag i noenlunde samme tidsrom. Det mest geniale var at man istedenfor å måtte kjøpe masse smågaver til alle disse barna istedenfor skulle kjøpe kun én eneste gave – og det skulle være en stor gave til eget barn – beløp 5-600 kroner. Vi jublet og stemte for! Vi har allerede ett barn på skolen, og i den klassen praktiseres gaver og veiledende beløp på kroner 50. Bursdagsgaveinnkjøp er som regel alltid et pes her i huset, vi løper ut i siste øyeblikk og raser rundt på kjøpesenter og ender opp med gaver som i desperasjon kanskje blir mye dyrere enn de 50 kronene. 

Nå har det gått ett år og mødrene har mumlet seg imellom. Mitt barn savner gaver. Mitt barn lærer ikke gleden ved å gi. Mitt barn ser at jeg har med gaver når jeg skal bort og skjønner ikke hvorfor de ikke selv får gi gaver. Mitt barn blir lei seg fordi han ikke får gaver. 

Dette ble da også temaet på foreldremøtet da bursdagsfeiringen ble diskutert. Jeg føler at jeg leverte et glødende innlegg mot gaver. Jeg pekte på miljøet, på forbrukersamfunnet, på alle plastikkdingsene huset allerede fløt med, på verdensmiljøet og søppelbergene. Jeg følte at jeg nådde fram til mange. Det ble nikket og andre kastet seg på. 

Men jeg tapte. Det var de følsomme mamma’ene som vant denne kampen for de «stakkars» barna sine. Og det første barnet som skal nyte godt av dette gavedrysset blir min sønn. Jeg er sikker på at han kommer til å bli overlykkelig når han oppdager at han får gaver av klassekameratene sine neste lørdag. Og etter bursdagen skal jeg bære hjem fulle poser med plastikkdingser som jeg må finne plass til i hjemmet mitt. Før de kommer til å forsvinne diskret ned i søpla etterhvert som de blir ødelagt eller glemt. 

Og regnestykket er enkelt. 50 kronersgrensen er innført. Det er 28 gutter i klassen. I tillegg skal vi kanskje gi noen jentegaver også. La oss regne med 35 barn som skal ha 35 gaver. Overholder jeg 50-kroners grensen utgjør det 1750 kroner. Trekker jeg fra de 500 kronene jeg skulle gitt min sønn blir det 1250 kroner ekstra jeg må ut med i året. 1750 kroner å betale for 35 billige plastikkdingser som sannsynligvis går i søpla etter rundt regnet et halvt år. 

Jada, jeg hører argumentene. Jeg kan gå sammen med andre foreldre og kjøpe dyrere og mer solide gaver – det skal også organiseres. Jeg kan være kreativ og lage egne fine gaver – min timekostnad legges ikke inn. Det er ikke de 1250 kronene jeg klager mest over. Jeg har råd til det. Men jeg er kjempeergerlig over at et system som jeg opplevde fungerte kjempebra blir forkastet fordi noen rike barn i et av verdens rikeste land savner gaver. De samme barna innkasserer allerede masse gaver fra familie og slektninger. Og i løpet av året er de på McDonald og får HappyMeal med gave. De får Donald-blad med gave. De får en Pokemón-figur i lørdagsgodtet. De får praktisk talt små gaver hele året. Det største problemet er egentlig å lagre disse gavene og å unngå å skade seg ved å tråkke på en skarp plastikkdings på vei over gulvet på barnerommet.

 

Jadda.

Reklame

Akterutseilt?

Skip o hoi! Det var en gang i tiden at folk hadde god tid. Da seilte man seilskuter over havet og en reise tok flere måneder. Men de som reiste ut var jo de som egentlig ville ut og frem og se noe nytt. De andre som ble igjen hjemme var de akterutseilte. De akterutseilte var de som aldri kom noen nye steder, lærte nye ting eller opplevde noe nytt.

