Alt som var feil og galt blir rett og fint

Vi har leid et hus på Kypros. Rent Luxury Villas står det på nettsiden til utleier. Det er altså en Luxury villa vi bor i. Den er omtrent så stor som hytta vår hjemme. Som ikke på noen måte regnes som noen luxury villa. Men akkurat som hytta er akkurat passe stor er også dette huset akkurat passe stort. To soverom, et lite bad, stue og kjøkken. Og utenfor er det som vi kaller luksus – et digert basseng – bare for oss.

drømmen.JPG

Da jeg så dette bildet på nettet flyttet jeg umiddelbart inn i bildet. Jeg så meg selv sitte ved det bordet og nippe til et glass prosecco mens jeg leste en god bok. Og i poolen skulle familien min kose seg. Så da ble det slik. Vi leide huset i januar og siden har jeg tittet på det bildet jevnt og trutt og gledet meg.

Det ble jo en litt kjip start på ferien. Og da vi våknet svette og klamme etter en varm natt i Kypros-hytta var det ingen som hadde lyst til å hoppe i det møkkete bassenget. Så vi stilte inn google Maps på Carrefour og dro for å handle mat istedenfor. Det ble en toppet handlevogn stapp full av deilig mat. 1,2 kilo beste biff for 10 euro! Vi blir som unger i en godtebutikk. Guttungen insisterte på å kjøpe vannmelon. En kjempe av en vannmelon som han forsøkte å putte i verdens tynneste plastpose. Det måtte jo gå som det måtte. Vannmelonen seilte tvers gjennom den tynne posen og smalt i gulvet så vannmelonsaft sprutet ut over hele fruktdiskområdet. Det ble oppstuss, de måtte vaske gulvet, og vi fikk til vår overraskelse ikke kjeft, men en ny vannmelon. Guttungen fikk hurtigkurs i vannmelon av sin mor. Vannmelonen skal behandles som en baby!

Fornøyde med en toppet handlekurv til langt under halvparten av hjemmepris kjørte vi tilbake til huset bare for å finne et gullende rent basseng. Og ikke bare det – gartnerne hadde vært der og ryddet hele hagen og fjernet alt løv og bøss. Nå så det strøkent ut. Her skulle det bades! Og ingen skulle få være først, så det ble unison hopping.

stup.jpg

Mens vi spiste en ekstremt sen frokost fikk vi besøk av en venninne av meg. Hun hadde med seg guttungen sin som er noenlunde jevnaldrende med min guttunge. Mens vi mødre tok helt av med prosecco og latter og skravling tok det litt lengre tid med guttene. Men endelig var de i gang. Det er altså utrolig gøy med privat pool. Man kan tulle og fjase så mye mer enn når man er omgitt av fremmede mennesker. Madrassen vi hadde kjøpt samme morgen ble brukt som surfebrett, de ble hoppet på og kastet rundt. Ikke overraskende sprakk de begge to etter kun noen få timers hard bruk. Men du verden så morsomt guttene hadde det.

Veldig gøy var det også å grille kypriotisk, supermør biff på gassgrill og spise ved svømmebassenget under palmene. Dette er jo bare helt idyll. Litt trekk måtte vi dessverre gi for en utrolig vond, lokal rødvin. Men såpass får man tåle. Det kunne kanskje lønt seg å oppgradere til en bittelitt dyrere.

vond vin

Midt i det hele kom også aircondition-mannen på besøk. Skulle bare mangle liksom. Vi hadde jo allerede hatt besøk av poolmann og gartner så hvorfor ikke. Det viste seg at det IKKe var min manglende kompetanse på aircondition som var problemet , men faktisk manglende freon og diverse andre småfeil på alle tre aircondition-apparatene. Og vipps hadde vi også deilig og kjølig hus/hytte.

Vi har forresten også katter her. En søt liten kattefamilie bor bak bassenghuset. De lar oss ikke komme mer enn ca 2 meter fra før de freser og stikker. Men vi innynder oss med kattemat og håper vi kanskje kan bli bedre venner etter hvert.

katter

Så hva kan man si som oppsummering. Superfin dag der alt kom på plass som hadde vært på tverke dagen før.

Og BANG – der startet ferien

Når man skal av gårde på tur så er det masse som skal ordnes. Og det meste var faktisk på stell. Klesbunkene med rent tøy lå sirlig vasket og brettet. Huskelistene var skrevet. Alle papirer var printet ut og lå i plastmappe. Vi hadde bestilt parkering på Gardermoen. Alt lå til rette for en myk og fin start. Det var da vi skulle sjekke inn på flyet fra PC’en og trengte passene at det hele skar seg. Det var nemlig bare tre pass i skuffen der passene ligger. Og vi er jo fire. Attpåtil var det mitt pass som manglet.

