Category Archives: Frydefull kropp og sjel

Å tørre å slippe seg utfor

Overskriften spiller litt på mine tanker rundt det å våge noe man har ventet altfor lenge med.

Da jeg var 18 år fikk jeg mitt første par med slalåmski. Det var kjæresten min som kjøpte dem til meg. Støvlene passet imidlertid ikke og jeg måtte i sportsbutikken og forsøke å finne noen andre som kunne passe. Det var først da jeg skjønte at jeg hadde unormalt tykke legger. Jeg måtte nemlig prøve alt som var og endte med de dyreste støvlene i butikken. Som 18-åring var jeg ganske så slank og smekker, men leggene mine var muskuløse og tykke, visstnok.

Mine første turer ned slalåmbakken skjedde altså i voksen alder. Jeg ploget og hylte og skrenset nedover bratte heng mens jeg skulte på slike folk som ubesværet slang nedover bakken. Disse som vrikket og sikket seg nedover uten at det så ut som de anstrengte seg det aller minste. Jeg jobbet, jeg. Tvers over bakken på skrå kjørte jeg – skrenset i hjørnet og kom meg rundt for å fortsette tilbake på skrå tilbake til andre siden. Drittungene lo av meg. Kjæresten min kjørte full fart – stoppet midt i bakken og ventet på meg – og når jeg endelig nådde ham igjen og ville puste ut så hev han seg ut og kjørte videre. Jeg skjønte aldri gleden ved slalåm. Virkelig ikke.

Siden min første kjæreste har jeg hatt noen til. Alle har de kjørt slalåm. Og alle har villet hatt meg med på turer. Og jeg har stilt opp, og vært dumma som har skrenset nedover i langsomt tempo og sinket hele moroa. Min aller siste kjæreste – min mann – viste seg utrolig nok å være slik som meg. Vi trodde begge at den andre var ivrig i slalåm og ofret oss og ble med i bakken. Selvsagt måtte vi gifte oss og få barn sammen. Og dermed hadde vi en perfekt unnskyldning for ikke å kjøre slalåm lenger. Vi hadde jo små barn.

Problemet med barn er at de vokser og så kommer dagen da man blir invitert på fjellet i påsken av omgangsvenner med barn for å kjøre slalåm. Huff, vi brukte lang tid på å tenke over invitasjonen. Vi liker jo ikke å stå slalåm. Ikke hadde vi ski utstyr lenger heller. Men kanskje barna skulle få slippe å bli utsatt for det samme som oss – å stå som dumming i bakken som voksen. Så vi takket ja, og begynte å tenke på hvordan vi skulle skaffe utstyr til hele familien.

Det som plaget meg best var nok dette med leggene. De muskuløse og sterke leggene mine som sikkert ikke kom til å komme ned i noen støvler. Jeg lekte med tanken på å stå på bunnen av bakken og la mannen ta seg av opplæring av barn mens jeg kunne gi dem mat og drikke. Ikke hjalp det at man kom i sportsbutikken og ble ignorert av ekle snørrgutter heller. Jeg trampet ut av 3 sportsbutikker fordi jeg ikke ble sett der jeg sto og tittet på slalomstøvler med uforståelige nummerstørrelser og ski av ymse slag. Men så skjedde det da hele familien trådde inn i en sportsbutikk vi aldri hadde vært i før. Vi var alene i butikken! Og selgeren beklaget at han ikke kunne selge mannen min noen støvler fordi det var utsolgt, men meg kunne han sikkert hjelpe! Jeg mumlet noe om kraftige legger. Og han smilte og lovte at det ikke lenger var noe problem! Det var før det! Vips hadde han puttet mine pailabber i et par støvler i str. 39. Også jeg som hadde sagt til ham at jeg brukte 40-41 for å ta i litt. Komplimenter for små nette føtter fikk jeg også! OK, jeg faller for denslags. Jeg fikk flotte ski, støvler og staver for 3000 kroner og kjente meg overlykkelig over at det hadde gått så lett. Første hinder var passert!

Resten av familien fikk seg utstyr og selv om vi fikk halv pris på alt så ble det mye penger. Men nå var vi i det minste klare. Og opp i fjellheime dro vi med bilen stappet. Slike støvler tar virkelig stor plass. Jeg var nesten kvalm da jeg sto opp og skulle i bakken med uerfarne unger, uerfaren mann og superspreke og sporty vennene. Mannen kjøpte 2-dagers kort for massevis av penger så her var det bare å stå på. Vi tok selvsagt den store stolheisen til topps med én gang. Medbringende uerfarne unger. Fytti! Også jeg da – som ikke har stått på slalåmski på minst 12 år.

