Category Archives: Fryd pludrer

Annerledessommer2-ferien er i gang!

Endelig, endelig, endelig! Sommerferien er endelig her! Normalt ville vi kanskje stresset rundt på jakt etter pass og sko og solkrem og badering og gledet oss til Hellas-tur. Men ikke i år. Annerledessommer 2 skal i likhet med fjorårets sommer tilbringes i Norge. Med Knausen vår som base skal vi i de neste 3-4 ukene farte rundt på fjorden og ellers i Østlandsområdet på jakt etter opplevelser. Og når vi ikke skal farte skal vi nyte sommeren og kjenne på følelsen av stress som forlater kroppen drypp for drypp. Innkjøringa til ferien var travel og ennå er ikke alt gjort. Hyttekontoret blir ikke tatt ned ennå fordi det er noe små ting igjen som må fikses. Men du verden. Det er godt å vite at mange av de verste ballene som hang i lufta landet før ferien.

Vi ankom Knausen ganske seint – kanskje så seint som kl. 18. Et ledd i nedstressinga må jo være å anslå tid basert på solen, ikke sant? Men sola stekte likevel og etter å ha pakket ut det vi hadde av mat (type tømte kjøleskapet før vi dro hjemmefra) så var det rett ut i sola. Hun kledd i shorts og BH, han i shorts og hatt.

En lett og ganske sen middag bestående av ferdigpizza, så begynte sola å lage fyrverkeri på himmelen. Dermed grep vi mobilene våre og gikk på fotosafari. Det finnes tusenvis av bilder av solnedgangen fra Knausen, men bare hundrevis av bilder fra svabergene ved sjøen. Viksfjord leverte så til de grader!

Ikke tale om!

Ikke tale om at jeg skal utpeke enda et område der jeg skal ha dårlig samvittighet. OK, så har jeg ikke blogget så mye i det siste. Men siden bloggen er fristedet, så skal ikke bloggen gi dårlig samvittighet om den ikke blir oppdatert.

Så det så!

Når det er sagt så har jeg pyntet litt i bloggen i dag. Den har fått nytt utseende. Nei, jeg er ikke fornøyd med det nye utseende, men siden jeg allerede har glemt det gamle får det bli slik en liten stund.

Ellers? Det er dagen før påskeferien starter. Det regner og snøen smelter. I går la vi oss med regnet trommende på taket (vi har skråtak og ikke noe loft så regnet høres godt). Det var en godfølelse. Denne snøen den bare faller lydløst og forsiktig, den. Slik at man våkner en morgen også ligger det plutselig en halv meter snø utenfor soveromsvinduet. Lumsk er den. Regnet derimot, det trommer og bråker og dreper snø dråpe for dråpe. Morder-regn! Det blir min påskekrim i år. Hvor mye snø klarer regnet å drepe?

Ja, for påskekrim er jeg egentlig ikke særlig interessert i. Hvorfor må man liksom lese krim bare fordi det er påske. Når man ikke engang liker å lese om mord. Sånn er jeg egentlig litt rar. Jeg kan gjerne lese historie romaner med slagscener der 1000 mann blir slaktet så blodet spruter. Det er i det minste realt på sett og vis. Men sånn snikmyrding av folk som aner fred og ingen fare liker jeg dårlig. Jeg har aldri likt krim. Da jeg var tenåring leste jeg 3-4 Agatha Christie-romaner bare for å skjønne opplegget. Da jeg gjettet morderen på første forsøk gadd jeg ikke mer.  Det var bare å velge seg ut den personen med det aller beste alibiet, som i hvert fall ikke kunne gjort det, og som overhodet ikke hadde noe som helst motiv. Easypeasy.

Motivasjon? Jeg burde? Æsj! Det er så mye. Etter påske, kanskje. Da skal jeg bli flink igjen. Flink til å gjøre de rette valgene i hverdagen. Inntil da er det rødvin og påskelam og påskeegg for alle penga.

