Gulrøtter og kattemat – og skummel bysykling

Jeg tror madrassen i sengen egentlig er en god madrass, etter gresk standard. Trolig liker de bare å ligge hardt. I fjor måtte vi legge dyna under lakenet for på den måten få myket opp litt. I dette huset er det ingen dyner så vi ligger steinhardt. Puta er også hard. Så hvordan familien kan ligge purke til langt ut på morgenen er ubegripelig. Har jeg klart å sove til halv ni så må det regnes som godt gjort. Og når man da står opp så går man som en gammel kjerring med krokete rygg og jamrer litt for seg selv. Heldigvis kan man ta et morgenbad og få myket opp vondter. Naboen tar morgenbad. Det er musestille bortsett fra hanene, og jeg sitter i skyggen og ser ut over hagen «vår» og tenker at sannelig er det fint her. Inne på selve tomta har vi intet mindre enn tre staselige oliventrær. De virker gamle og forvridde. I en forlengelse av vår hage er noe som jeg tror egentlig ikke er hverken hage eller vårt, men man må altså inn gjennom vår port for å komme inn på området. Der står ytterligere 8 forvridde oliventrær, et pumpehuset og et hageskur. Utenfor skuret er det satt opp et reisverk der det henger drueplanter. Ingen av de grønne druene er modne. Jeg hadde egentlig håpet det, men skjønner at det er for tidlig. 

I går kom det en dame for å vaske. Vi var ikke helt forberedt på det siden vi nettopp hadde ankommet og ikke hadde rukket å skitne til noe særlig. Hun holdt på lenge, og familien ville ikke gå i veien og ble derfor hengende rundt poolen. Ikke hadde vi helt planlagt denne bassengtiden heller så vi hadde verken håndklær eller eller solkrem med oss. Guttungen og jeg badet. Vi bestemte oss for å lage vårt eget yogaprogram med øvelser og byttet på å være yogainstruktør. Jeg er litt i tvil om hva yogainstruktørene ville ment om programmet vårt, men selv er vi storfornøyde med øvelsene. Formålet er vel å bli sliten, ikke sant? I fjor var det forøvrig ingen som kom og vasket for oss, så jeg kom velutstyrt i år med oppvaskkost, Zalo og mikrokluter. Åpenbart fullstendig unødvendig. Planleggeren slår til igjen. 

Over veien bor det en flokk geiter og et par sauer. Jordet de bor på er fullstendig tørt og ferdigbeitet. I vått badetøy og barbeint gikk guttungen og jeg over og hilste på dem. Og noen må ha vært greie mot dem før for de kom løpende mot oss og slåss om å få stå foran oss. Med store bedende geiteøyne tigget de om mat. Det var bare å bøye seg i veikanten og plukke noen never med gress og stappe inn gjennom gjerdet. Du verden for et populært tiltak. Guttungen er ikke så god på å kjønnsbestemme geiter og for å være ærlig er jeg ikke så god selv heller. Så vi bestemte seg for at en av de største med horn måtte være gutt. Men det var før far sjøl kom ruslende med tidenes største baller hengende mellom beina. Ikke var han spesielt grei heller. Han stanget de andre unna for å få stå fremst og tigge gress.

Vår første sykkeltur var til Lefkas by. Vi tok omveien rundt stranda så vi fikk sett den også. Det var litt magisk å sykle på den veldig smale veien med busker hengende over som en slags portal. Vi fulgte lyden av bølgene og over en liten topp foldet havet seg ut. Det blåste heftig og bølgene slo mot stranden. Men kjære – hvilken farge. Det var asurblått og lysegrønt i en herlig miks med hvite bølgetopper. Dette var åpenbart en drømmestranden for surfeentusiaster og kitere, men kanskje ikke for badeentusiaster som oss. Vi syklet langs stranden som virket enormt lang og vakker med vindmøller og gamle steintårn. Men så brakk vi av mot byen og syklet fornøyde av sted. Eneste problem var at ungene åpenbart trodde at deres GAMLE foreldre ikke kunne sykle. Guttungen syklet så sakte at jeg faktisk hadde problemer med å ikke velte. Riktignok misbruker vi ikke syklene våre der hjemme, men man glemmer da ikke kunsten å sykle. Første delen av turen gikk kjempebra etter at guttungen fikk opp farta. Men så korket det seg til da vi kom mot byen. Grekerne kjører jo som gale og mopedister og andre sadister speedet rundt oss. Jentungen hoppet av sykkelen og erklærte at her ville ikke HUN sykle i hvert fall. Så da ruslet vi rundt i gatene mens vi leide syklene våre. Og til slutt satte vi dem fra oss og fortsatte til fots. At en så liten by kan ha trafikkork er overraskende. Men i et av kryssene sto trafikken så godt som stille og folk tutet og hytter med nevene. 

Endelig fant vi havnen og som erfarne Hellas-farere vet vi at i havnen vil det alltid være mat å få. Så også her. Marinaen innholdt alle slags båter fra de stiligste yachter til de enkleste robåter. Robåtene er jo de fineste, da. 