Jentungen på 10 år klarte seg overraskende bra. De sporty vennene tok seg av guttungen på 7 år som ikke fant seg til rette i det hele tatt. Og mannen og jeg skrenset nedover på den måten vi begge behersket. Man hadde i det minste ikke blitt noe dårligere med årene. Det var akkurat som før. Jeg følte jeg hadde overkommet opptil flere hindringer ved å: 1. kjøpe utstyr 2. ta på utstyr 3. reise i bakken 4. sette utfor.

Etter noen grusomme timer i bakken den første dagen – med en guttunge som gråt og bar seg, med legger som skrek av smerte over å bli klemt ned i slalåmstøvler, med lommene fulle av alt jeg måtte hive av meg – hansker, lue og ikke minst sokker (!) var jeg svett og fornøyd med meg selv og familien min. Vi hadde bestått! Vi hadde klart å kjøre slalåm hele gjengen. Vi skilte oss ikke ut i bakken. Ingenting av de pinlige tingene jeg hadde forestilt meg hendte. OK, så sto jeg desperat og barbeint på skiene mine mens jeg rev av meg sokker og lot leggene lufte seg utenfor støvlene. OK, jeg hektet skiene med en mann og tryna da jeg hoppet av skiheisen. OK, jeg sto i en eviglang kø til heisen og kom ikke gjennom pga feil på kortleseren. Det var ikke min feil – men det skjønte sannsynligvis ikke resten av køen da jeg måtte bakse baklengs ut av telleren og gå til neste teller med hjelp fra en fremmed gentleman som kalte meg «frue».  Men jeg overlevde! Og neste gang vil det være så mye enklere å dra i bakken, for nå har gjort det! Og jeg vet at jeg kan.

Barna? Joda, de klarte seg kjempefint! På fredag lærte guttungen seg å kjøre, han ble trygg og fant rytmen. På lørdag meldte han seg på skirenn! Ingenting å si på selvsikkerheten. De ble brune og rødkinnet og de hadde det kjempegøy! Jeg og mannen ble også brune og friske i ansiktet, og vi har hilst på muskler vi hadde glemt at vi hadde. Men vi hadde det faktisk også veldig gøy.

Slalåmheltene

Ny jobb – nye muligheter

Forrige uke var det endelig meg som stakk av med potten i jobblotteriet. Her har jeg stått på pallen gang på gang, men jobben har ikke kommet til meg likevel. Og hver gang jeg går på intervju er jeg i helspenn og gruer meg. Samtidig som det også er ganske spennende fordi man aldri vet hva slags folk man møter eller hva slags spørsmål og utfordringer man blir stilt overfor. 

Men jobben gikk altså til meg denne gangen. Og lettet er jeg. Fordi det er skummelt å stå der uten jobb. Skummelt når avisene og media ellers er fulle av ledighetsstatistikk og dommedagsprofetier. Joda, man kan sikkert få arbeidsledighetstrygd en stund. Men det er noe med det å være ledig. Nå har jeg altså slengt i 4 måneder uten å ha noe å gjøre annet enn husarbeide og oppussingsarbeid. Det kan være givende nok i seg selv for en stund, men nå kjenner jeg at nok er nok og at jeg vil noe mere. 

Jeg begynner om 1 måned. Det vil si at jeg har 1 måned på meg nå til å få skikk på alt jeg trenger å få skikk på. Det er deilig med litt tidspress. Så i går laget jeg poengoversikt til ungene der de får poeng får problemfritt morgenstell og kveldsstell, lekser og ikke minst hjelpe til. Maks per dag er 20 poeng – 5 poeng for hver øvelse. Får de 100 poeng en uke får de full pott lommepenger – 50 kroner. Klarer de de ikke blir det 25 kroner. Jeg håper dette skal hjelpe.

Så var det meg selv. Jeg har begynt å gå! Jeg går og går og går med raske og bestemte skritt. På øret har jeg iPod’en med energimusikk eller en morsom Podcast (jeg liker radioresepsjonen på P3, Misjonen på P4 og Hallo i Uke på P2). Og ser jeg på TV så tar jeg situps foran TV. 