God påske!

Hva jeg syns om kjedebrev

En liten utfordring fra Heidi som sier hun ikke liker kjedebrev. Ja, da kan jeg forøvrig avsløre en liten hemmelighet om meg allerede her. Jeg avskyr kjedebrev og send det videre-mail. Faktisk så kan jeg innrømme at så godt som 99 % av alle slike henvendelser havner rett i søppelbøtta – enten de ankommer på e-post eller på SMS. Ja, for i posten kommer de heldigvis ikke. Noen ganger leser jeg alt sammen før jeg sletter. Andre ganger går det rett i bøtta. Ting som begynner med «les hele…» sletter jeg først. Noen av disse kjedebrevene er pyntet med nydelige solnedganger, nusselige dyreunger eller sexy hunks satt sammen i PowerPoint. Noen er stapp fulle av livsvisdom (liksom), mens andre kun er laget for å more. De nydelige solnedgangene og dyreungene går rett i bøtta. De sexy hunksene sender meg muligens videre til gode venninner jeg vet setter pris på akkurat slikt.

Jeg er på Facebook også. Og nesten daglig får jeg oppfordringer fra venner om å bli med på en eller annen aktivitet, pynte et virtuelt juletre, plante virtuelle blomster i en hage, støtte kreftsaken ved å godta et eller annet. Jeg ignorerer og ignorerer. Sannsynligvis mente ikke vennene mine engang å invitere meg. Det er Facebook som plutselig inviterer på vegne av deg selv mens du satt og tittet på en applikasjon og lurte på hva det egentlig var. Tull og fjas er det uansett. Det mest idiotiske er at man må godta å slippe applikasjonen innpå seg for å få vite hva det er. Og dermed la den få tilgang til vennene og invitere dem mens man ikke følger med. En gang sendte jeg visst noe til hele vennelisten min ved en feiltagelse. Jeg skjemmes fortsatt. 

Hva jeg ikke liker? Reklame med mitt navn over alt! Enda verre – med pikenavnet mitt på – enda jeg skiftet navn for snart 9 år siden. Reklame som liksom skal være tilpasset meg og mine interesser. Pjuk! 

Ja, så var det utfordringen fra Heidi, da. Noe har jeg jo allerede avslørt her. 

1. Jeg boikotter kjedebrev og spesialtilpasset reklame med navnet mitt på. 

2. Jeg er verdensmester i fortrengning av ubehageligheter

3. Jeg liker å spise smør rett fra pakken

4. Jeg har aldri røkt en sigarett

5. Jeg kan ikke sminke meg skikkelig uten å se rar ut. 

6. Jeg syns kontaktlinser er skikkelig vanskelig å sette inn

7. Jeg har ingen fetisjer eller manier. Men jeg har en slangefobi. Det gjør meg litt mer interessant, ikke sant?

Det var det jeg kom på akkurat nå. Ikke særlig spennende. Vel, jeg er egentlig glad for at jeg ikke er en person full av merkverdige hemmeligheter og finurligheter. Det enkle er ofte det beste.

Så er det julekorttid igjen – lenge leve REMA 1000

Urk! Jeg er egentlig en idiot. Jeg har innbilt meg at jeg må gjøre litt mer enn alle andre. Jeg har innbilt meg at det ikke holder med det vanlige bildet av ungene og de obligatoriske god jul og godt nytt år som er ferdigtrykt.

Så hvert år har jeg diktet en sang. Eller jeg har laget en morsom tegneserie. Eller noe annet døvt. Og solt meg i glansen når noen sier ting som «Du er så kreativ, du!». Og hvert år forbanner jeg meg selv fordi jeg har påtatt meg å være hun kreative som gjør det pittelitt annerledes. Det holder fint med et bilde av ungene og ferdigtrykt tekst. Virkelig.