Det hugg i magen av angst, men jeg roet meg ned. Jaha, jeg var i London i begynnelsen av mai. Jeg må ha glemt å pakke ut av vesken jeg brukte da. Så jeg fant vesken og tittet. Den var tømt. Eneste som lå igjen var en kvittering fra Heathrow – som for å bekrefte at det var riktig veske. Pust rolig! Jeg fikk en ny idé og følte meg sikker på at DER måtte passet mitt være. Men nei. Det var nå adrenalinet kicket inn. Fullt adrenalin-ras. Og den kaotiske letingen startet. Jeg løp omkring med ville øyne. Lette gjennom alle vesker, jakkelommer, skuffer, skap. Jeg tømte innhold på bordet og sorterte og lette. Først alle tenkelige steder. Deretter alle utenkelige steder. Mannen min lette sammen med meg. Vi lette på de samme stedene begge to. Intet pass. Ungene snek seg rundt – vettskremt av å se sine normalt ganske rolige foreldre rase rundt med sammenbitte tenner og sinnarynker i panna.

Til slutt måtte vi bare innse at passet ikke ville bli funnet. Det var ingen flere steder å lete. Vi hadde lett overalt. Vi hadde begynt å lete på nytt på de samme stedene. Dobbeltsjekke og trippeltsjekke. Ingen av oss kunne begripe hvordan det passet hadde sluppet unna. Det SKAL jo bare ligge på plassen sin. Vi har rutiner for slikt!

Den natten sov jeg nesten ikke. Jeg var hyper og lå et par centimeter over madrassen. Men utpå morgenkvisten må jeg ha sovnet for jeg drømte at jeg fant passet mitt. Det lå i en støvel. Og da vekkerklokka ringte så husker jeg at jeg tenkte at jeg kan sove litt lenger. For jeg har jo funnet passet. Men nei, heldigvis slo bevisstheten inn og jeg kunne fastslå at jeg ikke hadde funnet noe pass i en støvel.

Så jeg kom meg opp og vekket min beste ekspedisjonskamerat – jentungen. Sammen hoppet vi i klærne og dro til politihuset i Sandvika. Og vi var ikke alene om å dra tidlig til stasjonen. Neida, men jeg var rask som en oter. Skippet parkeringsautomaten og tjente noen minutter på det. Jeg har jo parkeringsapp! Løp mot køen utenfor og sikret meg en plass. Køen var ikke lang, kanskje 7-8 personer/familier foran meg. Jeg gikk fram for å sjekke hvordan kølappsystemet fungerte. Spurte om de som sto først hadde trukket kølapp. De så litt dumme ut. Neida, de sto i kø uten kølapp. Det var rett før jeg bare snakket den første kølappen. Men så slo innlært moral og etikk inn, og jeg foreslo at de skulle ta kølapp så vi fikk tatt unna køen.

Med kølapp i hånda kunne vi slappe av. Jeg sto ved døra og ventet på at den skulle åpne. Da den endelig åpnet brukte jeg nøyaktig 2 sekunder på å forflytte meg inn døra og bort til passbildeautomaten. Ingen rakk dit før meg. Bildet ble for jævlig! Men drit i det. Nødpass skal jo bare brukes en eneste gang.

Så var det å vente. Vi nødpassfolka måtte vente på at de som hadde bestilt time skulle bli ekspedert. Jeg hadde 101 og visste at det var en sliten pappa med to grinerunger foran meg i nødpasskøen. De grein hele tida! Da de ropte opp nr. 100 så satt han bare der apatisk med de to grinerungene sine. Her måtte noe skje! Jeg reiste meg opp og hoiet over til ham at det var hans tur. Jentungen sank sammen og skjemtes over sin organiserende og stressede mor. Så var det vår tur. Og dama i skranken var en slik hyggelig dame uten humor. Hun spurte saklig hvor passet mitt var. Jeg svarte at dersom jeg hadde visst det så ville jeg ikke vært der. Det var ikke humor. Hun påpekte at jeg hadde fått nytt pass i 2012. Det kunne jeg bekrefte. Men jeg kunne fortsatt ikke vite hvor det var. Dog kunne jeg bekrefte at det var i Norge siden jeg hadde måttet vise det da jeg kom fra London.