Jeg hater virkelig å trene. Men gjør jeg noe annet samtidig som jeg trener – som f.eks. se på TV eller høre på noe jeg liker så er jeg faktisk så enkel at jeg glemmer bort at jeg svetter og trener. I går gikk jeg 30 minutter hver vei til byen for å handle lapp til buksa til guttungen. Kanskje ikke så veldig vel anvendt tid, men tid har jeg nok av akkkurat nå. Og det var jo rene påskefjellstemning utenfor stuedøra. Jeg får nyte det mens jeg kan. Snart sluker jobblivet meg igjen. Jeg gleder meg.

Endelig hverdag!

Det har vært en deilig jul! Vi har spist godt, drukket godt og slappet skikkelig av. Ikke noe er som deilig ferie. Ja, litt selskaper har det jo også vært. Og det hele ble endelig avsluttet i går da vi feiret bursdagen til mannen min med familieselskap, Biff Stroganoff, Foccaccia med aioli og ikke minst brownies med is. Alt sammen er snaddermat spesielt utvalgt av mannen min. Og jeg hadde gleden av å lage alt sammen. Med tilhørende smaking og slikking av bolle. 

Men nå er heldigvis julekakeboksene så godt som tomme. Det samme er kjøleskapet. Og gårsdagens sjokk da jeg forsøkte å få på meg en bukse sitter fortsatt i kroppen. Riktignok viste det seg at det var feil bukse jeg prøvde, og at den ikke hadde passet på mange år. Men den riktige buksen var også trang. Det er vel straffen for slaraffenlivet og gi-beng-mentaliteten. Gårsdagens mesking bør derfor ha vært den siste på en stund for mitt vedkommende. Hører jeg ordet slanking? Jeg liker ikke det ordet for å være ærlig. Så da kaller jeg det bare noe annet. Jeg skal være mer forsiktig! Jeg skal tenke på kroppen min som ikke bare av skjønnhetsmessige årsaker har godt av å ta av seg litt vekt, men også av helsemessige årsaker. Har man diabetes 2 i familien så er det kanskje ikke det lureste å smaske i seg fet og søt mat i store mengder? 

Det er ikke kroken på døra for alt som er kos og hygge. Det er bare meg som innser at det er lov å tenke seg litt om før man åpner kjøleskap og matskap når blodsukkeret synker. Det skal være lov å ligge litt i forkant av det fordømte blodsukkeret og kanskje spise et eple eller et knekkebrød med leverpostei til faste tider slik at man unngår det dumme suget som er så vanskelig å kontrollere.

Nyttårsforsetter liker jeg forøvrig heller ikke. Men sannelig ser det ut som jeg har skissert et forsett her. Jeg skal begynne å logge inn på Vektklubben igjen. Jeg skal begynne å tenke før jeg stapper i meg. Jeg skal luske meg ned i kjelleren når ungene ikke er i nærheten og spille Wii Sports til svetten driver av meg. Og jeg skal møte sommeren bedre trent enn jeg var i fjor.

Soga om galleblæra kapittel 4

Ja, det er jo selvsagt helt feil å skrive kapittel 4 når man ikke har levert kapittel 3. Men for en «seriøs» forfatter som meg selv har selvsagt rekkefølgen man skriver kapitlene ingen betydning. Kapittel 4 handler nemlig om det som skjedde meg her om dagen. Sist torsdag for å være helt presis.

Etter fjerningen av galleblæra (kapittel 3) var nemlig alt fryd og glede inntil jeg en måned senere fikk et heftig gallestensanfall. Hallo? Galleblære borte? Dette rimer ikke i det hele tatt. Så jeg ringte fastlegen min og klaget. I helsevesenet tar ting tid så jeg rakk å ha opptil flere smertefulle gallestensanfall før jeg til slutt ble innkalt på MR. Og jeg følte meg temmelig erfaren i MR-sammenheng denne gangen. Forrige gang hadde fått velge mellom å høre på Bjørn Eidsvåg eller Klassiska Pärlor da jeg lå i trommelen og kjedet meg. Selvvalgt er velvalgt sier nå jeg – denne gangen hadde jeg med egen CD. 

Etter MR’en hørte jeg ikke noe mer på en stund, før jeg fikk en innkalling til sykehuset om at jeg måtte komme og ta et nytt ERCP-inngrep. Jeg må innrømme at jeg hadde gått rundt og fryktet akkurat dette. Derfor ble jeg ikke overrasket, bare deppa over at jeg måtte gjøre det igjen. Siste gang var utrolig traumatisk og vondt, og jeg hadde vel erklært noe slikt som ALDRI IGJEN! Og «jeg-dør-om-jeg-må-gjøre- det-igjen!» 