I år tenkte jeg å gjøre noe morsomt. Som f.eks. vinkle hilsenen mot finanskrisen og gjøre en GAP-analyse. As-is situasjonen (2008) og to-be planen (2009). Mrsmt, liksom. Jeg har alt klart. Julehilsenen ligger her på maskinen min. Det er bare å trykke enter så har jeg bestilt 50 stk morsomme julehilsener. Det er bare det at jeg egentlig ikke syns det er morsomt selv. Og det er da det slår meg: REMA 1000. Det enkleste er ofte det beste. Jeg tror nesten jeg kjører en standardløsning i år. Den som fant på det slagordet er genial. Og REMA 1000 går ned i alles bevissthet med et supert slagord. Og jeg lager standardjulekort som fungerer kjempefint. God jul og godt nytt år.

Steike fine agurker!

Jeg var i butikken og handlet i dag. Som den samvittighetsfulle husmor jeg er vurderte jeg agurkene før jeg valgte en lang og slank utgave. Jeg syns ofte de tynne har bedre smak. 

Da smeller det fra en eldre kar som står bak meg: «Ute og kjøper mannfolkerstatning?». Og for en gangs skyld blir jeg ikke stum, men smeller tilbake «Nei, skulle jeg hatt det ville jeg nok tatt en som var tykkere». 

Mannen var rundt 60 år, pen i tøyet, så ut som han var en helt vanlig, anstendig fyr. Altså ikke noe grisetryne eller sleskete pliring. 

Han gaplo. Jeg gaplo litt sånn flau. Han gikk mens han sa at han likte slike som meg, og at han var ledig og hadde en som var tykkere enn agurken jeg hadde valgt. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke og mene om en slik oppførsel. Først syns jeg jo at mannens kommentar var skikkelig ufin. Men likevel gikk jeg litt lettere og gladere etterpå. Forsøkt sjekket opp i grønnsakdisken, liksom. Sminkefri og småpjuskete på en grå mandag er det kanskje ikke så galt at en godt voksen kar forsøker seg. Og endelig er jeg blitt gammel nok til å finne den kjappe meldingen slik at jeg slipper å gremme meg over det jeg burde ha sagt lenge etterpå.

Mismodige betraktninger?

Jeg har skjønt en ting om meg selv. Når jeg har det litt dumt og vanskelig så er det veldig tungt å blogge. Ja, for bloggen kan jo liksom folk jeg kjenner plutselig snuble over helt tilfeldig. Også vil de kanskje skjønne at det er meg som skriver. Ikke kan jeg skrive om dumme eller slemme mennesker i livet mitt av samme grunn. De kan gjenkjenne meg. Og her sitter man og føler seg skikkelig paranoid. Noe som absolutt ikke meg i det hele tatt. Jeg tror egentlig godt om alle, jeg. Det er bare det at jeg har lært litt om slemme mennesker i det siste. Og da er liksom både tanker og følelser oppfylt av alt dette dumme og vonde. Slik at det ikke er plass til morsomme og rare og ikke minst frydefulle betraktninger.

Det er nok det som feller meg. Jeg ser min venninne Linda har en blogg som heter «Kampen mot tilværelsen«. Jeg tenker at det nok er mye greiere å skrive om dumme og leie ting når man har en blogg som heter kampen mot tilværelsen. Mens dumme meg opererer med frydefulle betraktninger. Og hva da hvis livet ikke akkurat er frydefullt akkurat nå? Ja, hva da? Skal jeg døpe om? Sure betraktninger? Oppgitte betraktninger? Mismodige betraktninger? Deprimerte betraktninger? Sukk!

