Tag Archives: kirkebygg

Alene med Nidarosdomen

Klokken var bare halv ni da jeg gikk fra hotellet på jakt etter Trondheims stolthet. Byen var trøtt og sløv i nydelige morgensol. Jeg møtte veldig få mennesker på min vandring. Jeg visste ikke helt hvor Nidarosdomen lå, for det er mange år siden sist jeg var i byen, og jeg startet fra Brattørkaia som er et sted jeg aldri før har vært. Men jeg hadde noenlunde retningen, og tenkte at Nidarosdomen er såpass monumental og byen såpass overkommelig i størrelse at jeg nok ville finne henne (domen altså).

Vi var på miniroadtrip mannen og jeg. Han skulle på jobbmøte i trønderbyen og jeg var selskapsdame siden han måtte kjøre opp (flyrestriksjoner på grunn av coronasituasjonen). Han skulle faktisk i to kundemøter så jeg hadde god tid og fikk sett meg godt om. Hvilken koselig by! Lave trehus, blomster, grønne trær, elva og sjøen. Jeg gikk forbi et konditori. Der var det folk. De satt ute og drakk kaffe i morgensolen. Jeg som ikke drikker kaffe fikk nesten lyst til å slå meg ned der og drikke kaffe jeg også.

Men nå hadde jeg sett steinmur og tårn lenger fremme. Så jeg fulgte sporet og kom til en aldeles nydelig steinkirke. Vår Frues Kirke. Synd den var lukket. Jeg skulle gjerne gått inn i den kirken.

Men bakom ruvet noen mye høyere spir. De stakk opp bak hus og trær. Der lå målet – Nidarosdomen. En skoleklasse med uinteresserte tenåringer gikk foran meg med samme målet i sikte. Den begeistrede guiden deres (læreren?) la ut om byggestil og annen fakta, mens tenåringene vred seg. Da vi kom fram til katedralen gikk skoleklassen til høyre. Jeg valgte derfor naturlig nok venstre. Utenfor var flere gartnere i gang med å plante i de snorrette blomsterbeddene. Trærne hadde den perfekte grønnfargen som er vårlig, ung og frisk. Fuglene kvitret der jeg gikk og nikoste meg blant gamle graver langs grå katedralmur.

Det digre spiret kan da bare tilhøre selveste Nidarosdomen!

Jeg har liksom ikke tenkt på at det skulle være noen kirkegård utenfor Nidarosdomen. Og spesielt stor var den jo ikke. Det er knapt noe sted jeg finner ro som når jeg er på kirkegårder. Helst litt gamle kirkegårder med slike gamle heller eller rustne jernkors. «Herunder hviler støvet etter…». De døde har ikke bare yrkestittel som købmand eller prost, men kvinnene har også sosial status på steinen sin – jomfru eller enkefru blant annet. Jeg tror jeg kunne ha dillet rundt der i timesvis, men jeg visste at jeg hadde tilmålt tid så jeg måtte bare bevege meg videre rundt bygget. De drev og pusset opp en flott portal – Kongeportalen. Synd, for den skulle jeg gjerne ha sett. Jeg får komme tilbake i 2023 når de er ferdige. Men jeg tok bilder av gamle dører. En annen snodig fascinasjon jeg har.

Kjøpmann Martinus Nissen døde bare 35 år gammel. Lurer på hvorfor han fikk så stor og flott gravplass rett ved Nidarosdomen.
Jeg lå helt inntil denne graven og gransket skriften. Jeg tok bilde for å se bedre. Uansett så klarer jeg bare å se at vedkommende var en ingeniør. Selvsagt. Det er jo fra Trondheim ingeniørene kommer fra, er det ikke.

Aller best var at jeg var mutters putters alene der på «baksiden» av Nidarosdomen. Det likte jeg også veldig godt. Jeg og katedralen.

Foran stassiden av kirken sto skoleklassen med tenåringer. Læreren pratet og pratet. Jeg skulle helst ha tatt bilde av fasaden uten tenåringene, men de ble stående. Det var bare dem og jeg der. Etter å ha tatt noen bilder fra avstand tenkte jeg at det finnes nok av bilder av Nidarosdomens front her i verden.

Så jeg rettet fokuset mot den staselige trebygningen midt i mot fasaden. Du verden for en staselig bygning. En vakker hage og idyll midt i sentrum av Trondheim var det. Hva slags bygning det var fikk jeg egentlig ikke helt med meg. Internett har ikke villet fortelle meg det heller. Kanskje en prestebolig? Eller prestekontor?

Det var dessverre ikke åpent så jeg fikk ikke sett meg om inne i kirken. Så da jeg endelig sa meg ferdig med Nidarosdomen for denne gangen gikk jeg langsomt og i sikksakk tilbake mot hotellet igjen. Jeg fikk med meg et par solbriller og noen nye sko i en butikk. Jeg fikk prøvd et par kjoler og pratet litt om kjoler med en hyggelig butikkdame. Jeg gikk forbi den samme koselige kafeen der faktisk noen av de samme folkene fortsatt satt. Det var en mandag formiddag, men forbausende lite folk i byen. Og da jeg kom tilbake til bryggene hadde mannen nettopp ankommet møtestedet. Perfekt timing og på høy tid med en lunsj på Solsiden.

På opptur fikk jeg forøvrig med meg Ringebu Stavkirke. Veldig fornøyd med det. Ringebu Stavkirke skal vel være inspirasjon for Lars Mytting da han skrev «Søsterklokkene» – en bok jeg ble veldig betatt av for et års tid siden. På nedtur plukket vi med oss Tynset Kirke. Ingen romantilknytning, men en ste-morfar som skal ligge her. Vi gikk systematisk frem og tilbake og søkte etter ham mellom gravene uten å finne ham. Jeg fant søsteren hans i hvert fall.

Det er så mange fine kirker i landet vårt. Denne sommeren skal jeg forsøke å gå innom flere og snuse inn historie og fortid og finne ro blant gamle graver. Men kke sikkert noen kan måle seg med Nidarosdomen – vi fikk så god kontakt hun og jeg.