Gyros i pita smaker Hellas og var nettopp det riktige – det og øl. Kelnerne gjorde en fantastisk innsats da de måtte krysse en trafikkert vei for å komme over fra restauranten til brygga der vi satt. De løp som gale med tallerkener og øl mellom bilene. 

Familien er katteelskere og katter finner man alltid i Hellas. Mens vi satt og spiste våre gyros kom en nydelig sort pus innom. Guttungen gir alltid navn til kattene vi møter. Denne fikk hete Achmedus Rasmussen. Et navn han passet utmerket til. Takket være et insisterende blikk og mye sjarm var han sannsynligvis stapp mett da vi gikk derfra. 


Siden sykling i byen ikke var noe særlig stas, nådde vi ikke målet om å finne Carrefour og endte på et annet usjarmerende supermarked. Men vi fikk handlet inn det nødvendigste og fikk lastet opp sykkelkurver, bagasjebrett og ryggsekker med mat og drikke. Svette og litt solbrente kom vi tilbake til huset vårt der poolen sto og ventet og dermed ble det enda mer yogaøvelser samt herjing og hyling. Årets badering er sort etter at den blå baderingen som har fulgt familien i så mange år avgikk ved døden i fjor. 

Mannen og jeg la oss i skyggen under et av oliventrærne med hver vår bok, men begge sovnet selvfølgelig slik man gjør på ferie. Vi har med oss et lass med bøker, så leseambisjonene er store i år. 

Kvelden tilbragte vi ved den lokale stranden der vi fant en taverna. Vi rakk akkurat solnedgangen som var helt fantastisk. Så da satt man der og nøt det siste rosa lyset, vin og mat og hverandres selskap. Og rundt oss lekte «Nansen» og «Johansen» – to meget unge kattunger med stor appetitt på mat og slåssing. Mamma «Hansen» var bare en kattunge selv, og veldig slank og sulten. 

Dyrekjære som vi er kjøpte vi gulrøtter til geitene og kattemat til eventuelle katter vi skulle møte da vi var ute og handlet. Så i dag blir det mating av geiter og enda flere katter. Jentungen har planlagt å gi «Hansen» en egen porsjonspakning med kattemat. Det kan hun nok trenge med to så viltre og sultne krabater hengende rundt seg. 

Advertisements

Skremmemeldinger og avreiseangst

Jeg tror egentlig ikke jeg liker avreiser. Det er en erkjennelse som jeg endelig kan innrømme nå som jeg har blitt voksen. Avreise er oppbrudd. Det er rydding og pakking og forberedelser. Det er ikke det at jeg ikke behersker disse tingene. Snarere tvert imot er jeg egentlig veldig god til nettopp rydding, pakking og forberedelser. I flere dager før avreisen – som var i går – gikk jeg og telte over passene våre. Med fjorårets kaotiske avreise friskt i minne, med den ekstremt stressede situasjonen der passet mitt ikke var der det skulle, den ville letingen gjennom huset, den vonde erkjennelsen av at det var borte og den hyperstressede turen til politikammeret på avreisedagen for å skaffe nødpass. Alt det der vil jeg ikke ha noe av flere ganger. 

Ikke hjalp det med omtalen av Norwegian heller. I år som i fjor skrev pressen om innstilte flygninger, forsinkelser, bagasjebånd på Gardermoen som ikke virket og ferier som gikk i vasken i nødpasskøen. Allerede tidlig i mai meldte Norwegian at de hadde satt bort flygningen vår til et helt ukjent flyselskap – Small Planet Airlines. Omtalen av dem på nettet var ikke betryggende. De var fra Litauen sto det, de drev med «øvelseskjøring» med uerfarne piloter som ønsket seg flytid og som var villige til å betale godt for å få det. De var også kjent for mye forsinkelser. Jaha. Men jeg var struts og håpet det skulle gå bra. To dager før avreise kom den neste SMS’en fra Norwegian. Jeg får opp bare den første linjen på varselet. Det står «We are sorry to inform you….». Fullstendig unødvendig å si at jeg så ferien gå fløyten inntil jeg fikk åpnet og lest videre. OK. De vil ikke servere mat og drikke på flighten vår. Men da går den vel fortsatt. Selve avreisedagen kommer en til. «We’re sorry to inform you» – de kan ikke ta imot kontant betaling for kjøp ombord. Hvilke kjøp? De skal jo ikke servere noe? 

Endelig kom vi oss i bilen – kun 20 minutter for seint. Gardermoen here we come! Og alt går på skinner. Vi får parkert på EL-bilplass som jeg har forhåndsbestilt for lenge siden. Norwegian sender enda en skremmemelding mens vi står og venter på bussen. Den starter like skremmende som de andre «Due to technical difficulties» – det er problemer med bag-drop så de anmoder oss om å komme tidlig. Hvorfor må de innlede alle meldingene slik at jeg tror de kansellerer flighten vår!!! 

