Tygget og spyttet ut igjen

Det er nå to og en halv måned siden jeg marsjerte ut fra jobben etter å ha sagt opp samme dag. Og jeg har ennå ikke angret. Ikke på at jeg sa opp den jobben. Jeg kan kanskje angre på at jeg i det hele tatt begynte der, men ikke at jeg sluttet der. Men det å skaffe seg en ny jobb midt i finanskrisa er tøffere enn jeg hadde forventet. Jeg har ikke ligget på latsiden. Hver morgen er jeg oppe og skyfler familien på jobb og skole. Så spinner jeg rundt her og plukker opp rot og hiver i gang vaskemaskin og oppvaskmaskin før jeg setter meg på nett og leter etter en passende jobb å søke på. Det er ikke veldig mange passende jobber egentlig. Men jeg søker. Og jeg kommer stadig på intervjuer. 

Jeg hadde egentlig glemt hvordan tøft det er med jobbintervjuer. Eller kanskje jeg aldri har vært på så tøffe intervjuer tidligere. Det tror jeg vel helst. Men nå går jeg fra det ene tøffe intervjuet til det andre. «Historien» min blir pusset og perfeksjonert. Ja, for jeg blir jo bedt om å komme med min historie, presentere meg og hva jeg står for og hva jeg kan. Og heldigvis kan jeg snakke for meg. Det er ikke det. Men jeg syns virkelig det er temmelig tøft å sitte der foran fremmede mennesker og selge meg selv. For noen selger er jeg virkelig ikke. Jeg blir stilt nærgående spørsmål om hvordan jeg reagerer på forskjellige ting, og jeg blir målt og veid på grunnlag av svarene mine. Stadig nye og hurtig formulerte svar der jeg ikke har tid til å lete etter de rette ordene, men må ta svarene rett fra «tryllehatten» samtidig som jeg ikke må nøle og fomle for mye. 

Jeg har gått ut fra flere av disse intervjuene og VISST at denne jobben får jeg. Jeg har visst at jeg har levert knallbra – oppimot det aller beste jeg kan. Også har jeg ikke fått den likevel. Riktignok har ingen andre søkeren fått den heller. De har omorganisert og trengte ingen likevel. Så jeg kjenner jeg drar litt på geipen. Hvorfor pokker utsette eksterne folk for denne knallharde grillingen dersom før man har gått gjennom organisasjonen sin og lett der først. Snakker om tidssløsing både for meg og dem. De har kjørt meg gjennom personlighetstester også. Jeg syns egentlig den også gikk glimrende. 

I går var jeg på et tredjegangsintervju. Den til dags dato aller heftigste grillingen jeg har vært utsatt for. De var tre mot én. Og de avløste hverandre med å stille vanskelige og hypotetiske spørsmål av typen: «Hvordan ville du taklet en slik situasjon?», «i din tidligere karriere, kan du fortelle om en situasjon der du har vært proaktiv, og hvilke konsekvenser dette har fått». Jeg var hyper da jeg kom ut derfra. Überhyper og samtidig litt deprimert. Fordi jeg tenkte at når man griller folk så hardt, og tydelig leter etter svakhet så er man kanskje på jakt etter et overmenneske. Og da vil de ikke ha meg. Jeg er bare helt vanlig, jeg. Jeg pleier å få til ting, jeg er effektiv, kreativ og har høy arbeidskapasitet. Men jøss, man har da også svakheter i aller høyeste grad. 

Nei, jeg kunne ikke gjort stort annerledes enn jeg har gjort. Jeg ville gjort alt sammen igjen om jeg fikk sjansen. Jeg ville sagt opp selv om jeg visste at det kom til å bli tøfft å få en ny jobb. Og jeg ville søkt de samme jobbene og svart på samme måte om jeg kom på de samme intervjuene. Ingenting ville jeg gjort om på. For det som ikke dreper meg gjør meg vel egentlig bare tøffere. Dette er læring av ypperste klasse. Andre må betale massevis av penger for å gå til psykolog for å få snakke om seg selv. Jeg derimot går gratis fra møte til møte der folk sitter klare til å bli kjent med meg – både på go’siden og på vranga. De er tilogmed så interessert at de bruker timevis av sin tid på stille meg intrikate spørsmål som de har forberedt i god tid før jeg kommer. Jeg bør vel egentlig føle meg beæret og stolt over interessen de viser meg. Og jeg får lov til å bli kjent med meg selv takket være disse finurlige spørsmålene. Ting ved meg selv som jeg egentlig aldri noensinne har tenkt over må jeg nå tenke over og formulere raskt og effektivt. «Er du en typisk starter, eller er du en typisk avslutter?» – «hmmm, jeg tror nok jeg er en starter» – «Hvorfor mener du det? Kan du nevne eksempler?» Fanken! Er man liksom ikke fornøyd med enkle svar heller. 

Nei, jeg får si som Blåmor i Blåfjell. «I dag er i dag og i morgen er i morgen». Jeg vil ikke bekymre meg for fremtiden akkurat nå. Jeg skal feire jul og slappe av med familien. Også hvis noen om noen måneder spør meg hva jeg er best til så kan jeg vel nonchalant svare at jeg er blitt veldig god på jobbintervjuer.