Men man må det man må. Jeg stilte på sykehuset fastende, torsdag morgen. Denne gangen fikk jeg faktisk tildelt både seng og rom og slapp å tilbringe tiden på ekstraområder som korridor, dagligstue, klysterrom eller rompeundersøkelsesrom – som ble benyttet når alt annet var fullt. Av med egne klær og på med sykehusskjorta og den enormt store pysjbuksa som passer både han og henne uansett kroppsform.

Er man litt trøtt og får tildelt seng på formiddagen, mens inngrepet ikke er før 12.30 så tar man seg en lur. Og det gjorde jeg. Velsignet være mitt gode sovehjerte. Så våknet jeg av at en kjekk, mannlig sykepleier flankert av to sykepleierstudenter som sto ved min side for å sette veneflon og gi likegladsprøyte. Det ble en hyggelig stund hvor sykepleierstudentene (og jeg) fikk undervisning. Jeg liker likegladsprøyta. Man blir litt småfull og blid. 

Så var stunden kommet og jeg ble trillet ned. Jeg hadde allerede snakket med legen som skulle foreta inngrepet og sagt at jeg gjerne ville dopes litt mer enn siste gang siden det hadde vært såpass voldsomt for meg. Og snille legen lovte. Det siste jeg husket var at jeg fikk den vanvittig ekle bedøvelsessprayen i munnen. Den gjør at man føler at man hovner opp i svelget uten av stand til å svelge slik at det kjennes som om man sikler. Deretter sprøytet legen noe i veneflonen og jeg sovnet dypt og deilig. 

Vidunderlig nok våknet jeg to timer etterpå. Jeg var herlig uthvilt og kunne ikke huske noe som helst av inngrepet. Ikke hadde jeg vondt noe sted heller, bare litt tykk i halsen. Så glad jeg var! Så lettet! Hvorfor fikk jeg ikke slikt dop forrige gang. Jublende sendte jeg SMS til familien og fortalte at nå var jeg ferdig, og det hadde gått kjempebra! Den høye stemningen holdt helt til min helt – legen kom inn. Han beklaget at det ikke hadde gått så bra med inngrepet. Javel? Ikke det?

Nei, det viste seg at jeg hadde gjort kraftig motstand. De hadde ikke klart å roe meg ned i det hele tatt. Slangen hadde jeg tatt tak i og rykket ut med stor kraft. Og siden de er avhengig av at pasientene samarbeider og ikke blir ville og gale på operasjonsbordet så hadde de måttet avbryte. 

Jeg vet ikke om jeg ler eller griner. Litt av begge deler tror jeg. For jeg må inn igjen på tirsdag og gjøre alt om igjen. Og neste gang skal de visst sende meg enda dypere ned i søvnen slik at jeg ikke blir rabiat og vill igjen. Også jeg da, som var klar for å underkaste meg, som aldri slåss og som i hvert fall aldri ville drømme om å oppføre meg slik mot autoritetspersoner som legene faktisk er. 

Kom ikke her og si at jeg bløffet da jeg ba om mer dop fordi det var traumatisk. Det viste seg at jeg faktisk mente det. Helt ubevisst. Bare kom med slangene deres. Jeg skal nok banke dere!

Jeg er en struts

I dag har det vært innsamlingsaksjon for BlåKors. Jeg har ikke fulgt med i det hele tatt. Jeg har ikke engang sett fjernsynsprogrammene i forkant, og heller ikke klikket på linker eller lest artikler i avisen om rusmisbrukere eller deres pårørende. Det burde egentlig engasjere meg veldig. Jeg burde sittet og sett på, jeg burde grått, jeg burde gått med innsamlingsbørsa og jeg burde gitt selv så det sved.

Jeg gjorde ingen av delene. Fordi jeg er en struts. Selv 13 år etter at jeg kastet ex’en min på dør blir jeg helt skjelven og utenfor når temaet kommer opp. Og siden jeg ikke orker å bli skjelven og utenfor så ser jeg på temaet som en trussel. En trussel jeg må skjerme meg for. Så jeg oppfører meg som en helt normal struts og nekter å se trusselen i øynene. 