Endelig sto jeg der med det stygge oransje passet i hånda. Og jeg kunne vinke farvel til sliten småbarnspappa som måtte ny runde i fotoautomaten fordi grinerungene hans hadde grått på bildet. Jentungen spilte «Mission Impossible» på mobilen da vi gikk seirende ut fra politihuset kun en time etter at vi hadde gått inn. Og først nå kunne hodet begynne å jobbe med pakking. Kvelden før hadde jeg pakket uten hode. Nå kom alt på plass som ikke var basics. Og på en liten time var vi ferdig pakket og på tur til Gardermoen. Hallelujah!

nødpass

Flyturen var som alltid kjedelig. Men jentungen og jeg hadde hvert vårt Bose headsett med støykansellering. Og vi så en feelgood-film på iPad’en sammen og tiden gikk greit unna. Norwegian landet fint på Larnaca, vi kom oss gjennom passkontrollen – også jeg med mitt nødpass. Det var ingen kø hos Eurocar og damen der var utrolig hyggelig og grei. Kan ikke sammenlignes med den ufyselige mannen jeg møtte på Malaga Airport for noen år siden som åpenbart likte å krangle med alle kundene sine. Etter den opplevelsen har jeg liksom alltid tenkt at leiebilutleiere er skurker og banditter.

GPS’en fant Kypros og mannen satte seg inn klar for venstrekjøring. Første utfordring var å kjøre riktig vei i rundkjøringen, men heldigvis kjørte det en lokal bil foran oss. GPS’en var imidlertid ikke innstilt på å hjelpe oss å finne adressen til utleieselskapet vi hadde leid hus av. Det var heller ikke Google Maps. Så etter utrolig mye virring, telefonkontakt, kjøring på måfå og vandring i mørke gater fant vi endelig fram. Da var selvsagt alle butikker stengt. Men heldigvis lå det en lokal bule av et supermarked (kiosk som vi ville kalt det) som var åpent. Vi fikk tak i vann og øl og tørt brød og egg og bacon. Ja, også fersk melk!

Huset fant vi etter bare bittelitt leting i mørket. Gleden ble litt ødelagt av et utrolig møkkete basseng og et hus som holdt 40 grader inne. Og ingen av fjernkontrollene til airconditionene matchet rommet de var i. All min iherdige trykking fikk det bare til å sukkke tungt i boksene på veggen. Det kom litt forsiktig luft og så slo de seg av igjen. Unødvendig å si at det ble en SVETT natt. Men ankomstmåltidet utenfor huset ble i det minste veldig koselig.

Og neste morgen gikk denne meldingen til utleier.

 

IMG_0426

 

 

Save til minnebanken Ctrl+S

Det er fortsatt gode dager for familien på Kreta. I går kjørte vi den lille leiebilen til Falassarna Beach. Lite kunne jo toppe Elafonisis beach – trodde vi. Men fakta er at denne stranden var et veldig behagelig bekjentskap. Det var færre folk og like vakkert. Det var tilogmed rosa sand i strandkanten. Jeg lurer litt på – om man våkner hver morgen og ser utover et slikt fantastisk vakkert landskap – blir man da blind for det? Jeg kan jo ikke se meg mett. Det asurblå vannet, de sorte lavaklattene som ligger slengt utover – som om en kjempe hadde slengt rundt seg med lavagrøtskjeen sin og sølt rundt omkring. Den knallblå himmelen. Alt dette skal jeg leve på i høst og vinter når det er kaldt og surt. Det gjelder å ta bilder og trykke Ctrl+S i hukommelsen.

   
   
Det er jo ikke helt feil å sette seg for å spise lunsj med en slik utsikt heller. Bortsett fra at den tok vi inne siden det er fantastisk varmt her. Vi har brukt opp 3 flasker med solfaktor 30 og likevel er skuldrene røde og vi har alle fått lysere hår.

I går kveld var vi forresten ute og spiste med en annen norsk familie. De hadde en guttunge på to år og innbilte seg at de kunne få ham til å sove i vogna mens vi spiste. Vi tenkte vårt for ingen av våre har noensinne giddet å sove i vogna når det er fest og moro i nærheten. Det gadd visst ikke lille Herman heller. 

I dag var siste bildag og vi satte kursen østover. Mannen hadde ytret ønske om enda en krigskirkegård og klart vi måtte dit. Sist var vi altså på den tyske kirkegården – denne gangen var det de allierte sin. Det er ganske overveldende å se så mange graver samlet på et sted med unge menn som har dødd i løpet av en kort tidsperiode. Man blir så andektig og kjenner på det vonde når man går der og ser den pene kirkegården full av blomster og pent stelte graver. Over halvparten av gravsteinene tilhørte «ukjent soldat». Man samlet visst sammen kropper etter krigen fra rundt omkring på Kreta. 

   
   
  

Etter dette hadde jeg forferdelig lyst til å dra til et kloster jeg hadde lest om på Tripadvisor. Dessverre var ikke TripAdvisor og GPS eller Google Maps samarbeidsvillige så vi fant det aldri. Det vi imidlertid fant istedenfor var en liten strand. Og hva er vel mer naturlig enn å stoppe og innta stranda når temperaturen ligger på godt over 30 grader. 

