Endelig, endelig, endelig! Sommerferien er endelig her! Normalt ville vi kanskje stresset rundt på jakt etter pass og sko og solkrem og badering og gledet oss til Hellas-tur. Men ikke i år. Annerledessommer 2 skal i likhet med fjorårets sommer tilbringes i Norge. Med Knausen vår som base skal vi i de neste 3-4 ukene farte rundt på fjorden og ellers i Østlandsområdet på jakt etter opplevelser. Og når vi ikke skal farte skal vi nyte sommeren og kjenne på følelsen av stress som forlater kroppen drypp for drypp. Innkjøringa til ferien var travel og ennå er ikke alt gjort. Hyttekontoret blir ikke tatt ned ennå fordi det er noe små ting igjen som må fikses. Men du verden. Det er godt å vite at mange av de verste ballene som hang i lufta landet før ferien.
Vi ankom Knausen ganske seint – kanskje så seint som kl. 18. Et ledd i nedstressinga må jo være å anslå tid basert på solen, ikke sant? Men sola stekte likevel og etter å ha pakket ut det vi hadde av mat (type tømte kjøleskapet før vi dro hjemmefra) så var det rett ut i sola. Hun kledd i shorts og BH, han i shorts og hatt.
En lett og ganske sen middag bestående av ferdigpizza, så begynte sola å lage fyrverkeri på himmelen. Dermed grep vi mobilene våre og gikk på fotosafari. Det finnes tusenvis av bilder av solnedgangen fra Knausen, men bare hundrevis av bilder fra svabergene ved sjøen. Viksfjord leverte så til de grader!
Det har jo vært litt styr med denne nye båten. Vi har bakset og slitt med å få lagt ut moring og ordnet fortøyning. Nå er heldigvis alt det der i orden, selv om det har vært tidkrevende og vanskelig. Været har jo ikke vært av den hjelpsomme sorten i sommer. Jeg er antagelig snill når jeg bare sier at det har vært variert. Men i regn og blåst fikk i hvert fall mannen med hjelp av en kamerat og guttungen lempet ut moringen på rett plass. Det holdt på å koste et par fingre, men det er jo småtterier i den store sammenhengen. At det skulle ta en hel dag å ordne fortøyning var litt overraskende, men mannens kamerat behersker god gammeldags spleising av tau, og det skulle han til gangs bevise. At det er minst ti forskjellige tauspleiser som holder båten i eksemplarisk posisjon tror jeg sikkert.
Klassisk spleising av tauverk
Men så var det denne motoren da. Vi syns den fusker. Vi snakker da om en 1 år gammel Honda 50hk. Sist vi var ute med den fusket den så galt at vi ganske enkelt snudde og kjørte tilbake til brygga før vi hadde kommet særlig langt ut i fjorden. Men etter diskusjon med erfarne båtfolk fikk vi tips om at kunne skyldes at båten ble kjøpt med en halv tank overvintret bensin. Vi fikk også tips om at det kunne være lurt å «blåse ut» litt – dvs la den gå på full fart i f.eks. 10 minutter. Ikke helt enkelt siden det er 5 knops fartsgrense i Indre Viksfjord.
Så vi fylte på 10 liter fersk og fin bensin i dag og startet motoren. Den gikk som en klokke! Vi gled vakkert ut i fjorden, og jeg jublet «Hør så fint motoren går. Heldige oss som har så fin båt. Også båttur på en så deilig dag!». Det var muligens min kommentar som jinxet hele greia, for rett etterpå begynte motoren å fuske. Jeg ga litt mer gass og motoren slakket av. Jeg ga enda mer gass og den stoppet. Nå var det jo stille på fjorden i dag. Det var lite vind og bølger og alt slikt som kan være skummelt. Vi var kanskje 50 meter fra land så noen direkte fare var det jo ikke. Men vi var ganske molefonkne etterhvert som motoren nektet å adlyde selvstarteren. Det var nå vi husket på at vi hadde planlagt å kjøpe padleåre. Men det hadde vi altså glemt.
Bak oss dukket det opp en lekker, blå Stingray. En ordentlig staselig båt. Mannen min veivet med armene, og de stoppet heldigvis. Vi ble lagt inntil og festet forsvarlig til deres båt. En kar hoppet ombord i båten vår. Det viste seg selvsagt at dette var meget drevne motorfolk. Vi fylte på enda mere bensin for sikkerhets skyld selv om tanken var 3/4 full. Mannfolkene ombord hadde gode tips og han som var ombord i vår båt klarte etter litt lirking og pumping og fikling å få start på motoren igjen. Utrolig hyggelige folk som vi dessverre ikke var åndsnærværende nok til å få navnet på. Uansett så slapp de oss løs, og vi satte kursen hjem til brygga uten å ha fått kjørt motoren nevneverdig hardt.
Man kan vel bare gjette hva som skjedde så fort våre nye venner var forsvunnet. Joda, motoren begynte å fuske! Den hørtes ut som en gammel 2-takter som røykhostet seg fremover inntil den stoppet. Jeg kjente at her må det handling til og var klar til å stupe i vannet med tau og få den båten inn til land som var relativt nære. Men mannen praiet en ny båt – denne gangen en liten mini-RIB med to 14-15 år gamle gutter ombord. Finingene gikk med på å slepe oss tilbake til brygga vår. Så der satt vi altså i vår nye fjonge båt og ble slept av en liten jolle tilbake på plass til vår mønsterfortøyning full av spleis.
500 spenn ble umiddelbart vippset til guttungene som hadde reddet oss. Båtens fører viste seg forøvrig å være guttungen til Stingrayeieren. De hadde visst bedt ham se etter oss! Ved brygga satt vi litt handlingslammet i båten og følte oss deppa og rådløse. Svette var vi også. Vi tenkte vi skulle ta et bad og gikk bort på badebrygga. Der lå det selvsagt intet mindre enn 11 fete brennmaneter og ventet på oss med trådene sine i beredskap. Mannen valgte å dyppe seg raskt mellom tre brennmaneter. Jeg skulle gjøre det samme, men da kom det en ny brennmanetfaen svømmende opp fra dypet for å være med på brennefesten. Intet bad på denne jenta. Min 1000 kroners nye bikini har ennå til gode å få dyppet seg selv om den ble kjøpt inn i slutten av juni.
Så etter å ha sittet og sett utover vannet og vært misunnelig på alle som dro avgårde i sine velfungerende båter bestemte vi oss for å ordne noen ærend i Sandefjord. Et ærend var blant annet å bunkre nok vin til å drukne båtsorgene våre. Nå for tiden er det alltid lang kø foran Vinmonopolet så mannen kjøpte like godt en 3-liter hvit, en 2-liter rød og en flaske hvit. Jeg tror det skal holde en liten stund. Selv om vi er båtdeprimerte.
Sulten meldte seg, og vi feiret dagens båtbegivenheter med å gå på restaurant! Vi satt og spiste deilig mat på en lekter rett inntil gjestebrygga i Sandefjord. Her satt vi og så på alle de båtvante og erfarne båtførerne som elegant manøvrerte inn til brygga. Mest imponerende var den svære millionbåten som bakket inn på en trang plass. Mannen tror kapteinen jukset for han sto oppe på flybridgen sin med en slags fjernkontroll i hendene og bare vippet båten uanstrengt inn. Vi filosoferte rundt dette. Hvordan vet båtfolket hvor de skal legge seg? Hvordan kommer de så elegant inn. Har de øvd seg mye? Vi konkluderte med at det nok bare er slik man kan når man har erfaring – akkurat som jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre om jeg møter på korøvelse i et fremmed kor – eller mannen når han er på skytestevne i en fremmed klubb. Dagens hvalbiff var i hvert fall nydelig.
Hvalbiff. Nesten like godt som i min barndom, Jeg elsker hval og helst de levende. Men barndom er barndom og hval spiste vi mye av da jeg var barn.