Nei, det blir ikke noen frydefull blogging i dag. Hvis man da ser bort fra at jeg har bakt en eplekake sammen med ungene. Epler plukket fra eget epletre i egen hage. En salig stund med ivrige barn som skreller epler og stikker frem skje for å smake på deigen (som forøvrig smaker himmelsk). Også samles familien rundt bordet med varm kake og kald is og kos. Og ingen skjønner at vi faktisk skal spise kaken alene. Bare vi – ingen gjester – ingen besøk – ingen møter eller arrangementer som vi må levere kaken til.  Den fine jentungen sto så mismodig og sa at hennes eplebåter ikke var like fine som mine. Og jeg kunne trøste og si at det gjør ingenting for det er bare vi som skal spise kaken og formen på eplebåtene har ingenting å si for kakens smak. Vår egen kake.

Se, der ble det litt fryd likevel midt i det dumme.

Folkeskikk – hva er det?

Et søk på google hjalp ikke så veldig for å opplyse en stakkar. 

Folkeskikk blir som regel brukt om atferd og verdier i et land, i en gruppe eller i en familie. Folkeskikk er en del av en kultur. Folkeskikk reflekterer også verdiene i en kultur.

Dette fant jeg i et foredrag holdt av Paul O. Olson. 

Eller denne: 

En enkel definisjon på etikk er folkeskikk. Men verken etikk eller folkeskikk er entydige begrep. Ulike tros- og verdigrunnlag, miljø og andre omstendigheter vil påvirke vår oppfatning av hva som er god skikk – eller etikk. 

Akk. Ikke så veldig entydig akkurat. Og jeg skal i hvert fall ikke bidra med en nyskapende definisjon av folkeskikk. Jeg bare registrerer at det egentlig er veldig kjekt å ha fått inn endel av det – tross min mors bekymring om det motsatte. For tenk om man ikke kjente spillereglene og ikke visste hvordan man skulle oppføre seg. Én ting er å hilse og si hei når man treffer kjentfolk – det er folkeskikk. Men når man da skal inn i nærkontaktsituasjon. Håndhilse eller klemme? Slapt eller solid håndtrykk? Reise seg eller bli sittende? Hvilke kvaler! Enda verre er det å treffe utlendinger som f.eks. har andre regler for folkeskikk. Tre kyss på vekselsvis ene og andre kinnet. Eller den kinesiske varianten hvor man bare bukker og rekker frem visittkortet. Åh, fomle! Gjør jeg det riktig, mon tro. Jeg er sikker på at man aldri blir fullbefaren folkeskikkutøver, men du verden som det hjelper på selvsikkerheten jo mer man kan. 

Disse forvirrende reglene kan gi de verste kvaler for enkelte. Men tross alt – det hjelper å omgås folk som er oppvokst i samme miljø og som har noenlunde lik oppdragelse og oppfatning av hva som er folkeskikk. Da kan man i være trygg og f.eks. gå inn på et jobbintervju eller et annet møte med fremmede i forvissing om at det som gjelder er et solid håndtrykk og et direkte blikk fulgt av et smil mens man sier sitt navn tydelig og merker seg de andres navn.

For flere år siden var jeg i Taiwan på et møte da en hel delegasjon med kinesere toget inn. Selv om jeg hadde lest meg opp på de lokale skikkene, føltes det merkelig å levere ut og motta visittkort mens man bukket. Hilser man? Tydeligvis ikke. Man bare mottar kortet og ser respektfullt på det, og skotter på giveren for å liksom merke seg ansiktet. Og så skynder man seg å pushe eget kort på samme måte og unngår direkte øyekontakt. Hoff! Jeg tror det gikk bra, men jeg husker jeg svettet over å ikke kjenne systemet. Det var ikke noe gøy å spise på fin restaurant heller, når man ikke engang behersket skikkelig spisepinnebruk. Og jeg må innrømme at jeg skvatt når forretningsmennene smattet og rapet og fortsatte å snakke ubesværet som om ingenting skulle ha skjedd. 