Reklame

Hva jeg syns om kjedebrev

En liten utfordring fra Heidi som sier hun ikke liker kjedebrev. Ja, da kan jeg forøvrig avsløre en liten hemmelighet om meg allerede her. Jeg avskyr kjedebrev og send det videre-mail. Faktisk så kan jeg innrømme at så godt som 99 % av alle slike henvendelser havner rett i søppelbøtta – enten de ankommer på e-post eller på SMS. Ja, for i posten kommer de heldigvis ikke. Noen ganger leser jeg alt sammen før jeg sletter. Andre ganger går det rett i bøtta. Ting som begynner med «les hele…» sletter jeg først. Noen av disse kjedebrevene er pyntet med nydelige solnedganger, nusselige dyreunger eller sexy hunks satt sammen i PowerPoint. Noen er stapp fulle av livsvisdom (liksom), mens andre kun er laget for å more. De nydelige solnedgangene og dyreungene går rett i bøtta. De sexy hunksene sender meg muligens videre til gode venninner jeg vet setter pris på akkurat slikt.

Jeg er på Facebook også. Og nesten daglig får jeg oppfordringer fra venner om å bli med på en eller annen aktivitet, pynte et virtuelt juletre, plante virtuelle blomster i en hage, støtte kreftsaken ved å godta et eller annet. Jeg ignorerer og ignorerer. Sannsynligvis mente ikke vennene mine engang å invitere meg. Det er Facebook som plutselig inviterer på vegne av deg selv mens du satt og tittet på en applikasjon og lurte på hva det egentlig var. Tull og fjas er det uansett. Det mest idiotiske er at man må godta å slippe applikasjonen innpå seg for å få vite hva det er. Og dermed la den få tilgang til vennene og invitere dem mens man ikke følger med. En gang sendte jeg visst noe til hele vennelisten min ved en feiltagelse. Jeg skjemmes fortsatt. 

Hva jeg ikke liker? Reklame med mitt navn over alt! Enda verre – med pikenavnet mitt på – enda jeg skiftet navn for snart 9 år siden. Reklame som liksom skal være tilpasset meg og mine interesser. Pjuk! 

Ja, så var det utfordringen fra Heidi, da. Noe har jeg jo allerede avslørt her. 

1. Jeg boikotter kjedebrev og spesialtilpasset reklame med navnet mitt på. 

2. Jeg er verdensmester i fortrengning av ubehageligheter

3. Jeg liker å spise smør rett fra pakken

4. Jeg har aldri røkt en sigarett

5. Jeg kan ikke sminke meg skikkelig uten å se rar ut. 

6. Jeg syns kontaktlinser er skikkelig vanskelig å sette inn

7. Jeg har ingen fetisjer eller manier. Men jeg har en slangefobi. Det gjør meg litt mer interessant, ikke sant?

Det var det jeg kom på akkurat nå. Ikke særlig spennende. Vel, jeg er egentlig glad for at jeg ikke er en person full av merkverdige hemmeligheter og finurligheter. Det enkle er ofte det beste.

Soga om galleblæra kapittel 4

Ja, det er jo selvsagt helt feil å skrive kapittel 4 når man ikke har levert kapittel 3. Men for en «seriøs» forfatter som meg selv har selvsagt rekkefølgen man skriver kapitlene ingen betydning. Kapittel 4 handler nemlig om det som skjedde meg her om dagen. Sist torsdag for å være helt presis.

Etter fjerningen av galleblæra (kapittel 3) var nemlig alt fryd og glede inntil jeg en måned senere fikk et heftig gallestensanfall. Hallo? Galleblære borte? Dette rimer ikke i det hele tatt. Så jeg ringte fastlegen min og klaget. I helsevesenet tar ting tid så jeg rakk å ha opptil flere smertefulle gallestensanfall før jeg til slutt ble innkalt på MR. Og jeg følte meg temmelig erfaren i MR-sammenheng denne gangen. Forrige gang hadde fått velge mellom å høre på Bjørn Eidsvåg eller Klassiska Pärlor da jeg lå i trommelen og kjedet meg. Selvvalgt er velvalgt sier nå jeg – denne gangen hadde jeg med egen CD. 

Etter MR’en hørte jeg ikke noe mer på en stund, før jeg fikk en innkalling til sykehuset om at jeg måtte komme og ta et nytt ERCP-inngrep. Jeg må innrømme at jeg hadde gått rundt og fryktet akkurat dette. Derfor ble jeg ikke overrasket, bare deppa over at jeg måtte gjøre det igjen. Siste gang var utrolig traumatisk og vondt, og jeg hadde vel erklært noe slikt som ALDRI IGJEN! Og «jeg-dør-om-jeg-må-gjøre- det-igjen!» 

Men man må det man må. Jeg stilte på sykehuset fastende, torsdag morgen. Denne gangen fikk jeg faktisk tildelt både seng og rom og slapp å tilbringe tiden på ekstraområder som korridor, dagligstue, klysterrom eller rompeundersøkelsesrom – som ble benyttet når alt annet var fullt. Av med egne klær og på med sykehusskjorta og den enormt store pysjbuksa som passer både han og henne uansett kroppsform.