Tilbake på hytta oppdaget vi at noen hadde tatt parkeringsplassen vår! Faktisk var det åtte biler der det normalt aldri er mer enn 2-4. Enda et element til å forsure dagen. Vi klinte bilen vår inn i skogen tett inntil en annen bil. Det ble så trangt at mannen måtte klyve ut gjennom passasjerdøra. Sikkert ikke noe gøy for han andre heller når han skal ut.
Oppe på hytta var det brennende hett. Katta var sur fordi han ville ha middag. Vi var svette og fæle og furtne. Hvitvinen var varm etter å ha ligget i bilen. Men sola skinte på svaberget utenfor hytta, og vi bestemte oss for å oppsummere dagens lærdom som følger:
Det er mange snille folk på sjøen. Båtfolk er greiere enn man skulle tro.
En halv desiliter med kondensfjerner på tanken kan kanskje løse problemet.
Vi får være takknemlige for at vi ikke hadde kommet lenger ut i fjorden. Da kunne det fort bli mer dramatisk.
Det er lurt å ha en padleåre i båten!
Er man furten så hjelper det med mat
Hvitvin kan kjøles ned med isbiter
Typisk floskelbilde – vinglass i sola. Her altså med isbiter. Innholdet er forøvrig en riesling jeg kaller «Voldemort» – egentlig heter den Wongraven, men det husker jeg aldri.
Jeg erklærer dette for hengestolens år. I fjor nettshoppet jeg nemlig en hengestol på høstsalg. Den ble lagt i garasjen for deretter å bli grundig glemt. På jakt etter noe annet rot ble den tilfeldigvis gjenoppdaget da vi skulle ned på hytta for å starte sommeren. Mannen var ikke fornøyd da jeg insisterte på at den skulle inn i det allerede hardpakkede bagasjerommet. Men den kom da med. Det er en sånn sak vevd i fargeglad og solid søramerikanske tekstil – mener å huske Ecuador eller El Salvador. Den minner mest om en poncho brukt av panfløytespillerne som pleide å spille på Karl Johan tidligere. Mannen er ingen handymann, men når han får et oppdrag som er gjenomførbart for en ikke-handymann så tar han jobben alvorlig. Kroker og sjakler ble innkjøpt og vipps hadde jeg verdens fineste hengestol hengende utenfor hytta med utsikt over fjorden og de sju blånene. Hvilken lykke! Hvorfor har ikke jeg hatt hengestol før? Hvorfor har ingen fortalt meg hvor digg det er med hengestol? Jeg danser på tåspissene og tar små piruetter i min søramerikanske hengestol, jeg sovner i ettermiddagssolen dovent vuggende i den, og jeg kooooser meg med en god bok oppi der. Katten var ikke like fornøyd med å delta på hengestoleventyret og forlot meg umiddelbart etter at bildet ble tatt.
Flere har spurt meg hvordan det går med den nye og fine båten. Vi skulle jo kose oss med ny båt i sommer. Og jeg må innrømme at vi er noen pingler. Det blåser litt mye, det regner, det er stygge skyer og alt mulig tull. Vi HAR altså vært ute med båten tre ganger. Men det er ikke spesielt mye på to uker. Her bør både båteiere og været skjerpe seg!
Vi har forøvrig gått og grublet mye over mangelen på akterfeste. Men dette skal snart være løst! En ny moring er på plass – bak i bilen vår. Det er et monster av en moring som ikke ligner noen av de gamle moringene vi har hatt før (gamle motorer eller en svær sementklump). Neida, dette er en ekte moring som er spesiallaget bare for formålet. Den er stygg, svær og klumpete og konstruert til å grave seg ned i fjordbunnen og bli der til evig tid. Hvordan dette monsteret forhåpentligvis skal flytte seg fra bil til båt og deretter til sjøen kan fort bli en egen bloggpost av det kaotiske slaget.
Moringenes mor
Båtmotoren – en Honda 50 HK fra 2019 – har også vært kilde til bekymring. Selv med gassen i bånn så kom den ikke opp i 4000 omdreininger engang. Vi liker helst å kjøre i kosefart og har bare gjort enkelte korte ytelsestester. Men på dagens båttur lot vi motoren gå for full pinne litt lenger – og da kom den endelig. Suget kom i magen og båten langet ut. Det er 5 knop maksfart i Indre Viksfjord. Vi kan med glede informere om at vi brøt fartsgrensen med et stort smil om munnen.
Fornøyd kaptein etter vellykket fartstestFornøyd kvinne som helst bare vil kjøre i tuslefart
Et forsøk på å gå i land på barndommens favorittholme strandet på grunn av for kort fortøyningstau! To nybakte båteiere bjeffet iltert til hverandre der den ene forsøkte å manøvrere båten i stri strøm og vind fra siden, mens den andre slet med kort tauverk og få fortøyningsmuligheter. Dette betyr at vi igjen må bevege oss inn på båtfolkets enemerker (båtutstyrsbutikken) og orientere oss i tauverk og sjakler. Det er fort gjort å føle seg litt dum på slike steder. Men alt blir nok bra til slutt som de sier. Dreggen fungerte i hvert fall utmerket. Det samme gjorde solsengen foran i båten. Her koste vi oss skikkelig mens vi lå på svai 5 meter unna holmen vår og solte oss på egen båtsolseng. Mamma var også med – hun har feriert her i 53 år og syns fjorden vår er den aller fineste.
Akk, ikke mye spennende å rapportere om fra årets hytteferie her på Knausen. Høydepunktene er gode måltider i godt selskap, vin i solnedgang, familie og venner. Altså bare deilig norsk sommerlykke og ingenting å skrive om.
Ikke før har man bragt en dyrebare båt ned i fjorden så begynner det å blåse heftig! Ifølge meteorologene er det «bare» en frisk bris. Men de melder gult farevarsel og 10 meter per sekund – med økning til 15 til natten. Jeg er ikke sikker på om hytta vår er enig i at det bare er frisk bris her den står og dirrer i grunnmuren hver gang en skikkelig vindkule kommer fykende rundt hushjørnet og angriper hytta vår med dødsforakt. Heldigvis vet vi at hytta har stått her i 53 år og derfor har vært med på røfft vær før. Jeg syns YR underdriver. Det er virkelig kraftig vind. Men nå sitter allerede nordlendingene og vestlendingene og ler hånlig av oss østlendinger som syns frisk bris er blåst.
Verre er det med båten. Vi har jo ikke fått ordnet moring og skikkelig akterfeste ennå. Den ligger fortøyd med et lite anker (alternativt svær dregg) bak og med tau foran. Vi får litt angst. Må ned og se til båten – tenk om de amatørmessige knutene våre ikke holder. Tenk om akterfestet slipper, tenk om den blir kastet inn fjellet. Tankene er mange og vonde. Ned til brygga og båten ligger der. Vi noterer oss at vår båt ligger lenger inn mot brygga enn noen av de andre. Men det er lite å gå på bak – og ikke tale om at vi slipper loss, starter motor og bakker ut for å få nytt feste for ankeret. No way. Håret står rett ut og det kjennes som om vinden forsøker å dytte oss av brygga og ut i vannet. Vi fester uansett en kjetting og hengelås til båt og brygge. Vil jo ikke at noen skal stikke av med den dyrebare – enten det nå er folk eller vind.
Kveldens første båtsjekk
Vi sitter og ser på båten og ser at den ikke danser så veldig, og at det ser ut som akterfestet holder den stramt og relativt rolig. Opp igjen til hytta og vinden tiltar. En nabo tar kontakt på Messenger. Lurer på om det er vi som har den nye Oceanmasteren som ligger på brygga. Det er det jo. De hadde vært og sjekket og så at båten vår lå veldig langt inn mot brygga og det så ut som den stanget litt.