Og selv om jeg skriver dette så orker jeg ikke å skrive ned min egen historie som pårørende til en rusmisbruker. Fordi det kan gjøre for vondt. Men jeg skjønner at det har merket meg for resten av livet. For eksempel er jeg redd for fulle folk. Neida, jeg kan gjerne drikke alkohol selv, men det skal godt gjøres at jeg blir full. Drikker mannen min for mye stivner jeg fullstendig. Selv om jeg vet at han ikke har et alkoholproblem så er jeg på alerten med én gang. Tenk om han blir full! Jeg hater ham hvis han blir full. Og når han påpeker at jeg overreagerer så er det mye mulig han har helt rett. Det er ikke hans skyld at jeg er sånn. Men han må også betale for min vonde livserfaring.  

Lukten av mennesker som har vært på fylla byr meg ekstremt imot. Som en hund med god luktesans kan jeg kjenne om noen lukter fyll og har forsøkt å skjule det med f.eks. pastiller. Jeg registrerer blodskutte øyne og pløsete ansikt og vet inni meg at det er dagen derpå for vedkommende. Og skyr personen resten av dagen hvis mulig. 

Jeg syns inderlig synd på de som står oppi det. Aller sterkest føler jeg for de pårørende som forsøker å skjule, som setter opp en «vellykket» fasade og som hjelper og støtter rusmisbrukeren på alle mulige måter. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan de har det. En periode i livet mitt gråt jeg hver bidige dag. Det ble en vane. En periode trodde jeg det var slik det var. For jeg kunne ikke huske at jeg hadde levd et liv tidligere uten gråt.

Mulig jeg burde bidratt mer med egne erfaringer og gode råd, men det jeg vet var at ingen råd andre ga hjalp meg den gangen jeg sto midt oppi det. Det som til slutt hjalp meg vekk fra rusmisbrukeren var egne reaksjoner. Det var den morgenen jeg våknet rundt 5 om morgenen – kikket på den illeluktende og snorkende personen ved siden av meg og lurte på om jeg som kun var 29 år skulle kaste bort resten av livet sammen med denne personen. Valget ble tatt der og da og jeg kan ikke si jeg har angret et eneste sekund.   

Nå ser jeg tilbake kan jeg knapt huske sist jeg gråt ordentlig. Kanskje jeg gråt opp de fleste tårene mine den gangen for 13 år siden? Jeg vet ikke. Og de vonde historiene, de ubehagelige følelsene og smerten har jeg gjemt godt i de dypeste og bakerste skuffene i hjernen. Der ligger minnene og bør helst ikke forstyrres. Noen ganger blir minnene likevel hentet fram når jeg kjenner en kjent lukt, opplever en kjent følelse eller får en ny vond erfaring. Da kan jeg gråte så dypt og hardt og vondt at jeg blir helt redd for meg selv. Så jeg stapper alt tilbake i skuffen og håper at nøkkelen en vakker dag forsvinner. Eller at det ikke lenger gjør vondt når det slipper ut. 

Setter jeg opp regnskap for meg selv er lista på minus-siden lang og fæl. På pluss-siden står kun en eneste ting. Man vokser på alle erfaringer. Og det jeg lærte i det parforholdet har vært en verdifull erfaring som har gjort meg til det mennesket jeg er i dag – en person som forhåpentligvis er mer tolerant og forståelsesfull enn om jeg ikke hadde levd med en rusmisbruker. 

Vi ga forresten 200 kroner til innsamlingsaksjonen. En flau liten 200-lapp. Det var da noe. Hipp hurra for de som står på og som gjør en forskjell for de som trenger hjelp. Dere fortjener all den hjelp dere kan få. Jeg beklager at jeg ikke orket å gjøre mer akkurat nå. Jeg er bare en struts med bitteliten forstand i dag.

Soga om den stygge galleblæren – kapittel 1

Denne historien begynner i slutten av april i år. Det var da jeg for første gang ble klar over at jeg hadde en galleblære. Det vil si – til å begynne med visste jeg ikke hva det var. Jeg bare våknet med kjempevondt i brystet. Det var en dump smerte som man ikke kunne definere hvor kom fra. Det gjorde vondt i hele brystet oppunder ribbeina, og det gjorde vondt i ryggen. Smerten var så intens at jeg trodde jeg skulle dø. Men jeg gjorde ikke noe annet enn å bli liggende i senga og vente på døden. Noe annet orket jeg ikke. Men jeg døde ikke. Utpå ettermiddagen dagen etter gikk det over. Da hadde jeg ligget uten å orke å høre på musikk eller lese eller noe annet. Jeg bare var i vondten. 