Seilskute

Nå kan man hoppe på et fly eller tog og komme seg nær sagt hvorsomhelst. Og man kan utdanne seg og bli nesten akkurat det man har lyst til. Bare man gjør de rette valgene og hopper på i tide.

Vi står overfor massevis av valg hele tiden. Noen av valgene hopper man på og henger med i svingene. Andre lar man gå. Selv lot jeg for eksempel tidlig karrieren som fotballspiller eller langrennsløper gå fra meg. Det var muligens et slags bevisst valg. Moren og faren min valgte å melde meg inn i kor istedenfor musikkorps. Derfor lærte jeg aldri noe blåseinstrument – neida det er ikke for seint å lære det ennå, men skulle man blitt god burde man hoppet på toget den gangen det gikk. Jeg ble i det minste over gjennomsnittet god til å synge.

I dag forsto jeg at datteren min var for gammel. Vi har gått på skøyteskolen i kunstløpklubben tre sesonger. Jentungen begynte da hun var 8 år. Underveis er mindre jentunger blitt plukket ut av skolen og sendt videre til aspirantkurs. Men ikke min datter. Hun er visst for gammel. For jeg syns virkelig hun er flink (myrsnipe). Det er mulig jeg valgte bort hennes mulige karriere som kunstløper da jeg unnlot å melde henne på i 6-års alderen.

På følgende områder er jeg IKKE akterutseilt:

  • data (jeg jobber med data, leker med data, bruker det som verktøy, oppslagsverk og underholdning)
  • musikk (her lot jeg toget gå fra meg da jeg fikk unger. Jeg sluttet faktisk å høre på musikk eller lage musikk selv i en lang periode. Da jeg plutselig våknet opp av småbarntiden kastet jeg meg frem og klarte å slenge meg på siste vogn på toget)
  • matlaging (om ikke helt i teten så henger jeg med så vidt det er)
  • bilkjøring. Så lenge jeg slipper å lukeparkere.
  • tekniske duppeditter. Jeg simpelthen elsker dem.

Disse togene har definitivt gått for meg.

  • Alle typer idrettskarriere. Mulig jeg kunne prøvd stillestående skyting hvis det ikke var for dårlig syn.
  • Modellkarriere. Liten og rund, I don’t think soooooo….
  • Sangkarrieren. Jeg var der! Jeg kunne valgt annerledes. Jeg valgte det bort fordi jeg hadde fått meg kjæreste og ikke hadde tid til å reise til Sverige og studere sang. 😦
  • Håndarbeide. Det begrenser seg til blånisseluer, men det klarer jeg fint.
  • Mote og sminke. Her føles det helt klart som om man hinker etter på krykker, tafatt og hjelpesløs.
  • Spill – alle typer data og TV-spill. Vi har playstation 2, men jeg interesserer meg minimalt for det. Alle nettspill kjeder meg – bortsett fra muligens gode gamle Tetris og en enkel kabal i ny og ne.

Jeg har akseptert mine egne valg og konsekvensene av dem, men søren så leit det er å se at ungenes valgmuligheter snevres inn. Sukk.

Nå er det snart bursdagen min

Da jeg var liten var bursdagen min helt på høyde med jul og 17. mai. Det var et av årets helt store høydepunkter. Jeg gledet meg sanseløst til selskapet og gavene og ikke minst det å være hovedperson.

Ettersom jeg har blitt eldre har mye mistet sin glans. 17. mai er ofte et skikkelig pes med organisering av klær og fremmøtetider og mat, men det er hyggelig nok når man endelig er i gang med feiringen.  Ja, forutsatt at det ikke blåser nordavind fra alle kanter og regnet pøser ned. På min barndoms 17.mai spiste man lapskaus på skolen i pappbeger med plastgaffel. Og man fikk boller og saft i trekanter. Og vi ropte Hurra til vi ble hese.