Er man litt trøtt og får tildelt seng på formiddagen, mens inngrepet ikke er før 12.30 så tar man seg en lur. Og det gjorde jeg. Velsignet være mitt gode sovehjerte. Så våknet jeg av at en kjekk, mannlig sykepleier flankert av to sykepleierstudenter som sto ved min side for å sette veneflon og gi likegladsprøyte. Det ble en hyggelig stund hvor sykepleierstudentene (og jeg) fikk undervisning. Jeg liker likegladsprøyta. Man blir litt småfull og blid. 

Så var stunden kommet og jeg ble trillet ned. Jeg hadde allerede snakket med legen som skulle foreta inngrepet og sagt at jeg gjerne ville dopes litt mer enn siste gang siden det hadde vært såpass voldsomt for meg. Og snille legen lovte. Det siste jeg husket var at jeg fikk den vanvittig ekle bedøvelsessprayen i munnen. Den gjør at man føler at man hovner opp i svelget uten av stand til å svelge slik at det kjennes som om man sikler. Deretter sprøytet legen noe i veneflonen og jeg sovnet dypt og deilig. 

Vidunderlig nok våknet jeg to timer etterpå. Jeg var herlig uthvilt og kunne ikke huske noe som helst av inngrepet. Ikke hadde jeg vondt noe sted heller, bare litt tykk i halsen. Så glad jeg var! Så lettet! Hvorfor fikk jeg ikke slikt dop forrige gang. Jublende sendte jeg SMS til familien og fortalte at nå var jeg ferdig, og det hadde gått kjempebra! Den høye stemningen holdt helt til min helt – legen kom inn. Han beklaget at det ikke hadde gått så bra med inngrepet. Javel? Ikke det?

Nei, det viste seg at jeg hadde gjort kraftig motstand. De hadde ikke klart å roe meg ned i det hele tatt. Slangen hadde jeg tatt tak i og rykket ut med stor kraft. Og siden de er avhengig av at pasientene samarbeider og ikke blir ville og gale på operasjonsbordet så hadde de måttet avbryte. 

Jeg vet ikke om jeg ler eller griner. Litt av begge deler tror jeg. For jeg må inn igjen på tirsdag og gjøre alt om igjen. Og neste gang skal de visst sende meg enda dypere ned i søvnen slik at jeg ikke blir rabiat og vill igjen. Også jeg da, som var klar for å underkaste meg, som aldri slåss og som i hvert fall aldri ville drømme om å oppføre meg slik mot autoritetspersoner som legene faktisk er. 

Kom ikke her og si at jeg bløffet da jeg ba om mer dop fordi det var traumatisk. Det viste seg at jeg faktisk mente det. Helt ubevisst. Bare kom med slangene deres. Jeg skal nok banke dere!

Jeg er en struts

I dag har det vært innsamlingsaksjon for BlåKors. Jeg har ikke fulgt med i det hele tatt. Jeg har ikke engang sett fjernsynsprogrammene i forkant, og heller ikke klikket på linker eller lest artikler i avisen om rusmisbrukere eller deres pårørende. Det burde egentlig engasjere meg veldig. Jeg burde sittet og sett på, jeg burde grått, jeg burde gått med innsamlingsbørsa og jeg burde gitt selv så det sved.

Jeg gjorde ingen av delene. Fordi jeg er en struts. Selv 13 år etter at jeg kastet ex’en min på dør blir jeg helt skjelven og utenfor når temaet kommer opp. Og siden jeg ikke orker å bli skjelven og utenfor så ser jeg på temaet som en trussel. En trussel jeg må skjerme meg for. Så jeg oppfører meg som en helt normal struts og nekter å se trusselen i øynene. 

Og selv om jeg skriver dette så orker jeg ikke å skrive ned min egen historie som pårørende til en rusmisbruker. Fordi det kan gjøre for vondt. Men jeg skjønner at det har merket meg for resten av livet. For eksempel er jeg redd for fulle folk. Neida, jeg kan gjerne drikke alkohol selv, men det skal godt gjøres at jeg blir full. Drikker mannen min for mye stivner jeg fullstendig. Selv om jeg vet at han ikke har et alkoholproblem så er jeg på alerten med én gang. Tenk om han blir full! Jeg hater ham hvis han blir full. Og når han påpeker at jeg overreagerer så er det mye mulig han har helt rett. Det er ikke hans skyld at jeg er sånn. Men han må også betale for min vonde livserfaring.  

Lukten av mennesker som har vært på fylla byr meg ekstremt imot. Som en hund med god luktesans kan jeg kjenne om noen lukter fyll og har forsøkt å skjule det med f.eks. pastiller. Jeg registrerer blodskutte øyne og pløsete ansikt og vet inni meg at det er dagen derpå for vedkommende. Og skyr personen resten av dagen hvis mulig. 

Jeg syns inderlig synd på de som står oppi det. Aller sterkest føler jeg for de pårørende som forsøker å skjule, som setter opp en «vellykket» fasade og som hjelper og støtter rusmisbrukeren på alle mulige måter. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan de har det. En periode i livet mitt gråt jeg hver bidige dag. Det ble en vane. En periode trodde jeg det var slik det var. For jeg kunne ikke huske at jeg hadde levd et liv tidligere uten gråt.