På Gardermoen er det travelt. Det er ikke bare oss som skal avgårde åpenbart. Men familien sklir gjennom bag-drop og sikkerhetskontroll. Riktignok blir to av oss plukket ut til kroppsvisitering, like irriterende hver gang. Denne gangen gikk jeg barbeint fordi skoene mine hadde laget kvalm sist. Denne gangen er det en glidelås på buksebeina. Det var fullt overalt og ingen steder å sette seg så vi skled ned langs veggen utenfor toalettene der det var litt gulvplass. 

Jeg ble aldri overrasket da det kom «Go to Gate» og det ikke fantes noe fly på gate. Selvsagt var det ikke fly. Jeg har jo allerede malt fanden på veggen med alle denne Norwegian-angsten. Sånn rundt avreisetid dukket endelig flyet opp. Lenge før Avinor og Norwegian oppdaterte skjermene sine så skjønte jeg at det kom til å bli forsinkelse. Men greit nok. Det var en 40 minutters tid. Ikke noe å klage på. Og flyturen gikk som en drøm. Hellas er målet og vi  har leid en ferievilla på øya Lefkada som ligger rett  utenfor fastlandet (faktisk kjører man ut på øya på en flytebrygge!)

Jeg hadde også bestilt flyplasstransfer på forhånd. Også her fungerte systemet og en gresk sjåfør sto klar med et skilt med navnet mitt på. Vi fikk en svær minibuss for oss selv. En rar norsk dame lurte på om hun kunne få sitte på. Hun spurte ikke engang hvor vi skulle. Men nå var det jo slik at jeg hadde forhåndsbetalt for fire personer – og ikke fem. Det var helt Syden-mørkt da vi kom ut av terminalen. Sjåføren pratet i vei og var en slik hyggelig fyr som snakket om tøffe tider og arbeidsløshet og depresjon. Mannen min er en bløthjertet person som hentet fram en tier (Euro) bare fordi han syntes det var så ille. Verten vår møtte oss i byen på moped og kjørte foran til huset vi hadde leid. Da vi kom frem hørte vi brølet fra bølgene på avstand. Det luktet Hellas og sommerlykke. Og huset svarte helt til forventningene pluss litt til. 


Spiros – vår husvert hadde knapt forlatt huset før guttungen skiftet til badebukser og spratt i poolen. Nattbading var noe vi innførte i fjor – den første gangen vi leide hus med basseng. Han måtte riktignok bade alene for resten av familien var mer motivert for soving enn bading. Siden vi har kommet så seint så er det liten vits i å gå ut og lete etter restaurant. Men igjen er planleggingen på topp. Bagasjen vår var tung av en grunn. Jeg hadde med middag til første kvelden, samt frokost til første morgen. Ingen kulinariske opplevelser, men god mat som smaker når man er sulten. 
Men så er det morgen og man våkner SOM ALLTID litt frossen og kald fordi airconditionen er for kald. Mannen og jeg har måttet dele dobbeltlaken – noe ingen av oss setter så veldig pris på. Men i den kjølige natten ligger vi og stjeler varme fra hverandre fordi vi er så frosne. Men ute er det varmt og deilig. Noen geiter mekrer fra jordet tvers over veien, og lyden fra bølgene og noen insisterende haner er alt man hører. 

Kvinnen som liker å forhåndsbestille har i år bestilt sykler til hele familien. De skulle leveres til villaen den første morgenen og igjen fungerer systemet. 4 flotte sykler med kurv og bagasjebrettet blir levert på døra. Så etter frokost setter vi kurs for byen og forhåpentligvis et supermarked. 

Kanskje det er fordi jeg ikke liker avreise at jeg er så god til å planlegge og ordne. Så det skal bli minimalt med overraskelser og ubehag på avreisedagen. Jeg tror kanskje det. 

Dag 10 – manglende strandkompetanse og dumme lesebrett

Som listemenneske liker jeg å ha gode pakkelister. Jeg kan spare på pakkelistene fra tidligere år og gjenbruke dem det neste året. Gode pakkelister er alfa og omega. Etter hvert som avreisetidspunktet nærmer seg så haker jeg av etter hvert som ting faller på plass. Det være seg for eksempel å handle pocketbøker til ferien, skaffe noen til å passe kattene, huske å pakke ned lader til kamera etc. Da vi kom oss av gårde denne gangen – i en litt annen stil og orden enn vi normalt bruker å ha så ble ikke pakkelistene brukt. Jeg har ingen unnskyldning annet enn at hodet var blåst tomt av den forbannede jakten på passet.

Nok om det – det var mye som ble glemt eller ikke gjort. En av dem var å skaffe ferielitteratur. Men jeg tok med meg lesebrettet mitt. Og det lå et par uleste bøker på det. Det må innrømmes at jeg ikke bruker det så ofte. Men det er jo utrolig kjekt, lett å bære og kan brukes selv i sollys. Det ble kjøpt hos Norli og er derfor ganske bundet til deres nettbutikk. Men jeg handler jo hos Ark! Og butikken man kommer til på lesebrettet er jo helt håpløs! Så da sitter man da her og knurrer og freser og forsøker å bruke den ekstremt dårlige nettleseren på lesebrettet til å komme seg til Ark sin nettbutikk. Forbannet teknologiskitt! Mannen hoverer og ler. Han er en mann som liker å lese sine bøker fysisk i hånda. Tilslutt kobler man til guttungens PC, installerer software og henter ned. Det hender jeg er glad jeg er relativt datateknisk, men hvorfor må det være så himla vanskelig! Nå har jeg i hvert fall 5 kapitler med den nye boken «Belgravia» i tillegg til en bok om noen som skriver lister. Samt resten av «Kunsten å være den man er» som snart er utlest. Den forrige leste jeg i fjor «Kunsten å høre hjerteslag». I likhet med forrige bok har den utrolig teit forside, men er veldig vakkert skrevet.

