Så er det julekorttid igjen – lenge leve REMA 1000

Urk! Jeg er egentlig en idiot. Jeg har innbilt meg at jeg må gjøre litt mer enn alle andre. Jeg har innbilt meg at det ikke holder med det vanlige bildet av ungene og de obligatoriske god jul og godt nytt år som er ferdigtrykt.

Så hvert år har jeg diktet en sang. Eller jeg har laget en morsom tegneserie. Eller noe annet døvt. Og solt meg i glansen når noen sier ting som «Du er så kreativ, du!». Og hvert år forbanner jeg meg selv fordi jeg har påtatt meg å være hun kreative som gjør det pittelitt annerledes. Det holder fint med et bilde av ungene og ferdigtrykt tekst. Virkelig.

I år tenkte jeg å gjøre noe morsomt. Som f.eks. vinkle hilsenen mot finanskrisen og gjøre en GAP-analyse. As-is situasjonen (2008) og to-be planen (2009). Mrsmt, liksom. Jeg har alt klart. Julehilsenen ligger her på maskinen min. Det er bare å trykke enter så har jeg bestilt 50 stk morsomme julehilsener. Det er bare det at jeg egentlig ikke syns det er morsomt selv. Og det er da det slår meg: REMA 1000. Det enkleste er ofte det beste. Jeg tror nesten jeg kjører en standardløsning i år. Den som fant på det slagordet er genial. Og REMA 1000 går ned i alles bevissthet med et supert slagord. Og jeg lager standardjulekort som fungerer kjempefint. God jul og godt nytt år.

Reklame

Hei mamma! For en gave det er!

Jeg har en datter (og forøvrig også en sønn). Hun er ni år, vimsete og søt og med diagnosen oppmerksomhetssvikt. Og jeg syns hun på mange måter er ganske fantastisk.

I dag skulle vi på Taekwondoo for andre gang. Siden det begynner kl. 17.00, og jeg slutter kl. 16.00 på jobb så sier det seg selv at det er knapt med tid. Hun gikk tidlig fra SFO i dag og da jeg kom hjem hadde hun stekt fiskepudding og dekket bordet. Det var første gang hun laget middag alene. Det var også første gang hun gikk alene hjem. På vei inn fra bilen møtte jeg denne nydelige hilsenen.

Heldigvis hadde jeg kamera i veska. For noen timer senere var alt nedsnødd. Ved siden av skrev jeg et hjerte med navnet hennes inni. Da hun så det lyste hele ansiktet hennes.

Hun er morsom å prate med, datteren min og vi ler av de samme tingene. Allerede som liten unge overrasket hun oss med en herlig sans for humor og en smittende latter som kom helt fra tærne. En sånn latter man gjerne skulle hatt selv, men dessverre ikke har fått utdelt.

På søndag var vi i kirken i barnedåp. Det var min nevø som skulle døpes, og jeg var stolt fadder. OK, så løper vi ikke ned kirkedørene, men det er fint å være kirken når man først har kommet seg dit. Under dåpen ble det sunget en dåpssalme. Og der – midt i sangen – (jeg nyter nemlig å synge ut i kirken, det er så god akustikk der) kom det et par vers som slo meg fullstendig ut.

Det skjer et under i verden
hver gang et barn blir til,
over det gryende livet
lyser Guds skapersmil

Refr:

Ingen på jorden er himlen så nær

som barnet han tar i sin favn,

som barnet han tar i sin favn

Det skjer et under når barnet
møter oss hud mot hud
øynene speiler Guds himmel,
gir oss et glimt av Gud.

Der og da kom tårene piplende, stemmen brast og jeg ble stående og tenke tilbake på det øyeblikket datteren min ble født. Hud mot hud, øynene speiler Guds himmel. Akkurat sånn var det. Hud mot hud, den vidunderlige følelsen av varm, myk unge under hendene mine, og et klokt og allvitende blikk som møtte mitt. Vi lå der hele dagen og stirret på hverandre. I hvert fall føltes det sånn.

Hun må ha merket at jeg gråt, for plutselig kom hånden hennes stikkende inn i min. Så der sto vi og holdt hverandre i hendene. Og jeg kjente at jeg var verdens heldigste mamma.

Dette jeg skriver nå skal jeg titte på når jeg er drittlei av unger, kjefting, masing og rydding. Det er det nemlig mer enn nok av i hverdagen vår. Likevel ville jeg ikke byttet med noen som helst. Disse hverdagsglimtene gir så enormt mye. Nå skal jeg legge meg. Men før jeg går skal jeg snike meg inn på barnerommene og kysse ungene mine, slik jeg gjør hver eneste kveld. Så hvisker jeg «Mamma, elsker deg!» Og alt jeg får tilbake er små grynt eller søvnsukk, men jeg innbiller meg likevel at det må trenge inn i ubevisstheten deres.