Så gikk det et par dager og alt var såre vel. Inntil smerten kom igjen. Jeg slukte smertestillende, men de hadde ingen effekt. Mannen min hadde omgangssyke og var elendig. Han mumlet noe om at jeg kunne ringe legevakta mellom doturene sine. Og til slutt gjorde jeg det. Etter å ha rullet rundt på badegulvet, prøvde alle mulige stilinger, spydd spontant (av smerte tror jeg) og vandret rundt i huset og mjauet som en katt. Legevaktdamen spurte litt og antydet luftsmerter før hun sa at jeg burde komme en tur. Huff! Også luftsmerter da gitt. Bare tanken på å bli avvist fikk jeg til å gå tilbake til sengen og fortsette å puste meg gjennom smertene. Inntil det ganske enkelt var nok! Så før jeg klarte å stoppe meg selv dro jeg på meg klær og satte jeg i bilen uten å vekke noen. 

Det gikk forholdsvis bra. Ved IKEA kjente jeg meg kraftig svimmel og tenkte at nå besvimer jeg. Men jeg stoppe bilen i kollektivfeltet og pustet dypt med hodet ned til det gikk over. Så kjørte jeg videre til legevakten. Det gikk over all forventning. Jeg fikk komme rett inn og ligge i seng! Snille pleiere kommenterte at jeg var både blek og klam og syntes synd på meg. Og en hyggelig utenlandsk lege undersøkte meg litt før han tydeligvis hadde en diagnose klar. Ikke at jeg fikk vite det. Men jeg hørte han snakket med noen og sa noe slikt som «Jeg har en dame her, jeg tror hun har …..titt». (kolecystitt har jeg lrt at det heter i ettertid). Og siden jeg var eneste dame der akkurat da så tok jeg for gitt at det var meg. Det gikk over all forventning. Ingen snakket om luftsmerter, men isteden ble dørene åpnet, og jeg fikk vandre inn på akuttmottaket. 

Nye leger og nye undersøkelser og endelig en fantastisk deilig sprøyte i rumpa som fjernet smertene. Og dermed ble det innleggelse på kirurgisk avdeling. Makan! Tenk innleggelse på sykehus! Også jeg da – som alltid er frisk. Det var betennelse i galleblæren. Han ble litt overrasket mannen min da jeg ringte kvart over seks om morgenen og fortalte at jeg lå på sykehuset. 

Det ble to netter på sykehus før jeg kom hjem på permisjon. Jeg lå med antibiotika i armen og følte meg egentlig ganske frisk. Men permisjonsnatta ble dum. Da kom smertene igjen. Og mannen kjørte meg inn på avdelingen igjen. Da var sengen min tatt og avdelingen var stuende full. Så jeg fikk ligge på et «rektoskopirom» så trangt og lufttomt som overhodet mulig. Men en solid smertestillende sprøyte i låret gjorde at jeg ga beng i det meste akkurat da. Og neste ettermiddag reiste jeg hjem igjen smertefri og med løfter om fjerning av galleblære når det hadde gått noen måneder. Jeg som tidligere ikke engang ante hva galleblæra gjorde eller at man kunne leve foruten den. 

Nå vet jeg at galleblæra sitter i underkant av leveren. Når leveren danner gallevæske renner dette ned i galleblæra. Og galleblæra spruter ut den oppsamlede og fettnedbrytende gallen når man spiser fet mat. Praktisk. Men om man da ikke har noen galleblære så fortsetter bare leveren å produsere gallevæske. Uten galleblære sildrer gallen bare ned i tarmen og gjør jobben sin der. Gallen drives ut av muskelsammentrekninger i gallegangen, og hvis gangen er tilstoppet av en stein, får man kolikkaktige, krampelignende smerter øverst i magen. 

Det ble sykemelding for meg halve mai. Litt slapp var jeg nok av all antibiotikaen, men været var bra og jeg tok det med ro og koste meg hjemme. Og det kom ikke flere fæle anfall resten av den måneden.

Hva er tøffest? Å være syk eller å pleie syke?

Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å være sykehusinnlagt et par ganger de siste månedene. Siste gang var i går og i dag. Og jeg har skjønt og lært endel om sykehuslivet nå. All beundring til de som jobber på sykehus, og som klarer å være hyggelige og blide hele dagen. Det kan ikke være lett når man jobber med gamle og veldig syke mennesker som ikke klarer å gjøre noe som helst selv. Som må ha hjelp til å gå på do, som må mates, som kaster opp eller bæsjer i sengene, som må dusjes og stelles, som lukter vondt, som stønner og klager og lager ekle lyder. 