På med jakker. Vi føler oss som gamle dagers fiskere som skal ned og se til sjekta i fjæra. Tar med oss litt pappemballasje fra IKEA som gir god seilføring ned stien til søppelstativene. Båten ligger der. Vinden kommer rett på og inn mot land nå. Yr kaller det fra sørvest. Båten ligger og snuser på bryggekanten. Mannen kommer seg ut i båten og klarer å dra båten ca. 20 centimeter lenger ut. Jeg bytter ut tauet foran så den får mer å gå på. Knyter verdens fineste tredoble kjerringknute. Mannen er ikke fornøyd med lengden på tauet så kjerringknuta må opp igjen. Han er heller ikke knutemester, og han blir ikke fornøyd før det er femdobbel kjerringknute på tauet. Få opp den knuten, den som orker. Mulig vi skal bruke litt tid med tau og knyting foran YouTube. Man kan lære alt mulig av YouTube nåtildags.
Tilbake på hytta fortsetter jeg å jobbe meg gjennom båtførerprøven. Jeg har kjøpt en app som forbereder meg til båtførerprøven. Vet ikke om jeg trenger å ta selve prøven, men jeg vil ha all kunnskapen som finnes der. Tviler på om dokumentasjonen fra båtførerprøven som ble tatt i sjuende klasse fortsatt eksisterer.
Katta er ikke fornøyd. Han pleier å ha et halvåpent vindu i stua han kan gå ut og inn av. Det har vi lukket siden gardinene blåste langt inn i stua. Han må ut og strø. Titter ut av døra når vi åpner for ham. Pelsen blåser bakover når han stikker snuta ut og værer. Det blir ikke noen tur ut. Han går tilbake til sofaen. 10 minutter senere har han glemt uværet og vil ut igjen. Samme greia gjentar seg. Til slutt våger han seg ut. Lav i ryggen med ørene bakover sniker han seg langs husveggen bortover. Kort tid etter banker han på ruta og vil inn. Det var en kjapp tur. Men du verden så mye bedre man sover når man er ferdig med den doturen.
Det er slitsomt å være liten katt i blåsevær.
Når vi går og legger oss er det faktisk ganske mørkt. Vinden uler fortsatt. Og i tillegg har vi denne dunkingen fra taket. Først tror jeg det er kongler fra furua som smeller i taket. Men det er for mye dunking. Det er nok en grein som står og banker på taket jevnt og trutt. Det er faktisk helt uaktuelt å gå ut og skjære av den greina. Så vi sover i dunkinga. Det blir en natt med mange oppvåkninger. En gang kommer jeg ut på kjøkkenet for å hente et glass vann. Der står katta med vanvittige øyne og stirrer på meg. Den er redd! For å presisere hvor redd den faktisk er går den inn på soverommet og hvesser klørne på den helt nye senga vår! Jeg er trøtt og ufølsom. Lukker soveromsdøra for ham og lar ham få være alene i den mørke stua der all verdens skumle lyder har samlet seg i kveld.
Og noe av det aller første vi gjør denne morgenen er å gå ut med grensaks for å kveste treet. Mannen henger utfor taket i vinden og klipper av gren etter gren. Sånt bråk skal vi ikke ha en natt til. Der fikk den! Mulig vi bare får hjelp til å felle hele faenskapet – så slipper vi at den kaster kongler om natta også.
Sist helg var min tante og jeg på slektgranskningsutflukt til Fyresdal. Det var min oldemor (hennes farmor) som var født og oppvokst i Fyresdal og som flyttet til Tønsberg da hun var ung. Tante og jeg har et felles lite slektsgranskingsprosjekt. Hun jobber tradisjonelt med bygdebøker og offline slektsregister. Samt at hun ringer og snakker med fjern slekt. Jeg scanner gamle bilder og bruker mormonernes slektstrær på nett.
Tjøstov og Sigrid Kleivane – bilde tatt tidlig 1900
Guro Tjøstovsdatter Kleivane i 1910
Gjertrud Tjøstovsdatter Kleivane
Ingebjørg Tjøstovsdatter Kleivane
Bilde fra Kleivane ca 1915. Hege sitter foran.
Feststemt bilde fra Kleivane – Guro og Olav på 40-tallet?
Olav Tjøstovsen Kleivane d.y
Slekta på Kleivane. Tippeoldefar Tjøstov og tippoldemor Sigrid fikk 8 barn. Guro er min oldemor. Søstrene Gjertrud og Ingebjørg reiste til Amerika. Bildene i andre rekke forestiller i hvert fall Guro og Olav d.y. som har en liten feiring, samt et besøk av noen fine byfolk.
I 1977 døde søsteren til oldemor – Hege. Hun hadde blitt boende ugift i Fyresdal på den lille husmannsplassen deres sammen med de to ugifte brødrene sine. De het forøvrig Olav den eldre og Olav den yngre. (Lurt å sikre seg at navnet gikk videre siden den eldste virket litt skral og kanskje kunne finne på å dø før han vokste opp). Det skulle være auksjon over løsøre – selve plassen tok kommunen som betaling for oppholdet på sykehjemmet der Hege hadde bodd den siste tiden. Jeg husker turen veldig godt. Pappa var en av arvingene. Dog tror jeg ikke det var stort han arvet. Plassen hadde ikke kjørevei frem og lå i en bratt gresskråning der man måtte gå i sikk sakk opp bakken – alternativt gå opp sidelengs fordi det var så bratt. Det var en liten laftet tømmerstue. De hadde ikke hatt innlagt vann, men hadde fått strøm på 60-tallet. Inne i stua sto en nydelig ørelappstol dekket med teppe. Den hadde bare katten fått sove i. Mennesker skulle åpenbart sitte på pinnestoler. De hadde også elektrisk komfyr innkjøpt på 60-tallet. Den var fortsatt ubrukt i 77. Det var i det hele tatt ekstremt fattigslig på plassen. Men det lå enormt mye vakkert håndarbeid (ubrukt) i skuffer og skap. Stort for oss på den tiden var at Gisle Straume (selveste lektor Tørdal fra Stompa) var tilstede på auksjonen. Nevøen hans var auksjonarius tror jeg. Jeg er lei for at vi ikke tok særlig bilder den gangen. Tenk så interessant det ville vært i dag.
Turen vår denne gangen startet fra hytta til tante ved Blefjell. Første stopp skulle være et bygdetun i Fyresdal. Det var en enormt varm dag, og vi kjørte på fantastiske veier der veien buktet seg gjennom maleriske partier med skog og små innsjøer. Enkelte strekk var nesten som om man var på Vestlandet med hårnålssvinger oppover stupbratte fjell.
Hårnålssvinger. Vi måtte stoppe halvveis oppe og ta en pause fordi bilen foran stoppet opp i hver sving. Veldig ubehagelig å ligge bak og måtte bakkestarte gang på gang.
Jeg hadde nok ikke lest meg opp nok, for jeg trodde Fyresdal var et større sted. Og kanskje var det en stor kommune i utstrekning, men Fyresdal sentrum var fort gjort. Det besto så vidt vi kunne se en liten gatestump med noen få hus – en Sparbutikk i den ene enden og et bygdetun i det andre. Midt i gata satt det lokale korpset og spilte – åpenbart et arrangement med loppemarked. Det fikk i hvert fall Fyresdal til å fremstå som et folksomt og trivelig sted. Bygdetunet var ikke spesielt interessant om man har sett gamle stabbur før – hvilket vi har. Men det var svært idyllisk.
Hyggelig bygdetun i Fyresdal. Men ikke spesielt interessant.
Vi var sultne og spurte en dame vi møtte på et kunstaterlier om det var noe sted å spise i nærheten. Det var det IKKE – et litt overraskende svar, egentlig. To restauranter i bygda hadde gått konkurs i forbindelse med Coronanedstengningen. Men mulig vi kunne få kjøpt boller på Sportsbutikken siden det var loppemarkedsdag sa damen! Heldigvis kom mannen hennes på at det fantes en varmmatsdisk på Sparbutikken. Og på bensinstasjonen kunne man vel få kjøpt pølser? Så da satt vi der da – i hagen til kunstatelieret med hver vår «husets hamburger» fra Spar – en burger som viste seg å være en farsekake i hamburgerbrød. Vi ble i hvert fall mette.