Den var verken spektakulær eller fantastisk, men den var superfin likevel. Det samme glassklare vannet, lite bølger, asurblått og grønt i nydelig kombinasjon. Vi reiste til Kreta med to dykkermasker. Vi har ikke kjøpt noen ny, men vi har plutselig tre dykkermasker. Ingen av oss vet hvor den siste kommer fra, men det er kjekt at vi kan dykke alle på en gang. Alle bortsett fra den som til enhver tid må sitte på land og passe vesker og kameraer og slikt såklart. 

   

Rett ved siden av denne restauranten fant vi imidlertid en liten godbit. En bitteliten arkeologisk utgraving. Gammel minoisk ruin sto det. Det  var ikke mye å se, og definitivt lite informasjon. Men vi er jo slike som liker gamle ruiner og oldtid så det var jo helt greit likevel. Og først nå innser jeg at jeg glemte å ta bilde. 

Kvelden ble avsluttet på FISKESPA!!! Ungene tok det for noen dager siden og jeg erklærte at jeg nok aldri kom til å stikke mine føtter i noe slikt. Men ungene maste og skrøt og nysgjerrigheten tok overhånd. Så nå har også jeg forsøkt det. Det kilte noe helt utrolig. Jeg følte at fiskene ble superbegeistret over å få selskap av mine bein. 20 minutter med happy fisk og etterpå 10 minutter fotmassasje av meget dyktig dame. Det kaller jeg happy feet. Jeg kan gjerne gjøre det igjen – fotmassasjen altså. De fiskene er jeg ikke så sikker på.
 

Humper og dumper over kretiske fjell

I går kveld gikk vi ut og leide oss en bil som vi hentet i dag. Far ville ha den billigste, mor ville ha den nest billigste – den lille cabrioleten. Familieavstemning var omtrent som det greske valgresultatet. Ganske likt på begge sider. Men siden far var på gli så ble det den lille todørs cabrioleten. At vi har en datter på 176 centimeter ga vi egentlig litt blaffen i – hun stemte forøvrig nei etter å ha sett beinplassen. Det er en liten Citroen Pluriel med vanvittig dårlig motorkraft og den skrangler litt. Men pytt – kul var den lell. Og om noen lurte – ja, vi måtte betale cash som vanlig.

  
Med splitter ny Tomtom GPS medbragt fra Norge satte vi kursen mot Elafonisis – den rosa stranden. Det så ganske rett ut på kartet vi fikk med fra bilutleiefirmaet, men sannheten var at det var en skikkelig møkkavei. Men det ga oss sjansen til å nyte enda mer gresk landsbyliv, beitende geiter langs veien, små veikapeller og olivenlunder i hopetall. Ja, også alle som står med små boder langs veien og selger hjemmelagde produkter som honning, olivenolje, syltetøy, raki med diverse smaker. Og det gis smaksprøver. Vi hadde bare en hundrelapp og noen småmynter så det endte med at guttungen fikk velge en ting til max 5 euro – da ble det noe så eksotisk hjemmelaget jordbærsyltetøy. 

  
Det var vanvittig utsikt enkelte steder på veien, og spor etter steinras overalt. Og bak oss kjørte alle de andre leiebilene, ingen hadde motorkraft nok til å kjøre forbi og vi hadde ikke mere å gi. Ja, ikke at det ville vært så lurt å kjøre forbi uansett. Det var jo så trangt at man måtte stoppe helt opp og lurke seg forbi de få bilene man møtte. Det var lett å se hvem som hadde leiebiler og hvem som var lokale. De lokale er helt matte, er gamle og har gjerne lasteplan. 

GPS førte oss nøyaktig der vi ville. Rett ned på stranda. Biler sto strødd nede på det bushområdet de kalte parkering. Men det var lagt pene gangstier i den varme sanden og det var satt opp skifteboder og dusjer og ikke minst toaletter. Sanda var helt lys med skimmer av rosa i vannkanten. Det var langgrunt og vannet var så fantastisk klart at man knapt kan tenke seg maken. Tittet man utover kunne man se absolutt alle sjatteringer av blått og grønt med hovedvekt på turkis og asur. Jentungen påsto det var som å bade i et basseng, og det må sies å være et kompliment. Ungene løp ut med dykkermasker og svømmeføtter og det krydde av vakre fisk litt lenger ute mellom lavasteinene som lå der. 

Jeg tok massevis av bilder med kamera, men kun noen få med mobilen. De kan ikke på noen måte levere opp til virkeligheten. Sitat min meget nøkterne mann «Dette er den fineste stranda jeg noensinne har vært på».

   
    
 
Vannet var veldig salt, så det var helt greit å dusje etterpå. Dusjen var veldig godt gjemt, men vi fant den og skapte stor begeistring blant folk som hadde stått i dokø og sett rett på dusjen uten å skjønne at det var en dusj. 