Mulig jeg burde bidratt mer med egne erfaringer og gode råd, men det jeg vet var at ingen råd andre ga hjalp meg den gangen jeg sto midt oppi det. Det som til slutt hjalp meg vekk fra rusmisbrukeren var egne reaksjoner. Det var den morgenen jeg våknet rundt 5 om morgenen – kikket på den illeluktende og snorkende personen ved siden av meg og lurte på om jeg som kun var 29 år skulle kaste bort resten av livet sammen med denne personen. Valget ble tatt der og da og jeg kan ikke si jeg har angret et eneste sekund.   

Nå ser jeg tilbake kan jeg knapt huske sist jeg gråt ordentlig. Kanskje jeg gråt opp de fleste tårene mine den gangen for 13 år siden? Jeg vet ikke. Og de vonde historiene, de ubehagelige følelsene og smerten har jeg gjemt godt i de dypeste og bakerste skuffene i hjernen. Der ligger minnene og bør helst ikke forstyrres. Noen ganger blir minnene likevel hentet fram når jeg kjenner en kjent lukt, opplever en kjent følelse eller får en ny vond erfaring. Da kan jeg gråte så dypt og hardt og vondt at jeg blir helt redd for meg selv. Så jeg stapper alt tilbake i skuffen og håper at nøkkelen en vakker dag forsvinner. Eller at det ikke lenger gjør vondt når det slipper ut. 

Setter jeg opp regnskap for meg selv er lista på minus-siden lang og fæl. På pluss-siden står kun en eneste ting. Man vokser på alle erfaringer. Og det jeg lærte i det parforholdet har vært en verdifull erfaring som har gjort meg til det mennesket jeg er i dag – en person som forhåpentligvis er mer tolerant og forståelsesfull enn om jeg ikke hadde levd med en rusmisbruker. 

Vi ga forresten 200 kroner til innsamlingsaksjonen. En flau liten 200-lapp. Det var da noe. Hipp hurra for de som står på og som gjør en forskjell for de som trenger hjelp. Dere fortjener all den hjelp dere kan få. Jeg beklager at jeg ikke orket å gjøre mer akkurat nå. Jeg er bare en struts med bitteliten forstand i dag.

Soga om den stygge galleblæren – kapittel 1

Denne historien begynner i slutten av april i år. Det var da jeg for første gang ble klar over at jeg hadde en galleblære. Det vil si – til å begynne med visste jeg ikke hva det var. Jeg bare våknet med kjempevondt i brystet. Det var en dump smerte som man ikke kunne definere hvor kom fra. Det gjorde vondt i hele brystet oppunder ribbeina, og det gjorde vondt i ryggen. Smerten var så intens at jeg trodde jeg skulle dø. Men jeg gjorde ikke noe annet enn å bli liggende i senga og vente på døden. Noe annet orket jeg ikke. Men jeg døde ikke. Utpå ettermiddagen dagen etter gikk det over. Da hadde jeg ligget uten å orke å høre på musikk eller lese eller noe annet. Jeg bare var i vondten. 

Så gikk det et par dager og alt var såre vel. Inntil smerten kom igjen. Jeg slukte smertestillende, men de hadde ingen effekt. Mannen min hadde omgangssyke og var elendig. Han mumlet noe om at jeg kunne ringe legevakta mellom doturene sine. Og til slutt gjorde jeg det. Etter å ha rullet rundt på badegulvet, prøvde alle mulige stilinger, spydd spontant (av smerte tror jeg) og vandret rundt i huset og mjauet som en katt. Legevaktdamen spurte litt og antydet luftsmerter før hun sa at jeg burde komme en tur. Huff! Også luftsmerter da gitt. Bare tanken på å bli avvist fikk jeg til å gå tilbake til sengen og fortsette å puste meg gjennom smertene. Inntil det ganske enkelt var nok! Så før jeg klarte å stoppe meg selv dro jeg på meg klær og satte jeg i bilen uten å vekke noen. 

Det gikk forholdsvis bra. Ved IKEA kjente jeg meg kraftig svimmel og tenkte at nå besvimer jeg. Men jeg stoppe bilen i kollektivfeltet og pustet dypt med hodet ned til det gikk over. Så kjørte jeg videre til legevakten. Det gikk over all forventning. Jeg fikk komme rett inn og ligge i seng! Snille pleiere kommenterte at jeg var både blek og klam og syntes synd på meg. Og en hyggelig utenlandsk lege undersøkte meg litt før han tydeligvis hadde en diagnose klar. Ikke at jeg fikk vite det. Men jeg hørte han snakket med noen og sa noe slikt som «Jeg har en dame her, jeg tror hun har …..titt». (kolecystitt har jeg lrt at det heter i ettertid). Og siden jeg var eneste dame der akkurat da så tok jeg for gitt at det var meg. Det gikk over all forventning. Ingen snakket om luftsmerter, men isteden ble dørene åpnet, og jeg fikk vandre inn på akuttmottaket. 