Anonymisert tante som hygger seg med «burger» i skyggen i en privat hage.
Etter lunsjen dro vi innom en fjern slektning som bodde i Fyresdal. Det viste seg at vi dumpet midt inn i en familiefeiring for den 89 år gamle faren i huset. Vi fikk hilst på mer fjern familie og vist frem bildene, men vi fikk dessverre ikke identifisert flere av de ukjente i albumene selv om 89-åringen stirret dypt og lenge på bildene. Det ble også mye forvirrende kommunikasjon fordi det viser seg at i gamle dagers Fyresdal kan det virke som de hadde ekstremt få fornavn å velge blant – slik at mange av forfedrene het nøyaktig det samme.
Moland Kirke. En av oldemors søstre utvandret til Amerika. Da hun døde ble det en pen liten arv til faren min. Men det gikk også en stor andel av arven fra henne til Moland Kirke til restaureringsarbeid. Dette skjedde i 1962.
Neste stopp var Moland Kirke. Etter å ha tråkket gjennom hele kirkegården på kryss og tvers uten å ha funnet slekta vår, oppdaget vi at det var en kirkegård til – et par hundre meter unna. Og her fant vi graven fra 1977. Pussig at den fikk ligge der urørt, for det er tvilsomt om noen betaler for den. Men det var romslig med plass på kirkegården. Vi fant forøvrig også hele Quisling-slekta på kirkegården. De var visst viktige folk i Fyresdal i sin tid. Vi dro tilbake til sentrum og handlet en blomst som vi plasserte på graven til Hege og Olav d.y. De har nok ligget der blomsterløse mesteparten av tiden.
Det gjorde godt å sette en pen blomst på den gamle mosegrodde graven.
Neste post var å dra innom den gamle husmannsplassen «Kleivane». Den er nå blitt til bolighus og visstnok påbygget i flere etapper. Første tanke jeg gjorde meg var at plassen lå ganske langt fra Fyresdal Sentrum. Selv med hest og kjerre må det nok ha tatt mange tid å komme seg på postkontoret eller butikken. Om de i det hele tatt hadde tilgang til hest og kjerre. Siden sist hadde man også fått bilvei helt frem så vi kjørte freidig opp i tunet. Planen var å spørre om lov til å få ta bilder, men her var det ingen hjemme. Dermed tok vi oss friheten å rusle rundt og se oss om. Den gamle delen var fortsatt der – laftet tømmer og smårutete vinduer. Der det sist var gressbakke var det nå tett vegetasjon – og utsikten var ikke like imponerende som sist. Det gamle uthuset var borte, men låven sto fortsatt – dog med ny kledning. Det er for meg ubegripelig at man kunne overleve på en slik liten plass i såpass bratt lende. De var to voksne og 8 unger på det meste. En av sønnene sto forøvrig oppført som «sinnsyk» i folketellingene. En annen var «sykelig». Kanskje ikke så rart at de reiste hjemmefra så fort de ble gamle nok.
Frekke folk som snuser rundt og tar bilder av andre menneskers eiendom.
Tiden var moden til å finne motellet vi hadde booket for natten. Vi var allerede bekymret for mangelen på muligheter for å kjøpe mat i bygda. Da vi så ankom motellet og oppdaget at det mest av alt virket som en brakke inntil veien og at resepsjon og tilhørende veikro var stengt ble vi enda mer betenkt. Jeg ringte vertskapet og noen skulle komme og ta oss imot sa de. Det skjedde ikke. Vi sto der og blomstret i ca 10 minutter i stekende hete og ble mer og mer mismodig. Til slutt så vi på hverandre og erklærte «vi skal ikke være her!». Dekningen på mobilen var tilnærmet null så vi satte oss i bilen og kjørte for å finne et anstendig hotell. Etterhvert fikk vi dekning slik at vi kunne fastslå at nærmeste hotell lå i Vrådal. Kursen ble satt og vi suste avgårde til et forhåpentligvis hyggeligere sted med mat!
Vrådal – fint hotell, god mat, nydelige omgivelser. Så veldig glad vi ikke valgte å sitte på stusslig motell i Fyresdal uten mat.
Turen til Fyresdal ble ikke som vi opprinnelig hadde tenkt. MEN det var en artig tur til en vakker plass. Vi fikk være sammen, vi hadde morsomme og interessante opplevelser, vi fikk oss et fint opphold på et nydelig, historisk hotell i Vrådal og heldigvis serverte de også både iskald øl, vin og varm mat.
Neida. Vi er fortsatt hyttefolk. Men vi har gjort alvor av trusselen fra i fjor – vi har kjøpt båt! I fjor leide vi båt. Det kan vi kalle den store generalprøven. Min lumske plan om å få mannen interessert i båt virket! I år googlet vi, søkte på Finn og innhentet råd fra båtvante venner. Litt uflaks var det jo at resten av Norge også skulle ha båt takket være Covid-19. Båtene røyk unna på Finn samme dag som de ble lagt ut. Åpenbart var akkurat de båttypene vi likte de aller mest populære – landstedsbåter eller skjærgårdsjeeper mellom 16-19 fot med utenbordsmotor til noenlunde akseptabel pris. Vi nappet i flere båter, men det ble ikke noen dreis på kjøpet. Inntil forrige helg da vi snublet over en skjønnhet av en båt – som ingen andre hadde reservert eller lagt beslag på. Den hadde unngått søket vårt fordi den lå i et høyere prissegment enn vi hadde båtbudsjett til. Men vi avtalte å se på den og havnet på en opplagsplass i Oppegård. Og der lå båten vår – en Oceanmaster 470 WA! 16 fot skjærgårdsjeep med 50 HK motor. Best av alt – den var så godt som helt ny – bare gått en sommer i Oslofjorden. En 2019-henger fulgte med på handelen.
Båten vår – flatterende fotografert av forhandler.
Selger virket kjempehyggelig og selv om vi ikke shaket hands på dealen (man vet jo aldri hvem som har corona) så ble det gjort en avtale der inne i skogen i pissende regn. Dagen etter lagde vi kontrakt på Finn og sendte masse penger avsted uten å sikre oss. Men vi hadde googlet selger og funnet ut at han jobbet i Politiet og satset derfor på at han var en redelig kar. (Dette skjedde samtidig som Eirik Jensen fikk dommen), Noen dager etter dro vi for å hente båten VÅR! Alt gikk bra. Vi fikk med massevis av tauverk, dregg, vannskitau, puter, fendere og kalesje. Så rygget vi bilen inn til hengeren og koblet opp. Det var nå det begynte å skurre. Et av hjulene ville absolutt ikke være med på tur. Mann og bil slepte båt og henger 10-15 meter bortover – bremset og startet og rykket. Hjulet laget en fin fure i grusen. Bilen begynte å grave seg ned den også.
Så der sto vi da. Selger sto der sammen med oss og klødde seg i hodet. Vi googlet, vi ringte et par kyndige venner, vi demonterte hjulet, vi fant planke og stein og banket løs på hjultrommelen. Ingenting hjalp. Det var da – etter en time med feilslåtte tiltak – at JEG kom med en genial ide. Jeg er jo ingen sylfide, og de ekstra coronakiloene kunne sikkert hjelpe. Jeg steg opp på hjulskjermen til hengeren og ba mannen forsøke igjen. Mens han lot bilen rugge på hengeren sto jeg oppå, holdt meg fast og gjorde meg så tung jeg bare kunne. Og bonk! Der løsnet hjulet!
Det var i siste liten for det hadde begynt å regne igjen. Der og da følte vi at vi hadde vært gjennom en skikkelig kamp sammen, så det ble håndtrykk med selger (på kanten til klemming) og latter og glede. Så kjørte vi avgårde med båten på slep. Fantastisk! Hvilken følelse. Vi har ofte sett folk kjøre omkring med båt og tenkt at de var båteksperter. Men nå var det oss som kjørte med båt på henger. Vi kjenner oss absolutt ikke som båteksperter, men her skal det læres!