For meg er raping og lignende lydrike luftutslipp fra andre kroppsåpninger det ultimate bevis på manglende folkeskikk. Alle kan være uheldige, men da ber man skamrødmende om unnskyldning. I Taiwan var det tydeligvis helt akseptabelt og på grensen til høflig. Og det er dette da. At vi har forskjellige mål på hva som er folkeskikk. Og selv i miljøer med like spilleregler er noen strengere enn andre. Samt at noen har snevrere intimsone enn andre. Uansett så tror jeg ikke at det er uvanlig å bli frastøtt av folk som viser dårlig folkeskikk (dvs. bryter de uskrevne reglene for god og dårlig oppførsel) når man burde forventet at de hadde fått lært annet. Står man og pirker seg i nesen, grer håret ved matbordet, raper høylydt, klør seg i rumpa eller med vilje sier sårende kommentarer om andres utseende så oppleves det som respektløst av andre. 

Men det var det med å ha forskjellig mål for folkeskikk, da. Noen mennesker mener det er korrekt oppførsel å takke for seg i minst en halvtime før man kan snu seg å gå. Den berømte dørstokkmila. Man skal takke for seg, for serveringen, rose vertinnen, rose verten, snakke om været og til slutt – etter å ha sagt farvel 10-12 ganger endelig få lov til å forlate åstedet. Denne varianten har jeg ærlig talt ikke noe til overs for. Ei heller syns jeg noe om å ringe noen for først å holde en lang innledningsdialog om vær og vind før man kan komme til saken. Men jeg vet så inderlig godt at mange særlig av den eldre generasjonen forventer dette – så jeg prøver virkelig å ta meg sammen innimellom selv om det til tider føles veldig fjollete.

Men det er jo dét, da. Folkeskikken forandrer seg!!! En gammel dame forventer pjatt om vær og vind og bruk av De og Deres, mens en jypling kan finne på å tiltale deg med Døh, dama!  Og kanskje Døh! Blir helt akseptert tiltale istedenfor du eller De om noen år for alt jeg vet. 

Selv får jeg jo bare forsøke å gi videre det jeg selv har lært og benyttet med hell i mitt eget liv. Så får ungene mine forkaste det de syns er fjollete. Men raping og promping, buseplukking og rompekløing i det offentlige rom vil jeg altså ikke ha noe av uansett hva som blir akseptabel atferd i fremtiden. Det får være måte på! Da skal jeg bli en fæl gammel dame med paraply som jeg skal dunke i hodet på synderen mens jeg piper at de får lære seg folkeskikk!  

Fotball og fotball er ikke det samme

Det er EM i fotball. Jeg er så inderlig uinteressert. Jeg tror aldri noensinne fotball har interessert meg. Faren min derimot er veldig opptatt av fotball. Han forsøkte før jentefotball var vanlig å trene sin datter til å bli en fotballspiller. Selvsagt mislyktes han. Noe annet skulle tatt seg ut. Og heldigvis hadde han en sønn som kunne gå i hans fotspor og bli fotballspiller. 

Jeg har altså skydd fotball i alle år. Aldri har jeg giddet å se en hel fotballkamp. Jeg har takket nei til cupfinalebilletter, gått ut av rommet når det har vært fotballkamper og i det hele tatt ignorert sporten fullstendig. Jeg mener – det er nok av folk som er fullstendig hekta på fotball. Bare se på TV og i avisene. Folk dør og kriger utkjempes mens en fotballspiller med akillesskade får de feteste overskriftene. 

Så skjer det at jeg selv får en sønn. En gutt som har en far som kun er middels interessert i fotball og en mor som skyr sporten. Men som førsteklassing skal han selvsagt sparke fotball som alle de andre guttene. Han får utlevert drakt på første trening. Den er stor. Trøya rekker langt ned på lårene. Shortsen henger langt nedenfor knærne. Strømpene jeg selv har kjøpt rekker opp til lysken så de må vi brette mange ganger. 