Juleposten er i boks!

Jepp! Enda en av de faste juletradisjonene er nå gjennomført. Og vi haker av på listen over ting vi håper å rekke før jul. For alt sammen rekker vi aldri.

Og tradisjonen tro har jeg måttet prestere en omskrevet julesang. Den frydefulle mannen står så kjekt og sier «kan du ikke slenge på en sang slik som du pleier?». Og dumme meg er i gang før jeg rekker å tenke ordet nei!

HEI HÅ – NÅ ER DET JUL IGJEN

JULEN, JULEN, JULEN DEN ER HER, MED JULENEK OG GRØNNE JULETRÆR
KANSKJE BLIR DET SNE I ÅR, SÅ JULESTEMNINGEN VI FÅR.
JULESTRESSET ER JO HER PÅ NY, PENGENE DE FLYR SOM BARE FY.
SANG OG SPILL I SHOPPELAND, DER HØRER VI VEL HJEMME.

HEI HÅ, NÅ ER DET JUL IGJEN
VI KJØPER JULEPYNT OG STÅR I KØ IGJEN.
HEI HÅ, BLI MED Å SYNG MIN VENN
FOR HER ER FAR OG MOR OG JULERENN
OG KONTO’N VÅR BLIR TOM IGJEN.
HEI, KJÆRE UNGER KOM I SVING,
VI KJØPER JULEMAT OG LØPER RUNDT OMKRING.
HEI HÅ, DET ER VEL INGENTING,
SOM KAN LA VÆR’ Å VÆRE SPRØ NÅR DET ER JUL!

JEG GIKK MEG OVER SJØ OG LAND, DER MØTTE JEG EN GAMMEL MANN
HAN SA, HAN SÅ, HAN SPURTE SÅ: HVOR HØRER DU VEL HJEMME?
JO, JEG HØRER HJEMME I SHOPPELAND, I SHOPPELAND, I SHOPPELAND
OG ALLE DE SOM SHOPPE KAN, DE HØRER HJEMME I SHOPPELAND

HEI HÅ, NÅ ER DET FERIE SNART,
OG DE SOM SLØVE KAN, ER HJEMME I FERIELAND
KOM SÅ GÅR VI RUNDT OM EN ENEBÆRBUSK, LITT UTPÅ JULEMORGEN

HEI HÅ, NÅ ER DET JUL IGJEN,
NÅ KOMMER ROEN FREM I FRA SITT SKJUL IGJEN
HEI HÅ, BLI MED Å SYNG MIN VENN,
FOR HER ER TRYGVE OG SUSANNE VÅR,
OG INGUNN MED SIN JØRGEN STÅR,
OG SYNGER; DET BLIR JUL IGJEN!
NÅ ER DET JUL! IGJEN!

Sånn! Da er det bare å sette seg til og pakke inn noen av gavene vi kjøpte i går.

Å suge et egg

Jentungen kom hjem i går med beskjed om at alle barna måtte ha med seg minimum ett ferdig utblåst egg på skolen i dag. De skulle pynte dem til påske. Jeg klarte å fortrenge det helt til i dag morges. Jeg har vel for pokker aldri blåst ut et egg! En liten stund var jeg fristet til å late som jeg ikke hadde lest lappen i det hele tatt. Men som den gode moren jeg er ville jeg jo ikke at ungen min skulle sitte og gråte mens de andre dekorerte sine utblåste egg til påske. Så til verket:

Jeg har lest hvordan det gjøres; man tar en nål og stikker hull i hver ende av egget. Så blåser man hardt. Jada, jeg blåste og stakk og stakk og blåste. Bittebitte små dråper av seig eggehvite dryppet ut av det lille hullet. Større hull = litt større dråper. Jeg var blå i ansiktet. Dette ville ta for lang tid og tid har man lite av om morgenen i det frydefulle hjemmet. Så jeg begynte å suge. Kald, klissen eggehvite skled inn i munnen. Spytt og sug, spytt og sug! Guttungen sto ved siden av med bekymret mine. «Kaster du opp, mamma?». «Det er ikke langt fra» gurglet jeg og brakk meg i kjøkkenvasken.

Endelig var eggenhviten borte og jeg kunne blåse ut det gule i en flott stråle. Det ble med ett egg! Det får jaggu holde. Neste gang jeg får slike beskjeder skal jeg «glemme» lappen, eller overlate det hele til mannen i huset. Han kan ha godt å få litt gørr i munnen han også.