Vel hjemme klarte mannen magisk nok å RYGGE inn foran garasjen mellom gjerdet og naboens bil med båthenger. Riktignok var han nesten nede i grøfta med bilen, men parkeringen var direkte strålende! Så sto vi der og beundret synet av båten der den lå hjemme hos oss!
Båt i innkjørselen. Rygget inn av mann uten nevneverdig hengererfaring.
Båten ble liggende der i 5 dager. Nok til at flere naboer fikk med seg at vi hadde investert i båt. Det viser seg at mange av naboene har veldig god peiling på båt og hadde fine ting å si om vår. Men mandagen var endelig ferien i gang. Vi pakket inn puter og båtutstyr inn i båtens rom og begynte å bære bagasjen ut i bilen.
Det var DA en stor gravemaskin valgte å plassere seg foran garasjen vår. Vi har levd med gravemaskiner og anleggsmaskiner i over halvannet år i veien vår. Det er knapt en dag uten graving og hakking og buldring og sprenging utenfor huset vårt. Men at de akkurat da skulle plassere seg foran oss og dermed stenge oss inne var lite populært. Det hadde også begynt å regne skikkelig såklart. Jeg løp over til veiarbeiderne og spurte om de kunne flytte gravemaskinen. Føreren var ikke der, men de skulle gi ham beskjed så fort han kom. Så fortsattte vi pakke. I baksetet fikk vi inn to unge, voksne barn og en katt i bur. Da bilen var fullpakket var gravemaskinen flyttet lenger opp i veien og vi var klare til å hekte på båthengeren. Det hadde begynt å regne heftig. DA var det at en diger lastebil full av asfalt dukket opp i krysset nedenfor oss og løftet lasteplanet sitt!
Riktignok er det to veier ut fra innkjørselen vår – opp bakken – eller ned til krysset. Nå var jo bakken stengt av en gravemaskin og vi så med gru på lastebilen. Jeg løp ned til lastebilen der to karer var i ferd med å dra utover ny og varm asfalt for å dekke et av de mangfoldige hullene de har gravd i den siste tiden. Jeg forklarte at vi skulle avgårde med båthenger og at en gravemaskin sto og stengte den andre veien. Han ene trakk på skuldrene og kommenterte at de ikke hadde noe med den gravemaskinen å gjøre. Fint! Men kan dere bare vente litt så vi kommer oss ut herfra?
Jeg løp opp og ropte KJØR til mannen. Han kjørte – uten meg! Bilen og hengeren suste ned veien og gjennom kokende asfalt. Jeg løp etter – utenom asfalten siden jeg har nye sko. Heldigvis stoppet mannen, og jeg fikk være med på den store båtreisen. Vår relativt nye Passat er en såkalt businessline. Men jammenmeg jobbet den hardt denne dagen. Stappfull med folk, bagasje og henger med båt dro den hele veien ned til Viksfjord. Man kunne formelig høre den brumme tungt. Inni bilen jamret katta jevnt og trutt. Den liker ikke biltur.
Fortvilet katt i bur
På veien lastet jeg ned båtførerprøven og sjøkart på iPad’en. Riktignok er jeg oppvokst med båt i Viksfjord, men det kan jo hende vi skal prøve oss litt lenger ut nå som vi har en kulere båt. Båtførerprøven tok forøvrig både jeg og mannen på ungdomsskolen. Forhåpentligvis trenger vi bare å brushe opp gamle kunnskaper. Jeg kjenner allerede på forvirringen rundt rød og grønn stake. Styrbord og babord og alle karttegnene har begynt å svirre rundt i hodet.
Sjøkart som viser at båt har ankommet Vestfold og nærmer seg bestemmelsesstedet.
Vi dro til samme sted som sist – Bjønnes i Viksfjord. Det var der vi sjøsatte leiebåten i fjor. Generalprøven. Det var nesten slik at vi følte oss litt erfarne da vi kom dit – fant hjemmevant nøkkelen til bommen ved rampa og vippset hundrelappen det kostet å bruke rampa. En kompis av mannen var tilkalt som «hjelpemann». Mens han dirigerte mannen som manøvrerte bil og henger ned på rampa satt jeg og jentungen klare i båten. Dette var øyeblikket vi hadde gruet for helt siden vi hadde begynt å se på båt. Samme morgen hadde mannen vært helt sammenbitt og rar ved tanken på dette øyeblikket. Han er flink til å tenke seg frem til verste scenario. Hva han tenkte har jeg valgt å la være å spørre om. Men vi kom oss ut, hengeren funket og bilen fulgte ikke med ut i vannet! Plutselig satt vi der i vannet med båt. Og guttungen holdt i tauene og dro oss på plass ved brygga. Skulle ikke tro vi hadde gjort annet. Ingen lo – ingen sto og glodde og kommenterte. Alt så ut som om det var erfarne båtfolk som satte ut båten sin.
Putene er på plass. Da er vi klare for sjøsetting sier smilende kvinne.
Den fine båten er så mye mer fancy enn noen båt jeg noensinne har ført. Når jeg først hadde skjønt at jeg måtte skru på strømmen for å få liv i tenningen så var det bare å trykke på down og motoren gled rolig ned i vannet. Og når jeg vred om nøkkelen så sa den bare vroom og så var den i gang. Selv leiebåtmotoren i fjor måtte dras i gang med god gammeldags snor. Dette var bare reinspikka luksus!
Båtlykken er i ferd med å starte. Meget stolt kvinne med voksne barn og båt.
Veien hjem til båtplassen vår var kjent og kjær. Selv med regn i lufta og litt vind fra siden så kjente jeg at NÅ var sommeren i gang. Godfølelsen ved å kjøre innover den kjente fjorden – vind i håret – gliset som gikk fra øre til øre. Alt var bare digg. Jeg har forøvrig aldri kjørt båt som gikk så lett i plan. Kanskje jeg egentlig aldri har ført båt som har gått i plan noensinne. Jeg tror faktisk ikke det. Vår nye skjærgårdsjeep gjorde i hvert fall det uten at jeg engang hadde gassen i bånn.
Mannen og guttungen kjørte hengeren tilbake til hytta mens mannens kompis var med i båten – han kastet ut et digert ANKER ved båtplassen vår. Vi har ikke moring ennå, så det svære ankeret skal være akterfestet vårt inntil vi får lagt ut moring. Naboen hadde forøvrig i år som i fjor breiet seg ut over to båtplasser og lagt fortøyingstauet sitt på vår plass. Vi fulgte eksemplet og fortøyde i eget bryggefeste og neste plass som lå tom.
Først seinere på kvelden da mannen fikk angst og spurte om jeg hadde husket å slå av strømmen husket jeg at det ikke hadde skjedd. De unge voksne barna løp ned og slo av strømmen slik at ingen skulle le dersom f.eks. lanterne tilfeldigvis skulle stå på. Ikke at vi hadde slått dem på, men det kunne jo hende de sto på fra før.
Nå skal vi fort som fy oppfriske ungdomsskolens båtførerkunnskap. Vi skal plutselig reise til Biltema og handle på båtavdelingen som andre båteiere. Og snart skal vi reise på båttur hele familien. Det må bare slutte å regne så fælt!
Klokken var bare halv ni da jeg gikk fra hotellet på jakt etter Trondheims stolthet. Byen var trøtt og sløv i nydelige morgensol. Jeg møtte veldig få mennesker på min vandring. Jeg visste ikke helt hvor Nidarosdomen lå, for det er mange år siden sist jeg var i byen, og jeg startet fra Brattørkaia som er et sted jeg aldri før har vært. Men jeg hadde noenlunde retningen, og tenkte at Nidarosdomen er såpass monumental og byen såpass overkommelig i størrelse at jeg nok ville finne henne (domen altså).