Og ikke nok med det. De hadde ikke nok senger til alle. Det var rene stolleken med sengene der. Da jeg kom hadde de ikke seng og rom til meg. Like greit, jeg var jo ikke verre enn at jeg kunne sitte på dagligstua og høre på musikk på iPod´en og lese mens jeg ventet på inngrepet mitt. Så sa de at de hadde seng og rom til meg. Men da var det så kort tid igjen så jeg sa at jeg heller ventet på dagligstua litt til siden jeg satt så godt. Da jeg så kom for å ta i bruk senga var den tatt! Jeg fikk en ny seng på korridoren, en sprøyte i skinka og en sprøyte i magen. Og der lå jeg og ble temmelig sløv og dopa mens folk hastet forbi. Og da jeg kom tilbake etter inngrepet fikk jeg den samme fine plassen i korridoren. Men da var jeg enda mer dopa og sløv så jeg klaget ikke. Men utpå kvelden da hjernen var på vei tilbake begynte jeg å mase om en plass på et rom. Og jeg hadde flaks. En plass ble ledig. En dame som kom rett etter meg hadde ikke samme flaks. Hun fikk et undersøkelsesrom uten vinduer. Jeg vet alt om hvordan det er å ligge der. Jeg lå på et slikt rom sist jeg var der. 

Selv var jeg nok en av de friskeste og yngste på avdelingen. Jeg har gallestein og måtte gjennom et helt forferdelig ubehagelig ERCP-inngrep for å fjerne stener fra gallegangene. Men bortsett fra vondt i mellomgulvet og hoven hals etter den ekle slangen jeg måtte svelge, samt at jeg var en smule traumatisert etter det jeg opplevde som veldig smertefullt og dramatisk så var jeg altså i ganske fin form sammenlignet med resten av klientellet. 

Den gamle damen på 85 år som lå på rom med meg stønnet og bar seg hele tiden. Hva hun lå der for aner jeg ikke. Jeg syns ikke det passet å spørre. Dessuten hørte hun dårlig. Men hun var stolt den gamle damen. Ikke kunne hun reise seg og ikke kunne hun komme seg på do uten hjelp. Om natten bæsjet hun på seg og om morgenen døde hun nesten av skam da hun fortalte det til pleierne. Hun hadde ligget i det hele natten for ikke å forstyrre! Og hun gråt sårt og sa at hun bare ønsket å dø framfor å slik ydmykelse. 

Man hører liksom om så mye om uverdig alderdom. Men for slike som meg som aldri kommer borti det så er det så fjernt. Men jeg vet at jeg hadde vært like fortvilet som den gamle damen om det hadde vært meg. Hun fortalte at hun var tidligere turner og danser. Det er vanskelig å forestille seg når man så den bittelille rosinen som lå i sengen og gråt. En eldre mann hadde gått alene på toalettet og slått seg halvt fordervet. Han ble trillet tilbake til rommet i rullestol med halve ansiktet fullt av blod. En annen mann jeg ikke så men bare hørte, harket helt fra knærne og opp. Det begynte som hark, fortsatte som host og endte som et ul. 

Hva vil jeg med dette? Aner ikke. Bare skrive det ned antar jeg. Fordi det gjorde inntrykk på meg. Det er noe med å oppleve det selv fremfor å lese om det i avisen. 

Det er sant at man må være frisk og sterk for å være syk. Det er forferdelig slitsomt å være syk. Det er i hvert fall sikkert. Takk til de som orker å gå på jobb dag etter dag og jobbe under slike forhold. Jeg var lykkelig da jeg kunne gå ut derfra i dag. 

På shopping

Det er mye fint i butikkene for tiden. Også for folk som er litt «rultne». Moten med tunikaer og tights er en velsignelse for folk med mage. La den vare lenge. I hvert fall helt til jeg ikke trenger den lenger *egoist*.

Jeg har handlet med jentungen i dag. Hun får massevis av de søte og lekre klærne jeg ville ønsket meg selv dersom jeg hadde hennes kropp. Så tenker jeg «Snart! Snart er det meg det skal handles inn for!». For jeg gidder jo ikke å handle til meg selv. Siden jeg forhåpentligvis ikke skal være i denne størrelsen særlig lenger.