9788202431556

Det ble krise i går. Vi lå på stranda og lesebrettet mitt, som jeg trodde jeg hadde ladet på natta gikk tomt for strøm. Dårlig kontakt, åpenbart. Det er begrenset hva man kan gjøre på strand. Mobilen vil jo ikke leke i sterkt sollys. Mannen har sin bok i papirform og vil ikke forstyrres. Man har allerede badet mye og man er ikke søvnig. Hva gjør man da? Jo man begynner å glane på folk. På de andre raringene som ligger der i alle fasonger og aldre. Det er søte unger som leker med ball. En pinglete guttunge som løper rundt i vannet og som plutselig faller. Han griner og løper til mamma. Han er kliss våt allerede, men må tørke seg akkurat der han falt. Ei utrolig sliten ung mor som sitter der med to unger – et spedbarn og en unge på maks 2 år. Begge griner i varmen, begge vil ha flaske og hun sitter og balanserer tåteflasker og ser ut som hun hater livet sitt. Så har vi dama som ikke liker å gå på sand. Hun går ut i vannet i høyhælte sko!! Det går jo ikke bra i det hele tatt. Skoene faller av og hun må plukke dem opp og forsøke å ta dem på i vannet. Manglende strandkompetanse der altså. Badevakten er et syn for guder. Dessverre er han sjelden fremme på strandkanten der vi er.

heels-at-the-beach2.jpg

Stjålet bilde fra internettet. Det ligner på vår dame.

Det koster penger å dusje. Jeg tigger 50 cent av mannen for å oppsøke dusjen. Myntpåkast rundt hjørnet. Det står en eldre dame der og vasker beina så jeg velger å putte mynten på den borteste dusjen. Trodde jeg. Men alt er jo bakvendt her. Ikke bare kjører de på feil side av veien, men det er åpenbart heller ingen logikk i hvordan dusjene fungerer. Dama får en solid dusj rett i hodet takket være meg. Hun rygger unna og skuler stygt på meg og jeg mumler et sorry. Så fort hun er borte får jeg et barnslig fniseanfall.

Ungene ville ikke være med oss på stranda. De henger ved poolen. Vi har alenetid. Men når det er tid for mat drar vi og henter dem og spiser på restauranten der ved stranda. God mat og enorme porsjoner. Alt for store porsjoner. Vi er mette til langt på kveld. Og det var jo dumt for jeg hadde en kilo biff i kjøleskapet vi liksom skulle grille og kose oss med. Men det var en usedvanlig varm kveld. Vi satt ute ved midnatt og svettet kraftig. Godt vi har basseng å kjøle oss i. Det er for øvrig ikke så veldig kaldt der heller. Noen ganger tenker jeg på de som bor her uten aircondition. Eller de som jobber ute – kroppsarbeidere. Eller i gamle dager – før luftavkjøling og vifter fantes. Hva gjorde de? Hvordan holdt de ut? Det er altfor varmt for en nordmann, sånn egentlig. I går så vi noen som gikk tur med to huskyer. Er det ikke dyremishandling å holde polarhunder her nede? Vi ser på de korthårede kattene og tenker at de er helt riktige her. Mens vår egen langhårede Loke – halvt sibirkatt  – sannsynligvis ville omkommet av varme i den flotte pelsen sin.

SAM_0668.JPG

Loke. En hårete katt

surfrid.jpg

Surfrid! Vår egen huspus på Kypros. Agressiv som få, men stolt mor. Og ikke minst korthåret. 

 

Dag 9 – dekadens i poolen og magisk vann

Det er vidunderlig at det alltid er bra vær. Hver morgen når vi drar opp rullegardinene så skinner sola her på Kypros. Nesten så det er litt kjedelig. Men bare nesten. For vi vet at om ikke alt for mange dagene skal vi hjem til spennende og variert vær. Og ikke minst kald og klar luft. Så fram til da må det bare nytes – godværet og ikke minst varmen. For det er sjukt varmt her – og ikke minst fuktig. Vi svetter i strie strømmer og vaskemakinen har travle dager.