Vi var på miniroadtrip mannen og jeg. Han skulle på jobbmøte i trønderbyen og jeg var selskapsdame siden han måtte kjøre opp (flyrestriksjoner på grunn av coronasituasjonen). Han skulle faktisk i to kundemøter så jeg hadde god tid og fikk sett meg godt om. Hvilken koselig by! Lave trehus, blomster, grønne trær, elva og sjøen. Jeg gikk forbi et konditori. Der var det folk. De satt ute og drakk kaffe i morgensolen. Jeg som ikke drikker kaffe fikk nesten lyst til å slå meg ned der og drikke kaffe jeg også.
Men nå hadde jeg sett steinmur og tårn lenger fremme. Så jeg fulgte sporet og kom til en aldeles nydelig steinkirke. Vår Frues Kirke. Synd den var lukket. Jeg skulle gjerne gått inn i den kirken.
Men bakom ruvet noen mye høyere spir. De stakk opp bak hus og trær. Der lå målet – Nidarosdomen. En skoleklasse med uinteresserte tenåringer gikk foran meg med samme målet i sikte. Den begeistrede guiden deres (læreren?) la ut om byggestil og annen fakta, mens tenåringene vred seg. Da vi kom fram til katedralen gikk skoleklassen til høyre. Jeg valgte derfor naturlig nok venstre. Utenfor var flere gartnere i gang med å plante i de snorrette blomsterbeddene. Trærne hadde den perfekte grønnfargen som er vårlig, ung og frisk. Fuglene kvitret der jeg gikk og nikoste meg blant gamle graver langs grå katedralmur.
Det digre spiret kan da bare tilhøre selveste Nidarosdomen!
Jeg har liksom ikke tenkt på at det skulle være noen kirkegård utenfor Nidarosdomen. Og spesielt stor var den jo ikke. Det er knapt noe sted jeg finner ro som når jeg er på kirkegårder. Helst litt gamle kirkegårder med slike gamle heller eller rustne jernkors. «Herunder hviler støvet etter…». De døde har ikke bare yrkestittel som købmand eller prost, men kvinnene har også sosial status på steinen sin – jomfru eller enkefru blant annet. Jeg tror jeg kunne ha dillet rundt der i timesvis, men jeg visste at jeg hadde tilmålt tid så jeg måtte bare bevege meg videre rundt bygget. De drev og pusset opp en flott portal – Kongeportalen. Synd, for den skulle jeg gjerne ha sett. Jeg får komme tilbake i 2023 når de er ferdige. Men jeg tok bilder av gamle dører. En annen snodig fascinasjon jeg har.
Kjøpmann Martinus Nissen døde bare 35 år gammel. Lurer på hvorfor han fikk så stor og flott gravplass rett ved Nidarosdomen. Jeg lå helt inntil denne graven og gransket skriften. Jeg tok bilde for å se bedre. Uansett så klarer jeg bare å se at vedkommende var en ingeniør. Selvsagt. Det er jo fra Trondheim ingeniørene kommer fra, er det ikke.
Aller best var at jeg var mutters putters alene der på «baksiden» av Nidarosdomen. Det likte jeg også veldig godt. Jeg og katedralen.
Gamle dører og staselige grønne trær på «baksiden» av Nidarosdomen.
Foran stassiden av kirken sto skoleklassen med tenåringer. Læreren pratet og pratet. Jeg skulle helst ha tatt bilde av fasaden uten tenåringene, men de ble stående. Det var bare dem og jeg der. Etter å ha tatt noen bilder fra avstand tenkte jeg at det finnes nok av bilder av Nidarosdomens front her i verden.
Det er en flott katedral Trondheim kan skryte av. Egentlig skulle jeg vært på Landstreff for kor i Trondheim nå i juni. Da skulle vi sunget i Nidarosdomen. Nå fikk jeg bare nøye med meg å se på henne fra utsiden.
Så jeg rettet fokuset mot den staselige trebygningen midt i mot fasaden. Du verden for en staselig bygning. En vakker hage og idyll midt i sentrum av Trondheim var det. Hva slags bygning det var fikk jeg egentlig ikke helt med meg. Internett har ikke villet fortelle meg det heller. Kanskje en prestebolig? Eller prestekontor?
Det var dessverre ikke åpent så jeg fikk ikke sett meg om inne i kirken. Så da jeg endelig sa meg ferdig med Nidarosdomen for denne gangen gikk jeg langsomt og i sikksakk tilbake mot hotellet igjen. Jeg fikk med meg et par solbriller og noen nye sko i en butikk. Jeg fikk prøvd et par kjoler og pratet litt om kjoler med en hyggelig butikkdame. Jeg gikk forbi den samme koselige kafeen der faktisk noen av de samme folkene fortsatt satt. Det var en mandag formiddag, men forbausende lite folk i byen. Og da jeg kom tilbake til bryggene hadde mannen nettopp ankommet møtestedet. Perfekt timing og på høy tid med en lunsj på Solsiden.
På opptur fikk jeg forøvrig med meg Ringebu Stavkirke. Veldig fornøyd med det. Ringebu Stavkirke skal vel være inspirasjon for Lars Mytting da han skrev «Søsterklokkene» – en bok jeg ble veldig betatt av for et års tid siden. På nedtur plukket vi med oss Tynset Kirke. Ingen romantilknytning, men en ste-morfar som skal ligge her. Vi gikk systematisk frem og tilbake og søkte etter ham mellom gravene uten å finne ham. Jeg fant søsteren hans i hvert fall.
Ringebu Stavkirke
Tynset Kirke
To flotte eksemplarer på Norske Kirkebygg fra hver sin tid.
Det er så mange fine kirker i landet vårt. Denne sommeren skal jeg forsøke å gå innom flere og snuse inn historie og fortid og finne ro blant gamle graver. Men kke sikkert noen kan måle seg med Nidarosdomen – vi fikk så god kontakt hun og jeg.
Har man ferie så har man ferie. Jeg gadd ikke å blogge i går – ikke i forigårs heller. Skulket Duolingo og spansklæringen min også. Til gjengjeld så har jeg blant annet:
Lest en kjempefin historisk roman på to dager
Sydd og hengt opp gardiner til do
Badet i dødskaldt vann
Fortøyd ved en fremmed brygge mellom mange andre båter
Blitt solbrent
Laget blåskjellsuppe som smakte fantastisk
Sittet og sett på solnedgangen
I dag var jeg fortsatt solbrent og trengte ikke en dag på sjøen. Ofte drar vi til Stavern i ferien, men akkurat nå er det Stavernfestival. Å kjøre til Stavern herfra er ganske langt – vi snakker 2-3 mil. Men i luftlinje – eller kanskje mer nøyaktig i lydlinje er det ganske kort åpenbart. Ikke visste jeg hvem som spilte, men i går hørte jeg bassgangen til «En Solskinnsdag» med Postgirobygget lyde over vannet. Ingen tvil. Jeg sjekket likevel programmet – og jepp – det stemte. Senere på kvelden skrudde de opp volumet og da kunne jeg nynne med til låtene da «Bastille» spilte. Og da det virkelig var blitt mørkt dirret bassen i hytteveggen.
Dermed utgikk Stavern og valget falt på Tønsberg. Jeg liker Tønsberg godt. Hele pappas familie kom fra Tønsberg, og kikker man bakover i slekta så lyser Tønsberg og omegn mot en. Så da pakket vi lett og dro av sted til Norges eldste by. Det er så fint når man kommer kjørende inn mot byen og ser Slottsfjellet stikke opp midt i byen. Allerede der kjenner jeg på godfølelsen av historie. Til frokost leste jeg tilfeldigvis på iPad’en min om Olav Haraldsson Geirstadalf. Han var sønn av Harald Hårfagre og bestefar til Olav Tryggvason. Jeg gjør noen ganger slike random søk i historien når jeg får historiske innfall.
Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl[1]. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far[2], og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks[3].
Etter Snorre skulle Olav etter sin fars død ha utropt seg til konge av Østlandet, og at han allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der[4]. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.