Nye leger og nye undersøkelser og endelig en fantastisk deilig sprøyte i rumpa som fjernet smertene. Og dermed ble det innleggelse på kirurgisk avdeling. Makan! Tenk innleggelse på sykehus! Også jeg da – som alltid er frisk. Det var betennelse i galleblæren. Han ble litt overrasket mannen min da jeg ringte kvart over seks om morgenen og fortalte at jeg lå på sykehuset. 

Det ble to netter på sykehus før jeg kom hjem på permisjon. Jeg lå med antibiotika i armen og følte meg egentlig ganske frisk. Men permisjonsnatta ble dum. Da kom smertene igjen. Og mannen kjørte meg inn på avdelingen igjen. Da var sengen min tatt og avdelingen var stuende full. Så jeg fikk ligge på et «rektoskopirom» så trangt og lufttomt som overhodet mulig. Men en solid smertestillende sprøyte i låret gjorde at jeg ga beng i det meste akkurat da. Og neste ettermiddag reiste jeg hjem igjen smertefri og med løfter om fjerning av galleblære når det hadde gått noen måneder. Jeg som tidligere ikke engang ante hva galleblæra gjorde eller at man kunne leve foruten den. 

Nå vet jeg at galleblæra sitter i underkant av leveren. Når leveren danner gallevæske renner dette ned i galleblæra. Og galleblæra spruter ut den oppsamlede og fettnedbrytende gallen når man spiser fet mat. Praktisk. Men om man da ikke har noen galleblære så fortsetter bare leveren å produsere gallevæske. Uten galleblære sildrer gallen bare ned i tarmen og gjør jobben sin der. Gallen drives ut av muskelsammentrekninger i gallegangen, og hvis gangen er tilstoppet av en stein, får man kolikkaktige, krampelignende smerter øverst i magen. 

Det ble sykemelding for meg halve mai. Litt slapp var jeg nok av all antibiotikaen, men været var bra og jeg tok det med ro og koste meg hjemme. Og det kom ikke flere fæle anfall resten av den måneden.

Hei mamma! For en gave det er!

Jeg har en datter (og forøvrig også en sønn). Hun er ni år, vimsete og søt og med diagnosen oppmerksomhetssvikt. Og jeg syns hun på mange måter er ganske fantastisk.

I dag skulle vi på Taekwondoo for andre gang. Siden det begynner kl. 17.00, og jeg slutter kl. 16.00 på jobb så sier det seg selv at det er knapt med tid. Hun gikk tidlig fra SFO i dag og da jeg kom hjem hadde hun stekt fiskepudding og dekket bordet. Det var første gang hun laget middag alene. Det var også første gang hun gikk alene hjem. På vei inn fra bilen møtte jeg denne nydelige hilsenen.

Heldigvis hadde jeg kamera i veska. For noen timer senere var alt nedsnødd. Ved siden av skrev jeg et hjerte med navnet hennes inni. Da hun så det lyste hele ansiktet hennes.

Hun er morsom å prate med, datteren min og vi ler av de samme tingene. Allerede som liten unge overrasket hun oss med en herlig sans for humor og en smittende latter som kom helt fra tærne. En sånn latter man gjerne skulle hatt selv, men dessverre ikke har fått utdelt.

På søndag var vi i kirken i barnedåp. Det var min nevø som skulle døpes, og jeg var stolt fadder. OK, så løper vi ikke ned kirkedørene, men det er fint å være kirken når man først har kommet seg dit. Under dåpen ble det sunget en dåpssalme. Og der – midt i sangen – (jeg nyter nemlig å synge ut i kirken, det er så god akustikk der) kom det et par vers som slo meg fullstendig ut.

Det skjer et under i verden
hver gang et barn blir til,
over det gryende livet
lyser Guds skapersmil

Refr:

Ingen på jorden er himlen så nær

som barnet han tar i sin favn,

som barnet han tar i sin favn

Det skjer et under når barnet
møter oss hud mot hud
øynene speiler Guds himmel,
gir oss et glimt av Gud.

Der og da kom tårene piplende, stemmen brast og jeg ble stående og tenke tilbake på det øyeblikket datteren min ble født. Hud mot hud, øynene speiler Guds himmel. Akkurat sånn var det. Hud mot hud, den vidunderlige følelsen av varm, myk unge under hendene mine, og et klokt og allvitende blikk som møtte mitt. Vi lå der hele dagen og stirret på hverandre. I hvert fall føltes det sånn.

Hun må ha merket at jeg gråt, for plutselig kom hånden hennes stikkende inn i min. Så der sto vi og holdt hverandre i hendene. Og jeg kjente at jeg var verdens heldigste mamma.

Dette jeg skriver nå skal jeg titte på når jeg er drittlei av unger, kjefting, masing og rydding. Det er det nemlig mer enn nok av i hverdagen vår. Likevel ville jeg ikke byttet med noen som helst. Disse hverdagsglimtene gir så enormt mye. Nå skal jeg legge meg. Men før jeg går skal jeg snike meg inn på barnerommene og kysse ungene mine, slik jeg gjør hver eneste kveld. Så hvisker jeg «Mamma, elsker deg!» Og alt jeg får tilbake er små grynt eller søvnsukk, men jeg innbiller meg likevel at det må trenge inn i ubevisstheten deres.