SAM_0949.JPG

Rett borti gata ligger et digert badeland. I mine glansdager hadde jeg selvsagt allerede prøvd ut herlighetene – alt som finnes av sklier og aktiviteter. Men det må være alderen. Det frister altså ikke i det hele tatt å stille seg i kø for å rutsje ned i bassengene der borte. Heller ikke når jeg ser hvor mange folk som er der når vi kjører forbi. De kuleste kommer da i limousin til badeparken. Lange sorte eller hvite flak med tre, fire dører på hver side og sota ruter. Vi har tatt taxi en gang her nede og da hadde vi flaks og fikk fatt i en normal 2 dørs. Men tilbake til badeparken. Vi har vært på tilbudssiden som foreldre og tilbudt ungene badeland. Men vil du tro det – de vil heller plaske rundt her hjemme i vår egen pool. Også vi som hadde planlagt å dytte dem dit og selv kose oss på stranda. De har ikke lyst på strand heller. Vi som er oppvokst med strand i barndommen elsker jo strand, men de unge syns det blir for mye sand og salt. Snålinger!

Så det ble en ny deilig dag ved poolen kun avbrutt av vår venn poolmannen og ikke minst vår nye venn iskremmannen. Det er nemlig isbil her også. De spiller til og med «Norge-Rundt-sangen» når de kommer forbi. Bare at etter at vi nå har vært der og handlet et par ganger så kjører de ikke forbi. De stopper utenfor porten vår, kommer inn og spør om vi vil ha is. Såklart vi vil ha is! Jeg lå ute og fløt toppløs i poolen med den blå baderingen og fikk skyndsomt dukket og padlet litt unna mens mannen handlet. Deretter kom iskremen servert rett fra isbil til meg der ute i vannet. Dekadens var det første ordet som slo meg. Noe så dekadent som å flyte rundt i poolen å spise is har jeg knapt opplevd. Sånt gjør man jo ganske enkelt ikke! Men jeg gjorde det fordi jeg kunne gjøre det. Og jeg likte det!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

På kvelden hadde vi reservert billetter til «Magic Dancing Waters Live Show» i byen Protaras. Igjen var det Tripadvisor som hadde sladret om at dette var bra. Ja, for normalt ville jeg fnyst av det om jeg tilfeldigvis hadde gått forbi og sett reklamen. Det var show med buffet så vi måtte møte tidlig. Jeg må innrømme at da vi møtte opp til angitt tidspunkt (kl. 19.30) og fant at kun 2 andre hadde kommet før oss så ble jeg skeptisk. Men det var jo minst 15 kelnere om svermet rundt så det kunne virke om de ventet flere. Buffeten var absolutt helt OK. God mat i massevis. Det hjalp sikkert at vi var først… Og etter hvert fyltes bordene opp og det ble helt stapp fullt av folk. Man satt på «terrasser» med utsikt til et basseng med springvann og bak der noen vulkaner. Preis klokken ni gikk lyset og showet startet. Det var klassisk musikk og springvann i alle mulige farger og fasonger som lagde nydelige mønster i takt med musikken. Helt greit. Så begynte de å «ta av» etter en stund. Det ble pumpet ut røyk fra sidene, laserlys gikk bananas, artige animasjoner i laser som fortalte historier. Man fridde skamløst til det russiske publikumet med spilling av en litt rocket «Kalinka» mens fontenene holdt takten og laserkosakker spratt rundt i russisk dans. Det var umulig å ikke la seg begeistre.

20160708_210622-COLLAGEDet hele sluttet med at vulkanen hadde et utbrudd. Flammer sto opp sammen med vannfontener belyst i rødt som sprutet ut og rant nedover.Etter hvert begynte flammene å renne nedover vulkanene også (og det begynte å lukte litt parafin). Akkompagnert av Europe og «The Final Countdown» eksploderte alt i lyd, lys, laser, vann, flammer og all guffe de kunne finne på å kjøre samtidig. Jentungen filmet og gråt om hverandre, og selv guttungen som alltid er skeptisk glemte en stund å se ut som han kjedet seg.

Vi har ikke likt oss særlig bra i Ayia Napa. Det er for mye bråk og party. ATV’er som raser rundt i gatene og gasser og tuter og fulle folk som roper. Men i Protaras kom endelig den gode følelsen vi pleier å ha når vi er i Hellas. Her var det akkurat som det skulle være. Selvsagt barer og musikk her også, men en helt annen og langt koseligere stemning. Gutta fikk endelig spilt «Familien Andersens Helgehygge» – eller airhockey som alle andre mennesker kaller det. Det er ferietradisjon.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Det ble seint før vi kom oss hjem. Gin og tonic under palmene og nattbad klokka ett på natta. Også mating av kattene såklart. Kattefamilien består plutselig av 4 kattunger og ikke 3 som vi har trodd. I går var alle fremme, også Løven som er en statelig hankatt som pleier å plyndre søppelkassene og en grå hankatt. Kattemor er fortsatt like hissig og holdt på å gå til angrep på jentungen da hun rakte frem maten i går. Surfrid kaller vi henne.

Dag 8 – Blåtur – faktisk en orgie i blått

Det er jo blått og hvitt som er de greske fargen. Og da tenker man fort på byen Oia på Santorini. Det er stort sett der motivene på de greske postkortene blir hentet. Der er hele byen stort sett malt i hvitt og den blåturkise fine fargen vi alle kjenner. Jeg vet for jeg har nemlig vært der – for flere år siden. Jeg tok bilder som var så fine at jeg ikke kunne tro at jeg selv hadde tatt dem.