I går gjorde jeg et kult tricks for den frydefulle mannen. De nye olabuksene jeg kjøpte i april er litt løse i livet allerede. Enda de passet helt perfekt da jeg kjøpte dem. Så da jeg sto på kjøkkenet demonstrerte jeg at jeg elegant kunne vrikke buksene ned på knærne uten å åpne hverken knapp eller glidlås. Jeg kan ikke se i speilet at det er borte noe. Men noe må ha skjedd likevel. For aldri om jeg kunne vrikket meg ut av de buksene for en måned siden. Gøy!

I går vrikket jeg meg forøvrig inn i bunaden min også. Litt trang over brystet er den, men det skal gå de timene det er snakk om. Etter skolen flerrer man selvsagt av seg bunaden og inntar mer komfortable plagg uansett. Og i morgen skal jeg IKKE spise is. Det er et løfte.

Noe å se tilbake på

Jeg tenker at jeg om noen måneder skal lese litt i bloggen min igjen og hvordan jeg hadde det nå i startfasen av min livsomlegging. Der fremme er jeg selvsagt mye mer fornøyd og har innarbeidet gode vaner og systemer som gjør at ting går veldig mye lettere.

Allerede nå ser jeg på Peanøttkubben som ligger i kjøleskapet og vet at den aldri kommer til å bli spist av meg. Fordi jeg har bestemt meg inni hodet mitt. Tidligere – for bare 2-3 uker siden ville en Peanøttkubbe være fullstendig dødsdømt i mitt kjøleskap. Tidligere kunne jeg plutselig finne meg selv i intimt selskap med Peanøttkubben i skjul for voktende øyne (jeg snakker da her om f.eks. barneøyne med tilhørende barnemunner som vil kreve «likt for alle»). Og Peanøttkubben måtte forsvinne i løpet av meget kort tid. For allerede etter kort tid etter min bortgjemming ville disse barnemunnene begynne å spørre «Hvor er mamma?».

Det der «likt for alle» gjelder forresten ikke den andre veien. De koser seg med is og godterier og ofrer ikke en tanke på en stakkars mamma som tappert avstår fra å smake og dele.

Og der ser jeg allerede tilbake til mitt tidligere liv, merker jeg. Men der fremme i den frydefulle framtiden kommer jeg til å tenke tilbake på kjipe turer i klesbutikken, der man ikke fant stor nok BH eller at alle buksene er både for trange og altfor lange. Hvorfor tror egentlig klesprodusentene automatisk at dersom man er rund i livet eller over rumpa så er man automatisk også 2 meter høy? Det er vel ingen som er det. Tvert imot vil jeg påstå at de fleste høye kvinner jeg har truffet faktisk er ganske smale rundt livet. Det er vi små – under 165 cm som er runde i livet. Fordi vi har så få centimeter å fordele fettet på….? Noen burde fortelle dem det!

Nå skal jeg forresten opp trappa og prøve bunaden til 17. mai. Jeg er temmelig usikker på om den passer. Og ulysten på nederlaget dersom den ikke gjør det. Det skal jeg tenke tilbake på når jeg neste gang reiser til Husfliden for å få sydd inn bunaden fordi den er altfor stor.

Ut på tur – aldri sur!

Å være sykemeldt er en fin ting. Man kan f.eks. bestemme seg for å gå en tur midt på dagen i det beste vårværet. Det er så utrolig mange lukter å gå forbi på veien. Syrinen blomstrer allerede! Det er som om man plutselig har sluppet ut av fengselet og sanser og føler med hele kroppen. Kveldstur er vel og bra, men ingenting slår en midt-på-dagen-i-beste-arbeidstid-tur. Neste uke er det tilbake til den vanlige hverdagen. Hvis jeg får det til med unger og logistikk tror jeg at jeg skal forsøke å gå til jobb et par dager i uka i det minste. Jeg har testet det ut før. Det er 35-40 minutters gåtid hver vei. Morgenen er nok den største utfordringen når det gjelder å få unger avgårde, men jeg får lage en slags avtale med den frydefulle mannen så går det nok i hop.

I tillegg til all denne sansinga og følinga under gåturen har jeg visst gått bort ca 270 kalorier som står til min disposisjon senere i dag. Jihaa! Jeg tror jeg feirer med noen skiver galliamelon og en kopp te på terrassen. Because I’m worth it!