Julefeiring på utstilling

I år feiret vi hjemme hos foreldrene mine. Vi var 14 personer totalt. Spesielt invitert var mammas tante på 94 fra Sverige, mammas kusine fra USA og hennes sønn (også amerikaner). For å gjøre det helt tydelig var altså den svenske gamle tanten mor til kusinen fra USA og bestemor til sønnen fra USA.

I vår familie feirer vi som regel veldig tradisjonell jul. Vi pynter huset, vi har juletre og vi spiser ribbe, medisterkaker og alt det gode tilbehøret som finnes. I tillegg hadde søsteren min med seg pinnekjøtt og hjemmelaget stappe. Alle stilte pyntet til trengsel med dresser og kjoler og høye hæler – som vi alltid gjør. Ungene hadde bunader, matrosdresser og eldstemann hadde tilogmed dress. Amerikanerne kommer fra den mer avslappede siden av familien og stilte i litt mer casual klesdrakt.

Og mamma skuffet ikke. Det luktet jul i hele huset, det var fyr på peisen og hjemmelaget dubonnet etter gammel oppskrift servert ved ankomst. Huset skinte og bordet var nydelig. For en jobb hun har hatt! Jeg er glad jeg slapp unna med å ta med en flaske akevitt fra 2005.  Vi er nemlig ikke særlig glade i akevitt mannen min og jeg. Det blir et par nubber til jul og ellers aldri. Tradisjon, tradisjon……

Etter middag gikk vi rundt juletreet. Det var nemlig bestilt julenisse til kl. 19.35 må vite. Amerikanerne ble flakkende i blikket da det ble snakk om juletregang. Dette var de ikke vant til. Mammas kusine deltok litt, men sto ellers sammen med sin sønn og iakttok. Og jeg skjønner godt vi må ha vært et fascinerende syn. Hele storfamilien Fryd i intens sang, søster ved pianoet og stor innlevelse fra alle. Vi avsluttet med «På låven sitter nissen» med full koreografi – skotting, truing med stor skje og ikke minst et synkronisert kjempehopp som gjorde at hele gulvet ristet. Og vil du tro det! Nissen kom!

Ungene jublet! Det har vært litt usikkert om nissen ville komme i år siden det har vært flere av barna som har erklært at nissen ikke finnes. Men på julaften var det helomvending og alle trodde på ham da han gikk. Koselig nisse var det også – han tok den vanlige nubben på styrten og takket pent for seg før han tuslet ut på lakksko. Han sa han skulle hjem, men det så ut som han gikk opp til naboen…

Pakkeutdelingen tok selvsagt tid, men det var vellykket og stor jubel. I det hele tatt en fin julaften. Men jeg kan ikke fri meg fra at vi var et interessant studieobjekt for noen som aldri har sett maken til merkelig julefeiring. Amerikanerne tok massevis av bilder og jeg tenker at de opplevde oss som kjempeeksotiske. Tilogmed skitne tallerkener og og oppvask tok de bilder av. Og gangen rundt juletreet ble filmet. Dette blir sikkert kjempemorsomt å vise frem vel hjemme i Junaiten.

Jeg er litt stolt over vår flotte julefeiring. Og at noen har så lyst til å oppleve norsk jul at de kommer helt fra California for å beundre våre tradisjoner. Og la det være klart at dette var veldig hyggelig mennesker som deltok aktivt og behandlet oss med respekt. Hvorfor føler jeg meg da som en interessant «innfødt»?  Men jeg tror i det minste min tremenning fra USA aldri kommer til å glemme den gangen han feiret jul i Norge.

Jeg er blitt voksen og tør å innrømme at jeg liker gospel, blues og jazz

Det ene utelukker jo heldigvis ikke det andre, men nå er det sagt i all offentlig. Jeg liker gospel, blues og jazz veldig godt. Også liker jeg klassisk musikk, korsang og opera. Og i kveld har jeg sittet og lagt inn masse av de gamle CD’ene i hylla på PC’en slik at jeg kan ha dem på iPod’en også. Den fine iPod’en som er full av «riktig» og «kul» pop og rock samt litt barnemusikk for ungenes skyld.

Det har tatt meg lang tid å komme hit at jeg kan innrømme dette. At jeg faktisk i ensomme stunder velger jazz og blues fremfor mer mainstream musikk. Og når TV’en står på og debattantene diskuterer så spruten står i Standpunkt, Brennpunkt og Rikets røst sitter jeg her foran PC’en med øreklokker på hodet og digger opera og gospel mens jeg småsynger inni meg. Jeg gir visst litt beng hva som er politisk korrekt. For hvem velger vel å bli sur og irritert over kranglingen på TV når man kan kose seg med musikk og egne tanker.

Det er litt trist at smaken min ikke å noen måte deles av f.eks. min ektemann. Til gjengjeld er ikke jeg så glad i hans smak heller – i hvert fall ikke ytterpunktene. Men vi møtes på midten med god gammeldags popmusikk, heldigvis. Ellers ville det blitt kjedelige bilturer.