I dag skulle vi på blåtur – det vil si at vi hadde bestemt oss for å kjøre østover og se hva vi fant på veien. Og det må sies å være en fulltreffer av en blåtur. Først fant vi Cavo Greco – eller Cape Greco som er en nasjonalpark på tuppen av den greske delen av Kypros. Visstnok skal det ifølge lokale legender også bo et sjømonster der. I så fall har det sjømonsteret valgt seg et vakkert sted å leve. Det som åpenbarer seg er et så blåturkis hav at man egentlig ikke kan forestille seg det. Det er en orgie for øynene og man lurer på hvorfor ingen har klart å lage klær i den fargen. Om noen klarer det så kjøper jeg! Fotoapparatet fikk kjørt seg mens vi klatret rundt på lavaklippene. Ja, det er fandens lavastein igjen – noe dritt å gå på og helt forferdelig å ripe seg opp på.

Jeg tror «Den Blå lagune» finnes på veldig mange steder i Middelhavet. Her var tydeligvis også en blå lagune. Å som jeg skulle ha hoppet uti det blå. Det var bare altfor ubehagelig å komme seg ned til vannet at vi ga opp. Varmt var det også. Sola stekte på kroppen og ikke minst på toppen. Så etter å ha tatt masse bilder og tatt inn så mye vi klarte i vårt eget minne dro vi videre.

Susie

Ikke lenge etterpå oppdaget vi nedkjøringen til Konoss beach. Den hadde jeg hørt om i Tripadvisor. Nr. 1 strand i området. Dit dro vi ned. Ikke så veldig langt ned fordi parkeringen var ganske høyt oppe. Så var det å gå ned til stranda langt der nede. Har jeg nevnt at det var varmt? Supervarmt! Altfor varmt. Men ned kom vi og solstoler fikk vi leid enda det var en bitteliten strand sånn egentlig.

konoss

Så var det bare å vasse ut i det blåblå. Vannet holdt alle farger av blått, turkis og grønt. Herreguud så vakkert. Som å være i et postkort. Vannet var temmelig varmt, men likevel avkjølende etter den marsjen ned bakken. Inni bukta der denne stranda lå var det altfor lite lufting og vind. Det kokte på stranda. Det var nesten ikke mulig å være der uten å bade. Så etter et par timer med intens bading i skjønnhet tok vi til vettet og begynte klatringen opp igjen. Kun avbrutt av en pause for å drikke. Mannfolkene var hissige begge to. Det var for varmt. Og de hadde ikke spist på en stund. Blåturen sluttet der. Forslag om å spise på en taverna ble bryskt avslått av jentungen som MÅTTE dusje saltvannet ut av hud og hår. Jeg støttet henne og klarte å sikre meg utedusjen først. Mannen orket ikke å vente på dusjen og spratt rett i poolen med saltvannshud og det hele.

Mens vi var borte hadde maintenance vært innom etter at jeg hadde sendt en klage. Og det var enda bra fordi i går kveld ramlet vi rett gjennom senga. Og nei, det var ingen aktivitet fra vår side som utløste dette, kun legge seg pent i senga. Brak! Der datt hele sengebunnen ut og mannen som hadde rukket å legge seg ramlet rett i gulvet sammen med madrassen. Vi demonterte og monterte og fant at den senga var elendig både i konstruksjon og soliditet. Resten av natten var det så vidt vi våget å snu oss av redsel for å falle igjen. Ikke tro at det er noe verktøy av noe slag her i huset slik at vi kunne fikset selv. Men nå er sengebunnen forsvarlig skrudd fast i sengerammen. Rart den ikke var skrudd fra før sier nå jeg. I det hele tatt har det vært litt småtteri. En av de første dagene sto guttungen med dørhåndtaket til baderomsdøra (skyvedør) i hånda. Det bare knakk rett av. Og så ramlet en av skapdørene (overskap) på kjøkkenet av da jeg skulle åpne det. Og den døra var jækla tung – særlig når høyrearmen lider av tennisalbu! Men helt greit å slippe å få den i hodet eller på stortåa.

Etter dusjing og massivt væskeinntak var vi klare for Ayia Napa. Vi skulle på restauranten Sage – nr. 3 av 199 på rankingen til Tripadvisor. Den innfridde på alle måter. God mat, eksellent service, behagelig temperatur, live pianomusikk – og doene fikk 8 poeng. Siden Tripadvisor bare går til 5 så fikk de 5 av meg. Hovmesteren tok oss i hånda da vi gikk. Og da jeg fortalte at jeg hadde gitt 5 stjerner så ble det high five. Mens vi snakker om god smak – du verden så mange mennesker med dårlig smak og oppdragelse som tusler rundt i gatene her i Ayia Napa. I min verden er det helt ugreit å gå i bikini på gata. Eller for den saks skyld i speedo. Vi fikk også med oss en kar som viste frem hele stellet sitt på åpen gate – muligens en feiltakelse, men hvem går rundt med et minimalt lendeklede på gata liksom? Og hva er greia med tilsynelatende voksne mennesker som går rundt med T-skjorter med påskriften Fuckin’ Ayia Napa?

fuckin napa

Mannen var ganske stressa etter middagen. Det er semifinale i fotball-EM. Tyskland mot Frankrike. Det var mye folk ute i gatene som stengte for oss der vi gikk mot bilen. Da vi endelig kom til bilen var det vanskelig å komme ut av parkeringsplassen på grunn av all biltrafikken. I det hele tatt. Vi kom 10 minutter for seint til avspark. Og det går visst ikke så bra for Tyskland. Dommeren er en idiot eller noe.