Jul er et enda større pes. Enda jeg har slakket betraktelig på kravene i forhold til det man «burde». Ikke lages det 7 sorter i heimen og ikke vaskes hverken tak eller vegger heller. Det holder i massevis med julekort som må tas med bilde av unger som aldri står stille, hyggelige hilsener som må skrives, julekalender som må lages eller skaffes, gaver som må tenkes ut og ordnes og ikke minst alle ønskelistene som må skrives. Ikke at jeg klager altså. Jeg liker jul når jeg først sitter der på julaften omgitt av mine nærmeste og nyter lukten av julemat og spenningen som knytter seg til presangene.

Men det er bursdagen min det dreier seg om. Jeg husker mamma sukket en gang og sa: «kan jeg ikke for én gangs skyld slippe å vite hva jeg får». Der er jeg nå. Jeg må organisere min egen bursdag. Skal det være bursdagsselskap må jeg selv invitere, jeg må selv lage maten og kakene, og jeg må ikke minst lage en ønskeliste med ting jeg ønsker meg som ikke koster altfor mye.

Forrige uke spurte den frydefulle mannen hva jeg ønsket meg. Før jeg rakk å svare sa han at jeg måtte huske på finansene. Nemlig! Om han bruker penger på gave til meg så går det jo uansett av fellespotten. Og siden jeg var litt lite frydefull akkurat da gryntet jeg et iltert «To Toy og en Bugg». Det kan jo bli vanskelig å skaffe forsåvidt – siden både Toy og Bugg ikke har vært sett i butikkene på mange år.

Så hva vil jeg egentlig? Ikke har jeg orket å invitere noen til min bursdag. Ikke har jeg orket å bake noen kake. Og ikke har jeg laget ønskeliste. Innerst inne så vil jeg at noen skal fikse en bursdag for meg, gjøre noe for meg uten at jeg skal organisere og forklare noe som helst. Nei, jeg vil ikke ha en tilgodelapp på en middag som jeg må kreve å få senere når det passer. Jeg vil at noen skal organisere noe og overraske meg skikkelig.

Sannsynligvis går min neste bursdag (den 24. oktober) inn i rekken av bursdager som bare kommer og går. Det er en onsdag – jeg må gå på jobb og jobbe hele dagen. Jeg kommer sikkert hjem og får noen gaver av mann og barn. Velmenende og fine gaver – kanskje har minsten perlet et hjerte til meg? Kanskje har jentungen tegnet en dragetegning. Jeg kommer til å bli glad for det. Og jeg kommer ikke til å si et ord om overraskelser og ønsket om at noen skal tenke ut noe spesielt til meg. Den frydefulle mannen har allerede foreslått at jeg skal få rødt ullteppe av ungene til bursdagen min. Et rødt ullteppe som alle i familien unntatt jeg kommer til å bruke. For det er nemlig jeg som er den heite av oss.

Dagens Fryd: Jeg er glad jeg vet når jeg er bursdag, jeg er glad jeg har blitt så gammel som jeg har blitt, jeg er glad jeg har en snill familie som tenker på meg og det er egentlig fint å kunne organisere sin egen bursdag.

Reklamens makt

Fryd på shopping med guttungen (5 1/2 år). Vi skal ha joggesko.

Guttungen: Jeg vil ha Geoxx!
Fryd: ?? Geoxx ??
Guttungen: Ja, det er de beste skoene.
Fryd: ?? Geoxx ?? Hvor finner man slike
Guttungen: Mamma da! Her er Geoxx. Se!
Fryd: 599 kroner for et par barnejoggesko?!! Er det mulig?
Guttungen: Jeg vil bare ha Geoxx altså.
Fryd: Hvor har du hørt om Geoxx?
Guttungen skraper: Cartoon Network….
Fryd: Glem det! Du får ikke Geoxx. Men disse er jo fine.
Guttungen surmuler: Det er ikke Geoxx.
Fryd: Nei, det er Timberland. Det er kjempekult merke.
Forbipasserende pappa: Timberland er kult. Hør på mamma’n din du.
Guttungen: OK, da.