Da huden var maksimalt solmettet dro vi tilbake. Vi bestemte oss for å ta en annen rute tilbake, i håp om at den veien kanskje var litt bedre. Det var den IKKE. Men om vi trodde vi hadde kjørt scenic route til stedet så knuste veien vi kjørte tilbake fullstendig den oppfatningen. Det var fantastiske veier, opp og ned, vanvittige stup og alt var helt vidunderlig vakkert. Da vi fant en restaurant som lå og vaklet på kanten av et stup så måtte vi bare stoppe. Og utsikten var vanvittig, man kan bare forestille seg hvordan det ville være i solnedgang. Vi fikk det ytterste bordet. og satt der og bare tok inn den fantastiske utsikten. Drikken vi fikk servert var kald og det smakte nydelig. Maten var lunka og ikke særlig å skryte av, men vi var jo der primært for utsikten. 

   
 
  
Utenfor restauranten sto det forresten en artig kar. Den bragte tilbake minner fra barndommen. På veien til hytta sto det en rot på et garasjetak. Den så ut som en geitebukk med lang tiss. Denne var ganske lik, men det må ha vært ei jentegeit for jeg så ikke noen tiss.
  
Idag brenner huden skikkelig. Her må det bli full smøring av alle som en. Det soltaket var veldig kult, men det må sies at det brant godt i nakke og skuldre og ikke minst i hodet. Men da vi lukket igjen så ble guttungen bilsjuk så da var det bare å åpne igjen. De var skikkelig svingete de veiene, altså. Trollstigen – gå hjem og vogg! 

Gårsdagens middag ble inntatt på rommet forøvrig. Vi er litt matleie for tiden, så nå mumles det om hjemmelaget i kveld igjen. Hmpf, må jeg jobbe altså?

Superkult ferieminne

En av de viktigste oppgavene under en ferie er å skape minner. Derfor flyr jeg støtt rundt med kamera for å dokumentere feriene våre. Også prøver vi å gjøre morsomme ting sammen som en familie. Her en dag i ferien mens jeg satt og leste meg opp på Tripadvisor fikk jeg en god idé. Og litt maildialog senere kunne jeg informere ungene om at vi skulle kjøre Segway gjennom Chania by. Det har vært vanskelig å vekke guttungen de siste dagene, men i går morges trengte jeg bare å hviske segway i øret hans – og vips var han klar. 

Vi var tidlig ute på bussholdeplassen, men rakk vel knapt å stille oss opp før en taxi atter en gang gled opp og spurte om vi ville til Chania. Jeg antar vi er et bra mål – 4 personer med nordisk utseende – fulle av euro og naivitet. Jeg hadde gransket kartet grundig før vi dro og bommet bare med noen få meter på kontoret der vi skulle møte for å få kjøre segway. Det var selvsagt stengt. Fyren som hadde kontoret ved siden av prøvde å overtale oss til å kjøre veldig kul ståsykkel istedenfor, men vi var standhaftige. 

Da de endelige åpnet var vi klare som egg. To veldig hyggelige damer tok betalt og satte på oss sykkelhjelmer og audioutstyr. Så var det tid for opplæring. Jeg må innrømme at jeg var litt nølende, men det tok ikke altfor lang tid før jeg skjønte opplegget. Det kan egentlig minne litt om å stå slalom – man bruker tyngdeoverføring for å få segwayen fremover, for å stanse og egentlig også for å svinge. Ungene trengte veldig kort opplæring, mens mannen trengte mest. Han virket ikke komfortabel, jeg mistenker at han tenkte for mye uten å stole på kroppen og instinktene. Vi skulle på guidet tur gjennom gamlebyen og havnen i Chania. Louisa het guiden vår og hun var kjempesøt. Vi fire ble plassert på rekke etter henne – mannen foran, ungene i midten og jeg bakerst. Også begynte vi å snirkle oss gjennom trange gater og smug, mellom folk og fe, restaurantbord, scootere og biler. Og jeg smilte og smilte. Louisa viste og forklarte over audioutstyret og innimellom fikk vi høre ferdiginnspilt informasjon  om stedene vi så. Og det ble tatt bilder underveis. Hun ba oss smile og jeg kjente at det ikke var mer å gå på – for gliset sto allerede på max. Et par steder med åpne plasser fikk vi testet segway´en skikkelig – speede opp, kjøre slalom og herje. Sååååå gøy. 

   

  

 Litt morsomt var det også med alle menneskene som sto og tittet og tok bilder av oss der vi kom glidende som en andeflokk bak mamma. Mulig vi så dumme ut, men jeg følte meg altså helt dronning der jeg sto. Jeg gleder meg til å få bildene fra Chania Segway Tours, så imellomtiden får man bare nyte bildene jeg tok med iPhone i fart.