Og få uker etter at lagene er etablert er det første kamp. Far rekker selvsagt ikke hjem fra jobb så mor stiller på kamp etter å ha rigget til guttungen som seg hør og bør med leggskinn og overdimensjonert fotballdrakt. Han er så søt lille lysluggen min. 

Og det som jeg aldri trodde skulle skje, det skjer. En meget engasjert mamma står på sidelinjen og heier og roper. Løp! Løp! Ta ballen! Gå i forsvar! Skyyyyyyt! 

I dag sa han litt beskjemmet. «Du roper så mye, mamma. Jeg blir helt flau!» Så mye for hun som ikke bryr seg det minste om fotball. Men jøje meg så bra underholdning. Ikke aner jeg stillingen. Ikke kan jeg reglene. Men jeg koser meg glugg ihjel på fotballkamp med førsteklassinger som løper i klynge etter ballen og som er like blide enten de taper eller vinner. 

Jeg digger barnefotball! Det er mange innbyttere, engasjerte foreldre, småtasser som leker sisten eller prøver å slå hjul mens de «sitter på benken» og ingen vet hva resultatet ble når de går av banen.

Mens jeg skriver dette sitter den stakkars mannen min nede i kjelleren og ser på fotball-EM. For sånne landskamper er fortsatt gudsjammerlig kjedelige. Dessuten har jeg fått min dose med fotball i kveld. Og resultatet ble noe slikt som 6-5 eller 5-5 til vårt lag. Det er ikke så nøye. Det viktigste er at mamma står på sidelinjen. Og at hun ikke roper så mye at han blir flau. :bluss: 

Pludder om vinter og sosialt liv og venting på sommeren

Noen ganger tenker jeg at man burde bodd et helt annet sted. Noen ganger skulle jeg gjerne flyttet familien min til et land med norsk sommer-godvær hele året. Det skulle vært lyst når man kom hjem fra jobb. Det skulle vært blomster og fuglekvitter og latter i lufta. Det ville være helt normalt å sette seg på terrassen og nyte et glass vin før man gikk i gang med middagen. Middagen som kanskje skulle være en salat, eller noe som kunne tilberedes ute på grillen. Hører jeg innpakkede laksefileter? Også kunne man sitte der ute på terrassen og f.eks. lese en god bok og nyte litt musikk på iPod’en. Dersom det ikke dukket opp et spontant besøk, da. Eller man gikk på spontant besøk selv.

Det er nemlig ifølge meg, de spontane besøkene som er de aller beste. De besøkene som ikke er planlagt og gjennomtenkt. Får man besøk selv så slår man ut med armene og sier «Velkommen! du får ta det som det er». Ingen panisk vasking i forkant, ingen tilberedning av fancy mat, ingen glaning i klesskapet for å finne riktig antrekk. Neida, bare hygge og kos. Man deler den maten og drikken man måtte ha tilgjengelig og alt er uformelt og enkelt. I hvert fall om man har en gjest som også er uformell og tilpasser seg den uformelle stemningen.

Men om vinteren – da har vi en sosial peak i jula. Så kommer januar – og da er det stille. Vi er litt lei av hverandre, kanskje. Og det er mørkt når man står opp og mørkt når man legger seg. Ungene har vått tøy, bilen er kald og rutene frosne, å gå ut med søppel kan være en en risikosport når isen ligger blank helt fra trappa til søppelbøtta. Eller det blåser nordavind fra alle kanter. Huuuuu! Og jeg føler meg grå og deigete. Allerede klokken ni er jeg trøtt. Og når klokka ringer er jeg trøtt. Hvorfor er jeg ikke like trøtt om sommeren. D-vitaminer? Er det hele svaret?