IPod’en min har hjulpet meg langt på vei til å skjønne min egen smak. Jeg må ha vært litt ubevisst tidligere – bare likt musikk uten å definere hva jeg likte eller hvorfor. Med iPod’en lager jeg spillelister med artister jeg liker og favoritter og kosemusikk. Også ser jeg på sjanger og oppdager at det faktisk er et mønster.

Allerede den første uken med iPod’en fikk jeg denne lykkelige lille følelsen av at på denne lille duppeditten kan jeg stappe inn MIN musikk og høre på den uten at noen ler eller gjør narr eller ber meg slå av den fæle jazzen. For en frihet! For en vidunderlig frihet å kunne velge bort musikk jeg ikke liker, og faktisk fokusere på det som er mitt. Før hørte jeg alltid på radio, men ble irritert over hvor utrolig lite variasjon det var i musikkutvalget. Hvis en låt er litt hott så går den flere ganger om dagen. I hvert fall hvis du hører på P3 eller P4 – ingen sammenligning av de to forøvrig.

Nei, nå laster jeg ned favorittprogrammene på podcast – uten den musikken som irriterer meg. Og når jeg vil høre på musikk så velger jeg selv den musikken jeg vil ha. Før måtte man ha med eg enorme hauger med CD’er på tur. Nå holder det med en pitteliten iPod eller mp3-spiller på baklomma så har man plutselig mange tusen sanger å velge mellom.

Jeg tror jeg liker å bli voksen. Jeg liker å velge selv og det er deilig å endelig komme ut av skapet og innrømme hvor jeg står uten å skjemmes.

Nei, jeg er ingen musikksnobb. Det tror jeg nok ingen ville kalle meg. Og jeg skal bli veldig mye eldre før jeg begynner å like hardingfele og trekkspill. 🙂

Akterutseilt?

Skip o hoi! Det var en gang i tiden at folk hadde god tid. Da seilte man seilskuter over havet og en reise tok flere måneder. Men de som reiste ut var jo de som egentlig ville ut og frem og se noe nytt. De andre som ble igjen hjemme var de akterutseilte. De akterutseilte var de som aldri kom noen nye steder, lærte nye ting eller opplevde noe nytt.

Nå kan man hoppe på et fly eller tog og komme seg nær sagt hvorsomhelst. Og man kan utdanne seg og bli nesten akkurat det man har lyst til. Bare man gjør de rette valgene og hopper på i tide.

Vi står overfor massevis av valg hele tiden. Noen av valgene hopper man på og henger med i svingene. Andre lar man gå. Selv lot jeg for eksempel tidlig karrieren som fotballspiller eller langrennsløper gå fra meg. Det var muligens et slags bevisst valg. Moren og faren min valgte å melde meg inn i kor istedenfor musikkorps. Derfor lærte jeg aldri noe blåseinstrument – neida det er ikke for seint å lære det ennå, men skulle man blitt god burde man hoppet på toget den gangen det gikk. Jeg ble i det minste over gjennomsnittet god til å synge.

I dag forsto jeg at datteren min var for gammel. Vi har gått på skøyteskolen i kunstløpklubben tre sesonger. Jentungen begynte da hun var 8 år. Underveis er mindre jentunger blitt plukket ut av skolen og sendt videre til aspirantkurs. Men ikke min datter. Hun er visst for gammel. For jeg syns virkelig hun er flink (myrsnipe). Det er mulig jeg valgte bort hennes mulige karriere som kunstløper da jeg unnlot å melde henne på i 6-års alderen.

På følgende områder er jeg IKKE akterutseilt:

• data (jeg jobber med data, leker med data, bruker det som verktøy, oppslagsverk og underholdning)
• musikk (her lot jeg toget gå fra meg da jeg fikk unger. Jeg sluttet faktisk å høre på musikk eller lage musikk selv i en lang periode. Da jeg plutselig våknet opp av småbarntiden kastet jeg meg frem og klarte å slenge meg på siste vogn på toget)
• matlaging (om ikke helt i teten så henger jeg med så vidt det er)
• bilkjøring. Så lenge jeg slipper å lukeparkere.
• tekniske duppeditter. Jeg simpelthen elsker dem.

Disse togene har definitivt gått for meg.

• Alle typer idrettskarriere. Mulig jeg kunne prøvd stillestående skyting hvis det ikke var for dårlig syn.
• Modellkarriere. Liten og rund, I don’t think soooooo….
• Sangkarrieren. Jeg var der! Jeg kunne valgt annerledes. Jeg valgte det bort fordi jeg hadde fått meg kjæreste og ikke hadde tid til å reise til Sverige og studere sang. 😦
• Håndarbeide. Det begrenser seg til blånisseluer, men det klarer jeg fint.
• Mote og sminke. Her føles det helt klart som om man hinker etter på krykker, tafatt og hjelpesløs.
• Spill – alle typer data og TV-spill. Vi har playstation 2, men jeg interesserer meg minimalt for det. Alle nettspill kjeder meg – bortsett fra muligens gode gamle Tetris og en enkel kabal i ny og ne.

Jeg har akseptert mine egne valg og konsekvensene av dem, men søren så leit det er å se at ungenes valgmuligheter snevres inn. Sukk.