Jeg vet ikke helt, men jeg hadde aldri trodd jeg av alle mennesker skulle måtte ha denne samtalen med min 5-åring. Og attpåtil viser det seg at han har lært merkebevisstheten hjemme i vår egen stue. Heldigvis drepte jeg Cartoon Network på TV’n forrige helg så nå er det slutt på den slags merkemas en stund.

Vindu mot veien

I dag dro jeg på meg joggeskoene og joggebuksa for første gang i år og strøk på dør. Varmegrader og bar vei gjør det godt å gå. Særlig når man sitter på kontoret foran PC’en hele dagen slik jeg gjør. På med iPod’en og full guffe med god gå-musikk. Jammen er det godt å bevege seg litt. Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Energien formelig strutter av meg der jeg langer ut i takt med musikken. Og jeg puster inn dypt og lenge den gode vårlufta.

Siden det var kveld var det blitt mørkt. Inni husene var det den mest aktive perioden i hele døgnet – før barna har lagt seg. Så jeg begynte å titte inn. Først ser jeg på veggfargen – det interesserer jo meg som nesten helt sikkert skal male stua snart. Gardiner? Hva slags gardiner har folk, egentlig? Persienner ser skikkelig stusslig ut utenifra i mørket. Særlig hvis de henger skjevt. Hva slags lamper – jeg vil ha ny kjøkkenlampe kjenner jeg.

Jeg ser mennesker som beveger seg på innsiden. Går fra rom til rom bærende på ting. Flimrekassa står selvsagt på i hvert hus. Den står ikke lenger på gulvet, men henger på veggen. Ganske stilig igrunnen. Lurer på når jeg skal få hengt opp vår.

Mens jeg går og titter inn i privatlivet til folk så tenker jeg at andre folk er som meg. De gjør de samme tingene, har de samme tingene i huset sitt – og ikke minst titter de sikkert også inn i vinduene til folk.

Lurer på hva de tenker når de titter inn til meg.

Dagens Fryd: Spotbelysning over garasjeporten er ikke stilig

Står det dust i pannen min, LHL?

Kjære Fryd Frydefullesen!

Dette brevet sender vi til noen spesielt utvalgte – og du er en av dem. Fordi du heter Fryd Frydefullesen og bor i Frydsveien vil vi gjerne tilby deg denne unike sjansen. Du kan bli millionær!

Skrap feltet og få en ekstra gave!

Send inn kupongen i dag, kjære Fryd Frydefullesen og vær med på trekningen av en million blanke kroner. Masse premier blablabla.

Jeg ser rødt når de kommer. Disse unike tilbudene til meg alene – med navnet mitt smurt utover og repetert til det latterlige. Hadde de enda skrevet navnet mitt riktig!!! Når man åpner den personlige konvolutten detter det ut diverse lapper med personlige meldinger til meg. På alle lappene står det mitt navn, jeg skal bare skrape litt her og klistre litt der og vips så vil jeg bli den stolte eier av en splitter ny bil.

Det som virkelig provoserer meg at synderen i dette tilfelle er Landsforeningen for Hjerte & Lunge. Jeg har støttet dem med penger flere ganger opp gjennom årene. Jeg mener de gjør et viktig arbeide. Men ærlig talt! Jeg vil absolutt ikke ha lodd. Og inni meg tenker jeg at de sløser bort de pengene jeg har gitt dem på porto og masse unødvendig tekst og papir som sendes til meg for å få meg til å kjøpe lodd! Tror de virkelig at jeg slår til og kjøper lodd bare fordi de sender meg brev med navnet mitt smurt utover flere ganger? Tror de jeg syns det er toppen av lykke å stå og skrape for å se om jeg har vunnet?

For et par år siden sendte jeg dem en hyggelig mail der jeg ba dem stryke meg fra listen over mulige loddkjøpere. Og forklarte dem i høflige ordelag hva jeg mente om hele opplegget. Mulig jeg heretter sender hele skiten tilbake så de kan få betale returporto.

Dagens Fryd: Ikke undervurder gode støttespillere!