Etterpå var vi høye som hus hele gjengen. Vi ble stående å skravle med Louisa og Despina om søndagens  valg i Hellas, prisnivå, moms, lønninger, skatt og annet gøy. Vi syns det er fint at noen vil prate med oss om det for de fleste bare feier det vekk om vi tar det opp. Og apropos penger så raser pengene unna. Vi hadde med mye cash, men nå begynner vi å bekymre oss for om vi har tatt med nok euro. Vi var heldige og fant en butikk som ville ta VISA-kort, men butikkeieren var tydelig på at hun ikke helt visste om hun kom til å få pengene fra banken. Så da vi fant en kø foran en minibank så stilte vi oss opp. Folk oppførte seg som om de hadde vunnet i lotto når de triumferende kunne hente ut penger. Selv feilet vi fullstendig og fikk ikke ut et rødt øre. Ikke engang 50 euro kunne vi visst få. Jaja, vi har jo penger fortsatt. 

Og folk er ellers så utrolige hyggelige både på restauranter og i butikker. Vi føler oss veldig velkommen, og selv om jeg vet at euroene vi har med oss er velkomne, så oppleves det ikke som at det er pengene de ønsker velkommen. Vi spiser også veldig godt her – altfor godt egentlig. Når vi kommer hjem så må det bli slanketiltak!

I dag – valgdagen sov vi over hotellfrokosten og dro heller i butikken og kjøpte inn til hjemmelaget. Det ble den beste frokosten vi har spist her nede. Og de hadde deilig fersk melk og nypresset juice som vi sto og så på at de lagde i butikken. Et slikt tekjøkken som vi har her i leiligheten er ikke det mest velutstyrte, men det er jo gøy å være litt kreativ i bruk av kjøkkenutstyr.

  
Ungene ville ved poolen, men i dag var det veldig varmt. Jeg erklærte at om de ville det så var de hjertlig velkommen til det, men jeg måtte til stranda der det er litt bevegelse i lufta. Dagens ungdom liker ikke strand. Det er vanskelig å gå uti, det er ting i vannet, saltvannet klør på kroppen og sanda er varm og sandete. Pøh! Pingler! Litt fomling, diskusjon og ombestemmelser senere dro vi alle på stranda. Jeg liker meg best under en parasoll i skyggen med en god bok. Mannen liker å steike i sola. Godt vi er forskjellige for da kan vi bytte solseng alt etter som hvilken som har best skygge. Bølgene i dag var også ganske heftige, men ikke så gale som forrige dagen. Det siste stuntet til guttungen er å svømme mellom beina på oss voksne og blåse bobler mellom beina på oss slik at vi begynner å le og fnise fordi de kiler. Vi har alle våre gleder. Jentungen er utfordret av ei venninne i forhold til hvem som blir brunest i ferien. Jentungen er blek av natur og helt sjanseløs, og hun vet det selv, men går inn for oppgaven med stor selvdisiplin. Hun bruker heldigvis SF30, så helt galt er det ikke. 

Jeg har lest ut en ny bok. Den var også veldig fin. Jeg gråt store tårer mot slutten og jaget vekk en guttungen som ville bade og herje med meg. Det som fikk meg til å kjøpe den var klistrelappen som sa «for deg som likte en mann ved navn Ove». Den leste jeg nemlig i fjor og den rørte meg samtidig som den fikk meg til å humre og le og gråte. Slik var denne også.

  
Dagens strand var den samme som vi lå på for 4 år siden da vi var her sist. Den gangen tok de godt betalt for solsengene. I år var de gratis. Vi spiste lunsj på restauranten av ren takknemlighet. Og ikke minst la vi igjen en god rating på Tripadvisor til EAP som restauranten het. De bør jo få 5 poeng bare på beliggenhet og utsikt, men ellers kan det sies at det er rent og pent, veldig hyggelig personale og god mat. 

   
   
 Ellers skjer det jo ikke så voldsomt mye. Familiemesterskapet i myggestikk er i år vunnet av meg. Jeg telte 18 heftige stikk i dag morges. Og det er ikke det at de er vanlige myggestikk. Neida, den kretiske myggen er mindre enn den norske. Jeg har faktisk ennå ikke sett den. Det den legger igjen er enda giftigere enn det den norske presterer, slik at vi får svære røde byller som væsker og klør noe helt infernalsk. Ikke vinner man noen sexy ben-konkurranse med dem heller.  
Jeg trøster meg på balkongen med min nye venn – jordbærcider. Den minner om en skikkelig god rusbrus jeg var med på å lansere i Arcus i sin tid – Duck Royal. Dessverre solgte den dårlig og forsvant fra markedet på under et år. Men den var god – skikkelig nam! 