Dag 6 og 7 – Mangobalsam og en takk til Tripadvisor

Da Vår Herre delte ut egenskapene glemte han å gi meg evne til å fikse håret. Til gjengjeld fikk jeg ganske lettstelt hår. Det var ikke egentlig krøllete i utgangspunktet, men med årene har det blitt mer og mer av nettopp krøller. Her på Kypros er det høy luftfuktighet. Man kan si det slår ganske kraftig ut på krøllefrekvensen. Disse dagene her nede har jeg hatt tilløp til afro! Høy afro som nesten ikke lar seg gre ut. Unødvendig å si at balsam måtte hasteinnkjøpes for å få presset håret ned i akseptabel høyde. Jeg vurderte å gå innom en lokal frisør og få det klippet. Hairdresser sto det på skiltet. Men på prislisten i vinduet sto det mer om negler og lakk enn det sto om hår og klipp. Jeg er skrekkelig skeptisk til en frisør som heller vil lakke negler enn å klippe hår. Så jeg får vel gå her med ulla mi. I det minste lukter den kraftig av mango. Mangobalsam.

haar.png

I går ble det til at vi holdt oss ved huset enda en gang. Guttungen var i dårlig form. Etter flere dager med labbing ut og inn av huset med våte bein fra poolen var gulvet direkte møkkete. Jeg fant frem det lokale vaskeutstyret og fikk slengt moppen noen runder rundt gulvet. Om det ikke akkurat ble gullende reint, så var det en voldsom forbedring. Og godt var det for vi fikk nemlig besøk av vår lokale poolboy. Min husmorære er fortsatt ikke helt ødelagt. Sist han var her kom han mens vi var borte.  Nå fikk vi se en ekte bassengmann i arbeid. Og siden vi egentlig ikke har sett det før så lå vi der og slang på solsengene og glodde skamløst på den unge og ganske kjekke mannen som jobbet i varmen. Han hadde en «støvsuger» som han renset bunnen med. Og han helte noe blå guffe i vannet som gjorde det lyseblått og ugjennomsiktig. Best å ikke spørre hva det var for noe. Sikkert kreftfremkallende.

bassengmann

På kvelden ble guttungen mer pigg og da dro vi inn til Ayia Napa. Forrige gang feilet vi ille på restaurant. Denne gangen var det fulltreffer. Knallgod mat, god service og toalettene fikk 8 i poengsum. Quadro fikk 5 stjerner av meg både på Tripadvisor og på Google. Tror det var der vi bommet sist. Vi glemte å sjekke om restauranten var noe bra før vi gikk inn. Jeg fant forresten et nytt høydepunkt innen smakløse souvenirer. Fargerike penisformede flaskeåpnere. Et must for et hvert dannet hjem.

stygge souvenirer

Etter middag tok vi med ungene gjennom partysonen. De hadde så vidt begynt så det var ikke fullstendig galskap enda. Jentungen rykket i dansefoten og var relativt klar. Guttungen var ikke. Jentungen som nå er 17 trekker en del oppmerksomhet her nede forresten – høy, blond og vakker som hun er (helt objektivt). Jeg har nemlig ingen illusjon om at det er meg de unge guttene tuter på når de raser forbi på ATV eller motorsykkel.

I dag klarte hele familien å komme seg opp av dynene litt tidligere. Vi skulle på stranda. Tripadvisor ble sjekket – vi hadde tenkt oss på Nissi Beach som på bildene så ekstremt idyllisk ut. Og takk til alle som advarte oss der. Det ble den lokale stranda istedenfor. Ayia Thekla Beach. En aldeles nydelig strand, ren og velholdt og ikke for mye folk. Vi fikk solsenger i første rekke kun 2 meter fra vannet. Og rett utenfor lå en lavamolo som tok av for bølgene. Det var ikke så dypt, man kunne gå over til moloen fra stranda. Og der var det fantastisk deilig sandbunn og akkurat så asurblått vann som man drømmer om. Mannen og jeg sto der ute hånd i hånd i vann til livet og kjente at livet var så inderlig godt. Og så sa vi til hverandre at dette øyeblikket måtte vi spare og leve på hele vinteren. For akkurat nå opplevde vi et av årets desidert lykkeligste øyeblikk.

theklabeach

Sen lunsj ble spist på strandas eneste restaurant. Og som vanlig traff vi noen sultne katter. En av dem var i overkant kjælen og gned seg inntil beina våre og mjauet. Men nåde oss om vi tok på den. Den ville kun spise mat om vi håndmatet den. Stakkars lille krek – den hadde knapt tenner i munnen. Hjemme ventet kattefamilien på bassenghuset. De fikk en god porsjon whiskas med kylling etter å ha frest advarende da vi nærmet oss med matskåla. Ellers har også «Løven» begynt å komme innom. Han var en tur innom søppelcontaineren på andre siden av veien før han ruslet over til bassenghuset der han fant kattematen vi hadde lagt ut.