Frydefull drapsmaskin

Det er jeg som er drapsmaskinen. En ond drapsmaskin. Noen ganger føler jeg meg som Tommy (Calvin) som liker å leke at han kan utslette hele samfunn. Og der er jeg også. En ond hersker som truer et samfunn av små sølvskimrende dyr med en skjæbne verre enn verst. Nemlig «splattedøden» i møte med min onde fot – eventuelt hånd – hvis den er nærmest.  

Jeg sakser fra Wikipedia:

Sølvkre (Lepisma saccharinaer) et lite insekt som tidligere har blitt regnet under børstehalene.

Utseende
De voksne dyrene er mellom 7 og 12 mm lange. Sølvkre er et vingeløst insekt og har en kroppsformen er dråpeformet, noe flattrykt, langstrakt og jevnt avsmalnende bakover. De små, flate dyrene kan lett gjemme seg i sprekker og lignende. Kroppen er dekket av små, blanke skjell, og bakerst har dyret tre lange haletråder.

Levevis
Sølvkreet trives best på varme steder med høy luftfuktighet, og vi finner dem gjerne på badet eller på kjøkkenet. Det er et nattaktivt insekt. Det vil si at det er lyssky og aktivt i mørket. De rømmer fra lyset om man kommer inn på badet og slår på lysbryteren. Flukten er hurtig med typiske raske, buktende / svømmende bevegelser, derfor har de fått navnet «sølvfisk» på folkemunne. Om dagen gjemmer de seg bort i sprekker, under gulvfliser og gulvbelegg, under kjøkkenbenker, bak fliser og paneler osv. De kommer frem i mørket (om natten) for å spise på alle slags stivelses- og sukkerholdige stoffer som brødsmuler, mel, såperester, tapetklister osv. De spiser også proteinholdige stoffer som f.eks. døde insekter. I tarmen har sølvkreet enzymer som gjør at de også kan fordøye papir. Dette gjør at de i noen tilfeller opptrer som skadegjørere i museer og arkiver ved at de gnagerseg inn i bøker, frimerkesamlinger m.m.

 

Det er altså denne fossil-lignende og sjarmerende kameraten jeg snakker om. Før jeg flyttet til dette huset (bygget i 1963) hadde jeg aldri sett et slikt kryp. Men her i huset trives de visst veldig godt skal man dømme etter bestanden.

Hver morgen når jeg står opp (jeg står alltid opp først) og slår på lyset på badet piler de små «vennene» til alle kanter for å gjemme seg. Da gjelder det å være rask. Og jeg er forbausende rask om jeg skal si det selv. I dag tråkket jeg på 5 stykker kun i løpet ca 30 sekunder. Istedenfor å irritere meg har jeg nemlig bestemt meg for å gjøre kampen mot disse husdyrene til en sport.

Ungene mine har jeg også trent opp. Tidligere ropte de på meg med dirrende finger når en av disse kjappingene forsøkte å krysse gulvet foran dem. Og mor kom og trampet. Nå tramper de selv! Jeg kjenner jeg er stolt. Mannen min er ikke like rask som meg. Dessuten ser han litt dårlig så jeg tror ikke han legger merke til dem. Men ser han en så trampes det der også. De blir forresten ofte fanget i feller i form av badekar, vaskekummer, gryter og lignende steder med bratte kanter. Er de i badekaret eller vasken setter jeg på kokende vann og spyler dem ned i sluket. Da forandrer de farge akkurat som reker. Bare at disse blir lysegrå og gjennomsiktige istedenfor røde.

De trives best på badene våre – og aller best på badet nede, der det er masse varme i gulvet og tørkestativ til famliens tøy. Selvsagt er det fuktig der. Det er jo et bad som brukes til tøytørk, jo!

Jeg har lest meg opp på fenomenet og funnet at en voksen hunn legger ca 100 egg og kan leve i 2-4 år. Det sier seg selv at det kan bli mye tramping for meg fremover. Men jeg kommer ikke til å gi meg. Ikke pokker. Selv om jeg egentlig skjønner at dette krypet har overlevd både dinosauruser og mammuter, og sannsynligvis kommer til å fortsette å herje i gamle hus inntil menneskeheten er erstattet av mer avanserte skapninger.

For uansett hvor mye jeg leser får jeg ikke noen veldig gode råd, annet enn å spraye litt, fjerne fukten og støvsuge istedenfor å vaske. For ikke snakke om å ha det kjøligere. Og da hadde vi nok fått det koselig på badet tenker jeg. Ingen dusjing og ingen vasking, jippi. Jeg er sikker på at Ole, Dole og Doffen og andre skitne fyrer hadde digget det. Selv tramper jeg heller noen ekstra tramp hver morgen på mitt gulvvarme bad, samtidig som jeg dusjer med god samvittighet.

Forøvrig håper jeg at de sølvkreene som overlever forteller eventuelle innvandrersølvkre at hjemmet mitt styres av en nådeløs diktator med jernfot og utsøkte torturmetoder. Slik at ingen sølvkre med vettet i behold vil finne på å søke oppholdstillatelse i dette terrorhuset.