Nei, hadde det ikke vært for dette behovet for trygghet som man er utstyrt med så skulle jeg pakket sammen hus og familie og emigrert for lengst. Jeg måtte selvsagt tatt med meg mamma og pappa, onkler og tanter, fettere og kusiner og ikke minst søsknene mine også. I tillegg til mann og barn. Så kunne vi funnet oss vår idylliske sydhavsøy, opprettet noen lukrative nettshopper som gikk av seg selv, bygget praktiske hus som krevde minimalt med stell, men med store solrike (og litt skyggefulle) terrasser i nærheten av hverandre. Tenk så fint. 

Julefeiring på utstilling

I år feiret vi hjemme hos foreldrene mine. Vi var 14 personer totalt. Spesielt invitert var mammas tante på 94 fra Sverige, mammas kusine fra USA og hennes sønn (også amerikaner). For å gjøre det helt tydelig var altså den svenske gamle tanten mor til kusinen fra USA og bestemor til sønnen fra USA.

I vår familie feirer vi som regel veldig tradisjonell jul. Vi pynter huset, vi har juletre og vi spiser ribbe, medisterkaker og alt det gode tilbehøret som finnes. I tillegg hadde søsteren min med seg pinnekjøtt og hjemmelaget stappe. Alle stilte pyntet til trengsel med dresser og kjoler og høye hæler – som vi alltid gjør. Ungene hadde bunader, matrosdresser og eldstemann hadde tilogmed dress. Amerikanerne kommer fra den mer avslappede siden av familien og stilte i litt mer casual klesdrakt.

Og mamma skuffet ikke. Det luktet jul i hele huset, det var fyr på peisen og hjemmelaget dubonnet etter gammel oppskrift servert ved ankomst. Huset skinte og bordet var nydelig. For en jobb hun har hatt! Jeg er glad jeg slapp unna med å ta med en flaske akevitt fra 2005.  Vi er nemlig ikke særlig glade i akevitt mannen min og jeg. Det blir et par nubber til jul og ellers aldri. Tradisjon, tradisjon……

Etter middag gikk vi rundt juletreet. Det var nemlig bestilt julenisse til kl. 19.35 må vite. Amerikanerne ble flakkende i blikket da det ble snakk om juletregang. Dette var de ikke vant til. Mammas kusine deltok litt, men sto ellers sammen med sin sønn og iakttok. Og jeg skjønner godt vi må ha vært et fascinerende syn. Hele storfamilien Fryd i intens sang, søster ved pianoet og stor innlevelse fra alle. Vi avsluttet med «På låven sitter nissen» med full koreografi – skotting, truing med stor skje og ikke minst et synkronisert kjempehopp som gjorde at hele gulvet ristet. Og vil du tro det! Nissen kom!

Ungene jublet! Det har vært litt usikkert om nissen ville komme i år siden det har vært flere av barna som har erklært at nissen ikke finnes. Men på julaften var det helomvending og alle trodde på ham da han gikk. Koselig nisse var det også – han tok den vanlige nubben på styrten og takket pent for seg før han tuslet ut på lakksko. Han sa han skulle hjem, men det så ut som han gikk opp til naboen…

Pakkeutdelingen tok selvsagt tid, men det var vellykket og stor jubel. I det hele tatt en fin julaften. Men jeg kan ikke fri meg fra at vi var et interessant studieobjekt for noen som aldri har sett maken til merkelig julefeiring. Amerikanerne tok massevis av bilder og jeg tenker at de opplevde oss som kjempeeksotiske. Tilogmed skitne tallerkener og og oppvask tok de bilder av. Og gangen rundt juletreet ble filmet. Dette blir sikkert kjempemorsomt å vise frem vel hjemme i Junaiten.

Jeg er litt stolt over vår flotte julefeiring. Og at noen har så lyst til å oppleve norsk jul at de kommer helt fra California for å beundre våre tradisjoner. Og la det være klart at dette var veldig hyggelig mennesker som deltok aktivt og behandlet oss med respekt. Hvorfor føler jeg meg da som en interessant «innfødt»?  Men jeg tror i det minste min tremenning fra USA aldri kommer til å glemme den gangen han feiret jul i Norge.