Frydefulle spor på nettet

I dag slettet jeg profilen min på Nettby. Jeg hadde helt glemt at jeg fantes der – jeg regget i november, lekte litt i desember og januar og deretter glemte jeg hele greia. Men der lå profilen min med både bilde, gjestebok og en bitteliten blogg. Hadde ikke en kollega nevnt Nettby hadde jeg nok aldri husket på det. Huff. Jeg tror jeg finnes på Blink også. Om jeg bare husket passord og brukernavn skulle jeg slettet meg forlengst.

Jeg har brukernavn på Ellos, H&M, Trumf og en hel haug med andre nettsteder og nettbutikker jeg overhodet ikke husker jeg har registrert meg på. Det ligger haugevis av mine private bilder på Extrafilm, Preus Foto, FotoKnudsen og sikkert et par andre steder også. Det hender jeg blir minnet om det når jeg får reklame på mail. Herreguuud. Glemte jeg å klikke av boksen om at jeg ikke ønsket å bli kontaktet?

Jeg har minst 4 mailadresser jeg oppsøker regelmessig for å lese mail. 3 hjemme og en på jobb. I tillegg har jeg flere mailadresser som jeg har sluttet å sjekke – bl.a. hotmail som rant så full av spam at jeg ikke orket å sjekke den lenger. Ja, og da nevner jeg ikke engang de mailadressene jeg har opprettet til ungene og mannen.

Jeg betaler for to domener. Det ene bruker jeg bare for å en kul mailadresse med fornavnet og etternavnet vårt på hver sin side av alfakrøllen. På det andre har jeg en slags hjemmeside som ikke har blitt oppdatert siden jeg laget den. Ja, med unntak av de private bildene jeg har lagt der da.

Tidligere hadde jeg ICQ. Jeg har sikkert brukernavn og ID der fortsatt. Hvis jeg hadde husket det. Jeg har hatt Yahoo Messenger også. Nå bruker jeg litt MSN Messenger hvis jeg husker å slå den på.

Hvor mange forum jeg har registrert meg på har jeg ingen peiling på. Mellom 10 og 20 kanskje? Ikke så mange, sier du? Neida, det finnes veldig mange flere der ute. Noen av forumene sporene mine ligger på har vel blitt lagt ned for lenge siden. Eller mine presentasjoner og små tråder har blitt arkivert for lengst. Hva vet jeg? Jeg debuterte jo som forumist på SnartMamma for over 6 år siden. Tenk at jeg gadd å sitte der og diskutere magestørrelser og utlevere magemål og fødselsdetaljer. Siden gikk jeg videre til NybaktMamma før jeg havnet på Mingle – mitt forumhjem. Med 6 års daglig forumbruk og debattering har jeg nok lagt igjen solide spor på internettet.

I fjor vår påbegynte jeg en blogg. Den døde etter to måneder. Men selv om jeg forlot den så ligger den altså der fortsatt. Jeg burde kanskje slettet den. Men jeg har et par gode innlegg der selv om det meste er like pludrete som det jeg skriver her. Jeg har oppsøkt den igjen nå og har funnet i hvert fall én ting jeg ønsker å videreføre i denne bloggen. «Dagens Fryd» var en god idé.

Når jeg leser hva jeg har skrevet her får jeg nesten litt angst. Ikke det at jeg tror at lille meg er interessant nok til at noen ville forsøkt å lete opp all informasjon om meg på nett. Men tenk om…. tenk om jeg ble myrdet…. eller mistenkt for en forbrytelse og man søkte gjennom PC’en min og fant alt om meg. Tenk om en gal person bestemte seg for å samle sammen alt. Neida, jeg er stort sett ikke flau over det jeg har gjort. Jeg har vært ærlig og real og ikke drevet hverken med baksnakking eller løgner. Men likevel. Det er litt skummelt å tenke på. Jeg tror jeg må tenke på noe helt annet nå. Som f.eks.:

Dagens Fryd: Februarsokken er ferdig!

Strikking liksom

På min vandring i bloggerverdenen snubler jeg over den ene håndarbeidsbloggen etter den andre. Siden disse bare gir meg dårlig selvbilde hopper jeg fort ut av dem og vandrer videre.

I dag har jeg vært håndarbeiderske. Jeg strikket en sokk i november. Så strikket jeg partnersokken i desember. Det var hardt arbeide, men jeg var veldig stolt over å ha knekket sokkekoden (med oppskrift såklart).

I januar igangsatte jeg arbeidet med det neste sokkeparet og resultatet var en sokk. Nå går februar mot slutten og den ene sokken har ligget der og ventet og ventet på en partner. Jeg ville nok brutt sokkeskjemaet på 1 sokk i måneden om ikke min sønn hadde snublet over den enslige sokken, oppdaget at den passet perfekt og forlangt at jeg måtte strikke en til som passet.