 

Tøffer oss på den greske landsbygda

Når man ser slike fjollete tog som henger bak en traktor forkledd som lokomotiv så tenker en straks at dette er moro for ungene. Kjapp togtur Stavern rundt – 50 kroner pr snute for å sitte der å se litt dum ut. Så naturligvis syns jeg det var særdeles merkelig at det stadig dro fulle tog med folk ut fra «togstasjonen» tvers over veien. Inntil vi bestemte oss for å prøve selv i dag. Huden var solmett og da passer det bra med litt aktivitet. Vi valgte oss turen med navnet Southern Comfort på 2,5 time – hovedsakelig fordi avreisetidspunktet passet vår late morgen og dernest fordi man skulle innom en krigskirkegård. Jeg er nemlig gift med en mann som er over gjennomsnittet interessert i annen verdenskrig. Sist vi var på Kreta satt han faktisk og leste en tykk bok om kampene på Kreta. Jeg syns det sier det meste. 

  
Heldigvis sa ikke toget hverken tøff tøff eller fløytet. Det er jo kleint nok som det er. Det viste seg faktisk å være ganske så interessant. Første høydepunkt var helt klart krigskirkegården. Det var hovedsakelig tyske fallskjermsoldater som hadde falt i angrepet på Kreta i mai 1941 – over 4000 av dem. Og der lå de sirlig oppmarsjert på geledd. Så mange tyske navn – og forunderlig mange som het Fritz. Om ikke annet så må det sies å være et vakkert hvilested med utsikt over den asurblå bukten.

   
 Turen fortsatte oppover i fjellen. Enorme olivenlunder. eukalyptus, sypress og ikke minst appelsintrær og vinmarker. En merkelig opplevelse var at toget stoppet under en bro og der sto det en dame og solgte organisk virgin olive oil. Jeg ville ha og mannen handlet mens han gryntet noe om hvor sært det var å handle olivenolje fra et minitog under en bro. 

Det var mye vakker natur å se og guiden som snakket med skikkelig bred amerikansk aksent fortalte om lokalt næringsliv og om jordbruk generelt. Selv ungene fulgte med og var interessert! Og så stoppet toget igjen og vi fikk en halvtime i en bitteliten landsby. Men selv om den var knøttliten hadde de altså tre kafeteriaer. Og de sto og ventet på oss og vinket da vi kom svingende inn på torget – to stappfulle tog med turister. Endene skvatt til side og hunder og katter satt side ved side og glodde. 

   
 Den kafeteriaen vi valgte tok veldig godt imot oss. Vi bestilte iskald øl og is, men vertskapet bød på hjemmelaget raki søtet med honning og kanel og ikke minst hjemmelaget kake. Komboen av de to var fantastisk. Så da ble det et par bombashoot denne dagen også. En tynn katt satt under bordet og tigget potetgull. Den het Maria, sa de. Og da vi spurte om å få låne toalettet så viste det seg å være vertskapets eget bad. Snakker om gjestfrihet. 

Så var det å ta farvel med ender og katter og mennesker og hoppe på toget som tok turen innom enda et par landsbyer før vi kom tilbake. Jeg er glad det ikke var jeg som kjørte for veien var smal og svingete og ikke egnet for å møte trafikk. 

   
 
Tilbake tok vi en tur i poolen før vi gikk ut for å utkjempe familiemesterskapet i minigolf. Favoritten var pappa Jørgen som tross alt har grønt kort i golf fra 1997 (og når jeg tenker meg om har visst jeg også det). Det ble utlovet en belønning på 5 euro for sammenlagt seier og ytterligere 5 euro for hole-in-one. Guttungen gikk til oppgaven med dødsforakt! Bak oss gikk en annen norsk barnefamilie. De hadde yngre unger men spilte dobbelt så fort som oss slik at de alltid ble stående og vente på oss. Jeg lurer fortsatt på hvor de var fra. De snakket nordlending med trøndersleng. Vel – jeg måtte titte litt og oppdaget at de jukset noe fryktelig både ved å stoppe ballen med kølla og ved aktiv «føring». Og foran oss gikk en engelsk pappa med 4 unger. Han var en skikkelig artig pappa som tok golfen veldig på alvor og la inn elementer av curling og kosting og ikke minst la han seg ned og blåste på ballen. Her er vår egen pappa i god stil. Den store overraskelsen var at det faktisk var mamma som vant minigolfen. En veldig dårlig start sendte mor ned i bunnplassering temmelig raskt. Men på slutten hadde jeg et par veldig heldige slag, samtidig som far rotet det til. Og da jeg avsluttet med hole-in-one på siste hullet var seieren min. Litt flaks må man jo ha. 

I kveld legger vi oss tidlig for i morgen skal vi gjøre noe veldig gøy!!!!!! 