Nå vet jeg at de to gravhaugene på Haugar midt i Tønsberg by inneholdt to Haraldssønner, så jeg regnet med at jeg ville finne Olav der. Og ganske riktig – man må jo dra dit og titte ordentlig:
Er man i Tønsberg må man også en tur innom brygga. Det er et bittelite museum der nede jeg alltid dras mot når jeg kommer dit. Det er «Tønsberg Sjøfartshistoriske Senter» – som ligger i den gamle Tollboden. Museet er som regel alltid stengt når jeg er i Tønsberg, men i dag var det faktisk åpent. For den latterlige sum av kr. 30 per snute får man komme inn og kikke på samlingen. En mann godt over pensjonsalder satt i døra og hilste. Åpenbart en gammel sjømann. Til å begynne med holdt han seg litt i bakgrunnen, men da jeg begynte å stille masse spørsmål kom han i siget. Farfar var maskinist på to hvalkokerier – «Skytteren» som ble senket under krigen (ligger på svenskekysten og lekker olje). og «Antartic» der han jobbet etter krigen. Det fantes faktisk en modell av «Antarctic» på museet. Jeg har et rart forhold til hval. Jeg følger hashtags om hval på Instagram. Spesielt den hvite hvalen Migalo. Jeg elsker å se hval svømme i havet. Jeg syns hval er fantastisk flotte dyr. Samtidig er jeg oppvokst på hvalkjøtt til middag, og syns hvalbiff er vanvittig godt! I hvalfangsttiden telte de ikke antall hval de fanget engang. De telte antall fat med olje. Vi må bare huske at det var en annen tid og at hvalfangsten var den tidens oljeeventyr. Den gamle sjømannen sier han kjente farfar. Da blir jeg av en eller annen grunn utrolig glad.
Lenger bort på brygga finner vi en liten båt der de selger ferske reker. Det er de aller flotteste rekene jeg noensinne har sett. Prisen står i forhold til utseendet – 289 kroner kiloen. Jeg kan ikke la være å kjøpe.
Enda lenger bort ligger vikingskipene. Det er først når man ser vikingskipene på sjøen at man får følelsen av størrelse og hvordan de egentlig så ut. For flere år siden så jeg de drev og bygget det ene. Og nå ligger det der så elegant at jeg blir direkte glad av å se på det. Historien rykker enda nærmere. Saga Oseberg er en kopi av selveste Osebergskipet. Enkelte teorier sier at Osebergskipet mest var brukt som stasskip og innaskjærs siden det er spinklere og lavere enn f.eks. Gokstadskipet. Men hun var 14 år da hun ble hauglagt, og jeg ser for meg at hun i hvert fall har seilt nedover kysten vår om ikke helt til England eller Frankrike.
Vi kan ikke forlate Tønsberg uten å kjøre innom Oseberghaugen. Heldigvis er mannen like historieinteressert som meg. På veien til gode venner i Horten stiller vi inn google maps så veien går via Oseberg. Vi går ikke bort på haugen, for vi har allerede stått på en kongehaug i dag – oppe på Haugar. Men vi stopper i åkerkanten og nyter synet av den mektige Oseberghaugen og spekulerer litt på hvem kvinnene i graven var. Samt at vi tenker på vedkommende som bor på den gården rett ved siden av – som kan titte ut på Oseberghaugen hver bidige dag. Så diskuterer vi hvordan skipet kunne havne langt inne på åkeren. Svaret er sannsynligvis at bekken som går der var litt bredere den gangen slik at hun kunne dras oppover elven og frem til haugen.
Nevnte jeg at rekene jeg kjøpte smakte fantastisk. Dæven for noen reker! De var utrolig nok verdt prisen.
Snakker om storfangst! Sju glade hvitting bet på kroken. Det vil si – det var nok mange flere enn syv for krokene kom stadig opp tomme og det smånappet stadig. De sju glade hvittinger var dessuten av den yngre garde, og fikk lov til å svømme ned på dypet igjen. Men du verden for en flott dag. Så utrolig hyggelig å være der ute på sjøen med mine to kjæreste mannfolk og fiske. Jeg må innrømme at jeg tok rollen som litt «backoffice» – det vil si at jeg renset reker til agn, ordnet opp i snøre som hadde surret seg til og tok bilder av fisk sprellende på krok. Men det var jo også rolige stunder da jeg selv fikk kastet en krok i vannet og kjenne den dirrende følelsen av snøret og kontakten med de som svømte rundt der nede og snuste på agnet. Vi lå der ute på den gamle fiskeplassen til pappa i flere timer og det var bare godt å være til. Guttungen dro opp tre småtasser og mannen dro opp fire.
Når jeg sier at jeg har vokst opp med alle feriene i denne fjorden så er det helt korrekt. Vi dro aldri noen særlig andre steder enn til hytta. Og båten var som nevnt liten, med beskjeden motorkraft. Vi hadde aldri kart (eller draft som det heter). Så jeg har egentlig aldri visst hva øyer og holmer ute i skjærgården het. Vi ga de øyene vi kjente best egne navn. Det var «Sjørøverøya» (tror det var pappa som innbilte oss at det var en sjørøverskatt nedgravd på øya), «Doøya» (fordi det sto en utedo i ensom majestet midt på øya) og «Fiskeskjæret» (fordi det var der vi alltid dro for å fiske). Når vi skulle fiske pleide vi alltid å dra innom en strand eller et fint svaberg og legge fra oss mamma. Hun var mer interessert i sol enn i fisk. Som barn skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke ville være med. Som voksen tenker jeg at hun sikkert var overlykkelig over litt ungefri noen få timer.
Min barndoms sommer på «Doøya» i Viksfjord. Her sammen med mamma.
Før vi dro til fiskeskjæret dro vi alltid innom en grunne pappa kjente til. Da gjorde han noe så utrolig pinlig som å rive av seg alle klærne og hoppe uti med bøtte for å plukke blåskjell. Så der sto han altså med stumpen i været og plukket. Vi var kjempeflaue over pappa og speidet bekymret etter andre båter som kunne se ham. En gang kom det faktisk et militærfly flygende over. Vi ba ham dekke seg til, og han sa «slapp av, de ser ikke rumpa mi der oppe fra». Men det må de ha gjort for de kom tilbake og sirklet over oss! På stranda hendte det han skiftet UTEN å dekke seg til. Vi døde nesten av skam. Nå til dags er det JEG som ikke gidder å gjemme puppen når jeg bytter på stranda og guttungen som gremmes.
Pappa som skiftet på stranda med lånt skjørt, og en lillebror som skjemmes.
På mine barndoms fisketurer fikk vi ALLTID fisk. Masse fisk. Pappa fisket ikke selv. Han satt bare og knakk fiskenakker og agnet snører for oss barna. Ofte slapp vi bare snøret ned – dro det opp et par armlengder – og på vei opp nappet det på begge krokene. Det er slik jeg husker det – men sannsynligvis var det ikke alltid slik. På vei tilbake for å hente mamma lot han en av oss ungene kjøre båten mens han selv satt og sløyet fangsten. Det var alltid en hale med måker som fløy bak oss når han kastet fiskeinnvoller bak båten.
Dagens middagsplan var altså sprøstekt hvitting. Den utgikk da hvittingene trenger å bli voksne først. Jeg hadde virkelig gledet meg til den hvittingen – «havets kylling». Vel – vi har fortsatt båt i mange dager så det får bli et nytt forsøk en annen gang. Kanskje vi skal teste et annet sted? Forlate pappas fiskegrunne og oppdage vårt eget? Antagelig var det for fint vær for fisking i dag.
Så hva ble det da til middag? Jo, vi måtte inn til Larvik og skaffe enda en gardinstang og noen maljer til syprosjektet mitt. Det viste seg å være byfest eller handelens dag eller noe i byen med massevis av folk og ting som skjedde. Det luktet mat overalt. Utenfor gatekjøkkenet «Balkan» luktet det ekstra godt, så da gikk vi dit. Mannfolkene gikk for en gedigen kebabtallerken, mens jeg tok en pizza. Var ikke helt hvitting, men godt var det likevel.