Ellers har jo kveldsbadingen blitt en fantastisk deilig vane. Dagens kveldsbad varte i godt over en time. Det er noe med å ligge å flyte i bassenget og se opp på stjernehimmelen sammen som gir en egen følelse av ro og fred. Men det blir kanskje ikke det samme å grave seg et basseng hjemme i egen hage skulle jeg tro. Vi bruker for øvrig veldig mye tid på å holde det rent for bøss fra de vakre palmene «våre» og ikke minst naboenes høye tuija-lignende trær.

 

 

Dag 5 – supermega fine souvenirer og bryllup på mandag

I dag skulle vi ut og handle forsyninger. Mannen hadde sett et DIGERT supermarked på veien da vi var på busstur til Ayia Napa og dit skulle vi nå. Det digre supermarkedet viste seg å være bittelitt større enn stua vår hjemme. Og halvparten av varene var souvenirer du ALDRI kan tenke deg å kjøpe. Så rart at butikkene både her og ellers på de feriestedene vi har vært på er så fulle av smakløse souvenirer. Hvem er det egentlig som kjøper askebeger med kåt gresk gud på? Jeg må dog innrømme at vi har investert i et oppvaskhåndkle med broderi av oliven og Cyprus. Men vi trengte virkelig det oppvaskhåndkledet.

Det ble uansett handel i det «enorme» supermarkedet. Litt seinere på dagen var vi også på et megamarked. De solgte også souvenirer. Jeg er litt usikker på forskjellen på supermarked og megamarked, men megamarkedet var bittelitt større enn supermarkedet. Uten at jeg vil påstå at noen av dem var verken super eller mega. Vi shoppet litt kattemat til kattefamilien vår også. I dag fikk de en porsjon Whiskas kattemat (våtfor). Jeg tror de aldri har smakt lignende, men det gikk ned på høykant. Jeg syns litt ekstra synd på den kattungen som forsov seg og kom for seint til festen. Da hadde mor og søsken reinslikket bollen slik at den nesten kunne settes rett inn i skapet. Noe å bite seg merke i for våre egne bortskjemte katter som alltid legger igjen mat i skåla.

pannekake

I 2006 var vi på Tenerife. Visstnok lagde jeg da – på et kjipt tekjøkken på hotellet – pannekaker til ungene. Selv om jeg selv mer eller mindre har fortrengt dette, så står dette for ungene som et feriehøydepunkt. Så da jeg slang sammen pannekakerøre i dag sto stemningen i taket. Pannekaker til frokost med friske jordbær og rørsukker. Og selvsagt massevis av melk – den kypriotiske melken er kjempegod. Siden solsmak på melk er noe av det verste som finnes så spiser vi frokost i skyggen under det som muligens kalles en pelargola. Altså en slags carport i tre – uten bil.

kapell

Dagen i dag var ganske lik dagen i går. Jeg vet jeg sa noe om strand, men så tok bassenghyggen oss og vips var det ettermiddag. Så da huden var mettet av sol og bading tok vi bilen og dro på en liten oppdagelsesferd. Andre veien  – altså vekk fra Ayia Napa. Veien stoppet egentlig ganske raskt. Vi endte i en fiskehavn. Der lå masse slitne båter og falleferdige skur på hver eneste brygge. Og midt i det hele lå en fiskerestaurant som så direkte hyggelig ut. Da vi gikk ned på stranda havnet vi midt i en bryllupsfotografering. Bryllup på en mandag? Det var ikke tvil om at det var bryllup, for på fiskerestauranten var det pyntet til bryllupsfest. Altså stakk vi derfra og dro andre veien – forbi huset vårt og til nærmeste strand. Vi skulle titte på kapellet i Ayia Thekla. Men skulle du sett – da vi parkerte utenfor det nydelige kapellet sto det jammen et vakkert brudepar der og ble fotografert. Og lenger borte på stranda var det pyntet et staselig bryllupsbord. Etter å ha observert to brudepar på mindre enn ti minutter vil jeg påstå følgende:

  • På Kypros gifter man seg på mandager
  • Menn på Kypros gifter seg i hvitt

I dag fant vi for øvrig bryteren til lysene i hagen så nå ser det aldeles nydelig ut her. Kanskje vi finner bryteren til lysene i poolen også før vi drar herfra. På den annen side så er det kanskje ikke så farlig med det lyset siden vi bruker mørket til å skjule at vi bedriver nakenbading på kveldstid. Det er nemlig folk i hvert eneste nabohus. Og selv om det er både høy hekk og gjerde så er vi såpass sjenerte at vi foretrekker å være litt lyssky.

lyssky'