  

Soga om den fine feriedagen – skrevet i presens

Den perfekte dagen starter med at man våkner helt av seg selv ved at man er utsovet. Man drar fra gardinene som er temmelig lystette og oppdager at det er strålende sol. I dette perfekte livet er det selvsagt enkelt å gå til dekket bord. Nå skal vi ikke akkurat skamrose frokosten på hotellet, men det er helt greit og det er noen andre som har laget den. 

Vi har tenkt oss på stranden, men da vi kommer ned på stranden rett nedenfor hotellet så slår digre bølger mot oss. Så vi går bort til gårsdagens strand som ligger litt mer i le fordi det ligger en øy utenfor. Og guttungen er helt hyper, han må ut i de svære bølgene og det kan ikke bli fort nok. Siden jeg egentlig er en hønemor så er det helt uaktuelt at han skal bade alene i de svære bølgene så jeg hiver meg med. Vi blir umiddelbart slått over ende og kastet rundt. Så mye var nyvasket hår verdt. Og jeg står uti der i sikkert en halv time med guttungen. Men han vil ikke inn, så jeg kryper opp og ber om avløsning. Mannen går uti og står der med guttungen enda lenger og sammen kaster de seg inn i bølgene. Men han må også gi seg og kommer opp uten guttungen. Og hverken høne eller hane finner roen, fordi vi hele tiden speider etter det lyse hodet som dupper opp og ned i de svære brenningene. Jentungen går til slutt ut og sammen holder de på kjempelenge. Også jeg som skulle lese ny bok – ble heller sittende og stirre.  Under er forøvrig et flatterende bilde av undertegnede som forbereder mottak av ny bølge rett i fleisen. Rumpa til guttungen kan skimtes litt til siden.

  

Til slutt går jeg uti nok en gang, vi leker enda en stund og når jeg da kjenner at jeg har fått nok juling av bølgene tar jeg ham resolutt med meg opp. Skylder på at vi skal spise lunsj. Det viser seg da at han har svelget halve Middelhavet, så han sitter der og hoster og småbrekker seg med rødsprengte øyne. Her hjelper bare sjokolademilkshake! 

Restauranten heter Palirria og verten heter Costas. Etter kun et tidligere besøk har han allerede lært seg hva vi liker. Så vi prater og det viser seg at han har vært i Norge og at han har norske venner. Han henter frem samlingen av norske bøker – alle skrevet av Ingunn Aamodt som var den han besøkte. Vi fikk tilogmed tilbud om å låne en bok om vi ønsket. Jeg liker slikt. Systemet er også basert på tillit. Vi får servering på stranda og betaler når vi spiser lunsj. 

  
Guttungen virker sliten så vi foreslår at han tar seg en lur før vi drar til Chania for kvelden. Jo, det kan han tenke seg. På hotellet legger alle seg nedpå og før vi vet ordet av det sover vi – alle unntatt guttungen. Han spretter lysvåken omkring. 

Med tanke på dårlige økonomiske tider velger vi buss når vi skal inn til Chania. Eller rettere sagt velger vi bare busstopp, for en taxi kommer skliende opp til oss og fallbyr sine tjenester. Og vipps kjører vi taxi. I Chania er det mye folk og støy. Kelnere forsøker å lokke oss inn i restaurantene sine, men vi er ikke klare. Mannen blir alltid negativ når noen maser – det vet jeg så altfor godt. Men så dukker det opp et nytt tilbud. Båten Irina skal akkurat ut på solnedgangscruise – prisen er 40 euro for oss 4, men vi kan bli med for 20. Et blikk og vi er med. Ikke et øyeblikk tenkte vi på guttungen som ikke er sjøsterk. Ikke før vi kjenner de lange dønningene og ser ansiktet til guttungen. Han er IKKE fornøyd. Til gjengjeld stråler jentungen. Hun tåler sjø som om hun var en garvet sjømann og hun elsker at det husker. 

Det er ikke snakk om noe langt cruise. Det er ut i havet – drikke raki med den gamle mannen som er med i crewet, spise litt melon og ta masse bilder av solnedgangen. Og da mener jeg masse!!! 

   
    
Tyskeren med blåblomstret skjorte tok forresten kål på minst 6 glass raki alene. Så fort hans kone snudde ryggen til så heiv han ned en ny nubbe. Selv tok jeg en eneste – bombashoot med harpun.

I et forsøk på å komme vekk fra trengselen gikk vi litt inn i bakgatene – vekk fra selve havna. Og plutselig sto vi foran en restaurant vi hade besøkt 4 år tidligere. Jeg kjente den igjen på grunn av den gamle sykkelen som hang på veggen. Et merkelig konsept – man går inn i det man tror er et hus – og finner ut at det bare er en ruin med halve vegger og et tak som mangler. Det er kjempekult, men det bør helst være fint vær. 

Kvelden går altfor fort, men vi har hatt det topp. Akkurat slik skal en perfekt feriedag være.