Det hadde enda gått an å strikke om det ikke var for at jeg stadig gjorde feil. Jeg bruker mer tid på å plukke opp mistede masker og strikke bakover til feilstedet enn jeg bruker på konstruktiv strikking. Skal ikke liksom øvelse gjøre mester? Hvordan kan det ha seg at enkelte strikker et par sokker på en kveld, mens jeg kan sitte en hel kveld og kun ha ferdig vrangborden? Gjør de ikke feil? Må de ikke tenke seg om og klundre og knote i det hele tatt? Mister de ikke pinnene ut av maskene slik at de må bruke masse tid på å plukke opp de tapte maskene?

Jeg har alltid ønsket meg en bestemor til ungene som strikket sokker og andre nyttige plagg til dem. Det har jeg ikke, så jeg forsøker tappert å strikke selv. Og innser at jeg aldri, aldri, aldri kommer til å bli en strikkende bestemor.

Den store bolledagen

For noen dager siden plukket jeg med meg et par poser med «bollemel» på butikken. Det var på tilbud må vite. Kjekt å ha, tenkte jeg. Lørdag ettermiddag fikk jeg tilfeldigvis øye på en reklame for fiks ferdig bakeri-bakte og fylte fastelavensboller. Fastelaven, ja! Jeg rakk å ringe mannen og be ham kjøpe gjær og kremfløte før butikkene stengte. For fiks ferdig bakeri-bakte og fylte fastelavensboller høres faktisk ikke godt ut i det hele tatt!

I dag bakte jeg boller med ungene. Ungene fikk et kurs i baking med gjær, om gjærens egenskaper og hvilke temperaturer gjæren trives i. En flat liten bolledeig vokste fascinerende nok til et stort og høyt bolledeigtårn. Og de lærte at om man spiser gjærdeig så fortsetter den å utvikle seg i magen og man får trommemage og raper gjær. Vi utforsket bollebakekunsten. Blir det finest boller hvis man runder hånden og ruller bolledeigen mot kjøkkenbenken, om man ruller den i hånden, eller om man bruker «bollekopper» til å rulle dem med? Personnlig foretrekker jeg første alternativ.

Vi pisket krem og hentet opp det o-så-hellige-selvlagde-jordbærsyltetøyet fra fryseren. Så kom besteforeldrene på bollebesøk og alle spiste minst to store, ovnsvarme boller hver med krem og syltetøy. Slike dager føler jeg meg litt flink. For å bake fastelavensboller er en ting som man kan risikere at ungene husker til de blir voksne.

Men de kommer aldri til å vite at mor hadde glemt hele fastelaven, og at det bare var ren flaks at jeg hadde kjøpt bollemel og at butikkene fortsatt var åpne da jeg oppdaget at vi trengte kremfløte og gjær. De oppdaget heller ikke at jeg bråtinte jordbærsyltetøy i varmt vann rett før besteforeldrene dukket opp.

Jeg er ekspert på å få ting til å se velplanlagt ut, når det egentlig bare er flaks og erfaring som får det til å se slik ut. Lurer på om jeg noensinne kommer til å bli den velstrukturerte supermammaen jeg innbilte meg at jeg kom til å bli en vakker dag.

Den der samvittigheten

Ja, jeg skjønner jo at den har en slags funksjon. Den kan hindre oss i å leve ut alle innfall og gjøre akkurat det som passer oss. For det er jo ikke sikkert det er passer alle andre at vi er fullstendig egoist.

Men sett at man f.eks. har mann og barn og det er helg og solen skinner og man egentlig burde spent på seg skiene og gått tur med familien i skog og mark – med ski på beina. Sol, appelsin, røde kinn og hvite flater. Det ser jo unektelig ganske så romlemantisk ut. Men man har egentlig ikke lyst på tur i skog og mark i det hele tatt. Man har kanskje aldri vært særlig glad i skiturer. Og det er et ordentlig pes og træl å få gjort seg selv og familien sin klar. Ikke er det spesielt gøy å slepe med seg uvillige unger heller.

Så man griper fatt i et annet samvittighetsområde som har ligget der og ulmet i lengre tid. Fotoalbumene. 3 år med digitale bilder ligger pent og usortert i skuffen. Det er et fullstendig virvar i bildene – ikke sånn som i den gode gamle fotofilmens dager. Neida. Så man sorterer og leter og sorterer og putter bildene sirlig inn i plastmapper.

I gamle dager brukte jeg lim og saks og klippet til bildene i morsomme fasonger. Så skrev jeg små tekster under hvert bilde. Nå ligger jeg så langt bak at jeg er fornøyd om bildene havner i plastlommer. Da har jeg dem i det minste i rekkefølge. Men mye av den klippejobben jeg før gjorde med saks har jeg allerede gjort på datamaskinen før de kom så langt som til papirbildet.