Produktplassering tenkte jeg på i dag. Det er jo så aktuelt – særlig for oss bloggere. Et lite problem er kanskje at jeg ikke har opparbeidet et publikum for mine Frydefulle betraktninger. Men skitt – jeg kan da virkelig «namedroppe» produkter jeg også. For eksempel så våknet vi i dag morges av fuglekvitter utenfor vinduet. Min kjære mann snublet ut av sengen etter kun 5-6 oppfordringer og hentet to kopper kaffe. Jeg drikker ikke kaffe. Dog gjør jeg unntak for kaffe som drikkes i seng – servert i mummikopp fra ARABIA. Dagens kopp var den gamle «Tufsla og Vifsla» – og siden jeg har lest alle bøkene har jeg jo et godt forhold til disse to søtingene. Faktisk så er det et crazy marked for Mummikopper der ute. Jeg er glad jeg ikke har havnet på kjøret når det gjelder å samle. Jeg bare kjøper de jeg liker som jeg finner i butikken – helst på salg. Det gir likevel god stemning å drikke ALI KAFFE fra Mummikopp. Den må serveres med en teskje sukker (Brunt) og en skvett fløte fra TINE.
Utrolig hvor deilig det er å late seg i senga om morgenen. Men da det plinget inn en melding fra KOMPLETT som sa at minnekortet til guttungens NINTENDO SWITCH lå klart til hentes på pick-up pointet her i Sandefjord så var det klart det måtte bli utflukt. Guttungen er her sammen med oss. Vi aner ikke hvor lenge han gidder å være her. Sannsynligvis inntil bredbåndet fra TELIA er brukt opp. Motivasjonen til å få hentet det minnekortet gjorde imidlertid underverker når det gjaldt å få guttungen ut av senga.
Min kjære mann blir ganske fortvilet når hans sønn og kone insisterer på å stanse i rundkjøringen ved Klåstadkrysset. Her er det nemlig en pokémon gym – og i feriene har vi POKÉMON GO som en felles ferieaktivitet. Hverken sønn eller jeg er åpne om at vi spiller. Han er for gammel for slikt. Jeg er også for gammel. Men såpass gammel at jeg kan innrømme at det er litt morsomt. Vi nedkjempet de blå som bodde i gymmen og den skiftet farge til rødt. En av mine kjæreste og eldste pokémon – som jeg har døpt Johanne – fikk lov til å stå igjen å forsvare den. Visstnok er det flere voksne enn barn som spiller POKÉMON GO. Så det så.
I Sandefjord by stikker vi innom HVALTORVET. Jeg må på PRINCESS og skaffe gardinstang og flere maljer til mitt sommerlige gardin-sy-prosjekt. Nå er det gardinene på utedoen som skal byttes ut nå. Gardiner på en utedo? Vel, de gamle er sikkert 15-20 år gamle og fulle av fluelort (det må meldes at de har blitt vasket senest i fjor, altså). Hva gjør man ikke for å gjøre det bittelitt koseligere? Stoffet BLÅGRAN fra IKEA er perfekt sommerlig. Og her fikk jeg også sneket inn et bilde av min JANOME symaskin.
Tilbake på hytta så planlegger vi å dra ut med båten for å fiske. Jeg er nesten sikker på at vi har bånnsnøre liggende i kjelleren. Og visst fantes det fiskeutstyr. Generasjoner med snører lå det der. Først en kurv full av gamle fiskesnører. Alt av metall var rustent og ekkelt. Jeg tror det var fiskesnører fra min farfars tid. Noen av krokene og søkkene så ut som de var tilpasset haifiske! Stakkars lille hvitting som fikk noe sånt i kjeften. Mesteparten av snørene lå sammenviklet i en deilig knute som det nok vil ta mesteparten av ferien å løse opp. Eller ikke.
I en plastboks fant jeg neste generasjon fiskeutstyr. Det var snører jeg husker vi brukte da jeg var barn! Snørene var solide irrgrønne eller knalloransje i nylon med søkke og to kroker. Her var det litt mer orden – opptil flere av fiskesnørene kunne gjenbrukes. Og til sist i en halvråtten plastpose fra G-SPORT fant jeg de siste snørene – innkjøpt av meg selv for ca. 10 år siden. Uåpnet og fine i posen sin. Sannelig – den som leter den finner.
Da var det bare et ørlite problem. Det blåste skikkelig opp og jammen meg begynte det også å regne. Riktignok sa faren min alltid at fisken bet best i regnvær, men ikke tale om at jeg hadde lyst til å dra ut for å teste det. Da ble det en liten time inne mens et nytt sett med gardiner til utedoen ble unnfanget. Apropos do – jeg benyttet anledningen til å minne mine to menn – mannen og sønnen om at det var på tide å tømme utedoen. Umiddelbart ble de veldig opptatt med andre ting. Plutselig var det dårlig hørsel og svimmelhet ute og gikk.
Jeg kan ikke skjønne at det er så mye å bære seg for. I gamle dager – da jeg var barn – da var det kleint å tømme utedoen, da. Den gangen var det ei bøtte med «ferskvare» som sto i ei lita bu under hytta. Den skulle bæres hele den lange veien fra hytta og ned til parkeringsplassen. Veien er smal og trang mellom store steiner, og til sist måtte man ned en lang og smal steintrapp der alle trinnene hadde forskjellig høyde og bredde. Bøtta måtte man holde høyt foran seg og angsten for at det skulle «skvælpe over» var stor. Faktisk var det så ille at enkelte hadde mareritt om det om natten. Til slutt skulle innholdet tømmes opp i en septikktank med utrolig liten åpning. Da gjaldt det å sikte godt.
I dag har vi et mye enklere system og det som tilslutt skal tømmes har allerede stått i flere år og godgjort seg og blitt forvandlet til det min mor kaller «flott matjord». Jeg kan egentlig styre meg for den matjorden, og syns personlig det er unødvendig å etablere blomsterbed på en hytte som ligger på et svaberg. Men henne om det. Vi har opptil flere bed som blomstrer veldig bra takket være den fine selvproduserte matjorda. Når hun ikke er her, tar jeg den flotte matjorda og hiver den i komposthaugen.
Det var det med produktplassering, ja. Der hadde jeg glemt det for et lite øyeblikk. Jo, for å oppnå slik flott matjord og for at prosessen skal gå raskt og greit for seg benytter vi et produkt som heter GREEN VIKING sanitærbark. Hver gang man har benyttet fasilitetene som forøvrig kommer fra VERA Industrier i Sandefjord så hiver man en neve sanitærbark i do. I dette området finnes det åpenbart et så stort marked for sanitærbark at man får kjøpt det på den lokale MENY-butikken.
Jeg var ikke ferdig med å plage mannen da det var gjort heller. Ærlig talt – vi er da ikke på ferie? (Eh… jo). Så jeg balte med kjeler og panner for å lage middag, og spurte om han kunne ta turen inn på badet for å male vinduskarmene siden de bare hadde fått et strøk. Han mumlet noe jeg ikke oppfattet og forsvant ut. Jeg lurte litt på hvor han ble av, men tenkte han hadde noe ærend der ute. Etter et kvarter kom han inn igjen og sa at nå var vinduskarmen malt. Hvilken vinduskarm? Badet ligger jo vegg i vegg med kjøkkenet, og han hadde vært ute? Jo, han hadde tolket bad som do og hadde malt vinduskarmen på utedoen. Haha, så herlig! Det ble jo kjempefint! Nå måtte han bare være så vennlig å male vinduskarmen på badet så skulle han få middag.
Det ble visst ingen fisketur på oss i dag. Vi er jo ikke vant til å ha båt til disposisjon. Men søren heller – i morgen skal det fiskes. Men vi har fått gjort mye så mye annet bra i dag. Det ble tilogmed en lur i sola etter middag. Middagen var forøvrig ovnsstekt ørret fra REMA, med pannestekte nypoteter og saus av vårløk, rømme og mangochutney. Det hele ble skyllet ned med en utmerket riesling fra VINMONOPOLET. Snaddermat!
Frydefulle betraktninger 